Produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge

Av Torstein Dahle

2000-04

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte


Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

 

Produksjon av en vare
Abstrakt arbeid
(anvendelse av noe av
kapitalistenes innkjøpte arbeidstid)
Konkret arbeid
(for eksempel snekkerarbeid)
Verdi/Bytteverdi/Pris Bruksverdi
Skape merverdi/profitt Dekke behov
Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

 

FRA: TIL:
1 Profittmaksimering og kapitalakkumulasjon Å utnytte arbeidskraft/materielle ressurser til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov
2 Privatisering Samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene
3 Aktivt folkestyre av økonomien oppfattes som et hinder for økonomisk effektivitet Aktivt folkestyre av økonomien er en forutsetning for økonomisk effektivitet
4 Mer og mer globalisering/imperialisme/ «internasjonal arbeidsdeling» Mer og mer av ulike varer og tjenester produseres lokalt, for å sikre folkelig kontroll og ivareta miljøhensyn
5 Konkurranse mot andre Konkurranse om å styrke hverandre
6 Stadig større monopolisering av kunnskaper/patenter Stadig større utveksling av idéer ogkunnskaper på global basis
7 Et stadig kortere og mer intensivt yrkesaktivt liv En skapende arbeidsinnsats i en stadig større del av livet – og tempoet avpasset etter det
8 Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner undertrykkes Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner er den avgjørende ressursen i samfunnet, og må gis maksimale utfoldelsesmuligheter – også for dem som er fysisk eller psykisk funksjonshemmet
9 Stadig skarpere skille mellom arbeid, fritid og politikk Utfoldelse innenfor arbeid, fritid og politikk veves stadig tettere sammen
10 Ensretting av menneskene (massemedia bestående av såpeserier, actionfilmer, dustete konkurranser ispedd ensidige nyhetssendinger) Mangfold, utfoldelse av egenart til gjensidig glede og nytte (allsidige massemedia prøver å engasjere folk i verdens spennende virkelighet i stedet for virkelighetsflukt, og formidler inntrykk som kan gi personlig vekst i stedet for forflatning)
11 Skjønnhetstyranni, anerkjennelse gjennom å bruke de rette merkeklærne Være stolt over å være seg selv, få anerkjennelse fordi man gir av seg selv
12 Utviklingen tar mer og mer kontroll over menneskene (utviklingen er for dynamisk og den er feilaktig/livstruende dynamisk) Menneskene tar mer og mer kontroll over utviklingen

Figur 2 – Viktige utviklingstrekk som blir snudd under sosialismen

 

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

  1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
  2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
  3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

  • Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
  • Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
  • Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
  • Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
  • Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
  • Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i de