Gnist

Økonomisk, politisk og ideologisk verdenskrise

Av Jørgen Sandemose

2013-04

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk. Artikkelen er en innledning ved en konferanse EL & IT -Forbundet avd. Oslo og Akershus, holdt i august 2013.

Produksjonskrise?

Alle er enige om at dagens krise har sitt utspring i økonomiske størrelser. Ettersom økonomien i vår verdensdel er kapitalistisk, kan krisa trygt kalles kapitalistisk. Ettersom kapitalisme er et system som bygger på kjøp av arbeidskraft og etterfølgende utbytting av levende arbeid, blir følgen at det syn en har på krisas natur, avgjørende hvordan en mener fagorganisasjonen må omstille seg for å møte kapitalens aktuelle framstøt.

Nå er det jo slik at det som alle mulige statistiske byråer er opptatt av i sine vurderinger, er om det finnes synkende eller økende jobbtall, antallet av arbeidsløse dels i Europa og dels i USA, og spørsmålet om vekst eller fall i selve det fysiske produksjonsvolumet. Så det virker som om de fleste anerkjenner at dette er en krise som har rammet i kapitalismens tradisjonelle geografiske områder, samt helst forbinder krisa med den kapitalistiske produksjonen. Ingen seriøse instanser bekymrer seg om krisa uten å legge produksjonen til grunn, og det er da også slik at ledighetstall og jobbtall nettopp dreier seg om fysisk produksjon. Så det er vel en produksjonskrise vi har, da?

Nå er det slik at produksjonskriser, ifølge alminnelig sosialistisk teori, altså innen arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens tradisjonelle tenkemåte, er det samme som overproduksjonskriser. De følger av at kapitalen, når den først planmessig har etablert seg i en bransje, vil produsere planløst og uten skranker, og dermed periodisk må ende opp med uselgelige produkter, gjøre porten trang og kaste folk på gata.

Finanskrise?

Den nåværende krisa har vart i samfulle fem år. Da er det desto merkeligere at når det kommer til at man skal snakke videre om den, betrakte dens årsaker, så blir den bare i liten grad kalt en produksjonskrise. Det suverent vanligste uttrykket er «finanskrise». Problemet blir: Hvordan kan en så langvarig krise ha sitt utspring i finansieringsvansker?

De som legger fram slike tanker, kommer sjelden med noen forestillinger om hva «finanskapital» er for noe. Men de innrømmer i det minste at finanser er noe annet enn det de selv kaller «den reelle økonomien». Og hvis vi går over til å se på hva genuint sosialistiske teoretikere har sagt om fenomenet «finanskapital», så regner de den alltid som en funksjon av utviklingen innenfor den produktive kapitalen – altså som det som er «realøkonomi».

Hvorfra kommer finanskapitalen?

La oss se på dette. Den produktive kapitalen selger varer i form av materielle produkter – symaskiner, fiskefileter, sveiseutstyr. Den tar inn penger for salget: Noe går direkte i eiernes lomme, annet brukes til løpende lønninger, noe til løpende innkjøp av råvarer og hjelpestoffer, mens noe legges til side for å spare til nye arbeidsmidler, dvs. ny fast kapital, som maskiner og bygninger.

Det er her vi primært finner opprinnelsen til bankkapitalen og dermed finanskapitalen i det kapitalistiske samfunn. Den dukker ikke opp hvorsomhelst fra, men derimot særlig fra de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål. Ettersom alle produktive kapitaler gjør dette, blir denne handlemåten til en del av formen for alle kapitalers innbyrdes konkurranse. De forventer alle visse renter av innskuddene, og de vil gjerne hindre at deres egen kapital ligger brakk. Dermed bidrar de alle til at bankene får et visst spillerom, og til at bankene selv utvikler seg til eiere av finanskapital. Her kan det utvikle seg konkurranse mellom banker (eller all slags finansinstitusjoner), og når de produktive bedriftene skal ha tilbake sine opprinnelige innskudd, kan det se ut til at de bare er lånekapital, mens de i virkeligheten stammer fra dem selv. Tilsvarende, hvis bedriftene ønsker å få mer enn de selv har skutt inn, f.eks. for å utvide virksomheten ut over et opprinnelig nivå, så virker denne finanskapitalen, som bare er en følge av en felles opptreden hos alle kapitaler, som en selvstendig makt overfor den enkeltstående bedriften. Og så kan en oppleve at enkelte bedriftseiere ikke får lån og føler seg margstjålet og fornedret av denne mystiske «finanskapitalen» og oppfatter den som kilden til mye ondt. Men den kraft som er i virksomhet, er altså bare den produktive kapitalen selv.

«Finanskapital» i reaksjonære bevegelser

Nå er det jo slik at det ikke bare er rene kapitalistiske bedrifter som setter penger i banken for seinere investeringer. Det gjelder også enkeltstående aksjeeiere, småborgerlige familiefirmaer, bondebruk, osv. Og like lite som de produktive kapitalistene, ønsker disse småbedriftseierne generelt å se virkeligheten i øynene. De vil nødig tenke seg at verdens elendighet i stor grad stammer fra deres egne penger. Så derfor faller det dem lett å si at det er den gåtefulle «finanskapitalen» som står bak, så snart det kommer til økonomiske kriser. En annen velkjent syndebukk er fagbevegelsen, som de mener ødelegger verden ved å drive kamp for lønnsøkning og velferd.

Det er dokumentert at for eksempel nazi-bevegelsen i Tyskland vant fram nettopp på en propaganda rettet ikke bare mot fagbevegelsen, men spesielt mot den såkalte finanskapitalen. Og den konspirasjonsteorien som lå i kortene her, førte da også til en antisemittisme, som gikk på at jøder og jødisk kapital var hovedfienden for alle rasemessig sunne folk. Vi ser i dag at tilsvarende fascistiske bevegelser står sterkt i kriserammede nasjoner som Kroatia, Hellas, Ungarn og Italia. Denne historiske sammenhengen burde få enkelte, også i Norge, til å ta en tenkepause i sin politiske virksomhet. Vi har for eksempel en avis som kaller seg «Klassekampen», også kalt «Venstresidens dagsavis», som enstonig siden 2008 har banket inn i leserne forestillingen om at krisa er en «finanskrise», og som faktisk nå begynner å hevde det samme om den store verdenskrisa 1929–40: Den var bare en «finanskrise», heter det – fra venstresidens dagsavis, fra mang en manifestasjonslysten analytiker, fra metafysiske journaler, fra dikteren Kjartan Fløgstad og litteraten Slavoj Zizek, samt ikke minst fra NRK, som har spredt et utall av illustrerte serier i levende bilder egnet til å innbille folk at verdenskrisa har sitt opphav blant grådige vestlige politikere, embetsmenn og bankfolk. Utgangspunktet er her hele tiden at det som viste seg fra 2008, var nettopp en finanskrise i form av en «kredittklemme» som startet på USAs boligmarked.

Men for øvrig bør vi være klar over at selv om det er opplagt hvilke elementer som tjener mest på propagandaen om «finanskrisen», så er det like klart at også de mest prestisjebundne økonomene på borgerlige høyskoler og i landenes sentralbanker, er tjent med den. De har alle som utgangspunkt at det borgerlige systemet er harmonisk og at det ikke kan oppstå virkelige produksjonskriser. De forstår nettopp at det er produksjonen som er det virkelige grunnlaget for vår eksistens. Og derfor vil de ikke godta at det kan være derfra krisa stammer. De er systemets beste tjenere. Men en annen sak er at de naturlig nok roter seg opp i selvmotsigelser.

Generell kritikk av «finanskapitalen»

Dette er blitt godt avslørt i en bok av den tyske økonomen Guenther Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, som Forlaget Rødt har utgitt i norsk oversettelse. Sandleben viser at den tyske sentralbanken (Bundesbank) i september 2009 påpekte at når det fantes en innskrenkning i kreditten i tysk økonomi, altså et tilløp til «kredittskvis», så var dette bare «et speilbilde av den realøkonomiske utviklinga», altså av at utlånsrisikoen hadde økt i industrisektoren. Det var ikke tale om at utviklingen skulle være den omvendte, altså at «den realøkonomiske utviklinga» ble hemmet av finansieringsvansker – slik sammenhengen ville vært hvis det var en finanskrise som lå til grunn.

La oss oppholde oss litt mer ved disse tyske eksemplene. Tysk produksjonsstatistikk forteller oss svært mye om hele verdenskrisa, fordi Tyskland målt i absolutte tall og fysisk arbeid er den nasjon som eksporterer mest av alle.

(Statistikere har det siste året hevdet at Kina har gått forbi Tyskland i så måte, men slike påstander ser bort fra at tyske industriprodukter for det meste er bygd opp fra grunnen av hjemme, mens kinesisk eksport i stor grad er av produkter som bare er sluttbehandlet innen landets grenser. Tyske produkter er nok derfor stadig utgått fra verdens mest eksportrettede økonomi.)

Der hvor vi finner overproduksjon i Tyskland, der vil vi finne dens følger også utenlands, som tegn på at overproduksjonen er et internasjonalt fenomen. Det samme ville gjelde (av litt andre grunner) hvis vi konsentrerte oss om USA-statistikk, og den kommer vi også tilbake til.

En mer konkret kritikk

La oss bli mer konkrete. Vi husker konkursen i det amerikanske finansieringsselskapet (investeringsbanken) Lehman Brothers (LB) i september 2008. Tilhengerne av teorien om en «finanskrise» klynger seg til denne hendelsen, fordi den ytre sett fikk så store konsekvenser. Den blir omtalt som en milestein på kriseveien, fordi LB i sine siste år hadde engasjert seg veldig i boligsektoren i USA, som de fleste også minnes. Firmaet hadde nærmest spesialisert seg på subprime-lån, pantelån med minimal realsikkerhet, ytet til fattigfolk som i en forverret krisesituasjon ville ha små sjanser til å betale tilbake. Dette var et faktum som altså i manges øyne styrket forestillingen om at den krisen som fulgte, var en «finanskrise».

Hvis vi nå ser for alvor på de tallene Sandleben la fram for den sentrale tyske økonomien, finner vi et klart grunnlag for å forkaste tesen om en «finanskrise». Tidsrekkefølgen taler nemlig imot at konkursen i Lehman Brothers kan ha utløst noe krakk. Ved årsskiftet 2007–2008 stagnerte den tyske industrien. Tidlig i 2008 begynte så produksjonsvolumet å falle, og fra september, først sågar uavhengig av Lehman-krisen, begynte produksjonen regelrett å stupe.¹

Samtidig viser Sandleben, med støtte i tall fra Instituttet for næringslivsforskning i München (Ifo), at tyske bedrifter i den perioden det er tale om her, ikke følte noen spesielle problemer med å få kreditt fra finansmarkedet. Subprime-krisa i USA skapte altså ikke engang forut for Lehman-intermessoet noen «kredittklemme » i næringslivet. Forestillingen om at en finanskrise lå i bunnen, er og var oppspinn.

Ikke nok med dette: Hvis en går til den amerikanske regjeringens egne tall for industriproduksjonen, vil en se at også dette volumet stagnerte nettopp i midten av 2008, med de følger dette måtte få for verdensøkonomien totalt, altså før Lehman-bankerotten.²

I et grundig arbeid har den anerkjente Euro-American Association of Economic Development, ut fra OECD-tall kompilert av Carmen Guisan i 2011, lagt fram en grafikk som viser at bevegelsen av nyverdien («value added») i industrien i USA og i de fem EU-landene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania viser at et bratt fall starter i samtlige av landene ca. november 2007, og fortsetter i et par års tid.³

Tiltrengt: Seriøs forståelse av den store bakgrunnen

Men også hvis vi ser bort fra disse klare indikatorene, kan vi ganske lett tilbakevise teorien om en finanskrise – rett og slett ved å se på den egentlige bakgrunnen for sammenbruddet for boligmarkedet i USA.

For det første: Når LB og andre var desperate etter å låne ut penger, var det på grunn av den kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjoner og andre ikke-produktive lån. Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

(Karakteristisk for kapitalistenes egne illusjoner er en forkynnelse som umiddelbart før USA-valget i 2012 ble sendt ut av «Republicans in Norway», hvor det ble hevdet at det er et paradoks at det ligger «enorme pengesummer» i amerikanske bedrifter – som ikke blir investert, het det, på grunn av at Obamas administrasjon førte til «uforutsigbarhet». Riktig observasjon, gal forklaring.)

For det annet: Hvem var disse fattigfolkene, ofrene for subprime-lånene? Borgerlig presse og kringkasting ynder å framstille dem som hardt rammede småsparere og aksjemeklere. Langt viktigere er det å peke på at når disse lånene ble tilbudt, var det fordi kapitaloverfloden gikk sammen med at en økende del av arbeiderbefolkningen gikk ledig, noen uten trygd, noen på trygd, noen på deltidslønn, andre på «null-arbeid-kontrakter». Dette er fenomener som er nært knyttet sammen i klassiske produksjonskriser: Store mengder ledig arbeidskraft går sammen med store mengder ledig kapital. Slik må det nødvendigvis være.

Fra omkring slutten av 2006 ble dette ganske riktig følbart også som en finanskrise (delkrise), på grunn av den trengte stilling investeringsselskaper kom i, særlig i USA.

Så saken er at vi allerede her ser resultatet av en klassisk krise i produksjonen – en overproduksjonskrise. Det som foregikk, var at en Lehman-konkurs akselererte finanssektorens isolerte problemer – ikke at kvalitativt nye problemer ble skapt.

Bakgrunnen er en nærværende størrelse

Hva må konklusjonen bli? For det første at når vi har en krise i dag, så er den bare en fortsettelse av den alminnelige situasjonen i et kapitalistisk samfunn. Når tegnene på dårlige tider først slår inn, viser det seg at vi egentlig alltid har hatt dem.

Det herskende borgerskap i den kapitalistiske verden, dets embetsmenn, statssekretærer og regjeringssjefer, frykter for å se dette bildet for seg. De får et ubevisst behov for å avlede og for å forenkle de oppgavene og problemene de står overfor. De føler vel også et behov for å ha syndebukker. Ettersom det er umulig å skylde på enkeltpersoner når det gjelder å forklare hvordan det kapitalistiske systemet har oppstått, vil en gjerne innbille seg at systemet «i seg selv» er bra, men at det blir forurenset av enkelte korrupte toppfolk.

Konklusjonen vår har i sin tur to aspekter: For det første at vi i prinsippet kommer til å leve i den samme verdenen i 2014, som vi levde i 1814 – i en kapitalistisk epoke. Det er i grunn ikke nødvendig å si noe mer om dét.

For det annet: Vi lever i en bestemt «underepoke », og hva den gjelder, er den vel førti år gammel, dvs. at den går tilbake til slutten av den såkalte etterkrigsboomen, rundt 1970. Neste økonomisk viktige årstall bakover i tiden er 1913, da det viste seg hvilket behov dette systemet har for å føre kriger, en fysisk kamp om markeder – synliggjort ikke bare av første verdenskrig, men enda mer av den annen.

De svære ødeleggelsene av kapital, og den like enorme elendiggjøringen av arbeiderklassene som fulgte av Den annen verdenskrig, ga kapitalen mulighet til å etablere seg på ny frisk og til å starte opp en ny produksjonsepoke hvor profittraten var høy, som følge av lave lønninger og av relativt lav verdi på arbeidsmidlene (fast kapital) som følge av at gjenoppbyggingen foregikk fra et lavt nivå.

Siden den gang har veksten saknet av både i Vest-Europa og USA. Hele denne oppgangen 1945 til 1970 kan da også kalles nettopp et opplegg til en stor overproduksjon. Rentabiliteten er blitt mer og mer problematisk, fordi den faste kapitalen er så stor, og innovasjoner ekstremt dyre, såfremt de også skal øke produktiviteten. Det foregår en produksjon med lav vekst, og desto større vekst i finanskapitalen. Her kjenner vi oss igjen!

Arbeidskjøperne: Langsiktig strategi

Som en kunne vente, har arbeidskjøpernes organisasjoner reagert med det mest naturlige svaret, nemlig å angripe ikke bare lønningene, som de selvsagt vil redusere fra den ene dagen til den andre, men også ved å forverre lønnssystemene fra arbeidernes synsvinkel. Her har ideologer lagt ned mye arbeidstid. Sammen med sine oppdragsgivere har de for årtier siden i sine tankestøperier pukket på et system som i dag er blitt vanlig: Bedriftene skal satse på å ha en kjerne av spesielt ansette arbeidere, gjerne begrenset til folk med fagbrev, og rundt denne kjernen skal det finnes en omkrets av lavere lønte spesialarbeidere og hjelpearbeidere, gjerne ansatte på deltid og gjerne rene vikarer, alle med et redusert sosialt sikkerhetsnett. På denne måten kan den enkelte arbeidskjøper opptre mer «fleksibelt », fornye arbeidsstokken mer etter behag, og manipulere den i konjunkturskifter. Vi kjenner denne visa. Det vil være nytteløst å opprettholde en arbeidsmiljølov av nåværende norsk standard under slike forhold.

Saken er at det er nettopp dette systemet, som ble offentlig og forpliktende foreslått av EU-kommisjonen i en hvitbok fra 1992, som har fått dominere i de to land hvor overproduksjonskrisa nå er tydeligst og viktigst, nemlig (som nevnt) i Tyskland og i USA. Lønnsnivået i disse to landene er blitt deretter. I USA blir muligheten for et stabilt trygdesystem stadig forverret.

Når det gjelder Europa, kan det nevnes at EU-kommisjonen forlengst har omtalt dette som en av bærebjelkene i noe den kaller «den europeiske samfunnsmodell». En kan tenke seg hvordan resten av modellen ser ut med et slikt prinsipp for arbeidslivet. Det er også klart at modellen er et forsøk på å skape en grunnleggende splittelse i alt som arbeiderklasse heter.

Smalere marginer: Mer kortsiktige «løsninger»

De facto er det ganske riktig at en «nordisk modell» med kvalitetssikringer og velferdsordninger er til kapitalens egen fordel. Men borgerlige ideologer vil ikke kunne se slike poenger. De vil velge snarveier så snart de har muligheten. Og faren ligger særlig i at så lenge de gjør dette med bakgrunn i ideologien om en ny samfunnsmodell, så vil de gjerne svekke avtaleverket i arbeidslivet allerede i utgangspunktet. EU-kommisjonens «modell» er uforenlig med seriøse bransjemessige avtaler. Et spesielt faremoment er muligheten for å få innført statlig minstelønn, som vil føre til en svekkelse av tariffer og fagforeningenes stilling, samt avskaffelse av fagbasert minimumsbetaling.

Så når vi i dag snakker om konsekvensene av overproduksjonskrisa internasjonalt, så snakker vi altså om en situasjon hvor kapitalistene allerede har gjennomført et omfattende (og ideologisk fundert) angrep på lønningene, og på arbeidets organisasjonsformer. Til tross for dette angrepet har vi fått krisa i dag – den som reformistene insisterer på å sludre vekk som en «finanskrise».

Hvis vi ser på saken fra synsvinkelen til norsk fagorganisasjon, så vet vi dermed hva som venter. Inntil nå har EUs «samfunnsmodell » i denne henseende ikke hatt gode kår her til lands. Grunnen ligger dels i at oljeproduksjonen på sokkelen skaper et løpende norsk overskudd som gjør det vanskelig å argumentere nasjonaløkonomisk for den «europeiske» modellen – uten å bli ledd ut. Overproduksjonskrisa viser seg ikke veldig sterkt i Norge for tiden.

Derimot må en være forberedt på at en slik diskusjon kan blomstre opp nå etter stortingsvalget – ganske uavhengig av det parlamentariske resultatet. Solberg, Jensen og Stoltenberg vil være like ivrige etter å få virkeliggjort modellen. Den ble da også foreslått ikke bare av EU-kommisjonen, men også i Kleppeutvalgets «Solidaritetsalternativ » i 1993, undertegnet av Hågensen, Jagland, Høyre-folk, SV-folk og hele hurven. På lille julekvelden samme år dukket daværende og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen opp i Brussel og skrev under på at den norske EØS-stat ville følge EUs linje i denne saken. Det er ingen grunn til å tro at APs eller LOs ledelse har endret standpunkt.

Fagopposisjonens muligheter

En fagbevegelse som skal forsvare seg mot disse truslene i kommende år, må være villig til å bryte med LOs ledelse, og etter behov også med LOs struktur og vedtekter. Uansett hvilket menneskelig ansikt Fagforbundet eller andre gir LO-ledelsen, vil LO som helhet fortsette med å være en korporativ organisasjon. Det som trengs, er dermed en fagopposisjon som er noe helt annet enn den som dheimskonferansene byr på. Det er behov for en uformell, men likevel samordnet opposisjon innen LO-forbundene, en enhet av medlemmer av flere forbund med en hovedvekt på industrien, av folk som ikke tar sikte på å danne en diskusjonsklubb for radikalere og fellestillitsvalgte med fritidsproblemer, men som er villige til å utfordre også det borgerlige lovverkets forsøk på kvele arbeiderklassens nye kamp for samfunnsmakten.

For hvis arbeiderklassen faktisk skal forsvare seg mot de tiltak som vil komme fra eiersiden, så bør en ta lærdom av det som nå skjer, nemlig at kapitalistene får smalere og smalere marginer i sin kamp for å overleve økonomisk. Dette vil nødvendigvis føre til at de som klasse betraktet tyr til enkle løsninger. For å nevne det mest vesentlige først: De vil ønske å senke lønninger før de satser på systemer som bidrar til produktkvalitet. Etter en globaliseringsperiode hvor de er blitt vant til å eksportere bedrifter til områder med lavere produksjonskvalitet, og har erfart at de klarer å trumfe igjennom et slikt system, vil de ønske å gjennomføre det her hjemme også.

Aktuelt perspektiv: Nedgang i kvalitet

Både stat og kapital har i årevis akseptert anbudsordninger som har ført til at verft i Sør-Europa og i Øst-Asia har vunnet over vestlige verft med seriøse arbeidsforhold og kvalitetsarbeid. Ekstrakostnadene er klare nok, som en så ved byggingen av en fregatt ved spanske Bazan (seinere Navantia) og av plattformen til Snøhvit-feltet. I 2009 mistet Aker Solutions en stor kontrakt på Goliat-feltet til koreanske Hyundai Heavy Industries, et konglomerat som er organisert etter prinsipper som i Norge ville ført til anmeldelse til Økokrim. I 2011 ble det klart at Elkems produksjon kunne avhendes til et liknende selskap – Bluestar, eid av ChemChina og støttet av USA-kapital. Industriminister Giskes lakoniske beskjed var da: «Vi må tåle utenlandske oppkjøp».

Men poenget er selvsagt ikke at en skal gå imot slike avhendinger fordi det dreier seg om utenlandske selskap. En skal gå imot dem fordi det er tale om selskaper som ikke jobber på progressiv kapitalistisk basis, og som er deler av mafialiknende strukturer som ikke engang ville bli akseptert av den norske aksjeloven. Kontakt med slike firmaer er i seg selv et slag mot de fordeler de vestlige arbeiderklassene har oppnådd på flere områder, særlig når det gjelder organisering av arbeidet.

Henimot slutten av forrige århundre drev NHO en agitasjon som gikk ut på at en måtte over til japanske systemer i produksjonen, fordi Japan var en sentral konkurrent til det tradisjonelle vestlige systemet. Når nå den japanske økonomien har ligget på ryggen i et kvart århundre, ser alle det latterlige i dette. Men borgerskapets interesseorganisasjoner lærer aldri, og deres nye offensiv har allerede begynt.

Situasjonen i dag

Propagandaen tar nå utgangspunkt i den norske økonomiens situasjon i takt med at oljeutvinningen trappes ned. En kan legge merke til at alle parter i Stortingsvalget dannet én enhetlig front på dette feltet, nettopp i oppløpet til valget. Folk skulle helst bli overbevist om at hele det borgerlige etablissementet samles om denne saken, og vil ha ene og samme løsning.

Nå er det riktignok klart at en omstilling vil tvinge seg fram. Men det er fare for at en samlet politikerfront vil anvende nettopp den omstillingen som må komme, som en dekkmantel til å innføre nye og bakstreverske modeller i industrien og arbeidslivet ellers.

Dette gjelder delvis innføring av nye produksjonsfelter. Forhenværende statssekretær Ingebrigtsen har foreslått at en skal gjøre krig og rustningsindustri til en ny norsk spesialitet (som om det ikke allerede var det) – og dét på bred front. Kort etter måtte han trekke seg fra sin stilling, men det er symptomatisk at han ble tvunget bort av helt andre grunner enn denne. Ingen ville ta ham for det som var politisk mest kritikkverdig av alt.

Men det blir tale om noe langt mer enn innføring av ny produksjon støttet av statlig kapital. For når det nå skapes en ideologisk bakgrunn for en omstilling, så vil agitasjonen for en nyordning av avtaleverk på alle felter bli et problem for fagbevegelsen.

Denne omstillingen, som vil bli peiset fram av kapitalister som prioriterer profitt framfor kvalitet, fikk et startskudd den gang Solidaritetsalternativet gikk inn for grov reduksjon av lærlingelønningene for å holde konkurransedyktigheten oppe. Forslaget ble fulgt opp gjennom Reform 94 under Gudmund Hernes som undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som svekket opplæringsprosessen på skolebenken (en velkjent kritikk av denne reformen).

Nettopp gjennom sin meningsløshet er denne behandlingen av lærlingene, foreslått av LOs ledelse, et varsel om hva som kan komme. Slike tiltak svekker opplagt fagdyktigheten i samfunnet, og kan danne presedens for nye borgerlige forslag i samme retning. En konkret betraktning: Lærlingeforslaget fra Solidaritetsalternativet hadde en innbakt intensjon om at bedriftene til gjengjeld skulle få økt statlig støtte per lærling. Men i dag er inntaket av lærlinger betydelig lavere enn før, direkte forårsaket av de fordeler bedriftene har av å ta inn utenlandske arbeidere til lavere lønn enn gjennomsnittet. Kvalitetssikringen blir dermed svekket på to fronter samtidig.

Med andre ord ligger den utfordringen fagbevegelsen står overfor, ikke bare i å møte en politikk som vil senke norske lønninger til konkurrentlandenes nivå, og ikke bare i å gjøre det samme med organiseringen av bedriftene. For det som er det sannsynlige resultat, uansett om borgerskapet forstår det eller ei, er en nivellering av produktkvaliteter på alle plan.

Kapitalens futile «langsiktighet»

Det er rimelig med en oppsummering: Når den produktive kapitalen stagnerer, blir nyinvesteringer og vekst bremset opp. Grunnen til at den stagnerer, finner en i kapitalistenes motivasjon. De vil investere bare når det i det minste sikrer dem en bestemt profittrate, dvs. en viss mengde overskudd målt i forhold til verdien av deres samlede kapital. (Dette nivået varierer fra land til land og fra periode til periode.) Fordi produksjonen er privat, slik at hver bedrift opererer isolert fra de andre bortsett fra samkvemmet på markedet i form av ferdige produkter (som gule ubåter som bare ser hverandre gjennom periskop), finnes det ingen andre signaler de kan stole på når de skal investere. Hvis de investerer i blinde, kan de ende opp med en lavere profittrate enn konkurrentene, og gå til grunne i konkurransen.

Statsapparatene i de kapitalistiske land har forskjellige måter å opptre på for å hjelpe sine herskende klasser i denne situasjonen. Én ting er arbeidet for å senke lønningene og dermed øke overskuddet og profittens andel av produktet. Hvis kapitalistene kan overbevises om at lønnsnedgangen vil bli langsiktig, kan det hjelpe på investeringslysten. Derfor prøver de seg nå med en ny «samfunnsmodell», for å gi inntrykk av langsiktighet, for liksom å legge inn en ‘utviklingsgaranti’ i opplegget sitt. Men vi ser at krisa bare forsterkes til tross for at denne modellen lenge har herjet, spesielt i Tyskland og USA. Kapitalistene vil ikke nyinvestere.

Statene kan også tvinge rentefoten nedover, slik at bedriftene får billigere lånekapital. Da vil de kanskje investere? Men i praksis ligger rentefoten nå på null. Ettersom den ikke kan bli lavere, forsøker USA, Japan og EU-området en ny vri. Sentralbankene setter i gang med noe de kaller «kvantitative lettelser» («quantitative easing») i pengemarkedet. Den klassiske formen er her: Trykk opp penger! Men ettersom dette er stygge ord som ingen tør ta i sin munn, velger sentralbankene heller å kjøpe opp verdipapirer fra det private bankvesen, veksler, mer eller mindre forpliktende, eller mer eller mindre råtne betalingsfordringer som bedrifter (og andre «aktører») har på andre bedrifter (eller andre «aktører»). Når sentralbankene (les: statene) kjøper opp disse, altså overtar fordringene, så betaler de med penger, og dermed øker pengemengden på markedet. Disse nye pengene kunne kanskje friste noen til å investere? Og dessuten: Hvis det finnes så mye penger, så er det en slags garanti for den fremtidige utviklingen, mener sentralbankene. De tenker som så: Vi kan ikke klare å få renta under null, men vi kan kanskje klare å få folk til å tro at den vil være på null i årevis framover.

Likevel: det nytter ikke. Statsbankene har prøvd lenge, men poenget er jo at bedriftene ikke vil bruke penger til investering. En fornuftig økonom sier om denne politikken at det er som å tro at en alkoholiker kan bringes til å slutte å drikke gjennom å bli tilbudt ubegrensede mengder alkohol.

Ja, om eierne får lov til å kjøpe luksus eller alkohol for pengene, er det jo for så vidt greit. Men investere vil de ikke, for det har ikke dukket opp noen sannsynlighet for at produksjonen vil gi økt profitt. Dette viser bare at det er en produksjonskrise vi står overfor. Å snakke om at vi har en finanskrise samtidig som vi har en overflod av penger som investeringsuvillige bedriftseiere kan overta uten betaling, er mer enn latterlig. Alan Greenspan, den forrige lederen av USAs sentralbank, sa nylig at han var «ekstremt overrasket» over at det ikke kommer økte investeringer ut av «quantitative easing». I følge hans likningssystemer kunne jo ingen økonomi oppføre seg slik. Alle borgerlige økonomer kunne sagt presis det samme.

Dagens teori om en «finanskrise» virker som en enestående skinnmanøver, og dens gjennomslagskraft viser at det eksisterer en alvorlig politisk og ideologisk krise – ikke minst på den potensielle «venstrefløyen».

Den ekte langsiktigheten

Vi har altså nasjonalstater i dag, som i stedet for selv å investere i ny produksjon i en krise, tvert om bruker arbeiderklassenes skattepenger på å investere i råtne veksler. Statene begynner selv å likne på Lehmanbrødrene og deres konsorter.

Som vi ser, har den oppskrytte kapitalistiske produksjonsmåte liten evne til overblikk – verken over nåtid eller framtid. Slik må det være med et system av konkurrerende enheter som slåss om å få utbytte den store felles motstanderen, nemlig den klassen som bærer fram arbeidskraften.

Hvis denne arbeiderklassen derimot overtok samfunnsmakten, ville overskudd kunne bli investert ut fra en plan hvor ingen av deltakerne var hindret av bestemte krav til rentabilitet. Langsiktig og kortsiktig rentabilitet ville stille på lik linje, og det ville ikke være noen klassemessige hindringer mot å investere på tidspunkter der hensynet til produksjonsutstyret krevde det.

Mange oppfatter i dag en slik ordning som en utopi, til tross for at det ikke er annet enn det eneste naturlige forhold mellom mennesket og dets produksjonsmidler. Og i realiteten er det da også kapitalen som har snudd fornuften på hodet, ved å skille de som arbeider, av med eiendomsretten til det de arbeider med. Det er en utopi å tro at et slikt system kan bestå mye lenger. Det er neppe tilfeldig at de som finner systemet så tilfredsstillende, og mener at en revolusjonær teori vender verden opp–ned, er de som selv lever i den omvendte verden og presterer å finne finanskriser i et univers med overflod av fritt flytende gjeldsbrev.

Mange av oss tror kanskje innerst inne at det er umulig å gjenopprette et «naturlig» forhold til omverdenen, nettopp fordi kapitalismen i sin tid nettopp sto fram som et progressivt produksjonssystem som feide foreldede trelldomssystemer til side, og deretter befestet sin makt over sinnene så ettertrykkelig.

Men dette i sin tid progressive systemet har oppfylt sin misjon, kan en si. Det har skapt regularitet og disiplin hos menneskene og gjort det mulig med et samfunn med så mye fritid for den enkelte at vi virkelig kan tale om frie samfunn. Kapitalismen var akseptabel inntil et visst punkt, som forlengst er kommet. Den kan ikke lenger ivareta de framskritt den selv skapte. Den er ikke engang lenger i stand til å opprettholde en helt ut disiplinert produksjon med faglig tilrettelagt arbeid. Slik er forholdene faktisk i dag. Derfor vil folk flest finne at en sosialistisk maktovertakelse er en naturlig og nødvendig ting: Den sikrer ikke bare deres arbeid, men en fortsettelse av et verdig liv basert på arbeidsformer som gir oss det virkelig naturlige forhold til omverdenen.

Men først må vi vrenge av oss systemets tvangstrøye, og uansett formen dette skjer i, krever det nødvendigvis at arbeiderklassen først utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon. Blant disse verktøyene må det inngå studievirksomhet og dannelse av «arbeiderakademier» som offentlig er i stand til å avsløre det nivået den borgerlige tenkningen om samfunnet nå befinner seg på. Hvis arbeidere flest får øynene opp for dette, kan mye godt skje på kort tid.

Noter:

1. Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, Oslo 2012. s. 23.
2. Industrial Production Index 2000-2009, på: http://trade.gov/manufactureamerica/facts/tg_mana_003019.asp
3. Se http://euroamericanassociation.blogspot.co.uk/2011/08/18-industry-and-trade-balance-in-5.html