Venstre–høyre-aksen kaputt? Hva nå?
Av Stian Bragtvedt
– Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt.
Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss, sier Chrisstos Giovaopoulos i dette intervjuet.
Christos Giovaopoulos er aktivist i den greske selvhjelpsbevegelsen. Han arbeider med å koordinere og utvikle kollektive løsninger på de sosiale problemene som følger av den økonomiske krisa i Hellas.
Stian Bragtvedt er leder av internasjonalt utvalg i Rødt og medlem i redaksjonen til Rødt!.
På Popvenstre deltok du i en panelsamtale om erfaringer fra Hellas og veien videre for Europas radikale bevegelser. Flere enn meg ble nok overrasket da du slo fast at «venstresida er død, men vet det ikke enda». Hva mente du egentlig med det?Vel, jeg tok kanskje litt hardt i. Men så jeg ikke blir misforstått, la oss starte med det grunnleggende. Jeg mener ikke at vi skal forlate vårt politiske prosjekt eller ideologi. Jeg mener heller ikke at venstresida, enten det er kommunister, venstresosialdemokrater, progressive eller radikale skal forkaste 300 år med erfaringer og tradisjoner. Det er ikke det jeg mener. Det jeg vil, er å rope et varsko med tanke på de endringene vi trenger å gjøre for å oppdatere og fornye venstresida for det 21. århundret. Vi må ta inn over oss at vi på mange måter befinner oss i ny situasjon etter den økonomiske krisa som ble utløst av finanskrisa i 2007–2008. Dette kommer i tillegg til forandringer som kommer av globaliseringen, nyliberalismen og informasjonsrevolusjonen. Tankesettet, den politiske kulturen og organisasjonsformene til de sosiale bevegelsene henger fortsatt igjen i det gamle samfunnet. Da var produksjonen i industrien utgangspunktet for den politiske overbygningen. Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Venstresida som vi kjenner den, sprang ut av og deltok i disse kampene, og bærer preg av det. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt. Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss. Forsvarskampene er viktige, og må føres. Men samtidig må vi skue framover. Ideene som kan revitalisere venstresida og hjelpe oss med å komme på offensiven igjen, finner vi ikke ved å skue bakover og romantisere en historisk situasjon som ikke finnes lenger.
Arbeiderbevegelsen og identiteten som arbeider vokste ut av fabrikkhallene. Felles arbeid, felles identitet ble et grunnlag for felles kamp. Nå når denne felles identiteten fragmenteres, er ikke hovedoppgaven for venstresida å bidra til en ny, kollektiv, identitet?Jeg foretrekker å bruke begrepet identitet utelukkende deskriptivt, og en identitet kan heller ikke være et politisk mål. Jeg tror at når identitet blir sentralt, da er det et tegn på at du forsøker å forsvare noe som allerede har vært, at du skuer bakover. Men det kommer selvsagt an på hvordan man forstår identitet som begrep. Å gi et begrep definerte karakteristikker, å si at «arbeiderklassen» eller «venstresida» er sånn og sånn, det gjør fort at du lukker den identiteten. Det blir en lukket størrelse, noe som har sluttet å vokse eller utvikle seg. Å skape en arbeiderklasseidentitet, som du sier, vil fort være å definere arbeiderklassen som noe statisk. Noe man er, fremfor hva man gjør. Derfor mener jeg identitet per se er et konservativt begrep.
Det høyresida har lyktes med, er nettopp å utnytte folks misnøye ved å få politiske diskusjoner til å handle om identitet og drive identitetspolitikk. Vi må gå forbi identitetspolitikken og skape nye fellesskap og felles plattformer. Det er nødvendig for å komme forbi de identitære oppfatningene om at arbeiderklassen er, hva innvandrere er, hva venstresida er. Vi lever i en overgangsperiode hvor ting endrer seg raskt. Det vil bli flere Bernie Sanderser, flere valgseire til outsiderpartier, flere høyrepopulister som Trump og så videre. Kort sagt, det vil bli flere jordskjelv som dette, ikke bare på det politiske nivået, men det vil også bli store endringer i måten folk tenker på. Hva vi gjør og hva motstanderne våre gjør i denne overgangsperioden, vil få stor betydning for hvordan det politiske landskapet ser ut etter disse jordskjelvene. Venstresida må gå inn, og være en del av, disse tektoniske skiftene som skjer nå. Allerede har to-partisystemene i Hellas og Spania kollapset. Flere lignende endringer vil komme. Skiftet fra industriell til post-industriell kapitalisme får konsekvenser for måten folk tenker på og hvordan samfunnet ser ut.
Javel, venstre–høyre aksen er kaputt, hva nå?Jeg sier ikke at den er kaputt eller borte, men tankgangen om høyre og venstre i politikken springer ut av et annet samfunn, og grunnleggende strukturer i dette samfunnet svekkes av de nye forholdene. Nyliberalismen, globaliseringen og ikke minst informasjonsrevolusjonen er alle bidragsytere til dette. Det var helt andre vilkår for å lage et hegemoni for arbeiderbevegelsen på 1950-tallet enn det er i dag. Jeg tror vi lever i en tid hvor det gamle systemet imploderer, fordi det svekkes på grunn av sine egne motsigelser. Dette får også følger for vilkårene for organisering og kamp. Den nye politiske konflikten er mellom det gamle establishmentet og vanlige folk. En ny politisk konfigurasjon, de etablerte politiske partiene, mot samfunnet som ikke føler seg representert av dem. Suksessen til Trump og Sanders i USA er konkrete eksempler på dette. Det er ikke nødvendigvis slik at de politiske partiene eller etablerte bevegelsene er agentene for endring. Lærdommen fra Hellas er at folket ligger foran partiene og strukturene som skulle representere dem. Så det er en motsetning mellom det nye og det gamle. De som greier å hegemonisere dette, altså komme opp med en fortelling som lager et klart fiendebilde og gir fornuftige forklaringer med handlingsalternativer, er de som kommer til å forme framtida. Det er her den radikale venstresida må gripe muligheten. Alternativet er ikke status quo, alternativet er at høyresida oppnår hegemoni og former misnøyen i reaksjonær retning.
Dette bringer tankene til debatten om venstrepopulisme og tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe?Forskjellige folk legger forskjellige ting i begrepet populisme, så en presisering er på sin plass. Nyliberale politikere bruker populisme som et skjellsord for å sverte alle som står på folkets side. Hvis du lover velferd og helsetjenester som bryter med nyliberal budsjettdisiplin, er du en populist. Populister er uansvarlige politikere som lover mer enn de kan holde. De skikkelige politikerne er modige nok til å fortelle folket at vi nå dessverre må gjøre noen tøffe prioriteringer for å få økonomien i gang igjen, kutte noen velferdsgoder og så videre.
Dette angrepet og denne fortellingen er det viktig at venstresida ikke er med på. Den oppnår ikke annet enn å skape politikerforakt eller apati. Hvis venstresida distanserer seg fra populismen, oppnår vi ikke noe annet enn å gi den som en gave og et nyttig redskap til den nasjonalistiske og rasistiske høyresiden. Folk oppfatter, ofte med rette, at politikerne ikke tar dem på alvor eller hører på problemene deres. Mot denne politiske marginaliseringen er det nødvendig å utvikle en politisk praksis som åpner opp rom for at folk kan delta. Ikke bare for å diskutere eller bli enige om en liste med krav som kan gis til politikere, men for å eksperimentere med løsninger på deres egne problemer. Kreftene som forsvarer det bestående, er livredde for at folk selv skal skape strukturer som kan tilfredsstile behovene deres, og beskylder også solidaritetsbevegelsen i Hellas for å være populistisk. Hvis vi virkelig vil utfordre det nyliberale hegemoniet, må vi tørre mer, være offensive og i større grad samarbeide med vanlige folk.
Vi må jobbe med ideer og løsninger som er viktige for folk, ikke først og fremst ideer som er viktige for venstresida. Vi trenger bredere og dypere deltakelse. Venstresida sitt prosjekt må handle om å åpne opp det lukkede politiske rommet, ikke gå inn i det og lukke døra etter seg.