Gnist

Kjønnete ikoner i fortellinger om krig

Av Berit von der Lippe

2010-02

Berit von der Lippe er førsteamanuensis ved institutt for kommunikasjon, kultur og språk på handelshøyskolen BI.

Kombinert med bildene av det andre kjønnet, beskjeggete og mørkhårete menn, framsto begge kjønn som ikoner på ’de andre’: Kvinnene som det ultimate bevis for det å være undertrykt, mennene – med unntak av noen få utvalgte – like entydig som den ultimate manifestasjon for ondskapen – en ondskap man i Vesten/USA lenge hadde forhandlet med, mann mot mann.

I USA snakket hele administrasjonen rundt president Bush, så vel som hans kone, Laura, om kvinnefrigjøring koplet opp til angrepet som skulle innlede krigene for/mot terror. (Flanders, 2004) Det samme skjedde i de fleste vestlige land, inkludert Norge, hvor flere «feminister» uttalte sin støtte til krigen fordi den ville gagne afghanske kvinner. (Lippe, von der, 2003/2008) Bildene av burka-kledde kvinner kom så å si over natten til å få ikon-status, ikoner for kvinneundertrykking. Dette er ikke nødvendigvis usant; det påfallende var og er at de nokså plutselig kom i fokus. Afghanske kvinner hadde i lang tid ropt om å bli sett – og ikke minst bli hørt. På egne premisser.

For å nærme meg analysen av ikoner knyttet eksplisitt til krigen i Afghanistan, men implisitt til en ikonografi lik den man ofte opplever i fortellinger om krig, vil jeg kort løfte fram aspekter ved visuell retorikk og visuell kommunikasjon som i økende grad legger føringer for det ’folk flest’ får vite om noe av grunnen for å gå i krig. Herfra utdyper jeg den ideologiske dimensjonen innrammet i perspektivet for bildene jeg analyserer. Leyla Ahmed kan gi en indikasjon på perspektivet jeg inntar. Hun skriver følgende: «Infantilisering av kvinner i den ‘tredje verden’ bidrar til å reprodusere kolonitidas tanker om å forbedre livene til hjelpeløse og uvitende mennesker(å redde de som ikke er i stand til å ta egne avgjørelser) for dermed å kunne legitimere sine egne såkalte redningsaksjoner.»(1993)

Bilder og retorikk

Å marginalisere eller sågar ekskludere betydningen av visuell kommunikasjon og visuell retorikk med hensyn til politisk kommunikasjon og debatt i det offentlige rom, er å overse den betydning bilder har for de fleste politiske og militære aktører. Sagt på en annen måte:

Politisk praksis og politiske aktiviteter manifesterer seg stadig mer som visuelle hendelser – iscenesatt for og foran (fjernsyns) skjermer. Dermed blir slike aktiviteter også retoriske handlinger. Den offentlige sfæren er ganske enkelt avhengig av visuell retorikk «for å opprettholde ikke bare kommunikasjon i offisiell debatt, men også for å opprettholde forestillinger om en offentlig identitet,» i følge Hariman og Lucaites (2003).

Bilder, det være seg i fiksjon, nyheter eller dokumentar, vil kunne tilføre temaet i fokus helt andre dimensjoner, et helt annet nærvær for publikum, enn en verbalspråklig fortelling. Jessica Evans og Stuart Hall fokuserer (1999) på massemedienes tendens til kolonialisering av den kulturelle og ideologiske sfæren. Mens sosiale grupper og ulike klasser opplever en fragmentering av egne liv, framstår massemedier, ifølge Evans og Hall, stadig mer som ansvarlige for og budbærere av:

 

a) bilder mennesker identifiserer seg med i form av sosiale praksiser og meninger, kort sagt egne liv, og dermed også andres liv, altså bilder av mennesker man ikke skal identifisere seg med og

b) forestillinger om å leve i et samfunn som er en logisk og sammenhengende helhet. Selv foreslår jeg følgende definisjon på retorikk: Den enestående og unike evnen mennesker har til å bruke symboler for å kommunisere med hverandre.

Siden «saying is doing and doing is saying », kan terrorhandlinger sies å være et av de sterkeste retoriske uttrykk nettopp fordi visse ekstraordinære terrorhandlinger vises og ses – av store deler av verdens befolkning. For tilhengere av Huntingtons ideologiske visjoner om kollisjon mellom sivilisasjoner (Huntington, 1998), kom terrorhandlingene til å bli bevis på denne type visjoner – bokstavelig talt. Bildene som gikk over hele verden, framsto ikke bare med sterk sanselig umiddelbarhet, de ble så å si en konkretisering av den abstrakte tesen om sammenstøt mellom sivilisasjoner. De ble samtidig en bekreftelse på ’ondskapen der ute’ – og ikke ’her inne’.

Bilder og ideologi

 

Ideografer kan være et velegnet verktøy for å foreta en kopling mellom retorikk og ideologi, den være seg verbalspråklig eller visuell. Ideografer utgjør forbindelseslinjene mellom retorikk og ideologi, symboler – verbale eller ikoniske – som gir mennesker opplevelse av tilhørighet og fellesskap innenfor et gitt samfunnssystem og som samtidig setter grenser opp mot noen «andre». Kulturteoretikeren Dana L. Cloud skriver blant annet at ideografer er retoriske redskaper man gjør bruk av for å skape enighet og underbygge bevisste eller ubevisste ideer om eget samfunn og således vinne aksept for tiltak man setter i verk for å ivareta disse. (Cloud, 2004)

Nettopp fordi bilder innehar potensiale til en form for konkretisering av abstrakte politiske uttrykk, som frihet, undertrykking, demokrati, menneskerettigheter og likestilling eller kvinnefrigjøring, kan bilder gi en opplevelse av å være vindu mot verden slik-den-er på en retorisk sterkere måte enn verbal retorikk. Og siden frihet implisitt ses i lys av ufrihet og undertrykking, skulle det være mulig å se for seg også disse abstraksjonene. Bilder av kvinner med/i burka er tilstrekkelig for å konkretisere undertrykking, og mørkhårete, skjeggete menn blir en nesten like sterk konkretisering av abstraksjonen undertrykking. Cloud foreslår å se på visuell retorikk som ideografer «in their own right».

Bilder kan fungere som kritikk til dominerende tanker, men oftere vil nyhetsbilder virke forsterkende på tanker og forestillinger man allerede innehar. Og i krisetider vil nettopp mediene bidra til å opprettholde offisielle fortellinger om nasjonens storhet. (Raboy, Marc and Bernard Dagenais, 1992) I slike visuelle fortellinger er aktørene hovedsakelig menn med den maskuline egenskapen virtus (mot, kraft og styrke) dersom de er ’våre’, forsterket og polarisert via fram- og oppvisning av mannlige antagonisters brutalitet. (Lippe, von der:2003/2008, Ottosen:1995/2009)

 

Det er i denne sammenhengen jeg plasserer bildene av afghanske kvinner, brukt som bevis på «de andres» førmoderne univers, som bare kan forstås i lys av et sivilisert univers, ’vårt’, og dermed noe bare «vi»/USA/ Vesten kan redde dem ut av og bort fra. Mitt perspektiv vil derfor suppleres med post-kolonialt feministisk perspektiv for å drøfte den visuelle retorikkens potensiale i disse bildene. (Abu-Lughod, 2002, Cooke, 2002)

Kjønnsretorikken knyttet til krig, den være seg språklig eller visuell, er intet brudd med tradisjonell kjønnsblind forskning eller kjønnsblind retorikk. Krigene mot/ for terror konstrueres i mediene bare unntaksvis som kjønnet, det vil si oftest som en kjønnsnøytral foreteelse. Vi ser at terroristene hovedsakelig er menn uten at terrorisme og maskulinitet(er) problematiseres. Terroristene 11.9 2001 framsto som kjønnsnøytrale, de var terrorister, muslimske terrorister – ikke mannlige terrorister. (Lippe, 2010)

Når kjønn unntaksvis inngår i retorikken på det manifeste nivået, altså når kjønn synliggjøres og omtales eksplisitt, er det fortrinnsvis – og ikke overraskende – kvinner det handler om. Og det er kvinners kropper som utgjør både bakgrunn og forgrunn. (Toril Moi, 1999) Kvinnekropper inngår som politisk propaganda og som minefelt – også i bokstavelig forstand. (Thorbjørnsrud, 2003/2005)

Visuell retorikk – kairos og kontekst

Den retoriske situasjon er i følge klassisk retorikk en type situasjon som innbyr til, roper på og sågar nærmest krever at noe blir sagt og gjort. Uten denne situasjonen – en situasjon så spesiell at den oppleves som prekær og krever sin mann(s mot) – blir det ingen retorisk diskurs. Kairos foreligger når tiden er inne for noe – kairos er en egenskap ved riktig tilpassete ting. Situasjonen etter terrorhandlingene krevde i sannhet «sin mann». Bilder ble vist, taler var holdt og krig mot terror ble erklært.

Som del i forberedelser på krig(ene) som skulle komme, benyttet Bush og hans ledersjikt anledningen (kairos) til å markere handlekraften på ulike måter – handlinger som (også) må kunne sies å være retoriske iscenesettelse for massemediene. Som supplement til framvisning av egen handlekraft, kom de nevnte burkabildene til å bli en vesentlig del av bildene som, foruten bilder av mannlige terrorister, skulle representere Afghanistan. Det er tider for tale, og det er tider for taushet. Taushet om – her usynliggjøring av – afghanske kvinner ble med ett noe man ville unngå. Kvinner i et land de færreste kjente noe til, ble med ett blikkfang – nesten for en hel verden. (Abu- Lughod: 2002)

Fotografier i seg selv kan ikke forklare noe som helst om ikke kontekst og forståelse av den materialiteten bildene refererer til inkluderes og medregnes, slik ikke minst Susan Sontag belyser dette. (Sontag:1977, 2003). Bildene av tildekkete afghanske kvinner synes med ett å skulle referere til håndterbare og kontrollerbare størrelser, snarere enn å referere til levende mennesker med egne liv, livshistorier og sosiale praksiser knyttet til en materiell virkelighet i afghanske landskap de færreste i Vesten aner noe om. Afghansk historie og tidligere koloniale erobringstokter inngikk heller ikke i denne sammenhengen. (Se Said, E. 1988)

Bilder, kontekst og hegemoni

Retorikken er grunnleggende tilknyttet situasjonen; den er dessuten – og selvsagt – koplet til kontekst. Med kontekst tenkes her på ideologisk kontekst der representanter for den hegemoniske makten forklarer ekstra-territorielle militære aktiviteter med rettferdig krig retorikk og får aksept for denne. Sontag fokuserer på det hun kaller estetisk distanse som en integrert del av erfaringen man tilegner seg ved den daglige eksponering av bilder. Estetisk distanse blir lett en konsekvens av at bilder sjelden ses i sammenheng med det det fotograferte inngår som en del av. Dermed forsterkes, stadig i henhold til Sontag, et ekstremt nominalistisk perspektiv på samfunnet og verden: Isolerte gjenstander i en verden bestående av atomer som konstrueres som håndterbare og kontrollerbare. Samtidig kan det man isolerer fra den fysiske beinharde virkeligheten, ha noe magisk i seg, bli noe i seg selv og for seg selv og uten referanse til verden. (Sontag, 1977:85-91)

Gayatri C. Spivak, den kanskje mest kjente representanten for den post-koloniale feministiske tradisjon, skriver i sin banebrytende bok, Can the Subaltern Speak? (1988), om vestlige fortellinger der «white men saving brown women from brown men». Orientalismen sett med feministers øyne handler ikke bare om å løfte fram den nære fortid, det vil si kolonitiden, men å vise hvordan utestengningen eller marginaliseringen av denne i høg grad handler om kjønn. Uten slike perspektiver, det vil si, uten denne type kontekst, vil det bli vanskelig å forstå hvorfor afghanske kvinner med ett kom i fokus.

Det viktigste med hensyn til kairos og kontekst er, som kjent, like mye det man ikke hører, leser eller ser. Det viktigste er ofte «det som ikke er der». Bilder man velger bort, er ofte viktigere enn bilder man «velger inn». Her kommer Saids ord til fulle til sin rett:

Sontag uttrykker dette slik:

Dessuten: Man kan ikke vite hva som velges bort når man ikke vet hva som fins i landskapet bildene refererer til. Man kan heller ikke vite hvordan bildene det her er snakk om, oppleves og blir sett eller forstått når virkeligheten det refereres til endres og på en måte hovedaktørene slett ikke har forutsett – slik tilfellet er under de pågående krigene mot/for terror. Derfor vil heller ingen kunne kontrollere opprettholdelse av det beskyttelsesscenariet som beskrives i det som nå følger.

Iscenesettelser av beskyttelsesscenarier

I «Unveiling imperialism» introduseres begrepet beskyttelsesscenarie på følgende måte:

De som trenger beskyttelse, kan også være menn, «de gode andre» eller «allierte»; synliggjøringen av «de andres» kvinner fungerer retorisk uansett på en annen måte enn bilder av «våre allierte menn».

Ved repetitive framvisninger av afghanske burkatilslørte kvinner, vandrende rundt mellom ruiner og søndeknuste hus eller skadeskutte afghanske landskap, ville man tilføre de nord-amerikanske og vestlige heltene en spesiell ethos dimensjon: De som virkelig bryr seg om «den andre». En medfølende krigføring var på gang. Dermed søker man i den dominerende mediefortellingen å tilføre krigen en moralsk dimensjon – et moralsk imperativ?

Miriam Cooke finner en parallell mellom det nevnte fokuset og krigene mot terror som sivilisasjonsprosjekt. (Cooke, 2002, 468-470) Innenfor beskyttelsesscenariet søker man å opprettholde bilder av den vestlige sivilisasjon som ikke-aggressiv. Oppsummerende symboler (ideografer, se ovenfor) av «de andre» fungerer gjerne like sterkt som tilsvarende symboler og tilsvarende retoriske potensiale med referanse til «oss selv». I realiteten handler det om en fortsettelse av et tradisjonelt orientalistisk perspektiv der undertrykte muslimske kvinner bidrar til en naturliggjøring av den hvite manns byrde. Her kan man tilføye «den hvite kvinnes byrde».

Abu-Lughod beskriver denne type iscenesettelse som beskyttelsesscenariet og hevder at imperialistisk logikk kjønner og skiller mennesker tilhørende ’de andre’ slik at mennene forblir disse andre, mens kvinnene framstår som mulig å sivilisere, og hun fortsetter:

Som passive objekter for det vestlige blikk, trenger de Vestens hjelp – også via «compassionate warfare» – medfølende/omsorgsfull krigføring.

Ved hjelp av det retoriske grepet, her kalt beskyttelsesscenariet eller beskyttelsesgrepet, kunne man framstille alliansen mellom sivilisasjonsprosjekt og ytterligere ødeleggelse av landets infrastruktur som logisk, rasjonell og etisk forsvarlig. Med dette grepet og med iscenesettelse av en ny USA-støttet afghansk president ble dominerende mediefortellinger dels et helteepos der «brown men were saved from brown villains», samtidig som det også passet inn i det nevnte «protecting brown Afghan women from brown men». Abu-Lughod spør hvorfor «det å fokusere på kultur i spesielle regioner, samt religiøse forestillinger og behandling av kvinner, skulle være viktigere enn å undersøke historikken knyttet til undertrykkende regimer i de aktuelle regioner og særlig USAs rolle i historien». (2002:784) Fokuset på kultur, fortsetter Abu-Lughod «forhindrer seriøs undersøkelse av de grunnleggende årsakene til menneskers lidelse flere steder i verden». I stedet for politiske og historiske forklaringer, fokuserte man på kultur og religion. Gjennom slik å stille andre spørsmål enn man vanligvis gjør ved en konflikt, mener Abu-Lughod at man bidro – og bidrar – til å skape kunstige forskjeller, og at man nok en gang reproduserte «an imaginative geography of West versus East, US versus Muslims» – og frie kvinner mot undertrykte kvinner (2002:782).

Innenfor denne type fortellinger vil bilder av «de andre», her afghanske kvinner, lett kunne oppleves som en konkretisering av abstraksjoner som ofte får det sammensatte og mangetydige til å framstå med en nesten magisk entydighet. Og Vestens – eller Norges – rett til militære angrep vil kunne tilføres en etisk dimensjon.

Den hvite kvinnes byrde

Bare unntaksvis inngår kjønn eller kjønnete praksiser og maktforhold i nåtidas mediefortellinger om krig fra et analytisk perspektiv. Det handler først og fremst om strategisk medieretorikk. Å inkludere kjønn og kjønnete forestillinger, synes hovedsakelig å skulle forsterke fiendebilder. Det vekker til live følelser. Det selger bra. Fienden blir effektivt «den andre» – motbilde på oss, først og fremst vestlige siviliserte menn(esker) som sjelden våger å opponere mot såkalt likestilling.

Det som faktisk skjer på bakkenivå der liv leves, ødelegges eller tas, er at patriarkalsk familieideologi forsterkes. Maskulinitet og feminitet blir ofte enda viktigere identitetsmerker enn tidligere fordi det å ivareta nasjonens eller etnisitetens verdighet til de grader står i fokus. Om kvinnen ikke underkaster seg tradisjonelle kjønnrollemønster, ses dette ofte på som en sikkerhetsrisiko – nærmest et svik. Menns ære står på spill. Jo sterkere fokus på nasjon og folk, jo større blir de kjønnete skillelinjene.

«Våre» bilder av «de andre», her afghanske kvinner, kan, slik jeg ser det, gi gode vilkår for at stadig flere kvinner, fortrinnsvis hvite, står sammen med menn, fortrinnsvis hvite, og i Richard Kiplings ånd fortsetter å påta seg byrden å hjelpe andre inn på denne rette veg. «The white man´s burden» synes i noen grad – både i og utenfor mediene – også å ha blitt «the white woman´s burden», enten det dreier seg om Operation Enduring Freedom eller andre «operasjoner ». Aldri har man i vestlige land hatt flere kvinnelige forsvarsministre, og aldri har man latt flere kvinner tjenestegjøre som soldater i krig. Kvinners inntog i tradisjonelle maskuline praksiser er bevis på Vestens aksept for likestilling. Dermed framstår også krigføring som ikke-kjønnet. «Alle skal med.»

Leyla Ahmeds uttrykker sin kritikk av mange vestlige feministers ‘innsats’ for å ‘beskytte de andre kvinnene’ på følgende måte:

Konsekvensen av den type paternalisme som enkelte vestlige feminister synes å representere, blir ofte ytterligere undertrykking og marginalisering av kvinnene man hevder å ville beskytte.

Beskyttelsesscenariene med fokus på burkatilslørte kvinner har for lengst forsvunnet fra skjermene. Den retoriske situasjonen har endret seg. Situasjonen på den blodige afghanske bakken krever stadige endringer i krigspropagandaen. Avstanden mellom det som vises og det som faktisk skjer, kan til tider bli for stor. Retorikken endres, den være seg visuell eller verbal. Og røstene som roper om å beskytte afghanske kvinner, høres sjeldnere.

Krig handler om liv og død, altså om kropper. I krig kjønnes kropper på en særdeles sterk måte. Usikkerhet og vold rammer ofte kvinner og menn på ulike måter. Fokus på kvinners (og barns) liv og kropp i forbindelse med krig, vil tydeliggjøre det selvmotsigende innvevd i det man kaller en slags sivilisasjonsprosjekt. Også i år 2010 vekker bilder av livredde og/eller skadeskutte kvinner og barn særdeles sterke følelser. Beskyttelsesscenariene ville kunne framstå tydelig som det de er: vestlig krigspropaganda. ( Se Narayam, 1997)

Hvorvidt medier i større grad enn hendelser i virkelighetens verden framkaller den retoriske situasjonen (kairos), gir denne artikkelen ikke noe svar på. Ofte vil det handle om et finurlig samspill mellom mediebilder og reelle hendelser. Det vi derimot vet, er at militærstrateger neppe tenker på kjønn og likestilling. Det vi også vet, er at dette forsterker den kjønnsblindheten som bare unntaksvis brytes i fortellinger om krig. Dette gir gode vilkår for nettopp den beskyttelsespropagandaen jeg her har skrevet om. Det eneste ikke-tradisjonelle er kvinners, fortrinnsvis vestlige kvinners, deltakelse som aktører i denne type beskyttelse der USAs/NATOs og usivilisert maskulin forståelse av ære spiller en vesentlig rolle. Interesser, de være seg økonomiske eller militære, er tett knyttet nettopp til narscisistisk opplevelse av heder og ære.

Note

1) Resolusjon fattet 12.9 2001 i sikkerhetsrådet/FN – en resolusjon man mente ga legitimitet til militært angrep.

Referanser

Abu-Lughod, Lila (2002) «Do Muslim Women really Need Saving? Anthropological reflections on Cultural relativism and Its Others,» i American Anthropologist, Vol. 104, No 3, September

Ahmed, Leyla (1993) Women and Gender in Islam: Historical Roots of a Modern Debate. Connecticut: Yale University Press

Cloud, Dana L. (2004) «To Veil the Threat of Terror» i Quarterly Journal of Speech. Vol. 90, No. 3, August

Cooke, Miriam (2002) Saving Brown Women, in Signs: Journal of Women in Culture and Society, vol. 28, no.1

DeLuca, Kevin L (1999) Image Politics. New York: Guilford Press

Evans, Jessica og Stuart Hall (1999) Visual culture : the reader. London : Sage

Flanders, Laura (2004) The W effect. Bush´ war on women. New York: The Feminist Press and the City University of New York

Hariman, Robert & John L. Lucaites (2003) «Public Identity and Collective Memory in U.S. Iconic Photography: The Image of `Accidential napalm`» i Critical Studies in Media Communication. Vol. 20, no.1, March, pp. 35-66

Huntington, Samuel (1998) The Clash of Civilizations. New York: Simson and Schuster

Lippe, Berit von der (2003) «Kjønn og kropp i krig og (u)fred» i Rhetorica Scandinavica, nr.27:83-97

Lippe, Berit, von der (2008) «Taushetens kjønnete retorikk i fortellinger om krig» i Materialisten no 3

Lippe, Berit von der (2010) «Gendered War Rhetoric – Rhetoric of Silence» i Rhetorical Citizenship and Public Deliberation (Kock, Christian and Lisa Villadsen, eds.) (kommer)

Moi, Toril (1999) What is a woman? And other essays. Oxford og New York: Oxford University Press.

Narayam, Uma (1997) Dislocating cultures. Identities, traditions, and third world feminism Routledge, New York, London

Ottosen, Rune (1995) Mediestrategier og Fiendebilder i Internasjonale Konflikter. Norske Medier i Skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (2009) VG, Saddam og vi, Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget

Raboy, Marc and Bernard Dagenais: Media, Crisis and Democracy, London, Sage Publications:1992

Said, Edward W. (1981) Covering Islam. London: Routledge & Kegan Paul

Said, Edward W. (1994) Culture and Imperialism. London: Vintage

Sontag, Susan (1977) On Photography, New York: Picador

Sontag, Susan (2003) Regarding the Pain of Others. London: Hamish Hamilton

Stabile, C. A. & Deepa, Kumar (2005) «Unveiling imperialism: media, gender and the war on Afghanistan» in Media, Culture and Society. London: Sage Publications

Spivak, Gayatri C. (1988) «Can the Subaltern Speak?» in Grossberg L. & Cary Nelson, Marxism and the Interpretation of Culture. Houndmills: Macmillan

Thorbjørnsrud, Berit (2003) «Weeping for the Muslim Cindarella. A Lament of Tears shed though not shared», i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning

Thorbjørnsrud, Berit (2005) «This war is predominantly about women.» Orientalske diskurser om kvinnemishandling i Tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika. Vol.-3, Nr. 2