I tykt og tynt (bokomtale)

Av Bjarte Møller Bjørge

2006-01

Jeg har i noen dager hygget meg med ei bok av New York-journalisten, Hazel Rowley. Jeg må erkjenne at jeg på forhånd var litt bekymret for å bli servert en tabloid tilnærming til forrige århundres mest profilerte par, Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Bokas norske versjon utkom på Damm i 2005, har fått den norske tittelen I tykt og tynt og er oversatt til en rekke språk.

Hazel Rowley: I tykt og tynt – om Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv
Damm 2005

Hazel Rowley: I tykt og tynt - om Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv


Boka er velstrukturert, godt tematisert, balansert, velinformert og vekker interesse for Beauvoirs og Sartres livsverk. Et vell av kilder og dokumentasjon underbygger bokas troverdighet og biografiske relevans. Beauvoir-spesialisten, Toril Moi, har da også gitt boka behørig anerkjennelse. Om noe skulle trekke ned, må det være at den, særlig i bokas første del, blir litt "skravlete", a la Beauvoir. Men selv da blir den ikke kjedelig.

Med "skravlete" menes her ikke intetsigende. Beauvoir var jo beryktet for å ha et nærmest manisk intellekt. Refleksjonene bare fosset ut av henne. Rowley forteller i boka om hvordan hennes elsker, Nelson Algren, bruker dette mot henne i en infam polemikk. Algren er rasende fordi Beauvoir har utlevert deres kjærlighetsliv. Raseriet vedvarer i flere år, frem til hans død. "Kommer hun noen gang til å slutte å snakke?" spør Algen.

Hege Duckert omtalte boka i Dagbladet for en tid tilbake, og da var selvfølgelig dyneløfting og juging og implisitt mangel på autensitet, ekthet, tema. Men tabloid eller ikke. Hvordan forklarer man særlig Sartres narraktighet og uredelighet på kjønnsarenaen? Nå skal det legges til at dette temaet er ikke første gang introdusert av Rowley. Det forsøker hun heller ikke å gi inntrykk av. Ikke minst er temaet behørig behandlet i Beauvoirs selvbiografiske bøker. Særlig i Moden alder fra 1960, i ny norsk oversettelse i 2004 (Pax).

Og i Adjø, som ble utgitt etter Sartres død. Sartre har også selv vært åpenhjertig på disse tingene i brev, samtaler og intervjuer.

Beauvoir har behandlet dette temaet på en flertydig måte. Noen steder med sorg, sjalusi og raseri. Andre steder med ømhet, medfølelse og varme. Men at den berømte "pakten", avtalen om kjærlighet i frihet, noen ganger brakte paret ut i et ganske øde eksistensielt landskap, er hevet over tvil.

Rowley har gjort det kunststykke å skrive en omfattende og spennende biografi om to ruvende intellektuelle uten å nærme seg deres teoretiske verk. Det er i seg selv en stor prestasjon. Men det kan likevel anbefales å lese biografien i sammenheng med Dag Østerbergs Sartre-biografi fra 1993 (Jean Paul Sartre, Gyldendal. Fins nå i pocket, løp og kjøp!). Samt Toril Mois bøker om Beauvoir. En av dem omtalt i dette nummer av Rødt!.

Men tilbake til narraktigheten og ufølsomheten. Dette gjaldt for øvrig ikke bare Sartre, men også til en viss grad Beauvoir. De demonstrerer til tider en slags nedlatenhet overfor sine respektive erotisk/intellektuelle bekjentskaper. Ofte også mangel på omsorg. Deres felles kjærlighetsliv hadde tonet ut da de var i 30 åra. Det er som om de sammen "hevner" seg litt på sine mer duggfriske beundrere.

Sentralt i denne dynamikken, står nok også Sartres grenseløse behov for seksuell anerkjennelse. Muligens også anerkjennelse i en videre forstand. Den gode Sartre var litt av en narsissist. Her kan vi nok også hente innsikt i Sartres begrep om ond tro, selvbedrag. Sartre var jo av den oppfatning at selvbedraget er verre enn løgnen, fordi det dekker over erkjennelsen om det frie valg. Trodde Sartre, eller ville han tro, at han vekket de unge vakre elskerinnenes sanselige begjær? Ville en godsekspeditør i Sartres lille uskjønne gestalt få mer enn ett blikk fra de unge, skjønne? Kanskje fikk han deres begjær. Noen ganger bærer lidenskapen en ugjenkjennelig maske.

Uansett påvirket Sartres fascinasjon for kvinner både hans etiske, intellektuelle, politiske og ikke minst kunstneriske dømmekraft. Dette fikk katastrofale konsekvenser, da stykkene hans skulle settes opp for scene og han trumfet inn venninner i hovedroller, som de ikke hadde den minste forutsetning for å fylle. Alt til Beauvoirs og sartreanernes store fortvilelse.

Enda verre var det da han helt mot slutten og med betydelig svekket helse, i klørne på sin elev Pierre Victor (Bernhard Levy) og adoptivdatteren Arlette Elkaim, ble presset inn i en agenda hvor han overhodet ikke hørte hjemme. Beauvoir ble parkert på sidelinja. Den tidligere maoisten Levy var nyfrelst innenfor jødisk ortodoksi og herset med Sartre fra morgen til kveld, sufflert av Elkaim. Hensikten var åpenbart at Sartre skulle ta avstand fra sine verker og tilslutte seg jødedommen. Dette pågikk helt inn til Sartres dødsleie. "Dådyret ble til en gribb," sa man da Elkaim kastet seg over dødsbo og manuskripter, nærmest før liket var kaldt, og før man hadde lovlig adgang til det.

Men Levy var for seint ute. Sartre og Beauvoirs livsverk lot seg ikke rokke. Om frihet og valg, om nødvendigheten av å engasjere seg, om kvinnens mulighet til å velge sitt liv, litterære og sceniske perler, om menneskenes grunnvilkår og fornyelse og vitalisering av den historiske materialismen.

Vi ser da også hvordan våre dagers intellektuelle provoseres av den utfordring de har etterlatt seg. En kar som Åmås, som gjerne smykker seg med eksistensialismen, skrev i Samtiden i fjor at Sartre slikket diktatorens støvler (forholdet til Sovjet). Da må man spørre: Og hvems støvler slikker Åmås, i sin fin-estetiske kometkarriere? Kan noen tenke seg en Åmås takke nei til Nobelprisen, slik Sartre gjorde?

Hva betydde da Sartre og Beauvoir for hverandre? Sartre sa en del om dette i et intervju på sin 70-årsdag: "… hun var den eneste som var på samme kunnskapsnivå om meg selv, om hva jeg ønsket å gjøre. Av den grunn var hun det perfekte menneske å snakke med, et slikt som man sjelden har."

God lesning, men unn dere også Moden alder av Beauvoir. En bok å bli modnere av.

 Bjarte Møller Bjørge