Av Erling Folkvord
I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.
«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70 000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.
Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»
Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.
Ødeleggelser og gjenoppbygging
Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.
«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.
I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.
Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:
«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:
«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.
Innholdet i Algerie-avtalen
Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.
Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.
Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.
Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?
Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.
Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.
Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.
1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.
Kurdiske oljerikdommer
Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.
I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.
Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran.(2)
Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.
USA kjøper kurderlederen Barzani
En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han ”mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet.”(3)
Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.
USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk.(4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.
Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial.(5)
Avviste irakisk fredstilbud i 1973
Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.
”Jeg stoler på Amerika”
”Vi stoler ikke på sjahen” sa Barzani selv i 1973, og føyde til: ”Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.”(6)
Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.
I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. ”Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,” skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt.(7)
Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: ”USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken”, sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. ”Nå ser vi at vi tok feil.”(8)
Bak Barzanis rygg
Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.
Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:
”….. våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem”.(9)
Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.
«Ikke meddelt til våre klienter»
Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som ”våre klienter”. Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at ”presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.”
Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som ”en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken”. Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som ”CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad)”.
Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:
”Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.”(10)
Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av ”våre klienter”, ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.
Ydmykelse i Teheran
Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.
For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.
«Iranerne hadde gitt han millioner»
En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: ”Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.”(11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.
Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.
Resultatet av Algerie-avtalen
Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei ”kurder-fri sone” med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1 500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750 000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk.(12)
Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran.(13)
Helikoptre
Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.
Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.
En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.
Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:
«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»
Fotnoter:
1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden.
2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9. – 10. april 199
3) Randal 1997, side 146
4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991
5) Randal 1997 side 146 og 151
6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randall 1997, side 156
7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randall 1977, side 155
8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156
9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166
10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3
11) Randal 1997, side 171
12) Disse tallene er oppgitt hos Randall 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall.
13) Randal 1997, side 158