Menneskerettigheter som argument for krig (bokomtale)

Av Birger Thurn-Paulsen

Nr 3 2008

Jean Bricmont: Humanitarian Imperialism, Using Human Rights to Sell War
Monthly Review Press, 2006

Ordet «humanitarian» er det nok nærliggende, på norsk, å forstå som humanitær hjelp, noe omslagsbildet også antyder. Det viser en kvinne som bærer på en sekk ris eller korn. Det kunne også være verd en bok, om hjelpeorganisasjonenes rolle i kjølvannet av en krig. Imidlertid er det undertittelen som best beskriver bokas innhold: Menneskerettigheter som argument for krig – eller, å selge krig, med menneskerettigheter som begrunnelse.

Før sommeren presenterte Rødt! i sitt ekstranummer (2A/08) mye stoff om Balkan, om USAs og NATOs inngripen under oppløsningen av Jugoslavia, og krigen for å «redde» Kosovo. Interessant nok, ser også Jean Bricmont dette som et vendepunkt. Et vendepunkt for utbredt aksept for at det er riktig og nødvendig å gå til krig for menneskerettigheter, frihet og demokrati, en argumentasjon som, i følge forfatteren, har fått fotfeste langt inn i den europeiske venstreside og blant intellektuelle. Det har han åpenbart rett i, noe som er svært foruroligende. Han anklager også den globale protestbevegelsen for å ha liten oppmerksomhet på de militære aspektene i forholdet mellom Nord og Sør, og enda mindre rundt den ideologiske begrunnelsen som brukes for å legitimere krig.

Han har et viktig poeng når han sier at det i autoritære regimer er frykten som holder folk på plass. I samfunn med demokratiske rettigheter må derimot kontrollen over menneskenes hoder og hjerter gå dypere og være mer konstant. Han framhever at det, opp gjennom historien, har foregått en dreining fra bruk av religion til å legitimere krig, til en ideologisk argumentasjon knyttet til menneskerettigheter. Han mener at det i vår tid finnes et «sekulært presteskap» bestående av synsere og opinionskapere, mediastjerner, og et betydelig antall akademikere, intellektuelle og journalister, som i stor grad monopoliserer offentlig debatt, og styrer den i visse retninger, samtidig som det gis inntrykk av at det foregår fri meningsutveksling. I spørsmålet om krig og invasjon, er debatten i all hovedsak plassert rundt metoder og midler. Debatten bare forsterker forståelsen av at de erklærte intensjonene, frigjøring av mennesker og spredning av demokrati, er de virkelige grunnene for krigene, i Kosovo, i Afghanistan, i Irak. Det er helt tydelig i Norge også. Virker det, blir
det demokrati, eller er omkostningene for store – for oss! Debatten når ikke inn til spørsmålet om hva som er de virkelige årsakene til krigen.

 

Jean Bricmont beveger seg ut og inn av mange sider ved disse spørsmålene, trekker opp historiske perspektiver, og ser på forholdet mellom den rike delen av verden og den fattige, mellom Nord og Sør. Her finnes eksempler og paralleller til dagens spørsmål. Han beskjeftiger seg særlig med USAs rolle og herjinger opp gjennom historien. I et sprang tilbake til 1954 går han gjennom hva som skjedde i Guatemala. Det skal lite til før det anses som en trussel mot den bestående orden. En forsiktig landreform kunne bli et problem for de amerikanske plantasjeeierne, særlig United Fruit. Et fiendebilde ble skapt, en såkalt rød president truet demokratiet. Et kupp ble organisert, som la grunnlaget for et blodig diktatur. Oppskriften er der. Trussel mot amerikanske interesser omskrives til trussel mot demokratiet. Fiendebildet og demoniseringen av fienden, den gang var det kommunismen, nå er det islam.

 

En annen parallell trekkes fra Münchenforliket med Nazi-Tyskland. Hitler brukte Sudet-tyskerne som begrunnelse, altså menneskerettigheter, eller beskyttelse av en minoritet. Den tyske minoriteten ønsket Nazi-Tyskland velkommen, Kosovo albanerne ønsket NATO velkommen. Forfatteren oppsummerer det med at «frigjøringen» av Sudet-tyskerne oppmuntret Hitler, og «redningsaksjonen» for Kosovo ga amerikansk imperialisme legitimitet, ga grunnlag for legitimeringen av seinere kriger.

Den europeiske illusjonen. Her sier forfatteren at en av de farligste illusjonene som finnes blant europeiske progressive, miljøog fredsbevegelser, er troen på at Europa, ved å styrke sitt forsvar og sin enhet, kan bli en motvekt mot USA. Problemet er at Europa inntar nøyaktig samme rolle som USA i forhold til resten av verden. Det er på ingen måte betryggende for verdens folk.

 

Jean Bricmont er innom svært mange problemstillinger, og mange områder. Det virker til tider noe springende, og problemstillingene kan virke konstruert. Mot slutten av boka synes han at han må si fra at han IKKE har argumentert for at vi bare får lene oss tilbake og innse at vi ikke kan gjøre noe. Jeg synes
han er noe uklar om hva vi KAN gjøre. Men, han plukker i stykker retorikken som forsøker å legitimere, eller unnskylde imperialismen, og han har følgende profeti: Vårt århundre vil være preget av kampen mot neo-kolonialismen, slik det forrige århundre var preget av kampen mot kolonialismen.

 

Forfatteren er professor i teoretisk fysikk i Belgia. Her omtales boka i engelsk oversettelse. For den som leser engelsk, er språket stort sett greit, men det er til tider noe preget av forfatterens akademiske bakgrunn. Boka finnes også i svensk oversettelse på Karneval förlag.

Birger Thurn-Paulsen