Venstre»opportunismen. Fri import av arbeidskraft!
Av R.I.
Den »venstre»-opportunistiske gruppa KUL på Universitetet i Oslo gir ut ei avis de kaller »Gnisten». I 1. mai-nummeret kom de med angrep på den politikken AKP(m-l) har for å forsvare fremmedarbeidernes interesser. De går inn for fri import av fremmedarbeider, og stiller seg dermed på sida til den svarteste
reaksjon.
KUL, fremmedarbeidere og »analyser» Teoretisk og praktisk mørke i »Gnisten».
Avisnavnet »Gnisten» har en ærerik tradisjon i den kommunistiske arbeiderbevegelsen. »Gnisten» var navnet på mange kommunistiske aviser verden rundt. Det var navnet på Lenin-partiets avis også, og det slo gnister fra den som lyste opp veien i klassekampen. Men i vår hjemlige »Gnisten» er det smått med gnister, det er mest bare aske og mørke.
I nr. 2 i år løfter KUL en belærende finger og gir en »kommunistisk» analyse av AKPs 1. mai paroler. Notoriske småborgere som vi er, har vi selvfølgelig klart å lage bare gale paroler. Og da må det KUL og »Gnisten» til for å opplyse oss om vår »spissborgerlige snusfornuft», som er årsaken til alt vondt.
Parolene våre står det ganske lite om, men inn imellom alle de saftige adjektivene om oss »småborgere i AKP-grupper» har de faktisk klart å komme med noen meninger. Analyse er det ikke blitt, enda mindre er det som står kommunistisk. Men derimot er det som står meget feilaktig og meget rotete.
Slike ideer og slike folk har skada arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kampen før, og det kan de gjøre igjen, og det er derfor nødvendig å komme med
kritikk.
Jeg skal her ta opp bare deres »teoretiske nyvinning» – om fremmedarbeidere. Jeg skal ikke følge dem punkt for punkt. Dertil er det altfor lite plass her og altfor mange feil og vidvanken i »Gnisten». Derfor skal jeg ta opp bare hovedpunktene.
1. NORDMENN OG FREMMEDARBEIDERE
Etter få ord og mye tull om LO, kvinner og ungdom, går de over til »den parolen som av forskjellige grunner må betegnes som den desidert verste i AKP-
samlingen: Nordmenn og fremmedarbeidere – felles interesser! » KUL forklarer: »Kvinnene og ungdommen har eset opp til å omfatte alle nordmenn – mens proletariatet på sin side er noe fremmed. Fremmedarbeidere foren dere! med norske LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner . ..» Her mangler faktisk bare bønder, fiskere og grunnrente for å ha KULs samlede forråd av feil i klasseanalysen.
Det er ingen grunn til å ta opp forskjellen mellom grunnleggende motsigelse og hovedmotsigelse. Det er tatt opp mange ganger før, men de »lærde» KUL-folka vil ikke forstå den. Derfor blir Norge et underlig land som i »Gnistens» spalter bare bebos av LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner.
Når vi sier nordmenn så mener vi ganske enkelt den norske arbeiderklassen og dens allierte. Det er ganske vanskelig å lage og bære en 1. mai parole med teksten »Nordmenn (minus Aspengren og Lorentzen m/frue og avkom) og fremmedarbeidere – felles interesser». Hva om KUL laga en »riktig» parole neste 1. mai. F.eks. »KUL og fremmedarbeidere – felles (. . . .?)» Så kan de ha 20 underparoler hvor de avgrenser seg fra kapitalister, småborgere, luksuskvinner, ungdommen, AKP (inngår i småborgere) osv. Lykke til når de skal definere det som er felles.
Så til proletariatet som er »fremmed». Filologisk flisespikkeri for å skjule manglende politisk forståelse. Fremmedarbeiderne danner en egen og særegen gruppe innenfor et lands arbeiderklasse. At de kalles fremmedarbeidere kommer rett og slett av at kapitalen har importert dem fra andre, fremmede land. Det går på deres nasjonale tilhørighet og, i mindre grad, på deres statsborgerskap. Hvilken grunn dette gir for å snakke om at proletariat er fremmed, måtte KUL forstå. De kan henvende seg til Maran Ata, der er det tungetaletolkere å få.
Hvem er fremmedarbeiderne?
Fremmedarbeidere er ingen ensarta gruppe. De kommer fra forskjellige land som befinner seg på meget forskjellige stadier i kapitalismens utvikling (sml. Saudi-Arabia og Italia).
De kommer fra forskjellige kulturer, snakker forskjellige språk, har forskjellige tradisjoner, forskjellige religioner osv. De kommer fra forskjellige samfunnsklasser og -lag. De kan være proletariserte nomader, små eller større bønder, til og med proletariserte ganske store bønder, proletariserte fiskere (små eller større).
De kommer fra arbeiderklassen, som nyutlærte fagarbeidere uten kamperfaringer eller som erfarne klassekjempere, de kommer fra land nesten uten fagforeninger og fra land med sterke fagforeninger, de kan ha vært med i progressive kampvillige fagforeninger, men de kan også ha vært i råtne og reaksjonære fagforeninger osv.
De kommer fra småborgerskapet i byene, de kommer fra universitetene med eller uten avsluttende eksamener, det finnes til og med noen proletariserte
småkapitalister blant dem. De absolutt fleste drar fra sine land for å kunne overleve, men det finnes mange som bare vil tjene mer for å kunne opparbeide
kapital i hjemlandet. Det finnes også dem som prøver å bli forretningsfolk i de nye land. Og det finnes mange flere.
Dette overser KUL-folka, overser bevisst for å få terrenget til å stemme med kartet. For ellers allierer de seg også med massevis av småborgere som ikke er blitt proletarisert, men bare arbeider midlertidig som arbeidere for å spare penger som de seinere kan bruke til å begynne akkumulasjon. Det er skrekkelig å tenke seg hvordan en »rød og rein» KULer må føle seg i slikt selskap. Han må »med nat ur nødvendighet» ta skade på sjela og få magesår. Vedkommende måtte nesten spørre hver fremmedarbeider om å se spareboka, få vite framtidige planer og eventuelt se medlemskort i en progressiv fagforening, hvis det finnes noen sånne i KULs verden.
Men det er ikke nok å lage en slik klasseanalyse av fremmedarbeidere. Den går tilbake på deres bakgrunn og for enkeltes vedkommende på deres framtid. En må se også på deres klassetilhørighet i dag.
»En lønnsarbeider er en lønnsarbeider.»?
De fleste hører arbeiderklassen til, i all hovedsak lavtlønnsgruppene. Et lite mindretall blir funksjonærer o.l. De hører til landets egen arbeiderklasse utfra deres stilling i produksjonen, men de skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen på flere vis. De er, som sagt, en uensartet gruppe: og derfor mindre enhetlige og solidariske. Selv om de objektivt tilhører arbeiderklassen, har de ofte meget liten klassebevissthet. Dette gjelder i særlig stor grad de nylig proletariserte delene av småborgerskapet. De er stadig på flyttefot etter arbeid og blir kasta ikke bare mellom forskjellige deler av et land, men også land imellom. Dette river fort over bånd som knytter dem sammen innbyrdes og til den nasjonale arbeiderklassen.
De skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen språklig og kulturelt og har ofte liten kontakt med den utover det at de er på samme arbeidssted. De kan lett
splittes innbyrdes. Deres organisasjonsprosent i fagforeningene er liten, og deler særlig de reformistiske og revisjonistiske fagforeninger som er avvisende overfor dem. Alt dette og mye annet gjør dem til en framfor alt ustabil gruppe innenfor et lands arbeiderklasse, en gruppe uten fast klassesolidaritet og uten en kamptradisjon der hvor de arbeider.
Det finnes imidlertid en motsatt tendens: De er den mest hensynsløst og grovt utbytta delen av et lands arbeiderklasse og de har derfor gode objektive forutsetninger for å oppnå en kampvillig klassebevissthet i løpet av relativt kort tid. Men de mangler som oftest organisasjoner og partier som kan lede dem. De revisjonistiske partiene i Vest-Europa er redde for deres potensielle revolusjonære klassebevissthet, de marxist-leninistiske er fremdeles altfor svake til å kunne lede dem i noen større grad.
Det er bare noen få og skjematiske punkter. En grundigere analyse er påkrevet, men KUL er i hvert fall ikke i stand til å gjøre noe slikt De mener at »en
lønnsarbeider er en lønnsarbeider uansett fødested,» – »han utbyttes på samme måte uansett bakgrunn». At det finnes en objektiv klassemessig stilling og en subjektiv bevissthet som kan stå i motsetning til den første, vil de ikke innse. Det stemmer antakelig ikke med en eller annen KUL-teori.
2. FELLES INTERESSER
Hvordan står det så med de felles interessene? Vår parole »Steng grensene» er selvfølgelig gal. Hvorfor er den gal? Det sier de ikke noe om? Den er »berykta», dens konsekvenser er »rasistiske». Som det riktige setter de opp fri innvandring: »Arbeidernes interesser ligger i den frie innvandring, ikke i den statlig regulerte, som ikke betyr noe annet enn at kapitalens talentspeidere har frie hender til å sortere ut den mest produktive arbeidskraften på det best egnede sted. Hvorfor er »den frie innvandring» den løsningen som tjener arbeidere best? Nei, se, det står det heller ikke noe om. Kanskje fordi »kapitalens talentspeidere» da får mindre frie hender? Alt er så enkelt i KULs tankeverden, det er bare å gripe hva som helst og tviholde på det. Skal en finne fram til hva som er de riktige parolene, må en foreta en analyse av interessene, framfor alt klasseinteressene.
Monopolkapitalens interesser
1.Monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere som kriseregulerende faktor. Ved å regulere importen av fremmedarbeidere, regulerer kapitalen prisen på
arbeidskraften. Særlig i perioder da kapitalen har brukt for ekstra høye profitter, men ikke tør gå til direkte nedsettelse av lønningene, vil kapitalen importere et
stort antall fremmedarbeidere. Tilbudet av arbeidskraft blir så mye større enn etterspørselen at lønningene holdes på samme nivå, dvs. reallønna går ned. I
nedgangsperioder kan så denne mengden av fremmedarbeidere sendes ut av landet. Den akkumulerte kapitalen som måtte brukes til arbeidsløshetstrygd og andre tiltak frigjøres til kapitalistenes eget bruk gjennom staten.
2.Fremmedarbeidere er en billig investering i arbeidskraft. Landet som de kommer fra, dvs. det arbeidende folket der, har betalt utgiftene ved deres skolegang og faglige opplæring. Deres familier har ingen eller mangelfulle former for sosiale trygder, og disse trygdene betales for det meste av landet som de kommer fra. Når de blir utslitte, sjuke, eller uføre eller kommer i pensjonsalderen, blir de ofte sendt ut av landet og forsørgelsen overlates til det landet som de kommer fra. De er lette å skolere til meget snevre og konjunkturbestemte arbeidsoppgaver og ved en omstrukturering kan de sendes ut hvis omskolering viser seg altfor dyr for kapitalen.
3.Eksport av fremmedarbeidere brukes av eksportlanda for å kvitte seg med overskuddet av arbeidskraft, men samtidig også for å kvitte seg med den revolusjonære delen av arbeidsløse. Det er svært ofte at meget klassebevisste, men dårlig organiserte arbeidere forlater sine land og søker arbeid utenlands. Landets arbeiderklasse blir tappa for sine beste folk. På den andre siden bruker monopolborgerskapet i utvikla land som importerer fremmedarbeider, importen av fremmedarbeidere som økonomisk politisk pressmiddel på deres hjemland.Forholdet er særlig kjent når det gjelder Frankrike og Algerie. Importen av fremmedarbeidere har altså også klar imperialistisk karakter.
4.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som pressmiddel mot den nasjonale arbeiderklassen, ikke bare som lønnsregulerende faktor, men også i form av sesongarbeid, streikebryteri (direkte eller ved å utvise streikende arbeidere fra landet), avledning av klassekamp til kamp mellom nasjonaliteter osv. For å kunne oppnå det går monopolborgerskapet bevisst inn for å begrense fremmedarbeidernes opphold i landet til kortere perioder slik at de ikke kan få opparbeidet solidaritet med landets egne arbeidere. Dessuten fratar monopolborgerskapet fremmedarbeidere de mest elementære borgerlig-demokratiske rettigheter: stemmerett, organisasjonsfrihet, streikerett o.l.
KUL gjør et stort nummer av hvor latterlig det er med demokratiske rettigheter: »Her sies (i ei brosjyre fra Rød Ungdom i EEC-kampen – min merknad) like ut at norske arbeidere har politiske rettigheter som er noe verdt!» Politiske rettigheter som krav for fremmedarbeidere må da være enda mer latterlig i følge KUL. Alle demokratiske rettigheter, retten til å regulere import av fremmedarbeidere i særdeleshet, er ikke »noe annet enn kapitalens økonomisk-politiske rettighet til å knekke arbeidere både ute og inne». Og »mangelen på sådanne (politiske rettigheter – min merknad) fører altså, via AKP-ledelsens spissborgerlige snusfornuft, med naturnødvendighet» til splittelse mellom norske og utenlandske arbeidere».
En føler seg frista til å si at KUL »med natur nødvendighet» må snakke tull. Betyr disse rettighetene ingenting for dem? Den dagen de mister dem, vil de forstå. I mellomtida kan de uleilige seg til å spørre noen grekere, tyrkere eller marokkanere om det. Chilenere kan de også spørre. Et av de viktigste områder for kamp for fremmedarbeidere er nettopp krav om likestilling med landets nasjonale arbeiderklasse, økonomisk og politisk. Det er også den eneste riktige veien i retning av en bygging av solidariteten mellom dem, solidaritet i virkeligheten, og ikke i hodene på KUL-folka.
5.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som ledd i den interne strukturrasjonalisering. Dette viser seg f.eks. i den nære forbindelsen mellom statens oljemelding og den ettårige innvandringsstoppen. Selvfølgelig er importstoppen et element i spillet om lønnsoppgjøret, men det er et biledd. Spillet er litt mer komplisert enn som så. Forskjellen mellom regjeringen og monopolkapitalen på den ene sida og KUL-folka på den andre sida, er at de først bruker hodet når de planlegger sine angrep på arbeiderklassen og folket, mens de andre ikke gjør det når de skal avsløre dem.
Innvandringsstoppen er til dels en innrømmelse til kravet om ikke å bruke slike kriseregulerende faktorer med alle de negative virkningene de har. Men på den
andre siden er innvandringsstoppen ledd i en langsiktigere politikk. De nye arbeidsplassene i oljeindustrien kunne lett dekkes ved import av fremmedarbeidere. Det hadde faktisk vært den raskeste og billigste løsninga for monopolkapitalen på kort sikt.
Hvorfor gjør de ikke det da? Til KULs fortvilelse, så tenker ikke monopol kapitalen bare kortsiktig. Innvandringsstoppen gjør det jo nødvendig å henta
arbeidskraften innenlands? En kunne faktisk åpne arbeidsplasser for tusener av kvinner som ikke har arbeid i dag og som neppe får det i den nærmeste framtida.
Men den langsiktige interessen for monopolkapitalen er å foreta den strukturrasjonaliseringa som er bebuda i oljemeldinga (nedlegging av jordbruk, fiske og småindustri, fortrinnsvis den som beskjeftiger kvinner). Derfor blir det innført innvandringsstopp, og derfor blir det ingen nye arbeidsplasser for kvinner.
For å konkludere: Monopolkapitalens kortsiktige eller langsiktige interesser avgjør om grensene skal stenges eller åpnes i de enkelte øyeblikk og perioder.
Arbeiderklassens interesser
Når det gjelder den nasjonale arbeiderklassen (den etnisk enhetlige delen av den samlede arbeiderklassen), må en se på deres kortsiktige og langsiktige interesser.
De kortsiktige interessene er trygge arbeidsplasser, heving av reallønna, skikkelige boligforhold, en sammensveisa solidarisk arbeiderklasse, god organisasjonsprosent i fagforeningene, proletarisk og kommunistisk ledelse av klassekampen, borgerligdemokratiske rettigheter osv. Måten monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere på som kriseregulerende faktor truer samtlige av de kortsiktige interessene som er nevnt overfor.
Dens langsiktige interesser er å gjennomføre en sosialistisk revolusjon og denne langsiktige interessen avhenger i meget stor grad av stillingen til dens
kortsiktige interesser.
Når det gjelder fremmedarbeidere er deres kortsiktige interesser å få arbeid hvor som helst og under hvilken som helst betingelser. De har nemlig ikke noe arbeid, de er de facto arbeidsløse. Denne kortsiktige interessen står i motsetning til de kortsiktige interessene til den nasjonale arbeiderklassen, og dermed også til de langsiktige interessene.
Alle de andre kortsiktige interessene til fremmedarbeidere faller sammen med den nasjonale arbeiderklassens kortsiktige interesser. Men nettopp deres objektive stilling og måten de blir brukt på av monopolkapitalen hindrer dem i å oppnå noen av de kortsiktige interessene. Det er bare en kortsiktig interesse som til dels blir oppfylt ved at de blir fremmedarbeidere.
Mange av dem kommer for første gang i sitt liv i kontakt med en arbeiderklasse som er organisert og som har eller vi få en progressiv og kommunistisk ledelse. Det betyr mye. Men nettopp den muligheten krysses ofte ved at deres egne småborgerlige eller reaksjonære ledere overtar ledelsen i deres foreninger og ofte får hjelp til det av folk av typen KUL takket igjen være deres objektive stilling. Beklager hvis KULere måtte føle seg såra, men de kunne ha fått vite det selv hvis de gadd å sette seg inn i de konkrete forhold i f.eks. Vest-Europa og Norden.
Fremmedarbeidernes langsiktige interesser er å få oppfylt alle sin kortsiktige interesser i sine egne land, først og fremst ved å få arbeid. Dette er også forutsetningen for at deres langsiktige interesse i form av sosialistisk revolusjon overhode kan bli oppfylt.
Delen under helheten
For å konkludere dette. En enkelt, men meget vesentlig, kortsiktig interesse til fremmedarbeidere står i motsetning til både den nasjonale arbeiderklassens og
fremmedarbeidernes kortsiktige og langsiktige interesser. Derfor må denne kortsiktige interessen underordnes de andre kortsiktige og langsiktige interessene. Det er delen som må underordnes helheten.
Hvor viktig nettopp det er, vises klart ved det KUL »ikke vil lage til hovedpoeng», nemlig at fremmedarbeidere har vært drivkraften i mange ville streiker i Europa. Nå er det vil likegyldig for KUL hvem som har vært drivkraften, bare streikene var ville nok. Men det som er hovedpoenget, er nettopp det at de fremmedarbeiderne som streika, klarte å sette seg utover redselen for å miste arbeidet, klarte å overvinne redselen for at konsekvensene av kampen for deres samtlige interesser ville gå utover deres umiddelbare og kortsiktige interesse å få arbeid for enhver pris. Mange mista arbeidet, men det var nettopp ved det at de oppnådde visse forbedringer.
Først når fremmedarbeidere klarer å underordne sin kortsiktige interesse, å få arbeid for enhver pris, sine andre kortsiktige og langsiktige interesser, først når
fremmedarbeiderne klarer å underordne sin kamp den nasjonale arbeiderklassens kamp, og underordne seg den nasjonale arbeiderklassens politiske ledelse fordi
den står på alle måter sterkere rusta til det både kvantitativt (tallmessig) og kvalitativt (politisk og organisatorisk), først da vil de klare å oppfylle også den umiddelbare interessen å få arbeid, på tross av at den blir trua først av alle i en krisesituasjon.
Derfor er parolen »Steng grensene», og deretter å solidarisere seg med de som allerede er i landet, jobbe med dem, organisere dem, skolere dem, den riktige parolen. Den er faktisk den eneste som kan utnyttes til arbeiderklassens fordel det som er den største ulempen for monopolkapitalen, det at uskolerte og uorganiserte arbeidere fra fascistiske, halvføydale og underutvikla land kommer i kontakt med den klassebevisste og organiserte arbeideren fra industrialiserte land. Dette er den steinen som de reaksjonære løfter for å slippe den igjen på sine egne tær.
Å kjempe for at grensene skal stenges, er å kjempe mot at denne eneste muligheten til å hjelpe fremmedarbeidere på kort sikt blir spolert ved import av fremmedarbeidere og bruk av dem etter monopolkapitalens eget forgodtbefinnende. Det er ingen lett og enkel oppgave å forklare det våre klassekamerater fra andre land. Det er tvertimot et langvarig og tålmodig arbeid med antakelig mange tilbakeslag og antakelig mange skuffelser og tvil. Gjør ikke vi kommunister det så vil reformistene gripe sin sjanse (j.fr. Aps 1. mai-tog i fjor). Klassekampen er slik.
– Til slutt i avsnittet: Fremmedarbeidere er ingen innvandrere. Innvandrer er en som slår seg ned for godt i et land og blir dette lands statsborger. Dens barn blir naturaliserte og har dette landets språk som morsmål. Fremmedarbeidere slår seg sjelden ned, de er i det hele tatt sjelden lengre i et land enn noen år. Men de blir kalt innvandrere av staten og kapitalen for å skjule realitetene. Det burde KULs superbeleste folk ha skjønt, når de ellers har sånn forkjærlighet for filologiske nyanser.
3. PROLETARISK INTERNASJONALISME
Våre paroler er feil, vi lar fremmedarbeidere få skylda for det at monopolkapitalen bruker dem, vi gjør også annet galt — sier KUL. Vi gjør noe enda verre, vi skjønner ikke hva proletarisk internasjonalisme og internasjonal klassesolidaritet er for noe. Jeg skal prøve å se litt på dette.
Proletariatets internasjonalisme er ikke en frase, enda mindre en konstruksjon. Dens konkrete former avhenger av kapitalismens utviklingsstadium (hovedmotsigelsene i verden) og av den konkrete situasjonen i og de konkrete vilkårene for klassekampen. I dag som da Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest, er den beste hjelpen et lands arbeiderklasse kan gi sine klassefeller og folkene i andre land, det å kvitte seg snarest mulig med sitt eget borgerskap.
Men mye har også forandra seg siden, det er gått hundre år. Det er sant at Marx i et brev for hundre år siden har skrevet at proletariseringen av irske bønder og
eksporten av dem til England var bra. Det var bra da, det styrket Englands arbeiderklasse, det skapte en irsk arbeiderklasse. Det førte den irske bonden i kontakt med den engelske arbeideren, det drev klassekampen framover og det var et ledd i utviklingen av kapitalismen, akkurat som proletariseringen av bøndene i forrige århundre var et framskritt i kapitalismen i og med at den skapte den tallrike og sterke arbeiderklassen.
Men situasjonen er en annen i dag. Kapitalismen er gått langt inn i sin siste fase – imperialismen. Kapitalismen synger sin svanesang, men kapitalismen vil
ikke dø frivillig. Bruk av fremmedarbeidere er et fortvila forsøk på å regulere krisen, på å forlenge imperialismens levetid.
Denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet foregår i hovedsak på imperialismens premisser, ikke på proletariatets premisser. Å blande denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet som i sitt vesen er et økonomisk og politisk middel for kriseregulering, sammen med proletarisk internasjonalisme
som er proletariatets egne politiske og organisatoriske klassesolidaritet over landegrensene og på tvers av monopolkapitalens lover, forfølgelser og undertrykkelse av den, å blande disse to ting sammen er noe som bare KUL er i stand til å gjøre.
For denne sammenblandingen er ikke bare feilaktig, den er også farlig. Den fører lukt inn i feil politikk, inn i en politikk som direkte tjener monopolkapitalen. Det er nettopp det som er konsekvensen av KULs politikk og »analyser» som den er sprunget ut av. Den tjener de facto monopolkapitalen.
Det kan sies mye mer om fremmedarbeidere, om deres bakgrunn, om proletarisk internasjonalisme, om hvordan vi bør legge opp vår konkrete politikk utfra vår konkrete situasjon for best å tjene den proletariske internasjonalismen og andre spørsmål som ikke er blitt berørt i denne artikkelen. Det får stå over til en annen
gang og en annen anledning. Jeg er ikke overbevist om at KUL lar seg påvirke så lett. Derfor må vi være på vakt mot liknende »bidrag» til klassekampen i Norge. Hvis vi ikke klarer å bekjempe dem politisk, vil vi tape kampen om fremmedarbeidere.