Mappa mi En beretning om ulovlig politisk overvåking (omtale)
Av Birger Thurn-Paulsen
Jon Michelet: Mappa mi – En beretning om ulovlig politisk overvåking
Forlaget Oktober 2011
Jon Michelet har denne gangen skrevet en nokså spesiell bok. Han har nitid gått gjennom alle de 82 dokumentene som mappa hans inneholder, formidlet dem og kommentert dem. Det må ha vært ganske krevende å gjøre, og det er modig gjort, den beveger seg et godt stykke innpå privatlivet, noe som i seg selv forteller en hel del om overvåkinga. Det er en åpenhjertig og avslørende bok. En historiebok som burde være svært nyttig, kanskje særlig for de yngre som ikke har opplevd den virkeligheten slik mange av oss har. Ikke for det, hvor mye historie det egentlig er, kan jo være et spørsmål. Hva innebærer innføringen av Datalagringsdirektivet? I ly av «krigen mot terror» har lover blitt endret, ytrings- og organisasjonsfriheten blitt innskrenket i mange land, og overvåkingen er omfattende. En annen sak er hvor stor oppmerksomhet det er rundt politisk overvåking nå. Måten media behandler slike saker på, innebærer en fare for at det sitter igjen et inntrykk av dette er et mer eller mindre avsluttet kapittel. Lund-kommisjonen avslørte, det ble gitt innsyn, og de som søkte har fått mappene sine, noen også erstatning. Demokratiet har talt og gjort opp for seg.
Boka har undertittelen En beretning om ulovlig politisk overvåking. Innsynet man fikk, var nemlig ganske begrenset. Det ble åpnet for tilgang til det materialet som hørte under kategorien «ulovlig» overvåking, altså det som Overvåkingspolitiet hadde skaffet seg ved ulovlige metoder, metoder det ikke var hjemmel for. Hva mappene ellers inneholder, vet vi ikke. Begrepet innsyn er ikke akkurat dekkende.
JM åpner boka med et tydelig oppgjør med Kåre Willoch. Bakgrunnen for det er at Willoch, da Lundkommisjonens rapport kom, hevdet at all overvåking av AKP var både lovlig og nødvendig, med den begrunnelse at AKP var et ulovlig parti. Willoch viste til Straffelovens § 104 a som setter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen.» Som JM påpeker, finnes det overhodet ingen henvisning til denne paragrafen i mappa. Derimot brukte Overvåkingspolitiet § 97 a som omhandler «undergravende» virksomhet finansiert fra utlandet, for hva den er verdt. Stadig nye tillatelser til telefonavlytting, med henvisning til denne paragrafen, stemples av rettsapparatet uten spørsmål, i den grad at JM tydelig gir uttrykk for at domstolene og rettsapparatet syntes å være helt i lomma på Overvåkingspolitiet, som reine stempelsvingende tjenere. Som han også sier, det ble heller aldri funnet et eneste fnugg av bevis for at han skulle ha mottatt penger utenfra. Men telefonavlytting ble stemplet gjennom, seks måneder av gangen i årevis.
Boka er modig og åpenhjertig. Mange dokumenter, med kommentarer som berører privatlivet. Det i seg selv sier en hel del om omfanget og karakteren av overvåkinga. Ikke minst sett i sammenheng med det de tilsynelatende ikke har fått med seg, eller forhold hvor de faktisk er helt på jordet og tar fullstendig feil. Det var kanskje nettopp omfanget og karakteren av overvåkinga som sjokkerte da Lund-kommisjonen kom med rapporten sin. Det gjaldt, til en viss grad, også alle oss som hadde levd lenge med å vite at vi var overvåket. Lundkommisjonens rapport var på ingen måte noen bombe, men omfanget, all overvåkingen som gikk langt inn i privatsfæren og ellers også omfattet en rekke folk og organisasjoner som på ingen måte hadde revolusjonære trekk, satte en støkk. At JM gir såpass mye av seg selv i boka gir en viktig beskrivelse av nettopp dette. Det var ikke bare overvåking men det handlet om virkelig å tråkke på folk, stemplet av rettsapparatet i det «demokratiske» Norge.
En annen sak, som er litt spesiell for akkurat Jon Michelet er Svalbard, forholdet hans til Svalbard og de mange besøkene der. Det syntes åpenbart Overvåkingspolitiet også. En sak er at JM i sin tid avslørte og dokumenterte en russisk helikopterbase der, som var ulovlig i forhold til Svalbardtraktaten. Det burde norske myndigheter i og for seg vært fornøyd med, men mappa hans inneholder utrolig mange dokumenter om Svalbard og hans forskjellige opphold der. Overvåkingspolitiet forfølger ham grundig, uansett om han var der for å holde 1. mai tale, eller hadde helt personlige grunner for å være der. Og igjen tråkker de inn i privatsfæren. De var nok interessert i hva en kjent revolusjonær kunne stelle i stand blant arbeiderne hos Store Norske, men Svalbard er også et politisk sett ganske sårbart område, og jeg savner kanskje spørsmål og spekulasjoner om akkurat dette, den overdrevne interessen for alt som hadde med Svalbard å gjøre.
Dokument 82 avrunder boka, og JM er med god grunn forbauset over innholdet, som er en samling intervjuer og artikler fra 1989, knyttet til Stortingsvalget. Det ble gjort forsøk med en større allianse under navnet «Fylkeslistene for miljø og solidaritet» som i Oslo fikk navnet «Oslo-lista». JM stod på førsteplass. Hvorfor i all verden har Overvåkingspolitiet sikret seg disse, offentlige og åpent tilgjengelige avisartikler? Slike spørsmål går igjen i boka, knyttet til alt det Overvåkingspolitiet har brydd seg om rundt private og personlige forhold. Mappa til Jon Michelet er temmelig innholdsrik. Han stiller spørsmål ved hvorfor. Han var en kjent revolusjonær, ledet Oktober Forlag en tid, og var mye brukt i offentlige sammenhenger, men hadde ingen sentrale verv i AKP. Kanskje Overvåkingspolitiet tenkte at han kunne være en god innfallsvinkel for å kunne nå dypere i AKP? Et avslørende punkt er uansett at en omfattende telefonavlytting, av privattelefoner og kontortelefoner, baserte seg på et påskudd, paragraf 97 a, og uten at noen satte spørsmålstegn ved det.
JM avslutter forordet med følgende:
Den viktigste lærdommen som kan høstes av Mappa mi er at domstolen må ha en uavhengig og kritisk funksjon i forhold til det som i dag heter Politiets Sikkerhetstjeneste, og aldri få operere som et lydig redskap for overvåkerne.
Det er en viktig lærdom, ikke minst sett i sammenheng med et annet sitat fra forordet:
Det foregår en generell mistenkeliggjøring av islam-tilhengere som minner om mistenkeliggjøringen av AKP-ere på 70-tallet. Det er skapt et klima for heksejakt som likner klimaet på 1970-tallet … ingen skal i Norge i dag overvåkes på politisk grunnlag.
Boka er historisk viktig, og aktuell. Diskusjonen om Norge skal underkaste seg EUs Datalagringsdirektiv er når dette skrives, i en avgjørende fase.