Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen
Av
Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.
Etter at krisa flytta sitt tyngdepunkt fra USA til eurosonen, har det skjedd store endringer i EU. I løpet av de siste årene har unionen måtte takle krisehåndteringa av Hellas, Irland og Portugal. Man har avsatt regjeringene i Hellas og Italia. Og samtidig frykter man at flere land kan følge Hellas sin utvikling. Krefter for et mer sentralisert EU har brukt denne mulighet til å få på plass store endringer på rekordtid.
Krisa i eurosonen gjør det åpenbart at dagens opplegg rundt euroen ikke holder vann. Man har på kort tid utvikla et strengt økonomisk regime for å takle krisene i Hellas, Portugal og Irland. I Hellas ser det ut til å gjøre vondt til verre. 2012 ser ut til å bli et år med negativ BNP-vekst for eurosonen. Den store frykten er at et av de store landa, Italia eller Spania, faller. De er for store til å reddes, men også for store til å falle. Krisa i Spania er spesielt anstrengt. Spania har for eksempel en høyere arbeidsledighet enn Hellas.
Tyskland har brukt krisa til å ta på seg lederrolla i eurosonen, i samarbeid med Frankrike, og brukt denne muligheten på å fremme og forsvare de tyske interessene. Euroen, en valuta uten en ansvarlig stat, er i dag under hardt press. Merkel jobber med å stramme skruene i eurosystemet, for å forsvare de fortrinn det har representert for Tyskland. Det tysk-franske partnerskapet har de siste årene blitt kalt Merkozy etter president Nicolas Sarkozy og kansler Angela Merkel. Frankrikes nye president Francois Hollande står fast ved at han ønsker å styrke dette partnerskapet.
Konkuransekraften til euroen og EU-landa er generelt svekket. Eurosonen er nå i sentrum av og synonymt med krisa. Kina, men også USA og Japan, har styrket sin konkuransekraft, men resten av eurosonen stort sett har fått svekket sin. Innføringen av euroen har styrket Tysklands konkuransekraft, mens i stor grad resten av eurosonen har fått svekket sin. I planen for å rette opp i dette vil EU holde lønnsveksten nede og samtidig utnytte Europas reservearbeidskraft. EU-landa har en gjenniomsnittlig arbeidsledighet på ca. 10 prosent. I tillegg er det mange hjemmeværende kvinner i EU. Over 25 prosent av kvinner mellom 25 og 34 år er uten jobb, utdanning eller annet tiltak. Mange kvinner jobber deltid. Når deltidsarbeid blir omregna til delvis arbeidsløshet, er bare halvparten av kvinners arbeidskraft tatt i bruk. For å få flere damer ut i jobb skal man endre skatte- og stønadssystemet så mindre av inntekten fra arbeidstaker nummer to forsvinner i økt skatt, tap av velferdsgoder eller barnepassutgifter. Danmark er et eksempel på at dette nødvendigvis ikke er svaret. Danmark har høyest andel av kvinner i arbeid og høyest barnehagedekning, samtidig som de tjener minst på at to i familien går ut i arbeid.
Den europeiske konkuransekrafta skal økes ved å få flere til å konkurrere om jobbene så lønningene holdes nede. Økt pensjonsalder, skattelettelser og kutt i velferdsordninger skal øke den europeiske reservearbeidskraften.
Innstramningsregimet startet med European Financial Stability Facility (EFSF) i mai 2010. EFSF låner ut penger på vilkår at man følger programmene diktert av IMF, Den europeiske sentralbanken og EU kommisjonen (Troikaen). Troikaens vilkår er velkjente med velferdskutt og innstramningspolitikk.
Våren 2011 ble eurolandene og Bulgaria, Danmark, Latvia, Litauen, Polen og Romania enige om den såkalte euro-plusspakten for å skape større forpliktelser og stabilitet i forhold å endre den europeiske økonomien. Pakten inneholdt individuelle forpliktelser for hvert land ut i fra overordna mål om økt konkurranseevne, økt bruk av arbeidskraft, skattenivåkoordinering og stram budsjettpolitikk.
Pakten ble fulgt opp av det som har fått kjælenavnet sekspakka, som ble implementert rett før jul. Sekspakka består av ett direktiv og fem forordninger og krever at underskuddet på statsbudsjettene må være under 1 prosent av BNP, at statsgjeld over 60 prosent av BNP reduseres med en tjuendedel over 60 prosent hvert år.
Rett før sekspakka trådde i kraft, tok Tyskland initiativet til Fiskalpakten. Den er også av noen journalister i Norge omtalt som Finanspakten. Fiskalpakten, som alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia er enige om, kom på plass på svært kort tid i vinter. Dette er en budsjettpakt som strammer inn kravene i sekspakka, og binder EU-landa til en stram budsjettpolitikk. I Fiskalpakten skal et land med statsgjeld på 100 prosent av BNP redusere med minst fem prosent årlig, mens i sekspakka bare ligger krav om to.
EU-kommisjonen har fått fullmakt til å utforme en korreksjonsmekanisme som skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det kan også bli ilagt bøter på en promille av BNP hvis regjeringer bryter reglene i Fiskalpakten. Det vil være 10 milliarder euro for et land som Spania.
Gulroten i dette opplegget er bare at stater som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra EUs nye krisefond ESM. Men gulroten er svært dyr, og kan fort smake råttent. ESM-mekanismen vil etablere et internt IMF for eurosonen, som dikterer den økonomiske politikken basert på statens gjeld.
ESM skal finansieres på de internasjonalle markedene på samme måte som EFSF. Dette betyr at nå kan private banker låne fra Den europeiske sentralbanken (ECB) for en lav rente for å så låne ut til ESM for en høyere rente. ESM vil kreve en enda høyere rente enn dette fra sine lånetagere. Goldman Sachs, BNP Paribas, Societe Generale m.fl. har allerede tjent godt på å låne ut til EFSF.
Reglene som blir lagd i dette opplegget, blir ikke en del av EUs grunnlov, Lisboatraktaten. Reglene i Fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning, helst i konstitusjonen. Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat mellom traktatslanda. Dermed omgår man den lille demokratiske ventilen som er i EU. EU-kommisjonen har fått myndig-het som ikke er underlagt kontroll fra EU-parlamentet, medlemsregjeringene eller EU-domsstolen. EU-kommisjonen har fått sentralisert budsjettmakt over Europa for å gjennomføre det nyliberale innstramningsregimet.
Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har vært et lokomotiv i denne utviklinga. Etter at Sarkozy tapte valget mot Hollande i våres, kan man stille spørsmålet om dette endrer på noe av denne dynamikken. Hollande vant valget i Frankrike med en rekke løfter som bryter euro-konsensusen, men samtidig har han lovet å være lojal til euroen og EU. Hollande har presisert at han vil bygge videre på det fransktyske partnerskapet. Motsigelsen mellom Hollandes budskap og det å stå sammen med Merkel om innstramninger og budsjettdisplin er ikke forenlig på lang sikt. Så det kan hende Merkel har mista en viktig alliert når det kommer til tempo og stramheten i opplegget. På eurotoppmøtet i juni måtte Tyskland gi seg på at Italia og Spania kunne få støtte fra EUs krisefond uten å bli tvunget inn i Troikaens kriseregime, som Hellas, Portugal og Irland er.
Spania, Italia og kanskje til og med Frankrike har med dette klart å utsette tvangstrøya fra Troikaen. Men de økonomiske problemene ser ikke ut til å forsvinne, men å bli forsterket. Italias statsgjeld er på over 120 prosent av BNP ved utgangen av 2011, og ble nylig nedgradert til Baa2 av ratingbyrået Moody. Det vil si 6 nivåer ned siden oktober i fjor. Frankrike hadde 86 prosent av BNP i statsgjeld i fjor og 5,2 prosent av BNP i statsunderskudd. Dermed kan fort Fiskalpaktens tvangstrøye bli skjebnen for de tre middelhavslandene.
Tyskland vil ha stram innsparingspolitikk og disiplin i eurosonen. Kontroll er nøkkelordet. Merkel uttalte etter et toppmøte med Italia, Spania, Frankrike og Tyskland i juni: «Solidaritet er bare mulig med kontroll og kollektivt oversyn.» – «Du kan ikke ha garantier uten å ha kontroll.» Det er en moralistisk forståelse av krisa i eurosonen. De landa som har vært uansvarlige, må straffes. De må gjennomføre innsparingsreformer og følge den tyske modellen. Men hvis hele eurosonen skulle blitt et stort Tyskland, må handelsoverskuddet bli gigantisk for å opprettholde veksten. Det må skapes en voldsom ekspansjon i den globale etterspørselen for at dette kan være realistisk.
