Muslimske kvinner (omtale)

Av Kaisa Celius, Seher Aydar

Bokomtaler Nr 3 2011

Seher Aydar er generalsekretær i Rød Ungdom

Om ikke annet har boka Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. Samfunnsdebatten trenger en bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. Den fikk vi ikke med denne boka, skriver anmelderne.

Kaisa Celius er elektriker, og har tidligere vært jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Boka Utilslørt, Aschehoug (2011), med Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan som redaktører ble lansert som muslimske kvinners svar på Råtekst. Vi møter i boka 19 forskjellige kvinner som gjennom hver sin tekst forteller sin historie om å være muslimsk kvinne. Kvinnene har røtter fra blant annet Pakistan, Iran, Somalia, Storbritannia, Marokko og Algerie. Boka er skrevet som et forsøk på å vise at muslimske kvinner er en mer mangfoldig gruppe i samfunnet enn det som er den etablerte ideen i dag.

Det er gjort mye for å fremme individet i Utilslørt. Hver tekst starter med et bilde av forfatteren, samt kvinnens navn, alder, utdannelse, yrke og personlige helter. I bokas forord finnes en setning som er verdt å legge seg på minnet: «For det finnes ikke én korrekt måte å være muslimsk kvinne på, like lite som det finnes én korrekt måte å være menneske på.»

Vanligvis ville disse anmelderne sagt at den kollektive kampen er den viktigste, men i dette tilfelle ser vi at det er riktig å fokusere på enkeltindividet. Det er en vanlig feiloppfattelse at muslimske kvinner er en enhetlig, statisk gruppe i det norske samfunnet, en oppfattelse som boka ønsker å bryte med. Vi tror nok boka til en viss grad mislykkes i det, nettopp fordi mangfoldet man viser, er så lite.

Nesten alle forfatterne har en høyere utdannelse, unntaket er de som ikke er gamle nok til å ha en. Det er trist at man bestandig må oppsummere med at feministiske bøker bare klarer å beskrive virkeligheten til høyt utdanna damer. Dette er noe vi har konkludert med gang på gang tidligere, med norske bøker som Råtekst, Glitterfitter og Generasjon Sex. Redaktør av Glitterfitter, Sigrid Bonde Tusvik, begrunnet i sin tid valget av damer med:

Vi prøvde å bruke tekster skrevet av vanlige damer, men tekstene var rett og slett ikke gode nok litterært.

Det hadde vært interessant å vite hvordan Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.) begrunner sitt valg av forfattere. Er valget representativt, med tanke på at muslimske kvinner topper statistikken i høyere utdannelse? I så fall må man spørre seg hvor det har blitt av majoriteten, alle de eldre kvinnene, mødrene til de høyt utdanna, kvinnene vi aldri hører fra. Kanskje faller de under kategorien som ikke er gode nok litterært. Spesielt fordi det er et større problem med utilstrekkelig språk i minoritetsmiljøer.

Gjennomsnittsdama er den virkelige helten. Hun har klart å overleve, og å levere, i et patriarkalsk samfunn. Det er hun somaliske damen du ser på t-banen som klarer å sjonglere fire barn i forskjellige aldre, en telefonsamtale og ørten bæreposer med matvarer. Det er moren til Seher, når hun full av entusiasme prøver å overbevise kvinnelige slektninger om å ta utdannelse, være økonomisk uavhengig. Det er hun som vasker på skolen og jobben vår, hun som står i kassa i nærbutikken. Det er hun vi ikke hører noe fra i Utilslørt.

Khan-Østrem skriver i sin tekst om sitt ønske om å avvike fra den vanlige «innvandrernormen ». Istedenfor å beskrive virkeligheten til de vanlige innvandrerkvinnene, velger hun å skrive om sine refleksjoner rundt frykten om at barna skal bli som alle andre barn. Hun skriver:

Jeg er også bekymret for at barne mine skal bli klisjeer på innvandrerkids. De bør ikke drive med breakdans eller starte rap-gruppe. Jeg vil heller at de skal høre på Vampire Weekend, et amerikansk indie-band bestående av kule, intellektuelle som har studert ved Columbia University. Det er mulig det er snobbete. Barna mine er tross alt ikke fra da hood, altså gettoen, i Oslo.

Det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Disse ønsker vi å trekke fram i denne bokanmeldelsen.

Aesha Ullah skriver om sin frustrasjon over venninnen Fatima som gikk fra å være en gæren partyjente, til å bli en sterkt troende hijabkledd muslim. Om jenta som en gang utfordret henne til å drikke seg full på byen i Oslo, som nå har blitt et moralpoliti som legger seg opp i hva hun spiser, hvordan hun kler seg og hvilken musikk hun hører på. Videre beskriver hun hvordan de muslimske miljøene endret seg etter 9/11. «Det foregår en muslimsk oppblomstring, den har poppet opp rundt meg i form av hijaber, muslimske foreninger, norsk-muslimske nettsteder og mer fokus på hva som er haram og halal. Etter 9/11 ble muslimer mer og mer polarisert i sine oppfatninger av Vesten og fiendebildet som ble skapt av vår religion».

Vi møter Fatima Elkadi, som forteller historien om rasisme i oppveksten, om motebransjens manglende bruk av svarte modeller, og om å ønske å bryte med det tradisjonelle pakistanske jentemiljøet. Elkadi analyserer seg selv som kvinne i et samfunn, og selv om vi ikke er enig i mye av det hun skriver, er det interessant lesning. Og ikke minst; lesning som trigger til videre diskusjon.

Teksten som skiller seg mest ut, er historien om Dua, «en skeiv muslims bekjennelser ». Dua forteller historien om sin egen oppvekst som sterk troende muslim, om koranstudier og om forelskelsen på et internat for jenter. Om å stå fram som skeiv muslim, til venner, medmuslimers og familiens forskrekkelse. Om kjønnsroller, seksualitet, sinne, frustrasjon og om å ønske å bryte gjeldende strukturer. Ikke med sin religion, men med sin religions «kvinnelige tilbehør». Sitat:

Slik jeg ser det, trenger ikke islam å forandres for å passe inn i vår verden, derimot må tankegangen forandres. Vi må få en mer balansert fordeling av kvinner og menn i alle de hellige rådene, som Europas fatwaråd, slik at materialet vi blir presentert for inneholder mer virkelighet, mer rettferdighet og mer medmenneskelighet enn det vi ser i den patriarkalske versjonen av islam som vi får tredd over hodene våre i dag. Få kvinner inn i moskeene, ikke bare for å delta i bønnen, men også for å være ledere.

Dua har gjennom hele livet gjort et personlig opprør, et opprør for retten til å være frigjort muslimsk kvinne og retten til å være lesbe. For det er hun en evig helt for oss.

Det ville vært umulig å anmelde denne boka uten å røre innom temaet religion, på samme måte som det hadde vært rart å skrive Utilslørt uten å reflektere over emnet. Det er dessverre vanskelig å gi en grundig analyse av de religiøse aspektene ved denne boka, fordi de aller fleste forfatterne har valgt å skrive om sitt eget, personlige forhold til islam. Vi vet av erfaring at man skal være forsiktig med å uttale seg om noe man ikke har forutsetning for å si noe om, og personlig religion er under denne kategorien. En ting kan vi i hvert fall si helt sikkert: vi vet om flere muslimske jenter i våre egne vennegjenger som er skeptisk til islam, enn det som finnes i denne boka representativt. Det er mulig å elske sin religion, men fremdeles se de negative strukturene. Det hadde vært fint om boka kunne forfatte den ideen.

Videre er det positivt at de har valgt forfattere som både er sterkt troende og mer tvilende, som både bærer slør og som ikke gjør det. Vi forventet ikke bare å lese islamkritiske tekster, men vi forventet å lese kjønnskritiske tekster. Fraværet av kjønnsanalyser i tekstene er faktisk svært påfallende. Dette er ikke en feministisk bok, det er kvinner som skriver, men de skriver ikke om kvinnekamp. Forfatterne viser liten, kanskje ingen, forståelse av seg selv som kvinne i verden. En jente skriver blant annet om moren sin med opprinnelse fra en landsby i Tyrkia: «Når søsknene mine forteller historier fra landsbyen, hører det ikke ut som om skillet mellom kvinne og mann begrenset mamma». En annen beskriver et Iran som om det ikke skulle være et undertrykkende regime. Det finnes med andre ord svært få tekster som utfordrer systemet som det er i dag, vi savner et ønske om opprør. En synliggjøring av kvinners plass i islam og i Norge. Det virker usannsynlig på oss at ingen av disse kvinnene ønsker å gjøre opprør, eller i det minste ser interessen av det. Forfatterne forteller fantastiske og spennende historier, men de ville vært så mye bedre om de var kjønnskritiske. Om historiene sa noe om hvordan det er å være muslim og kvinne. Nå handler de mest om hvordan det er å være muslim.

Hvis dette ikke er et forsøk på en bok om feminisme, er det kanskje en bok om antirasisme. Flere av kvinnene forteller gripende historier om å være mørk i et rasistisk Norge, om å miste jobben på grunn av hijaben, om å bli kalt neger av skolekamerater og om identitetskrisa i oppveksten når man ikke føler seg hjemme i noe land.

Det er nok en uting for Utilslørt-redaksjonen at det er et stort forlag som Aschehoug som utgir denne boka. Prisen er på svimlende 399,- i en vanlig bokhandler, en pris som ligger langt over hva de fleste av oss vil bruke på en slik bok. Med andre ord øker terskelen for å få folk til å lese den. Boka er på 215 sider, noe som er langt bokens format tatt i betraktning. Det er en riktig avgjørelse når formålet er å vise mangfoldet av muslimske damer, og man trenger 215 sider på å gjøre det. Vårt inntrykk er likevel at man ikke lykkes i å vise det mangfoldet, og da forsvinner også poenget. Begge anmeldere konkluderte med at vi ikke ville lest ferdig alle historiene hvis vi ikke skulle anmelde boka.

En tanke som gikk igjen, da vi leste Utilslørt, var at det hadde vært fint å vite hvem boka er skrevet for. Er den skrevet for unge, muslimske jenter? I så fall, gjør den noe forskjell? Vil hun ta mer plass i samfunnet? Vil hun gjøre opprør mot strukturer i det norske samfunnet som muslimsk kvinne, og har boka gitt henne verktøyene? Eller er den rett og slett den skrevet til norske feminister? I så fall, hva har vi lært? Har vi endelig skjønt, og hva var det egentlig vi skulle skjønne? Denne boka har lært oss to viktige ting, om ikke annet:

  1. Det finnes damer under slørene, hijaben, niqaben, burkaen. Vi må bare se dem!
  2. Unge, nitten år gamle muslimske jenter er sint på norsk kvinnebevegelse og føler den tar kamper på deres vegne. Kamper de i grunn ikke ønsker å ta.

Og til det må vi i så fall spørre: Vil du være med å ta kampen? Både for deg selv og for dine søstre?

En innrømmelse: Vi har ingen forutsetning for å anmelde denne boka som «helt vanlige damer». Vi vil derfor være ærlige om utgangspunktet vårt, som er alt annet enn nøytralt. Vi er to damer i tjueårene som jobber mer enn gjennomsnittet med feministisk kamp. Begge har vi våre særegne innfallsvinkler til kvinnekampen: den ene som muslim og den andre som kvinne i et mannsdominert yrke. Vi har lest vanvittige mengder feministisk litteratur, og er godt kjent med å diskutere analysene. Viktigst av alt er at vi analyserer alt i livet vårt med utgangspunkt i at vi er et kjønn. Vi er damer, og det ligger et feministisk perspektiv bak alt vi tenker.

Nok en innrømmelse: Vi blir ofte irriterte over at jenter ikke analyserer seg som kjønn. Likevel er vi klar over at de aller fleste damer nettopp ikke gjør det. Hadde vi gitt denne boka til en hvilken som helst venninne utenfor bevegelsen, ville hun ikke reagert på fraværet av kvinnekamp i boka. Det er vi klar over. Nettopp derfor burde dette perspektivet vært tilstede i boka, den burde ha vært en tankevekker, og burde trigga til endring i hvordan den kvinnelige leser ser på seg selv. Det gjør den ikke, og derfor vil boka aldri bli et verktøy for videre kvinnekamp.

Vi hadde fordommer som utgangspunkt da vi begynte å lese. Det er selvfølgelig trist at det er sånn, men det er også trist når fordommene blir bekrefta. Det er en stor skuffelse fordi vi håpet på å lese en feministisk bok, som vi ønsket å være uenig med, og som ville skape en interessant debatt. Det gjorde den ikke. Om ikke annet har Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. En bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. En bok vi mener samfunnsdebatten trenger, men aldri fikk.

Denne boka har ikke gitt oss mye. Det er et verk skrevet av og for middelklassen i Norge, enten den er hvit eller mørk, religiøs eller ateistisk, tilslørt eller utilslørt. Vi står fast ved vår egen analyse av kvinnekampen, og tror ikke den har blitt spesielt preget av det som forfattes i Utilslørt. Vår analyse har vi fått fra helt andre damer, og helt andre bøker. Det hadde vært flott om denne boka kunne vært et verktøy for videre kvinnekamp, at den hadde endret noe. Det finnes ingen milepæl, ingen før og etter Utilslørt. Vi er fremdeles to unge feminister som har en drøm om å forene kvinnekamp og antirasistisk kamp. Denne boka gjør avstanden mellom de to kampene større.