Blekingegadebanden 2 – den hårde kerne (bokomtale)
Av Anna W. Blix
Peter Øvig Knudsen: Blekingegadebanden 2 – den hårde kerne
Gyldendal (dansk), 2007
I Peter Øvig Knudsens andre bok om Blekingegadebanden møter vi de innerste, mest trofaste medlemmene. De som aldri ga opp, selv når de skjønte at de kanskje ikke var på rett spor.
I første bok om den lille danske terroristcellen fikk vi lese om gruppas opprinnelse, det politiske baklandet og interne konflikter på dansk venstreside. Godtfred Appel oppretter gruppa Kommunistisk Arbejderkreds (KAK) i 1963, fordi han bli ekskludert fra Danmarks Kommunistiske Parti. KAK er alt i alt bare 20 personer i det lange løp, men de har et stort omland, og viser en ekstrem politisk aktivisme. I ettertid satte de store spor, men i samtiden hørte man ikke så mye til de. Skal man gjennomføre store ran for å sende penger til PFLP i Palestina, må man trå varsomt i dørene.
I del to av historien om Blekingegadebanden kommer vi tett innpå de fem mennene som utgjør den harde kjernen av gruppen, som senere har blitt kalt
Blekingegadebanden på grunn av adressen til deres siste dekkleilighet. Sjøl kaller gruppa seg Kommunistisk Arbejdergruppe (KA). KA var egentlig en videreføring av KAK, men navneskiftet markerte et lederskifte, og til dels et skifte i hva som var hovedinnsatsen for gruppa. De endte nemlig opp med
å utføre flere av Danmarkshistoriens største ran av både penger og våpen.
Boka handler om hvordan gruppens kriminelle handlinger radikaliseres fram mot det som kalles postkuppet i Købmagergade i København i 1988. Boka kulminerer i drapet på en ung politikonstabel under dette ranet. Og viser det harde psykiske presset det er å leve et dobbeltliv i konstant fare for å bli tatt av politiet. Det er nemlig merkelig at politiet ikke tidligere klarer å ta banden. Dansk politi vet etter flere uoppklarte lignende ran at de står overfor en gruppe spesielle kriminelle. Men sikkerhetspolitiet vil ikke avsløre metodene sine, og derfor har ikke kriminalpolitiet de fellende bevisene de trenger, før de klarer å avsløre gruppens dekkleilighet i Blekingegade i mai 1989.
I denne boken avslører Peter Øvig Knudsen at han har kontakt med et tidligere medlem av den nå oppløste gruppen. Han og «Stemmen», som personen kalles, har mange lange samtaler. De snakker om hvordan gruppen klarer å gjennomføre ranene. Hvordan de kan forsvare å skremme folk, kidnappe folk og i verste fall drepe folk, for penger til Fronten. Stemmen forteller at de forholdt seg til den totale lidelsen. Palestinerne led mye, og noen få personers lidelse i Danmark kunne ikke veies opp mot den reduksjonen av lidelse som pengene til PFLP ville føre til.
Boken er, som den første, godt skrevet og uhyre spennende. Det er tydelig at Knudsen har jobbet godt med bakgrunnsmaterialet – en jobb som inkluderer utallige timer i mørke politikjellere, med store bunker saksdokumenter. Det interessante med forfatterens skrivestil, er at han aldri selv trekker slutninger på grunnlag av materiale han har fått tilgang til. Han påpeker rettmessig brist i gruppens forklaringer i rettssaken, og uklarheter i politiets materiale. Det er opp til deg å tro hva du vil om uklare motiver og hendelser.
Da rettssaken foregikk i 1990, stilte danske autonome opp foran rettssalen, i en protest mot at Blekingegadebandens medlemmer skulle tiltales for å ha drept den unge politikonstabelen. De mente at det var sjølforsvar. Et spørsmål som blir hengende i lufta etter å ha lest denne boka, er om vold og ekstremvenstrefløyen i dansk (og norsk?) politikk må henge sammen. Og hvem sin lidelse er viktigst? Palestinernes eller danskenes? Spørsmålene er det opp til leseren å besvare. Boka er uansett vel verd lesning. Mer spenning skal du lete lenge etter.
Anna W. Blix