Drømmer jeg ennå?

Av

2010-01

En mur av piggtråd og betong

Øst-Berlin august 1961. En soldat, bredbent og med høye lærstøvler. Hendene hviler på ryggen. Pistolhylsen buler frem på høyre side. Magen strutter under beltespennen, som har fått plass midtveis opp mot brystkassen. Et oppsperret blikk under en stiv soldatlue. Soldaten står foran en mur som er under bygging. Han uttrykker en blanding av olmhet og usikkerhet. Bak ham to andre soldater, oppe på muren som akkurat er påbegynt. Muren er på dette tidspunktet ikke høy. Hodene til enda en soldat og fire arbeidere stikker opp. Til høyre lener muren seg mot en annen mur. Det er gavlen på et hus. Huset har ennå store skader fra bombingen av Berlin i dagene da 2. verdenskrig endte.

Huset ser ut som en ruin. Det holder akkurat på å bli delt i to av muren som bygges. Huset er bebodd. Forskrekkede mennesker gløtter frem bak gardinene.

20 meter foran den bredbente soldaten står en kvinne og en mann. De er begge solbrente. Hun har fregner. Rundt dem flokker ti barn i alderen 10–15 år seg. Jeg er ett av disse barna. Jeg er 11 år. Alle har lysblå skjorter og blå skjerf knyttet om halsen, som speiderskjerf. Som mange andre små grupper står vi og ser på Muren, som reiser seg.

Muren i Berlin ble bygget i august 1961. Den var fra starten 45,1 km lang og besto av betong og elektriske gjerder. Den var 2,4 meter høy med piggtråd på toppen. Den delte Berlin, som lå 200 kilometer inne i DDR (Øst-Tyskland). Berlin var «mulighetens port» for østtyskere som ønsket å flykte til Vesten. I sommermånedene 1961 rømte ca 30 000 mennesker månedlig. Hver 7. østtysker emigrerte.

I Vest mente mange at dette var årsaken til at Muren ble etablert. Den offisielle forklaringen fra DDRs (Øst-Tysklands) myndigheter var at Muren representerte kampen mot fascismen og kapitalistisk innflytelse. Muren ble symbolet på en politisk oppdeling av Europa. Vest mot Øst. Kapitalisme mot sosialisme.

Sommeren 1961 var jeg på pionerleir i DDR (Øst-Tyskland). Pioneruniformen besto av lysblå skjorter og de blå skjerfene. Pionerene var barneorganisasjonen til den Moskva-tro kommunistbevegelsen. Den tilhørte de som støttet Øst og trodde på sosialismen. For oss barna ble det tegnet et bilde av Øst som bra og Vest som dårlig. I min dagbok skriver jeg 1. august 1961:

De to norske lederne fortalte oss at i Vest- Tyskland får ikke barn dra på ferie. De får ikke vaksine mot alvorlige sykdommer. Vest- Tyskland bruker istedet pengene til å bygge atomvåpen. Derfor skal vi demonstrere mot krig og nazisme i dag.

Noe blir ødelagt

Jeg trodde jeg var i et land som representerer glede, fred, frihet og internasjonalt vennskap. I en måned hadde vi sunget «Verdens ungdom fylker seg for varig fred». Plutselig rullet piggtråd i baller, store biler lastet med sementsekker, virvlende støv og rop fra aggressive soldater frem foran øynene mine.

Vantroen satte seg fast i kroppen.

Mange forferdelige skjebner flimret forbi i årene fra 1961 til 1989. Bilder av mennesker som bodde side om side i hus som var filtret sammen. De prøvde å rope til hverandre. Muren og truende soldater med geværløpet rettet mot dem, gjorde det vanskelig. Jeg ser et bildet av en eldre kvinne. Hun prøver å strekke armene mot den andre siden. Hennes bevegelse stoppes av et gjerde med sju lag piggtråd. Hun har en svart håndveske hengende over armen. Svarte hansker. Svart kåpe. A Berlin Lady. I A-moll.

There´s a Berlin Lady
Reading once again
All those letters she has kept
from days away back then
Looking out the window
It´s not the place she knew
Everything has changed so much
She pull the certains through
(Lear Amanda, 1981)

Mot Muren

Sigurd Hoel skrev i 1930 skuespillet «Mot Muren». Her tematiserer han konfliktstoff fra sine unge år. I skuespillet tar han et oppgjør med Erling Falk, som etablerte bevegelsen Mot Dag i 1918. En bevegelse som hadde sterk tilknytning til Komintern, Moskva-kommunismens hovedorganisasjon. Komintern var en ideologisk og organisatorisk mur som hegnet om de som sverget til sosialismen og Øst. «Mot Muren» viser hvordan en rettferdig revolusjonsbevegelse kan stivne i et totalitært byråkrati.

Jeg tok aldri et slikt oppgjør med Muren.

Jeg ble voksen, fra 11 til 39 år, i den perioden Muren sto.

Jeg var et engasjert, tenkende menneske.

Mellom 160 og 1000 mennesker døde i fluktforsøk.

Jeg tok det ikke inn.

Jeg var lammet.

Muren rives

Fra november 1989 slo Muren i Berlin sprekker. «Murens fall» var på alles lepper. «Murens fall» er et begrep som viser til at grensene mellom DDR (Øst-Tyskland) og Vest-Tyskland, deriblant Berlinmuren, ble åpnet i slutten av 1989. Berlinmuren ble revet.

Begrepet brukes også om hele prosessen som førte til Tysklands gjenforening og det såkalte «Jernteppets» sammenbrudd. Begrepet «Jernteppet» ble brukt som en metafor på delingen mellom Øst og Vest, mellom den demokratiske verden og den såkalte kommunistiske eller sosialistiske. Det ble første gang brukt av Joseph Goebbels i en anti-sovjetisk tale mot slutten av 2. verdenskrig. Joseph Goebbels. Hitlers propagandaminister. Ghosty! Så ghosty at jeg nesten ikke tør å tenke tanken – tanken på at nazipropaganda kan ha levd videre i et ønske om å skape et klart fiendebilde, en oppsplitting mellom Øst og Vest, mellom kapitalismen og sosialismen. En oppsplitting som gjorde en mulig sameksistens, forening og dialog umulig.

Muren fikk stadig nye hull fra november 1989. Mange brukte hakke og spett. Bit for bit ble muren plukket ned. På et bilde ser Muren ut som munnen til et barn med tannfelling. En rekke med betong, overmalt med grafitti og så en betongplate som akkurat er brukket ned. Dette lager et hull. Foran hullet er glade mennesker. I hullet er fire soldater uten hodeplagg. Unge, forvirrete, uskyldige og trygge.

En stor glede

Hjertet dunket. Lammelsen ble borte. Jeg ønsket å være en del av dette. Derfor reiste jeg til Berlin i nyttårshelgen 1989–1990.

Berlin 30. desember 1989. Tusener av mennesker koker på begge sider av Muren i en forventningsfull glede over den foreningen som ligger i lufta. Fortsatt vokter soldater grenseovergangen ved Checkpoint Charlie. Den var forbeholdt ikke-tyskere og diplomater. Dagen var kommet for at også den skulle kunne krysses fritt.

Mange klatret opp på toppen av muren. Nærmere himmelen. Stjerneklart. En enorm glede ble uttrykt. Alle hjalp hverandre opp. Smilende, lykkelige soldater, som etter fire timer med livsbejaende manifestasjoner åpnet Checkpoint Charlie. Drømmen om blomster i geværmunningene var i ferd med å realiseres. Alle møttes på midten, i en kollektiv omfavnelse. På grensa mellom Øst og Vest, dagen før nyttårsaften 1990.

Midt i dette, befant jeg meg.

Feiringen denne dagen dreide seg ikke om at Vest hadde seiret over Øst, at kapitalismen hadde seiret over sosialismen. Det var folkets glede over gjenforeningen jeg var en del av. Kommunikasjonen foregikk ved hjelp av rytmer. Trommer, nøkkelknipper, klapping og rop. En stor, felles, pulserende kropp.

Min rytme ble skapt av et speil med «diamanter » og en blå kork fra en vannkaraffel. Jeg slo som i transe. Speilet ble knust.

Ikke alle var glade

Noen av de som sto på muren, ble aldri avbildet i VG. De holdt et banner mellom seg. Jeg tok bilder, som da de ble fremkalt, viste seg å være utydelige og dårlige, men leselige. På banneret sto det: «Deutschland: 1. Weltkrieg, 2. Weltkrieg, 3. Weltkrieg?»

Ordene var ekko av de ordene scenekunstneren brukte. Han var en venn av en tysk venn. Han bodde i Vest-Berlin, i en stor leilighet med gipsroser i taket. Han var venstreradikal og alternativt tenkende. Kunstneren og de med banneret på Muren var redd for at et samlet Tyskland igjen skulle forårsake en krig.

I Norge ble denne redselen uttrykt i SVs partiorgan. I en leder i Ny Tid nr. 2 1990, kalt «Etter gleden», skriver avisa at jubelen ville bli kort. Avisa hevdet at de ultrakonservative i DDR våknet til live». Kravet om en gjenforening ble beskrevet som den vesttyske kansleren Kohls våte drøm om et nytt Stor-Tyskland.

Hadde denne redselen noe for seg? Var de redde for at nazitiden skulle vende tilbake? Var det en krampaktig måte å forsvare sosialismen på, gjennom å spille på redselen for et spøkelse som alle fryktet; nazismen?

Spøkelser ser ut til å tåkelegge

Spøkelsene hindrer en i å se det som virkelig skjer. I frykt for spøkelsene kan grove brudd på menneskerettighetene forsvares. Kanskje murer bygges av frykt for spøkelser? Det gir meg assosiasjoner til Israels bruk av jødenes lidelser under 2. verdenskrig, som et argument for å forklare sitt ståsted og handlinger ovenfor det palestinske folket. I ly av Holocaust bukter en mur seg, langt inn på palestinsk område. Den er mellom 400 og 700 km lang, 16 ganger lengre enn Berlinmuren!

Banneret

Folk hadde festet. Jeg hadde hvilt ut etter opplevelsene ved Checkpoint Charlie dagen før. Et stort banner duvet, litt stivfrosset, over Brandenburger Tor. Det hadde gitt anslag til nyttårsfesten. «Öffne Grenzen – Öffne Hertzen – kaufen Mercedes Benz!» sto det på banneret. Det var ikke den visjonen jeg hadde danset for i gatene 30. desember 1989.

For meg signaliserte dette banneret at kapitalismen, representert av Mercedes Benz, hadde vunnet den endelige seieren. Banneret vaiet i glede over at det nå var fritt frem for friheten eller snarere de fire friheter som er nedfelt i Romatraktaten, og som gjenfinnes i EØS-avtalens artikkel 1 nr. 2. Fri flyt for varer, tjenester, personer og kapital. Fri flyt av kapital er et grunnelement i realiseringen av det indre marked. Private og selskaper skal fritt kunne investere, opprette konti mv. over landegrensene. Banneret var profesjonelt, og dominerte effektivt det visuelle bildet over Brandenburger Tor. Jeg har senere lurt på hvorfor jeg aldri så dette banneret avbildet i media. Kanskje gleden over friheten overdøvet den vulgære appellen som banneret sto for? Kapitalismens rovgriske jakt på profitt passet ikke inn i bildet.

Øst-Berlinerne får sølvpenger

Alle øst-tyskere som krysset grensen fra Øst til Vest, fikk noen Mark (datiden tyske penger) utdelt, slik at de kunne handle litt i det forgjettede land, Vesten.

2. januar 1990 skrev jeg i dagboka:

Mange fra Øst-Berlin kom over til Vest- Berlin, kanskje for første gang på 27 år. De kikket lengselsfullt inn gjennom vinduene i butikkene. De var fattigslig kledd. De sto liksom med lua i handa. De kalkulerte hva de skulle bruke sølvpengene til. Jeg ble trist.

Kapitalismens lovsang.

Berlin på 90-tallet. Kunstnernes Mekka.

Halleluja!

Alle kunstnerorganisasjoner og institusjoner som satset på kunst, etablerte egne Berlinleiligheter. Det var så billig å kjøpe «en hytte» i Berlin. Halleluja.

Muren av Coca Cola, Mercedes Benz, turbospekulasjon i fattige tidligere østtyskeres eiendom som ble ombygd til gigantbygg i postmodernistisk stil, sto frem i all sin prakt.

Halleluja!

Hvordan opplevde de som hadde bodd i Øst, at de ikke eide noe? At alt de hadde hatt, var til salgs?

Audun Johannes Mørch presenterer Mikhail Bakhtins dialogismebegrep og tegner et relativt presist bilde av det som upåaktet skjedde.

Samfunnsdiskursen er en uopphørlig dialog, men samtidig finnes det stemmer som streber etter å monologisere diskursen, dominere de andre stemmene og tvinge dem til å tale sitt språk. Den som i tilstrekkelig grad lykkes i å monologisere den store diskursen vil samtidig ha etablert et begrenset antall formler for de tanker som overhode skal kunne la seg uttrykke. (Mørch Audun Johannes/2003, side 15)

Hva uttrykker ostalgien?

Filmen «Goodbye, Lenin» ble satt opp på kino tidlig 2003.

Året er 1989, og Berlinmuren står for fall. I Filmen «Goodbye Lenin» møter vi den tyske familien Kerner, med Daniel Brühl i hovedrollen som Alexander. Kort før muren faller, får fru Kerner et alvorlig hjerteslag. Hun faller i dyp koma, og sover seg gjennom kapitalismens triumf. Når hun så våkner opp igjen sommeren 1990, åtte måneder senere, har Øst-Berlin forandret seg dramatisk.

På en ironiserende måte blir det som er forsvunnet med Berlinmurens fall, presentert i filmen.

For første gang siden 1. nyttårsdag 1990 begynte jeg å forholde meg til dette fallet.

Fallet som visket visjonene om et alternativ til Vest og kapitalismen ut av alles sinn. Som visket ut alle spor av et forfeilet forsøk. Noe reiser seg, når noe annet faller. I filmen blir en gedigen Coca Cola-reklame reist, som det prangende, sprakende tegn på at Vestens verdien nå dominerer Berlin. Gjennom å iscenesette det som var, det som falt, sier filmen noe om hva dette var. I det grepet filmen bruker, får det som falt, noe gammelmodig og patetisk over seg. Men samtidig gir filmen rom til en kvinne (fru Kerner) som hadde en drøm, visjon eller illusjon, om noe annet enn kapitalismen.

I «Murens to sider» Aftenposten 9. mai 1992 bærer Kai Ove Evensen frem de samme ordene som fru Kerner uttrykker. Han har gitt mikrofonen til Angelika Leppin fra tidligere DDR:

Før gjenforeningen betalte vi 120 mark i husleie, alt inkludert. En trikketur kostet 20 pfennig. Den gangen var livet ubyråkratisk i forhold til i dag. Nå må vi huske på å betale sykeforsikring i tide, ordne med papirer, livsforsikring og en masse annet som vi slapp å gjøre tidligere. Alt var billig. Alt var sørget for. Ingen behøvde å anstrenge seg for å få jobb. Før murens fall var det ingen offisielle statistikker over kriminalitet. Overfall, drap og tyverier eksisterte omtrent ikke i DDR. Ihvertfall ikke i følge myndighetene. Det var mulig å gå ute etter klokken 22 om kvelden uten å ha angst for at noen skulle overfalle deg. Slikt gjør man bare ikke lenger.

I intervju med mennesker fra det tidligere Øst- Tyskland, har dette blitt gjentatt i 20 år.

Ostalgien bunner i en nostalgi, som er et begrep med gresk opphav. Ordet er satt sammen av nostos (hjem) og algos (smerte/ lengsel). Hjem og lengsel mot «Ost», dvs «Øst».

Ikke mange vil tilbake.

Men kanskje ostalgien er et forsøk på å trenge gjennom den monologiserte diskursen? Trenge gjennom nye murer som skygger for dialogen?

Den nye muren

I Europa heter den nye muren Schengen. Den første Schengenavtalen ble undertegnet 19. juni 1990 av 5 land. I dag omfatter den 26 land i Europa. Formålet med Schengen var å erstatte grensepostene og grensemukontrollene mellom landene med eksterne grensekontroller. 42 millioner mennesker er på flukt i verden. Inn til Europa møter de Schengen, den nye muren. Ikke stein, betong og piggtråd. Store militærkryssere, som er tung bevæpnet. Helikopter. Mengder med politi og soldater. Interneringsleirer. Den nye muren, ved alle innganger til Schengen. Den nye muren – Frontex. Opprettet etter rådsforordning (EF) nr. 2007/2004 av 26. oktober 2004 av et europeisk byrå for forvaltning av det operative samarbeidet ved de ytre grensene til medlemsstatene i Den europeiske union. Frontex. Beskytter frihet, demokrati og alt godt, mot en flodbølge av flyktninger. Hvert år dør tusener av flyktninger i forsøket på å nå Europa og resten av Vesten. Mange drukner før de når «fredens havn». Når vil kommende jubileum om nye murer som rives, bli feiret?

Gigantene kommer

I år er det 20 års-jubileum for Murens fall. Jubileet feires. Som en del av denne feiringen gjorde Theatre Spectacle fra Frankrike forestillingen The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor. Historien som er rammen for iscenesettelsen, lyder:

En Mur ble reist. Den store kjempen var så sint at han kastet seg i elven. Da dette hendte, var Den lille kjempen og Den stor kjempen adskilt. Den store kjempen vandret gjennom dype sjøer, søkende etter den sovende varme kilde på havets bunn. Mange år gikk før han fant den. Han dro den med seg, under jorden, frem til Muren i byen. Han vekket kilden. Jorden skalv. Muren falt fra hverandre og ble vasket vekk. Den skjøv trærnes røtter opp i lufta. Den lille kjempen våknet og oppdaget en sekk med brev som aldri var blitt levert. Hun bestemte seg for å levere posten. På vegen rundt byen, ble hun forenet med onkelen sin, Den store kjempen. (Kreativt oversatt av Berit Rusten fra et håndskrevet «manus», lagt ut på TheatreSpectacles hjemmeside).

Gigantdukkene i forestillingen er 15 meter høye. Seks ganger høyere enn Berlinmuren.

Drømmen våkner

To millioner mennesker feiret Murens fall sammen med Gigantdukkene til Theatre Spectacle.

80 millioner så iscenesettelsen på TV-skjermer. Det absolutte høydepunktet var da Den lille kjempen og hennes onkel, Den store kjempen, møttes foran Brandenburger Tor, leser jeg på nettsiden til Berlin Festspiele. Og videre:

Den store Berlin-reunionen er historie, men alle som opplevde dagene for 20 år siden, vil bære det drømmeliknende underet i sitt hjertet.

Jeg var ikke i Berlin da Theatre Spectacle iscenesatte denne magiske hendelsen i oktober 2009.

Men bare ved å lese om The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor, bobler gleden frem i meg. Ja, jeg opplevde et under i overgangen fra 1989 til 1990. Siden da har jeg latt den opplevelsen drukne. Men Theatre Spectacle sin iscenesettelse er som et nytt eventyr eller en drøm. En drøm om at alt som ikke enda er formet av ord, alt som innbyggerne i Berlin (og andre steder) ikke har fått sagt hverandre, skal bringes til dem og oss.

Berit Rusten

Litteratur:

  • Egen dagbok fra 1961
  • Egen dagbok fra 1989–90
  • Quiz-spørsmål om Berlinmuren fra Tysklands ambassade
  • Theatre Spectacles hjemmeside
  • Hanto Tarjei(2001) «Tyskland og Berlin under den kalde krigen», særoppgave
  • Slevigen Henrik, temaoppgave, «Den kalde krigen»
  • Dahl Martinsen Kåre, Institutt for Forsvarsstudier og Veiden Pål, Høgskolen i Oslo og Civita, (7/12 2007) «Da muren falt, ble SV og Ny Tid slått i svime» (basert på Ny Tid fra 1975–1989), kronikk, Ny Tid
  • Brøymer Bjørn (12/8 2001) «Det begynte med vannkanoner …», Aftenposten
  • Evensen Kai Ove (9/5 1992) «Murens to sider», Aftenposten
  • Becker Wolfgang (2003), «Goodbye Lenin», en film
  • Diverse bilder fra Muren, fra nettet
  • Wikipedia, den frie encyklopedi
  • Bjørneboe Therese (24/1 2006) «Palasset rives, tvilen består», Klassekampen
  • Lear Amanda (1981) Incognito, «Berlin Lady»
  • Ingdal Nora /Simonsen Anne Hege (2005) Mur-Delt landskap i Israel og Palestina, J.W. Cappelens Forlag a.s
  • Aftenposten (24/8 1961)
  • Hoel Sigurd (1930), skuespill Mot Muren
  • Mørch Audun Johannes(2003) Mikhail Bahtin Latter og Dialog Utvalgte Skrifter, Cappelen akademiske forlag