Seier i Saint-Nazaire!
Av André Fadda
Kamper pågår for fullt i Frankrike. Studenter og arbeidere kjemper mer innbitt enn noensinne mot den sosiale raseringen som arbeidsgiverne og regjering har iverksatt – et økonomisk diktatur som har som mål å undergrave de store sosiale vinningene på 1900-tallet – for å gjeninnføre slaveritilstandene fra 1800-tallet
Dette er en hilsen holdt av André Fadda, hovedtillitsvalgt ved skipsverftet i Saint-Nazaire,
les Chantiers de l'Atlantique på Nei til EUs konferanse 24. april i år
Sterke krefter er i gang for å forverre forholdene i Frankrike og Europa. Dette vekker motstand og kampvilje.
Arrangørene har spesielt bedt meg snakke om situasjonen ved skipsverftet i Saint-Nazaire, les Chantiers de l'Atlantique, som nylig ble overtatt av det norske Aker-konsernet.
En kan lure på hva dette store franske industrianlegget har å gjøre med Bolkestein-direktivet (1). Svaret på dette er at ledelsen i Alstom-konsernet allerede fra 2001, i strid med fransk arbeidsrett, satte arbeidstakerne i konkurranse med hverandre. I så måte var de langt forut for dette direktivet, som de i fjor sa var trukket tilbake og som nylig er endret.
I tiden mellom 1999 og 2003 var vi 12.000-14.000 arbeidstakere ved dette verftet. 4.000 var Alstom-ansatte. De øvrige 8.000-9.000 arbeidet for underleverandører, hvorav de fleste jobbet på midlertidige kontrakter. Antall utlendinger var stigende. 700 bedrifter var på anlegget. I dag er mange borte som følge av nedbemanning og kamuflerte masseoppsigelser. Nå er vi 5.000-6.000 personer på anlegget.
Da vi var mellom 12.000 og 14.000, utgjorde den utenlandske arbeidsstokken fra 2.000 til 2.500 personer. Den gangen var det 700 underleverandørselskaper. Jo lenger ned på underleverandørstigen en går, dess verre var lønns- og arbeidsvilkårene.
Deregulering
Ved å benytte underleverandører kommer oppdragsgiveren seg unna en rekke sosiale og skattemessige forpliktelser, samt overfører eventuell risiko til underleverandørselskapene. Med risiko mener jeg arbeidsulykker, yrkesskader, arbeidsvilkår og lønninger. Bruk av underleverandører har også som mål å ødelegge vedtekter og tariffavtaler ved at arbeiderne settes opp mot hverandre som konkurrenter. Det er viktig å understreke dette, for når en snakker om arbeidsinnvandrere, så er det dette det handler om: en deregulering av sosiale garantier i Frankrike.
I 2001, fikk CGT (2) tak i et internt, strengt fortrolig notat i Alstom med den kyniske tittelen Operasjon eksotisk. I notatet oppmuntret ledelsen de franske underleverandørene til å hente inn lavtlønnsarbeidere fra andre land. Det var et nytt skritt i den kapitalistiske globaliseringen.
En skulle tro det var Bolkestein som var utnevnt til personaldirektør i Chantiers de l'Atlantique. Dette førte i praksis til at mer enn 2.000 utlendinger i 2002/2003 deltok i byggingen av blant annet det store cruiseskipet Queen Mary 2. Men den tøffe konkurransen førte til at arbeidere måtte jobbe under slaveliknende forhold.
Illegale arbeidsvilkår
CGT hadde tidligere gått ut med kritikk mot allerede eksisterende praksis i forhold til enkelte utlendinger – kroatere, italienere og portugisere – som var utsatt for slik diskriminering. Men nå slo vi spesielt ned på måten arbeidet ble organisert på og den omfattende bruken av – ikke illegal arbeidskraft – men illegale arbeidsvilkår. Vi hadde konstatert at disse arbeiderne jobbet fra 230 til 250 timer i måneden – langt mer enn det som er tillatt etter fransk arbeidslov.
Vi gikk ut med sterk kritikk av de lange arbeidsdagene og den diskrimineringen disse arbeiderne ble utsatt for i form av skjult arbeid og lønninger som er i strid med franske tariffavtaler og fransk lov.
I Les Chantiers de l'Atlantique jobber CGT i nettverk, og vi merket oss og listet opp en rekke forhold disse arbeiderne ble tilbudt: De 230 indiske arbeiderne som var sendt til verftet – og likeledes polske, rumenske og andre arbeidere – hadde ikke garderobe. De ankom i arbeidstøy klokka sju om morgenen. De spiste om bord på skipet under skitne forhold. De fikk 20 minutters pause for å innta et kaldt måltid, et eple, ett egg, brød og litt smør samt en liter appelsinsaft til deling på to.
Vi forsøkte å komme i kontakt med dem om bord på skipet gjennom kamerater som snakket engelsk, men det var uhyre vanskelig på grunn av språkbarrieren, men spesielt på grunn av arbeidernes redsel, som de alle bar preg av. De utenlandske arbeiderne, uansett nasjonalitet, hadde fått beskjed fra ledelsen om spesielt ikke å diskutere med de franske arbeiderne, ellers ville de risikere å bli sagt opp og sendt hjem. Det var derfor vanskelig, ja nesten umulig, å komme i kontakt med dem.
Konfiskerte passene
Vi bestemte derfor å følge etter dem utenfor verftet for å finne ut hvor de bodde. Og det var da vi gradvis oppdaget hvordan de levde. Enkelte nasjonaliteter, for eksempel de 230 indiske arbeiderne som var hyret inn på anlegget, mottok en lønn på 300 euro i måneden (mens lovfestet minstelønn i Frankrike er 1.000 euro). Transport- og boutgifter pluss kost ble ført som forskudd og ble trukket fra på lønnsslippene deres. Når det gjaldt sykemeldinger, ble arbeiderne tatt med direkte til en lege utpekt av bedriften, men måtte selv betale. Det som sjokkerte oss mest, var at de konfiskerte arbeidernes pass, slik det også praktiseres i landene i Den persiske golf. Det er et svært effektivt pressmiddel for å unngå at arbeidere fremsetter krav eller gjør opprør mot arbeidsvilkårene.
I 2003 kjempet indere, grekere, portugisere og rumenere for sine rettigheter, med støtte fra CGT. Først og fremst for sine menneskerettigheter: å få tilbake passene som var konfiskert av ledelsen, for skikkelige boforhold, levevilkår og arbeidsvilkår.
De kjempet for rettighetene sine som lønnstakere, for å få utbetalt utestående lønninger og for bedre arbeidskontrakter, hvis de i det hele tatt eksisterte. Arbeiderne gjenvant verdigheten gjennom kampen for sine rettigheter i et land hvor det fremdeles finnes en arbeidslov. Etter disse kampene, som ofte førte fram til seier og som alltid var populære, hadde vi håpet at vi aldri skulle oppleve slike moderne slaveritilstander igjen.
CGT fortsatte imidlertid å følge nøye med og tok daglig kontakt med de nærmere 600 underleverandørselskapene. Vi visste godt at de samme årsakene ga de samme utslagene. Slik arbeidet var organisert med underleverandør i flere sjikt og mafialedere som kunne dekke seg bak oppdragsgiverne, ville det fortsatt kunne oppstå uholdbare forhold som gjorde det nødvendig å gjøre sterk motstand.
Polakkene i 2005
Også i 2005 ble vi overrumplet, og var rede til å gå til kamp, da 13 polakker lenket seg fast i porten til Les Chantiers de l'Atlantique. Noen uker i forkant hadde CGT delt ut et flygeblad på polsk til polakker som jobbet ombord. Dette var startsskuddet. Etter 15 dager med streik, hvorav en sultestreik, takket være de 13 polakkens resolutte opptreden og deltakelse fra befolkningen i Saint Nazaire (CGT, foreninger og politiske partier) og fra CGT sentralt, vant arbeiderne – og stemningen var overveldende. I månedene som fulgte, gikk ytterligere tre andre grupper polakker til aksjon sammen med CGT for å få lønningene sine.
Denne kampen ga resultater. Det var første gang utenlandske arbeidere klarte å tvinge sine oppdragsgivere til å garantere deres sosiale rettigheter.
I midten av september (2005) vant 14 polske arbeidere i et annet foretak en brakseier (etter 3 dager). For første gang i Frankrike oppnådde de, i tillegg til utbetaling av utestående beløp (lønn, overtid, betaling av streikedager), at alle deler av tariffavtalen for metallarbeidere i fylket Loire-Atlantique skulle anvendes for utenlandske arbeidere og at de skulle ansettes på faste kontrakter.
Likevel er det ikke kommet noen løsning med hensyn til de grunnleggende problemene. Vi har kritisert disse forholdene overfor regjeringen og arbeidstilsynet. Alle har reagert med total taushet og en likegyldig holdning. Hva er grunnen til det? Det er fordi Alstom-Marine Est er en stat i staten. Når det gjelder organisering av arbeidet, er det et laboratorium hvor det eksperimenteres med nye former for hersking/kontroll (i meksikansk maquilas-stil), der rettigheter krenkes, der franske arbeidere utsettes for diskriminering, og enda verre, der utenlandske arbeidere utnyttes under moderne slaveritilstander.
Bruken av utenlandsk arbeidskraft har vanligvis som mål å minske arbeidskostnadene, men det er samtidig et middel til å sette arbeidere opp mot hverandre. Det tredje elementet er fleksibilitet. Disse arbeiderne pålegges en fleksibilitet som franske arbeidere nekter å godta. Når utenlandske arbeidere jobber fra 230 til 250 timer i måneden, betyr det at de jobber fra 10 til 12 timer per dag, inkludert lørdag og søndag. Etter fransk lov kan arbeidstiden ikke overskride 48 timer. Når folk tvinges til å jobbe utover det, er det i strid med loven.
Et annet typisk trekk ved slik utenlandsk underleveranse, er den store gjennomtrekken av arbeidskraft. Dette ser man både når det gjelder kroatere og polakker, som er to-tre måneder på ett industrianlegg og som så flyttes til et annet sted for å unngå at de begynner å stille krav.
Hvem tjener på et slikt moderne slaveri?
Det er klart at europeiske arbeidsgivere, med hjelp fra EU-institusjonene, vil anvende EU-direktivet som gir dem muligheten til å redusere arbeidskostnadene ytterligere og skape slike alvorlige forhold overalt, dvs. Bolkestein-direktivet. Arbeidsgiverne og regjeringen går inn for å gjeninnføre forholdene som rådde på 1800-tallet. For arbeidsgiverne gjelder det å fjerne den sosiale lovgivningen raskest mulig (betalt ferie, lovfestet minstelønn, retten til arbeid, 35 eller 39 timers uke osv.).
Reformene som planlegges på europeisk plan (begrensning av arbeidstilsynets makt, generell bruk av korttidskontrakter, undergraving av fransk arbeidslivslov, arbeidstid som overskrider 48 timer per uke …), er ikke annet enn en å legge tilrette for bruk av billig arbeidskraft!
De har bestemt seg for at uhemmet fri konkurranse skal vinne fram i Europa ved å hjelp av Bolkestein-direktivet og en liberal europeiske integrasjon. Dette direktivet tar sikte på å innføre "opprinnelseslandsprinsippet", som skal gjelde for foretak uten at offentlige myndigheter gis noen muligheter til å føre kontroll. Opprinnelseslandsprinsippet gjør det mulig å fjerne de nåværende strukturene og bryte ned arbeidsmarkedet i land hvor prinsippet innføres.
Med andre ord: Hvis et foretak i et europeisk land får tildelt en kontrakt i Frankrike, kan foretaket håndheve gjeldende arbeidslivslovgivning i det landet hvor forretningskontoret ligger overfor sine ansatte, og ikke lenger fransk arbeidslov! I tillegg har foretaket anledning til å overskride 48 timers arbeidsuke! Det vil dermed være fritt fram for alle typer misbruk!
WTOs holdning (Word Trade Organisation) med hensyn til fysiske personers mobilitet er følgende:
"De største fordelene innen handel vil ikke komme fra integrasjon … , men med muligheten for å anvende ansatte som er mer kvalifiserte, mer effektive og billigere enn dem som eventuelt er tilgjengelige på det lokale arbeidsmarkedet."
WTO går inn for bruk av utenlandsk arbeidskraft til lavere pris.
Vi har sett hva som har skjedd, og hva som fortsatt skjer i Frankrike. Mens kvalifisert arbeidskraft finnes på stedet, søker arbeidsgivere alltid etter arbeidstakere som er enda dårligere stilt enn de som allerede har det dårlig. Slik får de folk til å godta hva som helst, enten det gjelder utenlandske arbeidere eller lokale innenlandske arbeidere, ved å sette dem opp mot hverandre.
Direktivet vil legalisere de skandaløse metodene vi allerede ser ved mange verft og industrianlegg i Europa, der rumenske, indiske og polske arbeidere rekrutteres fra sine hjemland til en lønn og med sosiale vilkår som er lavere enn de som gjelder i det landet de skal jobbe. Direktivet vil få alvorlige konsekvenser for arbeidstakerne og deres familier.
Den direkte konsekvensen av direktivet vil være at de sosiale garantiene som lønnstakerne i vårt land fremdeles nyter godt av, vil bli nedbygd. Vi vil raskt få føling med de negative virkningene for sysselsettingen, lønninger, arbeidsvilkår og sosial beskyttelse. (Ifølge dette direktivet skal foretakene betale de sosiale avgiftene i opprinnelseslandet, noe som vil føre til en svekking av den sosiale beskyttelsen for samtlige lønnstakere.)
Europaparlamentets vedtak av Bolkestein-direktivet – etter noen justeringer – har som mål å sette en stopper for alle framskritt på dette området, og det vil tvert i mot føre til at konkurransen mellom lønnstakerne vil bli utvidet til alle sektorer av økonomien. Da er vi tilbake til slavehandelen.
Den solidariteten og det samarbeidet som er kommet til uttrykk under kampene i Saint-Nazaire de siste årene, er nyttige erfaringer i fremtidige kamper mot det nye Aker-konsernet. Disse erfaringene bør bidra til utformingen av prosjekter og samarbeid for å skape en annen skipsindustri, et annet Europa. Robert, en av de 13 polakkene som i august 2005 sultestreiket for at deres rettigheter skulle respekteres, sa etter at seieren var i havn "at han hadde kjempet for å unngå at polske tilstander ble innført i Europa", at det var nødvendig å kjempe for like rettigheter for alle og for å beholde de beste. I et Annet Europa og en annen verden. Det sosiale verdensforum i Caracas og alternativer som er i ferd med å se dagens lys i søramerikanske land, viser at det er mulig. For å unngå at arbeidstakere og ulike folkeslag settes opp mot som konkurrenter slik at aksjonærene kan tjene mer, trenger vi en annen verden med solidaritet og samarbeid.
Bolkestein-direktivet og det liberale Europa må bekjempes med besluttsomhet. Det dreier seg om vår felles framtid!
Noter
1) I resten av Europa kalles tjenestedirektivet for Bolkestein-direktivet. Les en aktuell vurdering om tjenestedirektivet i Nationen av Boye Ullmann. [Tilbake]
2) CGT, Confédération Générale du Travail, den største faglige landsorganisasjonen i Frankrike, grunnlagt 1895, syndikalistisk til 1946, deretter sterkt knyttet til det franske sovjetkommunistiske partiet, i dag partipolitisk uavhengig. [Tilbake]