Spredte minner fra kampen mot porno

Av Unni Rustad

2010-01

Fram til slutten av 70-åra var det lite som tyda på at en feministisk kamp mot porno var i emning.
Predikanten Arild Edvardsen derimot hadde vært på banen. I 1969 fikk han med seg tusenvis i tog under parolene «Bort med pornopesten, kjærligheten er ren», «Norge! Husk Sodoma og Gomorra!»

Unni Rustad er medlem av Kvinnefronten.

I 1972 analyserte nyfeministen Birgit Bjerck et pornoblad under overskrifta «Mannfolkblad – en studie i kvinneforakt». Sammen med Brita Gulli, besøkte Bjerck en sexklubb i Oslo i 1974. I Dagbladet etterpå kritiserte de den rådende kristne seksualmoralen, og beskrev hvordan seksualiteten kommersialiseres på det kapitalistiske markedet.

Det som fantes av offentlige debatt, var dominert av to fløyer: puritanere og liberalere. Puritanerne mente porno var normoppløsende, de brukte ord som sunt og normalt, snakka om forsøpling og syndige brudd på kristen seksualmoral.

Liberalerne på sin side mente porno var et tegn på at Norge endelig var på veg ut av den puritanske steinrøysa, og at frigjøringa var i gang.

Den ene fløyen sa nei og den andre ja, men i bunn og grunn hadde de mye til felles. De diskuterte porno som om det dreide seg om nakenhet og seksuell variasjon.

Ingen av dem sa noe om kvinner eller hva slags forhold mellom kvinner og menn bildene uttrykte, hva slags seksuelle roller dette handla om. Ingen av fløyene sa noe om produsentene, bakmennene.

Til aksjon!

Kropp og seksualitet var tradisjonelt ikke et område Kvinnefronten var så opptatt av. Vi kalte oss ikke feminister, og prioriterte det vi mente var de viktigste forutsetningene for kvinners frigjøring – retten til arbeid, daghjem til ungene og ei lønn å leve av.

Ikke minst kampen for sjølbestemt abort gjorde at vi forandra oss. Dessuten ble vi utfordra til å få øya opp for undertrykkinga av lesbiske. Vi begynte å se den kommersielle utnyttelsen av kvinnekroppen. Da vi hørte om planlagte sexklubber og massasjeinstitutter både i Oslo og flere andre byer, bestemte vi oss for at det ikke kom på tale. Tidlig i 1977 gikk vi til aksjon og arrangerte demonstrasjoner flere steder. I Skien møtte tusen demonstranter opp og stoppa planene om sexklubb der.

Samme år skjedde det som ble hetende Liv og Ranveig-saka. Den ble startskuddet for kampen mot porno og prostitusjon.

Liv Alming og Ranveig Snortheim var to studenter med sommerjobb som konduktører på Holmenkollbanen. En dag de kom på jobb, var vognene fulle av reklameplakater for Alle Menn. Liv og Ranveig nekta å jobbe i et sånt arbeidsmiljø, og reiv ned plakatene. De var ikke aleine, mange andre ansatte deltok i aksjon, men Liv og Ranveig fikk sparken.

Det ble ramaskrik. Flere kvinneorganisasjoner gikk sammen om å kreve at de fikk jobben tilbake. Det var demonstrasjoner i Spikersuppa, og innlegg i avisene. Fem tusen underskrifter ble levert til styret i Oslo Sporveier. Det endte med full seier for Liv og Ranveig, og porno kom på dagsorden.

Vi i Kvinnefronten begynte å lese porno med mange spørsmål i bakhue.

Hva handler pornoen om når en ser på den med radikale kvinneøyne? Hva gjør den med oss? Hvor kommer alle disse bladene og filmene fra? Hvem står bak? Hvem er kjøperne? Hvorfor kjøper de?

Vi leste, diskuterte, analyserte.

Og vi så at porno er framstillinger av kvinner som «de andre» – noen du kan kjøpe som en vare og bruke som du har lyst. Du behøver ikke forholde deg til hvem hun er, hun er til for å ville det du, kjøperen, vil.

Den opprinnelige betydningen av pornografi handler om kvinnene som stod nederst i prostitusjonshierarkiet i det gamle Hellas, porne var de som var til salgs for alle – i motsetningen til kvinnene som var til disposisjon for overklassens menn.

Vi fant alle variasjonene kundene kunne velge mellom: porno med barn og dyr, voldsporno, porno med gravide osv. osv.

Vi oppdaga den internasjonale pornoindustrien, og så forgreiningene til Norge.

Leif Hagen var pornokongen her den gang. Han hadde en omsetning på rundt 120 millioner i året – ekstremt mye penger da.

Hvordan skulle vi få andre til å se pornoens kvinnehatske kampanje?

Vi bestemte oss for en drastisk metode.

Kvinnefrontmedlemmer gikk inn i flere pornobutikker, tok med seg bladene deres ut på offentlige plasser og tente på, mens vi holdt appeller og fortalte folk hva pornoen handla om.

Rundt om i landet greip KF-ere ideen, og i flere uker brant pornoblader lystig på store og små steder der det var KF-grupper.

Det var under et stort pornobål på Egertorget at det kom forbi ei stille og beskjeden dame som rakte fram femti kroner og sa: kjøp dynamitt. Jeg husker jeg tenkte at det kan hende vi har mange flere med oss enn vi veit.

Pornobåla skapte et enormt rabalder, og vi fikk satt søkelyset på det vi begynte å kalle pornomafiaen. Etter et bål i Oslo ble vi arrestert. På stasjonen brukte politimannen mesteparten av tida på å advare oss – folka vi utfordra var farlige og vi skulle passe oss, sa han.

Pornomafiaen var ikke særlig interessert i mye oppmerksomhet. De prøvde seg riktig nok med en mordtrussel, og anklager om at vi hadde tatt ei lommebok, men tyveri av porno ble vi aldri anklaga for.

Pornobåla ble den store pangstarten som ga oss plass i det offentlige rom til å argumentere for hva vi stod for og hva vi ville. Målet vårt var å bevisstgjøre, organisere, aktivisere.

Det viste seg at mange andre ville det samme.

Fellesaksjonen

Senterkvinnene tok initiativ til å samle motstanden, og 30 ulike kvinneorganisasjoner danna Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi i 1977.

Seinere ble dette til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon, og menn kunne bli med.

Etter noen år hadde vi med organisasjoner med til sammen en halv million medlemmer:

Arbeidernes Kommunistparti (m-l), Barne- og ungdomsavdelingen i Indremisjonsselskapet, Det Liberale Folkeparti, Det Liberale Folkepartis Ungdom, Hvite Bånd, Høyrekvinnenes Landsforbund, Juridisk rådgivning for kvinner, Kristelig Folkeparti, Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom, Kristent Kvinnesaksforum, Kvinnefronten, Kvinner i Kamp, Landslaget for Norske Lærarstudentar, Landslaget for Norske Sykepleierstudenter, Lesbiske Aktivister, Mannfolk mot porno, Metodiskirkens Ungdomsforbund, Norges Bondekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norges Husmorforbund, Norges Kommunistiske Studentforbund, Norges Kristelige Ungdomsforbund, Norges Unge Venstre, Norsk Katolsk Legmannsråd, Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norsk Lærerlag, Nyfeministene, Rød Ungdom, Senterkvinnene, Senterungdommens Landsforbund, Sosialistisk Venstreparti, Sosialistisk Ungdom, Studenter mot porno, Norges Venstrekvinnelag, AUF, Ergon.

(De tre siste er føyd til med hånd på kopien jeg har. Jeg er ikke sikker hvilket år lista er fra.)

Plattforma vår var:

Nei til salg av kvinnekroppen, vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering, vi krever en effektiv håndheving av forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven, ja til seksualopplysning – nei til porno, stans salget av halvpornografiske blader gjennom Narvesen og dagligvarehandelen, streng håndheving av forbudet mot porno, nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter, stopp videovolden, støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmøprosjektet, håndhev forbudet mot hallik – og koblervirksomhet, kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov, nei til sex-reiser, en statlig prostitusjonsutredning, stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene.

At vi nådde ut til så mange folk, var ikke minst takket være Kvinnefronten i Trondheim. De kom opp med ideen som ble vårt viktigste våpen – lysbildeserien som viste hva vi fant i Narvesenbladene.

I begynnelsen delte vi opp pornografien i hard og mjuk, og viste fram bilder med barn og grov vold – tatt fra blader vi bestilte gjennom Narvesen.

Bildene

Etter hvert begynte vi å konsentrere oss om bildene i de vanlige dagligvarebladene, midtsidepikene, Playboybildene.

Det finnes ingen myk porno, porno er framstillinger av kvinnen som mindreverdig vesen, sa vi. Det finnes ingen mjuk rasisme, heller ingen mjuk kvinneforakt.

Når vi holdt foredrag og viste folk de vanlige utbrettbildene som gikk igjen i alle de såkalte «mannfolkbladene» som ble solgt overalt, spurte vi folk, trur du hu har sans for humor? Hva tror du hun stemte ved siste valg? Tror du hun liker klassisk musikk?

Det slo aldri feil, mange av tilhørerne begynte å le bare ved tanken.

Vi trenger porno, sa noen. Hvilke kvinner skal ofres?, spurte vi. Ville du likt at søstera di, kona di eller dattera di tok plassen til hun du ser på bildet?

I lysbildeserien brukte vi kvinnebilder vi fant i bladene. En dag fortalte Nina Kristiansen om møtet med to kvinner som forandra oss for alltid. De hadde stilt opp i et pornoblad, men det var lenge sida. De levde et annet liv nå, og hadde panikk fordi bildene var brukt om igjen i et blad til salgs i kiosker over hele landet.

Vi hadde også brukt bildene, vist dem fram uten å tenke på menneskene dette handla om. Det gikk opp for oss at vi aldri ville gjort det samme om det handla om en av oss. Alle bildene vi brukte etter den dagen, ble anonymisert.

Vi var overalt!

Vi lagde manus til lysbildeforedragene så mange kunne holde dem. Hvor mange som ble holdt i de åra, er ikke telt. Vi var overalt!

På skoler av alle slag, på folkemøter rundt omkring i landet, i militærleire, på oljeplattformer, i fengsler, i alle slags organisasjoner.

Ofte sa lærere når vi kom til skoler, at vi måtte ikke vente at alle ville følge med – særlig ikke maskin- og mek-gutta, sa de på yrkesskolene. De kjente ikke elevene sine.

I militærleirene, som fikk tilsendt gratis pornoblader av Leif Hagen, satt gjerne en gjeng bakerst som hadde tatt seg noen øl og skulle ta den hurpa.

Overalt vi kom, ble det stille etter noen minutter. Vi hadde aldri problemer med uro eller manglende interesse.

I militærleirene kunne du si: jeg skal vedde på at det er lettere å slenge en kommentar om åssen du fikk deg et nummer, enn å si at du lengter etter kjæresten din, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å si at du er forelska i en annen gutt. Og hvem kan du fortelle at du er nokså ensom eller har komplekser for hvor liten pikken din er?

Hvem bestemmer stilen her?

Den mannsrolla pornoen beskriver, er den noe for deg?

Vi hadde skoleringsmøter for folk i alle slags organisasjoner. Jeg husker en forsamling på et av kursene med punkere og bondekvinner side om side.

Seksualitet er kultur, sa vi, vi lærer den. Pornoen forsterker kjønnsroller som allerede finnes, derfor er den dagligvare og kan kjøpes over disk med melk og brød.

Er pornoens seksualitet den du ønsker deg?

Vi møtte tusenvis av mennesker, nådde hundretusener med meningene våre. Vi hadde som mål at pornomafiaens kynisme skulle tas med hard hand, mens folk skulle møtes med raushet og varme.

Etter foredragene hendte det kvinner sa: Dette var jo egentlig ikke noe nytt, men det var så mye som falt på plass for meg. Første gangen jeg hørte dette, ble jeg skuffa. Her hadde vi studert og analysert og diskutert, og så var det ikke noe nytt!

Så forstod jeg at en bedre tilbakemelding kunne vi ikke få.

Samtale på hjem for narkomane jenter: – Hva er egentlig porno? – Porno er at kvinner ikke HAR fitter, men ER fitter – Jamen, er det ikke sånn det er, da?

Vi ville at folk skulle kunne gjøre noe med raseriet sitt, kampen mot porno ble avgjort av hva folk i Sauda og Hammerfest og Lillestrøm gjorde, i hvor stor grad vi klarte å vise styrke sammen. På hvert eneste sted vi kom, var målet at folk skulle organisere seg i grupper og sette i gang. Vi måtte finne metoder som gjorde at alle kunne delta.

Om du så satt i rullestol på et avsides sted, skulle du kunne bli en del av kampen, tenkte vi. Da kan du bestille porno på postordre med falske navn og adresser! Du kan si ifra på butikken din at du vil de skal slutte å selge porno. Boikott butikker som fortsetter med det!

En stor bevegelse igang

Noen få eksempler:

  • Vi hadde grupper over store deler av landet, og organiserte aksjonsuker hvor alle gruppene gjorde det samme – delte ut ei rose og klistremerke til kjøpmenn som slutta med porno, sendte postkort til Narvesen med protester og krav. Vi anmeldte og krevde aksjon.
  • Politiet gikk til razzia og tiltale mot de store pornohandlerne.
  • Aksjonsgruppa SUG, Sex uten gangstere, aksjonerte mot Dagbladet, klistra opp store plakater på vinduene deres, og protesterte mot sexannonsene.
  • Flyvertinnene på SAS nekta å dele ut Playboy til passasjerene på første klasse, slik de ble bedt om.
  • En gjeng murere murte igjen inngangen til en av pornobutikkene
  • Narvesen ble hardt pressa, butikker rundt om i landet protesterte mot politikken om at de var nødt til å ta alle Narvesenbladene hvis de ville ha noen i det hele tatt. De fikk en strøm av protestbrev, for eksempel fra Fosna videregående skole om at virkelig likestilling ikke er mulig om pornoen kan fortsette å selges.
  • Ansatte i Narvesen hadde diskusjonsmøter om porno, funksjonærforeninga bestemte at de ville påvirke bedriften til å gjøre noe med visse blader
  • Redaksjonen i Alle Menn gikk av, 11 av 15 medarbeidere sa de beklaga det var blitt et halvpornografisk blad.
  • TV, radio, aviser var fulle av innlegg og diskusjoner.
  • NRK lagde en times program om pornokampen som vakte seerstorm.
  • Krisesentret støtta kampen og fortalte de fikk inn kvinner som hadde blitt tvunget til handlinger etter at mannen hadde lest porno
  • Leif Hagen lovte å kutte ut barneporno og porno med dyr, og ble til slutt fradømt retten til å drive butikk
  • Programmet om pornokampen ble sendt i Sverige, lederen for RFSU og jeg dro på toukers turné organisert av det svenske motsvarigheten til Arbeidernes Opplysningsforbund.
  • Vi var på besøk i USA, og fikk besøk av Andrea Dworkin.
  • Vi hadde kontakt med kvinner i Danmark som fortalte hvor vanskelig det var å ta opp noe der – de ble møtte med en hets i vanlige aviser som vi var vant til å få fra pornomafiaen.

I Leif Hagens lederspalte i Aktuell Rapport kunne vi lese:

«Horene» i Fellesaksjonen skyr tydeligvis ingen midler. Bor det en liten jesuitt i flatbankerne? … Hvem er så de skyldige? Leter politiet i kretsen rundt Liv Finstad og Unni Rustad så burde tampen brenne. Hvorfor ikke gjøre med dem som med «horekundene»? – Henge de opp på Oslos T-banestasjoner til allmenn avbenyttelse. – Det er bare et tips … .»

Henvendelsene strømma inn til Fellesaksjonen, og det var tider hvor journalistene ringte daglig for å høre hva vi mente. Det kom på radioen at antipornoaktivister vurderte situasjonen og planla nye aksjoner!

Og hele tida pågikk diskusjonene, i Kvinnefrontens antipornoutvalg, i Fellesaksjonens organisasjoner, i militærleire og rundt kjøkkenbordene.

Det ble mulig for kvinner å heve stemmen, meningene våre dominerte i det offentlige rom, vi bestemte premissene, og vi hadde definisjonsmakta. I alle fall deler av tida.

Kampen mot prostitusjon tok av i disse åra, og kravet om kriminalisering ble reist for første gang.

Kampen porno og prostitusjon var delvis overlappende: Narvesenbladene hadde ofte reklame for såkalte sexturer til Thailand. De anbefalte norske menn å reise dit, og mente det var en slags uhjelp å kjøpe kvinner og barns seksuelle tjenester der. Jeg husker et oppslag om den thailandske gateguttens glede over de femti kronene fra den vestlige horekunden.

Nina Kristiansen i Kvinnefrontens antipornoutvalg var hemmelig medlem av Ivar Larsens klubb Scan Thai. Da vi kalte det han dreiv med for menneskehandel og rasistiske handlinger, gikk han til sak.

Det var en av mange rettssaker. En av dem gikk til Høyesterett. Vi vant alle sammen.

Vi hadde også samarbeid med Gabriela, en kvinneorganisasjon på Filippinene. Når flyet med norske horekunder tok av, gikk mennene gått spissrotgang mellom sinte kvinner på flyplassen her. Når de kom fram, stod filippinske kvinner klare med paroler og slagord.

På kvinnekonferansen i Nairobi og Beijing, viste vi kvinner fra Asia hvordan de ble presentert for norske menn. Jeg husker indonesiske kvinner som ble klar over at landet deres ble framstilt som det nye sexparadiset for menn i nord.

Vi var mange, vi var sterke, vi hadde satt oss i respekt, og vi var ikke redd autoritetene.

Redsel på høyeste hold

Da valget i 1985 nærma seg, var politikerne livredde for å møte velgerne uten å kunne si de hadde gjort noe med porno. De forta seg og fikk vedtatt en lov hvor deler av ordbruken vår var ivaretatt, men hvor utukt og kjønnsorganer i bevegelse var med.

Dette er ikke en lov for å stoppe pornoindustrien, men for å stoppe oss, sa Torill Dahl i antipornoutvalget den gang, og det var mye i det.

På en måte var den jo en slags seier, men den skapte illusjoner, partipolitiske splittelser, og sjøl om vi fortsatte aksjonene, vant vi ikke tilbake den gamle styrken i kampen mot porno.

Det er uendelig mye mer å si, men jeg vil slutte med en liten bit av en tale som ble holdt i KF i 1989 om det som var det andre beinet i pornokampen – alt det vi var for:

Pornokampen er en kamp mot, men også en kamp for en stor drøm om en verden hvor kvinner kan leve som hele mennesker, være stolte av sin egen kropp, kjenne sine egne lyster og være grådige etter å få dem tilfredsstilt.

Vi lengter etter dagen da det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn elskeren din har, og menn ser på kvinner som sine likeverdige, mytene om kvinner som horer og madonnaer er borte, og ingen venter at den ene halvparten av menneskeheten skal gi og gi av omsorg og seksuelle tjenester. Vi lengter etter dagen da puritanismens seksuelle dobbeltmoral og lumre mørke tilhører historia.

Å delta i pornokampen har vært som ei oppdagelsesreise i vår egen kvinnerolle og egen seksualitet, den har vist oss hvordan vi også er prega av det mønstret pornoen bygger på.

Å være med i Kvinnefronten betyr ikke at det ser ut som et 8. marstog inni oss. Vi kan tenne på porno, vi lever ikke i likeverdige og ømme kjærlighetsforhold bestandig, vi kan også gi opp egne følelser når andres behov melder seg, heterofile kan være redde for å bli oppfatta som lesbiske, osv.

Sånn må det være. Seksualitet er noe vi lærer, og vi har lært vår i fiendeland.

Bare du veit hva det har gjort med deg, bare du kan bestemme hvor mye du orker eller vil eller tør forandre på, eller hvor mye du har lyst til å fortelle om det.

Men for alle som vil, skal det være rom for å snakke åpent og diskutere uten å bli stempla og uten å få en kvinnepolitisk riktig seksualitet tredd over hue.

Vi trenger ikke mer skam, og pornokampen skal ikke gi nye krav og påbud verken til oss sjøl eller andre om hvordan kvinner bør og skal føle og oppføre seg.

Vi må venne oss til at sjøl om vi står på de samme barrikadene, med de samme analysene, så er vi svært forskjellige folk som også kommer til å finne helt forskjellig svar på spørsmålet om hva slags seksualitet fri kvinner lever ut.

Vi veit ikke mye om hva seksuell frigjøring er, vi har ikke engang et navn for å snakke om vårt eget kjønnsorgan, men nå, med prevensjon og sjølbestemt abort og en ny type kvinnebevissthet har kvinner mulighet til å prøve seg fram og eksperimentere, og mange er i gang med å utforske egne lyster og lengsler.

Vi er sammensatte mennesker med et hav av muligheter, vi er kvinner med det ene beinet i klisteret, og det andre søkende framover mot noe nytt, og av og til – i strålende øyeblikk – kjenner vi at også her i denne verden er det mulig å sveve.

(Dette er ei innledning jeg holdt høsten 2009. Den er ikke vitenskapelig og nøyaktig m.h.t. tidspunkter og kronologi, og den utelater mye som tilhører det store bildet. Arbeiderbevegelsens Arkiv samler materiale om kampen. De har Fellesaksjonens materiale og noe fra Kvinnefronten, og eskene mine kommer i løpet av året. Kontakt arkivet om du har noe fra den gang. En dag dukker det kanskje opp et nysgjerrig menneske som setter seg ned, og vil sette sammen historia? (U.R.)).