Intervju: 70-tallet starta i Solkom

Av Astor Larsen

Nr 4 2018

«Ansikter grønne av hat». Slik var beskrivelsen av deltakerne etter en Vietnam-demonstrasjon.

Hvilken betydning fikk krigen i Vietnam og solidaritetsbevegelsen som gikk imot den for det politiske landskapet i Norge? For frigjøringsbevegelsene i den tredje verden og USAs rolle som supermakt?

Astor Larsen var med i Bryn-Hellerud SUF og var i mange år utenrikspolitisk journalist i Klassekampen.
Jorun Gulbrandsen er skolebokforfatter, lærer og akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk der en kortversjon av dette intervjuet fra 29. april 1995 sto.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

– Alt, svarer Jorun Gulbrandsen, i dag nestleder i AKP, for 30 år siden en av de mange som brukte ungdomstida til å organisere solidaritetsbevegelsen i Norge. I en årrekke satt hun i den daglige ledelsen for Solidaritetskomiteen for Vietnam – Solkom blant venner. Hvor mange timer brukte hun på å dele ut løpesedler, samle inn penger til FNL, til å organisere landsomfattende protestuker? Ingen veit.

– Vi var mange om dette, svarer hun passe ubeskjedent. – Og det som ble gjort var viktig. Det la grunnlaget for hele den politiske aktiviteten på 1970-tallet.

Ingen dans på roser

– Jeg husker en lørdag i 1967. Det var ’stand’ på Karl Johan. Vi var ikke mange, vi var tenåringer. Vi delte ut løpesedler om USAs krig og samlet inn penger til FNL. Rundt oss sto det hundrevis av rasende mennesker, mange godt voksne. Det var en hatsk stemning, det ble ropt at vi burde skytes, sperres inne, at USA sto for demokrati og forsvarte frihet. Jeg trur pengeinnsamlinga ga den enorme sum av kroner 8,15. Det var ingen dans på roser. Fortsatt levde 1950-tallet, Marshall-hjelp og en utrolig servil holdning overfor USA. Kritikk ble sett på som forræderi.

– Husker du historia med Bent Røyseland, Venstres legendariske leder gjennom en årrekke? Under en stortingsdebatt, som også svingte innom Vietnam-krigen, uttalte han følgende: «Ikkje gass». Alt annet kunne han godta. Splintbomber, napalm, giftspredning.

– Et annet klima enn i dag, hvor selv VG, Aftenposten eller for den saks skyld Dagsrevyen gjør et tappert forsøk på et kritisk tilbakeblikk på hva som skjedde den gangen?

– Det er lett å ljuge når du er langt hjemmefra. Pressefolk burde huske at annonser ble nektet tatt inn fordi de inneholdt kritikk av den norske regjeringa og USA.

Det var forbrytere de var. Uflidde og med hår helt ned til øret, og oppå det hele gikk de ikke av veien for å ta i bruk ulovlige metoder.

– Ble ikke …, sier Jorun og kaster et skråblikk på journalisten, ble ikke demonstranter framstilt i forhørsretten og byretten omkranset av bevæpna politifolk, som farlige terrorister?

Hun har unektelig et poeng. Spalteplassen om USAs teppebombing ble aldri viet like stor oppmerksomhet som hjemlige demonstranters undergravende arbeid.

Jorun er engasjert: – Hvor mange måneder var aktors påstand etter en aksjon retta mot vindusrutene på den amerikanske ambassaden? Hva skreiv avisene om nødvendigheten av å vise solidaritet med USA i den situasjonen? Hvilken vei var det solidariteten gikk?

En politisk kamp

– Vietnam-arbeidet ble på et vis startet av krefter innafor sosialdemokratiet. Deres hovedparole var «Fred i Vietnam». Rundt 1966 ble det en diskusjon om parolene for Vietnam-arbeidet, om det politiske grunnlaget for kampen. Slaget kom til å stå om følgende: Var det riktig å gi full støtte til frigjøringsbevegelsen og vedta parolen «Seier for FNL», og var det riktig å stemple USAs politikk og vedta parolen «Bekjemp USA-imperialismen?». Vi ville peke på og forklare at USAs politikk ikke var et resultat av tilfeldigheter eller presidentens dårlige rådgivere. Det var (og er) en kamp mot et system, USA hadde soldater i Vietnam for å sikre sine økonomiske interesser og fordi Vietnam ligger strategisk plassert. Har man som ambisjon å dominere verden var det ingen vei utenom for USA. Forskjellen i analyse var grunnlaget for splittelsen i Vietnam-arbeidet, som skjedde i 1967.

– Men det sto også om organisatoriske prinsipper?

– Jeg sto for linja om at solidaritetsbevegelsen måtte ledes av aktivistene. Av dem som sto på gata og samlet inn penger, av dem som trykket løpesedlene og organiserte demonstrasjonene. Vi ville lage en landsomfattende aktivistbevegelse. Mot dette synet sto spesielt folk fra venstresida i Ap og omegn som ville ha en topptung bevegelse, hvor det var politikere som var kritiske til USAs krigføring som skulle bestemme. Selv for disse «milde» kritikerne var det imidlertid tøffe tider. Det etablerte politiske Norge, inkludert Ap, tok aldri noe oppgjør med USAs barbariske krigføring.

Ved hjelp av smarte taktiske trekk, gode organisatorer og noen vellykkede kupp, var det aktivistlinja som vant fram, til stor fortvilelse på Youngstorget.

– Og bak den politiske og organisatoriske linja lå det en plan, hvor Vietnam ble misbrukt for å nå andre politiske mål?

Jeg veit Jorun har hørt beskyldningen før. Hun avviser den igjen, akkurat som i 1967 eller 1968 eller 1969.

– Vi var opptatt av å støtte folket i Vietnam. Men det er enkelt å se i ettertid at kampen dreide seg om mye mer og fikk betydning for den store politiske aktiviteten på hele 1970-tallet. Frigjøringskrigen viste at det nytter å kjempe. At det er mulig å vinne seire over en mektig fiende. Det var ikke Paris-opprøret i mai 1968 som var den store inspirasjonen, men bonden på rismarka. Jeg tror streikekampen på 1970-tallet til sjuende og sist hentet sin inspirasjon herfra. Eller studentbevegelsen, eller kvinnebevegelsen.

– Den politiske linja med å stemple imperialismen som system førte også til at vi slapp å begynne på nytt når andre overgrep kom på dagsordenen, enten det var Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979, eller for den saks skyld støtten til PLO de siste 25 årene. Derfor fikk Vietnam-arbeidet varig betydning. Kanskje det var derfor mange ikke likte det, undrer Jorun.