Tre internasjonale kvinnepionerer: Fra Beirut til Moskva og Addis Abeba

Av Tore Linné Eriksen

Bokomtaler Nr 1 2014

Anbara Salam Khalidi:
Memoirs of en early Arab feminist. The life and activism of Anbara Salam Khalidi.
London: Pluto Press, 2013, 167 s.
Katharine Conelly:
Sylvia Pankhurst. Suffragette, socialist and scourge of empire.
London: Pluto Press, 2013, 178 s.
Cathy Porter:
Alexandra Kollontai. A biography.
London: Merlin Press, 511 s.
 

8. mars er et godt utgangspunkt for å løfte fram kvinnekampens pionerer både i vårt eget land og internasjonalt. Her hjemme har det kommet nye biografier om blant annet Fredrikke Marie Qvam og Fernanda Nissen (se nedenfor), men de som leser engelsk, har også mye å glede seg over. Her skal vi se på tre par ferske eksempler på det siste.

Salam Khalidi: Arabisk feminisme og kamp mot imperialisme

Det er bare å innrømme det: Før jeg kasta meg over denne bok, hadde jeg ikke en gang hørt navnet Anbara Salam Khalidi. Trolig er dette er en skjebne jeg deler med mange andre uvitende barbarer i vår usivil-iserte del av verden. Hennes memoarer blei utgitt i sin originalutgave på arabisk i 1978, men kom først i engelsk språkdrakt i fjor, så det finnes jo en slags unnskyldning. Oversettelsen er foretatt av hennes sønn, Tarif Khalidi, som er professor i arabiske studier ved American University i Beirut.

Anbara vokste opp som en av tolv søsken i en av Beiruts ledende sunni-muslimske familier i 1897, der en vidsynt far blant annet hadde viktige politiske og administrative posisjoner under tidas koloni-makt, det vil si det tyrkisk-osmanske riket. Anbara Salam skilte seg dermed ut med foreldre som både ville og hadde muligheter til å la døtrene få høyere utdanning, som inkluderte språkstudier i fransk og engelsk. Knapt noen andre kvinner har skrevet om denne historiske epoken, og selvbiografien byr derfor på et sjeldent tidsbilde sett med kvinneøyne. Det gjelder også de katastrofale virkningene som den første verdenskrigen medførte for samfunnet, ikke minst for fattigfolk. Resultatet av krigen, som langt på vei handlet om imperialistisk rivalisering, endte med det osmanske imperiets sammenbrudd. Istedenfor å oppnå selvstyre, blei Libanon skilt ut og lagt under ei ny koloni-makt, denne gang Frankrike. Det er nå for alvor vi får et innblikk i de mange organi-sasjoner og kvinnenettverk som Anbara Salam engasjerer seg i, ofte i ledende posisjoner. Hun beskriver kamp for endringer, men det er ikke noen ensom kamp, og lesere i vår del av verden får et bilde av mange, sjølstendige og sterke kvinner som spiller en viktig rolle i samfunnslivet, altså noe annet enn det rådende stereotypier går ut på. Kvinneorganisering og feministisk ideologi er altså ikke et monopol for «den første verden», og er ikke bare forankret i impulser utenfra. Et viktig poeng i boka er derfor kontakter og sammenlikninger på tvers innenfor den islamske og panarabiske verden.

Som den første kvinnen fra sitt hjemland kaster Anbara Salam sløret, det skjer under et møte i London i 1928, og det vakte naturlig nok stor oppsikt. (Det var det samme flere egyptiske feminister hadde gjort fem år tidligere.) Hun avviste også arrangert ekteskap, selv om det ikke manglet gode – og dårlige – forslag, og levde derfor aleine til hun var 30 år. Da møtte hun Ahmad Samih Khalidi, som hørte til en palestinsk familie i Jerusalem med røtter tilbake til 1000-tallet. Han var særlig engasjert i arbeidet med palestineres rettigheter og muligheter for utdanning, ikke minst som leder av Arab College fra 1925 til 1948. Etter at de giftet seg, forstår vi klart av selvbiografien at hun ble en del av den palestinske frigjøringskampen. I første omgang betyr det at hun får stifte bekjentskap med en ny koloni- og okkupasjonsmakt, ettersom området lå under britisk styre. I 1948 fulgte så den dramatiske – og traumatiske – ut-drivingen fra sitt nye hjemlandet under sionistisk framrykking (Nakba). Den feministiske og antiimperialistiske kampgløden får en alvorlig knekk, selv om hun optimistisk tenker: Vi kommer snart tilbake. Men slik gikk det som kjent ikke, og det er ingen snarlige utsikt til at hennes etterkommere kan få se sitt okkuperte hjemland. Den mørke tonen forsterkes allerede i 1952 da hun mistet sin mann og kampfelle, og at hun da måtte oppleve den tragiske borger-krigen i Libanon på nært hold.

Selvbiografien er skrevet av en beskjeden kvinne, som aldri framhever seg selv. Nesten i forbifarten får vi vite om hennes litterære bragder som en mester i det arabiske språket, blant annet gjennom oversettinger av flere greske klassikere, blant annet Homer. I motsetning til mange selvskrytende biografier, fra både menn og kvinner som på langt nær har spilt en så viktig historisk rolle, er dette derfor et lavmælt – men inderlig – monument over arabisk feminisme og ukuelig kamp mot skiftende okkupasjonsmakter i Midtøsten.

Pankhurst: Stemmerett, sosialisme og anti-fascisme

Fra Midtøsten går turen til Storbritannia, der Pankhurst-navnet er en kjent del av historien, særlig knyttet til «suffragetter» og kampen for stemmerett for alle. Mest kjent er nok Emmeline Pankhurst, som stiftet Women´s Social and Political Union (WSPU) sammen med datteren Christabel, men som på eldre dager endte som parlamentsmedlem for det konservative Tory-partiet. Men det var også flere døtre i familien, en av dem var Sylvia. Hun gikk tidlig sine egne veier, og har høyst fortjent fått sin biografi i den nye serien med samletittelen Revolutionary lives, som gis ut av det radikale London-forlaget Pluto Press. (Blant andre i denne serien er Hugo Chavez, Salvador Allende og Leila Khaled.) Forfatter er historikeren Katherine Connelly, som på beundringsverdig kort plass tegner et fint portrett basert både på kjent litteratur og nye kilder. Det er spennende lesning med levende nærbilder både fra oppvekst med opprør mot ulikhet, kritikk av morens organisasjon, et rikt liv som bildekunstner i møte med diskriminering, brudd med sitt gamle miljø og nær tilknytning til arbeiderbevegelsen. Hennes stemmerettsaktivisme foregikk særlig på østkanten av London, og mot andre familie-medlemmers ønske ville hun utvikle kampen for stemmerett videre i sosialistisk retning. I den kunstneriske virksomheten har hun særlig satt spor med sine skisser av arbeiderkvinner, som i dag henger i de fineste gallerier, og som er sammenliknet med den skriftlige dokumentasjonen av arbeiderklassens kår som Friedrich Engels tidligere hadde gitt i Manchester.

I motsetning til sin mor og sine søstre, kastet Sylvia Pankhurst seg aktivt i arbeidet mot britisk deltaking i den første verdens-krigen, og var dyp fortvilt over internasjonalismens sammenbrudd i vestlig arbeiderbevegelse. Hun var en periode med i Labour Party, med et nært forhold til lederskikkelsen Keir Hardie. Inspirert av den russiske revolusjonen i dens første fase erklærte hun seg så som kommunist, og ga klart uttrykk for dette i bladet hun eide og redigerte, Workers´ dreadnought. Hun deltok på flere møter i Komintern, men blei raskt en kritiker av Lenin og en forsvarer av en slags rådskommunisme eller «venstre-opposisjon». Hun nektet å etterkomme påbudet fra Komintern om å legge Workers´ dreadnought direkte under det nystartete britiske kommunistpartiet, og blei følgelig ekskludert i 1921. Fra 1920-tallet (hun levde fra 1882 til 1960) var det kampen mot fascisme, imperialisme og rasisme som sto i sentrum. Ikke minst advarte hun tidlig mot Mussolinis styre, som til å begynne blei møtt med beundring fra Churchill og andre konservative ledere. Samtidig skreiv hun en lang rekke bøker og pamfletter om kvinnekampens historie og andre temaer. Fra 1935 var hun i første rekke engasjert i kampanjen mot Mussolinis okkupasjon av Etiopia og de andre imperialistmaktenes passivitet, og hennes artikler, pamfletter og nyhetsbulletiner fikk stor spredning også i Afrika. På samme måte var hun en aktiv støttespiller for alle som ønsket avkolonisering og slutt på det britiske imperiet etter den andre verdenskrigen. Igjen møtte hun Churchill som motpart, slik han også hadde avfeid henne arrogant under et møte om stemmerett så tidlig som i 1906. Interessen for Italia og Etiopia hadde også sammenheng med at hun levde sammen med Silvo Corio, en italiensk anarkist. Da de fikk et barn sammen, og hun ikke ville gifte seg og ta mannens navn, brøt mora all kontakt. På sine eldre dager ga Sylvia Pankhurst ut flere bøker om etiopisk historie, kunst og kultur, og i sine fire siste leveår bodde hun i Addis Abeba, der hun ligger begravd. Denne delen av hennes liv er løftet mye høyere fram enn i andre biografier.

Kollontaj: Revolusjon, kjærlighet og diplomati

Den tredje av denne bokmeldingas hovedpersoner er uten tvil den mest kjente, og samtidig den som gjennom sitt dramatiske liv har vært nærmest knyttet til internasjonal kvinnekamp og revolusjonær kommunisme. Aleksandra Kollontaj fortjener selvsagt en grundigere behandling, skrevet av langt mer kyndige fagpersoner på felter som Russland/Sovjetunionen og kommunismens mangslungne historie og interne debatter. Interessen for hennes liv og betydning er da også omfattende her hjemme, ikke minst fordi hun var knyttet til norsk arbeiderbevegelse i viktige perioder. Hun bodde her i flere år i eksil fra tsar-Russland under den første verdenskrigen, og talte på den første 8. mars-markeringa i Norge. Hit blei hun som brysom opposisjonell etter revolusjonen sendt som verdens første kvinnelige diplomat, og virket her gjennom mesteparten av 1920-tallet. Denne sida av hennes liv er behandlet av Åsmund Egge i Rødt! nr.1/2005: «Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse» (også på nett). I tillegg finnes boka Ingvill Sørbye (red.): Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Om Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008).

Her skal det bare nevnes at det nå foreligger en biografi som er ruvende, også i betydningen omfangsrik, skrevet av Cathy Porter. Hun har oversatt mer enn tretti romaner og skuespill fra russisk, i tillegg til å ha utgitt flere biografier og fagbøker. Førsteutgaven av Kollontaj-biografien hennes kom allerede i 1980, men er nå både utvidet og betraktelig nyskrevet. Det skyldes ikke minst at en rekke nye kilder og arkiver i mellomtida er åpnet, samtidig som både Kollontajs selvbiografi og dagbøker er utgitt på russisk eller tysk. I tillegg har Porter hatt tilgang på en usedvanlig samling av brev, det var heldigvis før korte e-poster og sms-er. Kollontajs litterære nerver – hun skreiv jo også skjønnlitteratur og essays – kommer til sin rett gjennom mange og fyldige utdrag av disse brevene. Dessverre er Porter ikke så godt kjent med den nye forskningen i Norden, slik at dekningen av hennes forhold til myndigheter, arbeider-bevegelser og kommunistpartier er mangelfull og inneholder noen merkverdigheter.

Ingen av de begrensningene som er nevnt ovenfor, reduserer verdien av Cathy Porters storverk, som er verdt det strevet det er å komme seg gjennom 500 sider. Forfatteren kommer tett inn på sin hovedperson på det menneskelige plan, ikke minst et turbulent privatliv, og forteller grundig om vandringen mellom ulike organisasjoner og standpunkter fram til hun i 1915 slutter seg til bolsjevikdelen av det som skulle bli det statsbærende kommunist-partiet. Begrunnelsen lå ikke minst i at det var her hun fant den kompromissløse krigsmotstanden i ei tid hvor patriotismen overtok for internasjonalismen. Da var hun allerede en kjent og betydningsfull revolusjonær og aktivist på all-russiske kvinnekonferanser, og til den første av dem la hun fram en omfattende – og empirisk godt fundert – analyse av det sosiale grunnlaget for «kvinnespørsmålet». Den blei utgitt i 1909, og utdrag av dette epokegjørende verket i feminismens historie danner grunnlaget for mange av de bøker og artikkelsamlinger som seinere er publisert. Ved å vise til et slikt mangfold i tida før revolusjonen får forfatteren fram at historien er langt mindre rettlinja enn den seinere er framstilt i offentlige versjoner og forfalskninger. (Som det er sagt, bare den som kjenner historien, kan forfalske den.)

Jeg veit ikke hvor mye nytt det er i kapitlene om undergrunnsopposisjonen under tsarveldet, 1905 og hennes medlemskapet i det tyske arbeiderpartiet under en nesten tiårig periode som politisk flyktning etter 1908, noe som også inkluderte samarbeid med Internasjonalens kvinnesekretariat og kampen for å gjøre 8. mars til en internasjonal kampdag. I alle fall er det sikkert at Kollontajs egne overveielser og hennes økende betydning for det revolusjonære oppsvinget – ikke minst blant arbeiderkvinner – sjelden har fått en så veldokumentert framstilling. Hun var ikke minst opptatt av tekstilarbeidere i St. Petersburg, som med sin streik utløste det som er kjent som Februarrevolusjonen. Men aller viktigst er nok de fyldige kapitlene om selve revolusjonsforløpet og tida fram til hennes forvisning som diplomat i eksil fem år seinere. Ikke minst med støtte i et rikholdig tilfang av brev, artikler og andre dokumenter får vi vite mye om indre forhold i sentralkomiteen og hennes liv som den eneste kvinnelig folkekommissæren (sosialminister). Det etterlates ingen tvil om hvor utfordrende det var for mange menn at hun var så egenrådig, frittalende og la så stor vekt på likestilling og kvinnelig frigjøring, også når det gjaldt familie- og seksuallivet. Dette er temaer hvor hun fortsatt gjør krav på interesse som en original teoretiker. Men den første fasen etter revolusjonen byr også på mye åpenhet, debatt og kreativitet, før vi får dokumentert at tøylene strammes og partidiktaturet vokser fram, med den følge at hun allerede i 1918 fryses ut av sentralkomiteen og går av som folkekommissær. Det tok heller ikke lang tid før hennes utfordrende ideer om kvinne-frigjøring og arbeidermakt nedenfra skyves til side, noe som var tydelig også før Stalin overtok.

Mest spennende for mange er nok framstillingen av arbeideropposisjonen – en fraksjon innenfor bolsjevikpartiet – og den skarpe kritikken av partiledelsens byråkratisering og bruk av «borgerlige eksperter» i økonomien, og her er det ingen tvil om at forfatteren i sympati lar Kollontaj selv føre ordet. Det sier også mye om Kollontajs sterke posisjon at hun – i motsetning til praktisk talt alle andre som etter hvert kom i opposisjon – slapp fra det uten å bli likvidert. Isteden gikk hun med på et slags «frivillig» eksil som diplomat, først i Norge og så i Sverige fra 1930 helt til slutten av den andre verdenskrigen. Det var ikke lett å bøye av gjennom lojale støtteerklæringer til Stalin i Pravda, men gjennom hele boka får vi et så klart bilde av hennes sterke forankring i revolusjonen og hjemlandet at det blir forståelig at hun fortsatt ønsket å tale Sovjetunionens sak i et Europa preget av kapitalistisk krise og fascisme. Hennes utrolige språkkunnskaper, internasjonale kontakter, blendende taler og en solid porsjon karisma hjalp også godt til. Og om disse åra er det, som nevnt, en rekke andre bøker og kilder å øse av.

Tore Linné Eriksen