Vi må snakke om taktikk i miljøbevegelsen
Av Tina Andersen Vågenes
I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen?
Tina Andersen Vågenes, student og aktivist
Illustrasjon fra plakat mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Alta Museum
I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen?
Sivil ulydighet fungerer som en sikkerhetsventil i det demokratiske systemet når byråkratiske og politiske prosesser er prøvd og har feilet. I Norge har miljøbevegelsen brukt ikkevoldelig sivil ulydighet for å løfte fokus på saker som utbygging av vannkraft, vindkraft, gruver og nedbygging av matjord. Samtidig er det en gryende motsetning i miljøbevegelsen i dag mellom dem som holder fast på et strengt moralsk ikkevoldsprinsipp, og dem som bruker direkte aksjoner og deriblant i noen tilfeller sabotasje, som taktikker. Direkte aksjon som aksjonsform skal forstyrre handlinger og praksis som er ødeleggende, ofte ved blokade, okkupasjon, sabotasje eller ødeleggelse av eiendom. Sivil ulydighet fungerer som kommuniserende politisk protest, som ønsker å nå mål gjennom moralsk overbevisning. Det kan brukes for å legge press på beslutningstakere, men har som hovedfunksjon å mobilisere offentlig oppmerksomhet mot myndigheter som gjør feil eller skadelige vedtak.
Mardøla og Alta
Den norske miljøbevegelsen har lang tradisjon for å bruke sivil ulydighet, etter startskuddet med Mardøla-aksjonen. Sommeren 1970 etablerte miljøvernere og bygdefolk sammen leir i Sandgrovbotn, for å protestere mot planene om å bygge ut Mardalsfossen for kraftproduksjon. Leiren skulle hindre anleggsarbeidet. Aksjonen hadde rot i ghandistisk økopolitikk, systematisert av Arne Næss; ikkevoldelig protest var ikke bare taktikk, men et helhetlig opprør mot industrialiseringens vold mot mennesker og natur. Mardalsfossen ble utbygd, men aksjonen førte til et oppsving for miljøbevegelsen, og åpnet for kritikk av vekstsamfunnet. Et sentralt krav ble innfridd med verneplanen for vassdrag i 1973. Aksjonen ga også en viktig lærdom for miljøbevegelsen: Sivil ulydighet og protestleir var taktikker med stort potensiale.
Noen år senere førte planene om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget til den største miljøaksjonen i Norge noensinne, etterfulgt av den største politiaksjonen noensinne, da aktivistene ble fjernet. Politiaksjonen mot leiren på Stilla i januar 1981 var massiv. Aktivistenes forsøk på å gjøre seg umulige å fjerne – ved å sveise fester til kjetting ned i bakken – var ikke tilstrekkelig i møte med politiets fysiske overtak. Aktivistene ble fjernet, leiren ryddet, og elven til slutt demmet opp. Det ble brukt et mangfold av taktikker i kampen: etablering av en leir på over tusen mennesker på Stilla, okkupasjon av Gro Harlem Brundtlands kontor, sultestreik utenfor Stortinget og demonstrasjoner over hele landet.
Selv om man tapte den opprinnelige saken når vassdraget ble bygget ut for kraftproduksjon, vant aksjonene likevel frem varige endringer, ikke minst oppslutning i befolkningen om betydningen av å bevare natur og å innfri samiske krav om anerkjennelse. Opprettelsen av Sametinget og ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om “urfolk og stammefolk i selvstendige stater” er nok de viktigste endringene mobiliseringen førte med seg på denne fronten. Protestene forhindret også at den samiske landsbyen Maze ble oversvømt, noe som ville vært et enda større overgrep. I dag står Maze fortsatt. I Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser hevder Lasse Lindekilde og Thomas Olesen at samiske krav om anerkjennelse oppnådde full respons gjennom aksept av krav, opprettelsen av Sametinget og økt grad av selvstyre. Full respons er en sannhet med modifikasjoner. Likevel er det riktig å si at Alta-aksjonen spilte en stor rolle for den samiske kampen om rettigheter og anerkjennelse, og for miljøbevegelsen.
Engebøaksjonene
Etter Alta har den norske miljøbevegelsen brukt sivil ulydighet, veiblokader og okkupasjon av gater ved mange anledninger. Min egen erfaring med sivil ulydighet i miljøbevegelsen er fra Engebøaksjonene i februar 2016, den lengste sammenhengende sivil ulydighetsaksjonen siden Alta. Gruveselskapet Nordic Mining skulle utføre prøveboringer på Engebøfjellet ved Førdefjorden. I tre uker aksjonerte små grupper aktivister daglig for å stanse arbeidet. Aksjonen var preget av lite dramatikk og en god tone med politiet i Sunnfjord, selv om disse delte ut bøter til over 1 million kroner. Hverken særlig mange av aksjonistene eller politiet hadde på forhånd erfaring med sivil ulydighet som taktikk. Taktikken var enkel og preget av passiv motstand. Hver dag rullerte aksjonister på skift på å feste tynne kjettinger rundt seg og en del av boremaskinene. Arbeidet måtte dermed stoppe, før politiet ble tilkalt. Første dagen av aksjonene sperret vi kjerreveien opp på fjellet, før politiet fjernet alle og klippet hengelåsen på bommen. Formen aksjonene skulle ta ble bestemt på allmøter hver kveld. Forslag om å eskalere til mer drastiske taktikker, som bruk av vaier, strips, kroker i rør og å sette aktivister ned i tønner, ble stemt ned. Å prøve andre taktikker ble oppfattet som lite aktuelt. Aksjonen fikk stor symbolsk verdi, men oppnådde lite annet enn ekstra kostnader for gruveselskapet.
Det trengs en åpen diskusjon om sivil ulydighet
Hvordan skal man snakke om taktikker som er kraftige nok til å få frem budskapet (og potensielt vinne, gjennom å stanse ødeleggende forurensing og naturødeleggelse), og som samtidig ikke skader eller risikerer å sette mennesker i fare? I boken How to Blow Up a Pipeline argumenterer Andreas Malm for mer bruk av direkte aksjon, sabotasje og ødeleggelse av eiendom for miljøsaken. Taktikkene man har brukt til nå, hevder Malm, er ikke tilstrekkelige for å få frem alvorlighetsgraden i klimasaken. For å gjøre det, må bevegelsen lære å “disrupt business as usual”. Han trekker frem sabotasje av SUV-er i Stockholms gater og Ende Gelände-aksjonene mot brunkullgruver i Tyskland som eksempler på aksjonisme som gjør dette. Det interessante i Malms bok er diskusjonen om hva vi definerer som ikkevold, og hvorfor. Han trekker en skillelinje mellom moralsk ikkevold (pasifisme) og taktisk ikkevold, og spør om man holder en ikke-voldelig linje fordi det alltid er moralsk riktig, eller fordi det taktisk er best for å vinne kampen.
Aktivistgruppen Extinction Rebellion har de siste årene etablert seg på utsiden av den tradisjonelle miljøbevegelsen i en rekke europeiske land. Sentralt i deres virksomhet har vært å bruke direkte aksjoner jevnlig for å skape oppmerksomhet om hvor mye det haster med klimahandling. Intensjonene har vært gode, men likevel har aksjonene deres flere ganger truffet feil. Flere aksjoner har lempet “kostnadene” over på feil gruppe, for eksempel mennesker som er avhengig av offentlig transport til jobb. Aksjonene forstyrrer, men ender ofte opp som for små til å ha særlig kraft. Å bruke direkte aksjon og sivil ulydighet for ofte gjør det også mindre kraftfullt og treffsikkert. Om små grupper av aktivister stadig arresteres for å hindre byråkrater i å komme inn til kontorene sine, eller for å stille seg opp foran Stortinget med renneløkker rundt halsen, blir virkemiddelet sivil ulydighet svakere. Om man stadig vender tilbake til å utføre små ulydighetsaksjoner, som bare munner ut i en natt på glattcelle for et knippe aktivister, rammer man ikke fossilkapitalen så det gjør vondt.
I den norske miljøbevegelsen går det et klart skille mellom dem som bruker direkte aksjon som middel, og dem som holder seg til en streng ikke-voldelig sivil ulydighet. Det er her debatten må utvides. Det er historieløst å glemme rollen ødeleggelse av eiendom og infrastruktur som virkemiddel har spilt sammen med fredelig sivil ulydighet og passiv tilstedeværelse, i kampen for sosiale endringer. Suffragettene hadde en militant flanke som ødela eiendom i stor skala, samtidig som de mobiliserte bredt til mer fredelige aksjoner. Det samme hadde borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. For førstnevnte var ikke-voldelig sivil ulydighet først og fremst taktisk begrunnet, heller enn et moralsk imperativ i seg selv. Kombinasjonen av bred sosial mobilisering til fredelige demonstrasjoner – som ble møtt med til tider hard represjon fra politiet – og en mer radikal flanke som ødela eiendom og ting, vant frem.
I mange tiår har miljøbevegelsen brukt krefter på policyutvikling, politisk påvirkning, mobilisering, fredelige demonstrasjoner og sivil ulydighet. Flertallet i befolkningen mener i dag at klimaendringer og miljøødeleggelse er alvorlige trusler mot mennesker, og at vi må gjøre noe med problemene. Likevel har ikke miljøbevegelsen klart å ramme kjernen av problemet, nemlig fossilkapitalen. Kan det være på tide at klima- og miljøbevegelsen i større grad bruker direkte aksjon, sammen med sivil ulydighet, for å vinne frem?
William Smith argumenterer for at direkte aksjon kan være moralsk riktig, gitt at den utøves innenfor det han kaller en “ethics of responsibility”. En slik etikk innebærer at aktivisme med potensiale for å påføre store kostnader eller skader begrenses til utvalgte tilfeller der det man aksjonerer mot står i fare for å gjøre alvorlig skade på miljøet eller folk, og der konsekvensene kun påføres dem som er ansvarlige. Det er videre sannsynlig at direkte aksjon forblir unntak, fremfor norm i bevegelsens aksjonsrepertoar. Aktivister er bundet til å opptre ansvarlig overfor samfunnet, både dem som er enige med dem, og dem som skal overbevises. Bruk av direkte aksjon som taktikk må være “constrained, proportionate and discriminating”, for å treffe riktig. Veiblokader, okkupasjoner og lock-downs er veletablerte ikke-voldelige taktikker som påfører ødeleggende virksomhet og industri økonomiske tap, for eksempel i aksjoner mot fracking.
Vi må skille mellom vold mot mennesker, og vold mot materielle ting som infrastruktur, når vi snakker om ikke-vold som taktikk. Det må være mulig å løfte dette standpunktet uten å bli stemplet som en potensiell radikal voldsutøver, eller å bli møtt med en kald skulder fra den tradisjonelle miljøbevegelsen. Er det radikalisering om man vurderer å bruke kraftigere virkemiddel for å ramme fossilkapitalen, etter tiår med lite fremgang? Vold mot mennesker (og trusler om vold) må være uakseptabelt i miljøbevegelsen. Det ville uten tvil delegitimere saken og kan ikke få plass. Likevel må vi kunne diskutere hva som er grensene for ikke-vold. Å stemple aktivister som saboterer anleggsarbeid som potensielle terrorister er alvorlig, og skremmer folk fra debatten. Vi trenger en diskusjon om miljøbevegelsens taktikker som er basert på åpenhet, forståelse og kreativitet, og ikke moralsk fordømming. Slik kan kampen lykkes enda bedre. Direkte aksjoner som tar hensyn til folks helse og sikkerhet, men som påfører kapitalen økonomiske og materielle tap, bør vurderes som en del av det aksjonsrepertoaret.
Litteratur:
Lindekilde, Lasse og Olesen, Thomas (2015). Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser. Hans Reitzels Forlag.
Malm, Andreas (2021). How to Blow Up a Pipeline. Verso.
NRK (2021, 16.01). Miljøaktivist: – Vi er ikke potensielle terrorister. https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftmotstander-lindseth-skremt-over-psts-vurdering-1.15374794?fbclid=IwAR3sVYxW8h1-ipfrAzY4qjQFe_wKUEWD46n5B-dARnVOFsQKkvGwp00rHPY
NRK (2021, 14.01). 40 år siden Alta-aksjonen satte fokus på samenes rettigheter: – Vi har fortsatt en lang vei å gå. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/40-ar-siden-alta-aksjonen-kulminerte-i-norgeshistoriens-storste-politiaksjon-1.15326849
Smith, William (2018). Disruptive Democracy: The Ethics of Direct Action.
Klippet ut:
Jørgen Johansen og Åsne Berre Persen beskriver i Den nødvendige ulydigheten den rike tradisjonen for sivil ulydighet i nyere norsk historie, og kommer med eksempler fra arbeiderbevegelsen, militærnekting og fredsaktivisme. Forfatterne diskuterer om vold mot materielle ting hører under vold eller ikke-vold, men konkluderer ikke her strengt.
Johansen, Jørgen og Persen, Åsne Berre (1998). Den nødvendige ulydigheten. FMK.