Folkeopprørets universelle betydning
Av Alain Badiou
Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.
Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!
Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?
Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?
Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?
Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat1 aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.
Det er rett å gjøre opprør
Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!
Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.
Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.
En gnist kan tenne en præriebrann
Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.
I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:
«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»
La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.
Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»
Folket, og folket alene, skaper den universelle historien
Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?
Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»
I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.
Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.
Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme
Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.
Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.
For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.
Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.
Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.
Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.
Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke
Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie2 sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.
Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?
Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.
De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.
(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)
Noter:
- Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
- Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.