Hva nå? – Utfordringene framover?
Av Peter M. Johansen
Etiopias diplomatiske tverrvending i forhold til rammeavtalen til Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) for å kunne avgjøre grensespørsmålet mellom Eritrea og Etiopia, tyder på at årsakene og motivene bak konflikten ligger i Etiopia, og nærmere bestemt i Tigray-regionen. Tigray er helt og holdent styrt av Tigrayfolkets frigjøringsbevegelse (TPLF) som startet sin væpna kamp i 1975, året etter at keiser Haile Selassie ble styrtet (12. september 1974). En sterk drivkraft var den enorme sultkatastrofen som rammet området i 1974-75 og som keiseren hadde gjort alt for å forsøke å skjule for verden og i Etiopia.
TPLF satte seg som oppgave å være med på å befri Etiopia fra undertrykkinga som var igjen etter keiserdømmet, og som fortsatte under militærregimet som tok over i kjølvannet av omveltningene. Det viste seg raskt ikke å oppfylle de forhåpningene som de revolusjonære kreftene i Etiopia og frigjøringsbevegelsene i Eritrea hadde hatt. Slagordet i Addis Abeba ble raskt «Ett Etiopia».
Det brøt med tanken om en etnisk likeverdig stat og formet raskt TPLFs nye mål: Et uavhengig i Tigray som strakt seg utover inndelinga av Tigray som gjalt under keiserdømmet og det nye regimet som også var dominert av folkegruppa amhara, det andre «krigerfolket» i det gamle Abyssinia. På slutten av 70-tallet ga TPLF ut kart over det historiske Tigray.
Det motsetningsfylte målet for kampen – enten å være med om å slåss om makta i Addis Abeba eller uavhengighet – fulgte TPLF gjennom 80-tallet Frigjøringskampen i Eritrea og motsetningsforholdene mellom EPLF og ELF smittet over på Tigray, og i 1981 gjorde EPLF og TPLF felles sak med å fordrive ELF fra Eritrea etter det militære tilbakeslaget i 1978 da Sovjet gikk inn i krigen på Etiopias side og sendte den eritreiske frigjøringskampen tilbake til grensa mot Sudan.
Fellesaksjonen mot ELF førte til at organisasjonen ble sprengt i mange fraksjoner under et internt kupp. Flere av organisasjonene står i dag bak opposisjonen mot regjeringa i Asmara og har sete i Mekelle, hovedstaden i Tigray.
EPLFs militære frammarsj fra midten av 80-tallet satte igjen presse på TPLFs strategi. I 1988 utløste det skarp polemikk mellom de to organisasjonene. EPLF satt spørsmål ved Tigrays fortolkning av det nasjonale spørsmålet og strategi. EPLF planla sluttkampen mot Etiopia etter å ha rent over Nakfa-fronten i 1989 og slått ut etiopiernes nordkommando. Synet var at EPLF ville vinne krigen, men ikke oppnå fred uten å knuse slangens hode, det vil si Addis Abeba.
TPLF skiftet taktikk, og Meles Zenawi som nå er statsminister, ble valgt som kompromisskandidat i det pro-albanske Marxist-Leninist League of Tigray (MLLT) og selve fronten. TPLF gikk inn for å opprette en enhetsfront blant andre nasjonaliteter i de frigjorte områdene og blant krigsfangene i Eritrea. Etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) ble organisert langs etniske skillelinjer. Amharaene gikk inn i Etiopias folkelige demokratiske bevegelse (EPDM), og oromoene organiserte seg i Oromofolkets demokratiske organisasjon (OPDO).
Etter at EPLF erobret havnebyen Massawa og trengte etiopierne tilbake deres siste frontlinje utenfor Dekamhare rullet EPRDF raskt sørover. Med hjelp av EPLF satte den eldste frigjøringsbevegelsen blant oromoene, Oromofolkets frigjøringshær (OLF) i gang en offensiv i vest, fra grensa mot Sudan og inn mot Addis Abeba. Den ble imidlertid trykt tilbake da OLF ikke hadde militær styrke til å holde fronten. EPRDF rykket dermed inn i OLFs tradisjonelle kampsoner i sluttoffensiven mot Addis Abeba i mai 1991. EPLF rykket inn i Asmara og frigjorde de siste områdene av Eritrea.
TPLF befant seg plutselig ved makta i Addis Abeba, en fiendtlig innstilt by så snart gleden over Mengistu Hailemariams fall hadde lagt seg. Hovedstaden var amharaenes maktbastion både under keiserdømmet og den såkalte Dergen, militærregimet til Etiopias Arbeiderparti (WPE). Sørover i landet hadde EPRDF og TPLF liten innflytelse og få alliansepartnere. Samtidig rykket EPRDF inn i Addis Abeba med en rekke motsetninger i lasten.
Opprettelsen av etniske organisasjoner i EPRDF kom i konflikt med de organisasjonene som allerede eksisterte, for eksempel mellom OLF og OPDO. Det gjalt både spørsmålet om innflytelse i egen folkegruppe, der det dessuten raskt vokste fram flere islamske oromogrupper i sørvest. Men motsetningene var også strategiske: OLF hadde i sitt program å løsrive Oromia fra Etiopia, et land for et av de mest undertrykte folkene som av amharaer ble kalt galla (slaver).
Likevel ble OLF med i den første overgangsregjeringa og deltok i arbeidet med å utforme ny grunnlov og føderasjon for Etiopia. Den ble ratifisert 8. desember 1994, med en helt ny etnisk inndeling av regionene og desentralisering av makta i elleve delstater eller regioner, inkludert byene Addis Abeba og Dire Dawa. De øvrige ni sonene var bygd rundt folkegruppene tigray, afar, amhara, oromia, somali, benishangul-gumaz, gambela, harari og de sørlige nasjonalitetene (region 5). To distrikt som Tigray hadde mistet etter det såkalte Woyane-opprøret i 1943, ble innlemmet i det nye Tigray.
Men demokratiseringsprosessen som lå i opprettelsen av en nasjonalitetsbasert føderasjon med rett til løsrivelse, var et tveegget sverd. TPLF kom kort tid etter på kant med en rekke organisasjoner, som gikk i opposisjon. OLF boikottet valgene og erklærte regimet krig, og amharaene som satt på byråkratiet i Addis Abeba, var kraftig imot at Eritrea ble erklært uavhengig etter en overveldende folkeavstemning i mai 1993, med støtte fra TPLF.
Fra 1994 spisset motsetningene seg. Regjeringa i Addis Abeba ble anklaget for maktmisbruk og overgrep, og Tigray ble sett på som en alliert av Eritrea som tappet Etiopia for ressurser. Det er derfor med største sannsynlighet at de gamle motsetningene som ble «gravlagt» med kompromisset i 1988, igjen ble vakt til live. Den politiske og økonomiske utviklinga i Etiopia var langt fra i tråd med de revolusjonære målene som TPLF hadde satt seg på 70- og 80-tallet. Bortsett fra i Tigray, hvor TPLF fortsatte å organisere massebevegelsene fra frigjøringskampen på en måte som mange eritreiske fightere kjenner igjen fra de målene de selv hadde under frigjøringskampen.
Kontrastene mellom Addis Abeba og Mekelle i Tigray har derfor trolig brakt tilbake den opprinnelige målsettinga hos den militante gruppa som styrer i Tigray: Et uavhengig Stor-Tigray. Vurderingene varierer med hensyn til i hvilken grad Meles Zenawi og utenriksminister Seyoum Mesfin selv er med i «den harde kjernen».
Motivet står å lese på et nytt kart som ble utgitt i Mekelle i oktober 1997. Her er de omstridte områdene hvor grensekrigen har rast, tegnet inn som en del av Stor-Tigray. Eritrea hevder at grensekonflikten tok til i juli 1997, i Adi Murug. Etiopiske styrker skal ha rykket inn og ryddet flere landsbyer. I en brevveksling mellom Eritreas president Issayas Afeworki og Zenawi går det fram at den etiopiske statsminister hevder at det var en beklagelig episode, hvor etiopiske styrker forfulgte noen opprørske afar-grupper over grensa.
I Badme ble derimot flere landsbyer ryddet, og det ble opprettet en etiopisk administrasjon sommeren 1997, ifølge offisielle eritreiske kilder. Konflikten ble forsøkt løst på «kammerset», mellom to regjeringer som i utgangspunktet var vennligsinnet overfor hverandre, men med gryende motsetninger, blant annet på det økonomiske området. Forhandlingene strandet før de rakk å bli seriøse. Eritrea hevder dermed at grensekonflikten startet i juli-august 1997, ikke i mai 1998, slik det nå står nedfelt i OAUs rammeavtale. Det er denne rammeavtalen som regulerer demarkasjonslinjer og tilbaketrekkinger for at en internasjonal styrke skal overvåke området, mens grensa blir gått opp ut fra de gjeldende grenseavtalen som daterer seg tilbake til 1902.
Konflikten eksploderte for alvor i mai 1998 da Eritrea, ut fra eget utsagn, slo de etiopiske framrykkingene tilbake etter flere nye grenseinsidenter. Ifølge Etiopia rykket de eritreiske styrkene inn på etiopisk territorium. Afrikas Horn var igjen åsted for en av de blodigste krigene i Afrika. Den kan nå se ut til å ha dødd ut etter en serie mislykte offensiver fra Etiopias side. Det kan ha satt et foreløpig punktum for de store slagene, og bli avløst av mindre trefninger og angrep mens diplomatiet leter etter en åpning.
Etiopia ga umiddelbart sin støtte til OAU-planen, mens Eritrea derimot krevde betenkning og forlangte å få avklarte en rekke spørsmål. Det skjedde mens Burkina Faso fremdeles hadde formannsskapet i OAU og Rwanda og USA drevet det mest intensive diplomatiet. Det gjorde at Etiopia kom på offensiven internasjonalt som den positive og angrepete parten.
Etter avklaringen ga Eritrea sitt samtykke til OAU-planens tre deler overfor det nye formannskapet i OAU, Algerie. Etiopia trakk derimot sin støtte til planen og reserverer seg mot den tekniske delen av avtalen, det vil si hvordan konflikten skal ordnes med hensyn til administrasjon, tilbaketrekking og demilitarisering før den internasjonale styrken og observatørene kommer på plass. Der står diplomatiet i skrivende stund.
Den etiopiske motviljen har reist spørsmål om hvorvidt Addis Abeba har bakenforliggende motiver, at målet slett ikke er de omstridte grenseområdene, men langt mer omfattende. Myndighetene har lenge oppfordret eritreerne til å fjerne den sittende regjeringa i Asmara og gir selv støtte til en sammensatt eritreisk opposisjon med utspring i ELF-grupper og islamistiske organisasjoner som ble trent og rustet opp i Sudan (bl.a. Islamsk Jihad).
Det har blitt spekulert i om målet er havnebyen Assab mot grensa til Djibouti for å gi Etiopia tilgang til Rødehavet igjen. Den forsvant med Eritreas uavhengighet. Det ble derimot skrevet omfattende avtaler om Etiopias tilgang til havna i Assab. Den uklare økonomiske situasjonen mellom de to landene de siste åra før konflikten ble væpnet skjerpet motsetningene. Det gjelder blant annet spørsmålet om valuta og kurser etter at Eritrea innførte sin egen valuta, nakfa, til erstatning for etiopiske birr, og hard valuta i handelsforbindelsene.
At Etiopia har mistet tilgangen til Rødehavet (Assab og Massawa) stikker dypt inn i de politiske motsetningene i Addis Abeba etter at regjeringa og TPLF lot Eritrea gå. Dersom målsetting til TPLF er å beholde makta over hele Etiopia, inntil eventuell en løsrivelse av Tigray blir alternativet, kan mobiliseringa om et altomfattende oppgjør med Eritrea, med militære framstøt på Burie-fronten mot Assab, være en nødvendig del av alliansepolitikken til TPLF for å kunne holde den hjemlige opposisjonen stangen.
Militært sett ville derimot et nytt felttog mot Eritrea være ødeleggende for Etiopia, politisk, økonomisk og humanitært. Etiopia har i dag mindre militær slagkraft enn under keiser Haile Selassie og Mengistu Hailemariam og står uten militær, politisk og økonomisk ryggdekking – i motsetning til tidligere hvor USA (fram til 1974) og Sovjet (fra 1978) sto bak. Eritrea står dessuten i dag sterkere i og med at landet er internasjonalt anerkjent og medlem av FN,med gode forbindelser til både USA og Israel.
En slik politikk og et påfølgende nederlag for Etiopia vil true med å sprenge landet.
For oss som er venner av både Eritrea og Etiopia, får vi bidra med å skape en opinion mot den ødeleggende krigen. Både her i Norge og overfor eritreiske og etiopiske venner. Krigen bidrar til å skjerpe motsetningene og undertrykking innad og stjeler hardt tiltrengte ressurser til gjennoppbygging og videreutvikling av landene. Mange av elementene fra frigjøringsstrategien er fortsatt levende i den sosiale politikken de to landene fører, men hemmes av krigføringen.