Minnetale i Tron Øgrims bisettelse
Av Torstein Dahle
For ganske mange år siden leste jeg en artikkel der Tron skrev noe som var viktig for meg. Jeg klarer ikke å sitere den riktig, men innholdet var omtrent som dette: Det er mye som er usikkert her i verden, men det er i hvert fall noe som er helt sikkert i ethvert menneskes liv. Det er at vi skal dø. Og så kan vi velge: Om vi vil bruke dette livet til å krype rundt i redsel for å gjøre noe som kan vekke reaksjoner, eller om vi vil bruke livet til å kjempe for det vi mener er viktig – om det så skulle bety at livet kanskje blir kortere.
Torstein Dahle er leder for partiet Rødt
Det er helt sikkert at vi skal dø; det viktige er hvordan vi bruker livet.
Tron brukte livet sitt til å kjempe for det han mente var viktig, til siste slutt. Han skapte, han skrev, han snakket, han leste og han lyttet. Tron var en av dem som stadig brøt nye veier for kunnskapen og innsikten vår. Han gikk i spissen på de feltene der han engasjerte seg – og det engasjementet var stort. Han kjempet for menneskehetens frigjøring fram mot det klasseløse samfunnet, han kjempet for kommunismen.
Tron var nok ganske frustrert over at begrepene «kommunist» og «kommunisme» tapte terreng i Rød Valgallianse og nå i det nye partiet vårt, i Rødt. Tron var kommunist. Ikke sosialist, men kommunist.
På sommerleiren i 2006, som for øvrig var et viktig ledd i den samlingsprosessen som førte fram til dannelsen av Rødt, der stilte han opp, og han holdt et foredrag om kommunisme som virkelig gjorde inntrykk på folk. Han fant på et nytt norsk ord for kommunisme: Sammenisme. Gjøre ting sammen, tenke sammen, jobbe for felles interesser, kollektiv fordeling.
Han pekte på at det opp gjennom hele historien har vært elementer av kommunisme, og det har vært vellykket og at folk vil ha det. Han fortalte om jesuittiske landsbyer i 1700-tallets Amerika, langt på vei kommunistiske, uten penger, vellykket, skapte harme og skrekk hos slaveeierne og maktfolkene, som ikke klarte å slå dem ut med konkurranse, men måtte jage dem ut med våpen. Om den norske allmenningsretten som en slik kommunistisk arv, strandsonen for alle, bibliotekene, skolen, helsesystemet der folk nettopp forsvarer den kommunistiske fordelingen, at det er de som har behov som skal få behandling, ikke at folk med penger skal komme først. Han la ut om Linux som utfordrer Microsoft, og Microsoft sier at Linux er kommunisme og fiendtlig til kapitalismen. Og han fortalte selvfølgelig om Wikipedia, hans kanskje aller kjæreste område for engasjement de siste årene. Den store encyklopedien på nettet, på over 200 språk, som skrives av frivillige bidragsytere fra hele verden. Innholdet kan kopieres og brukes fritt, og rommer nå over 7 millioner artikler, hvorav nesten 114.000 på norsk bokmål og over 22.000 på nynorsk, samisk er i en tidlig fase. Alle kan bidra, og alle kan redigere. En enorm prestasjon, enormt verdifull, danker ut de profesjonelle, som utgis av kapitalistiske forlag – en triumf for sammenismen!
Han sa at under føydalismen var jorda den viktigste formen for eiendom, under kapitalismen var det kapital, industri, nå er det i ferd med å bli informasjon som blir aller viktigst. Og retten til informasjon blir den store arenaen for klassekamp framover. Folk vil ha sammenismen, folk vil ha kommunismen, den er nødvendig hvis menneskeheten skal overleve – sa Tron …
Så diskuterte vi – sammenismen og kommunismen og sosialismen. Vi hadde fått viktige innspill. Tanker og idéer blomstret. Vi skapte nye tanker sammen.
Og den siste uka har vi opplevd litt av omfanget av sammenismen til Tron. Det er overveldende å oppdage hvor utrolig mange over hele verden som savner Tron, fordi han på en eller annen måte har gjort noe, utviklet noe sammen med dem.
Vi som er her i dag, er her fordi vi har et eller annet forhold til Tron. Jeg sier HAR, ikke HAR HATT. En liten flik av Tron lever videre i oss. Tron mente at når man dør, er det slutt. Men den måten vi bruker livet vårt på, påvirker menneskene omkring oss. Alle forandrer vi verden bitte lite grann, noen mer, noen mindre, men alle forandrer verden LITT. Dermed tar verden en LITT annen retning, ikke mye, bare bittelite grann. Hvis vi begynner å spille sammen, så blir effekten større, kanskje veldig stor, og vi skaper store ting – om Wikipedia nå, og en annen og bedre verden senere.
Men uansett – vi er alle blitt påvirket av Tron, slik hver av oss påvirker mennesker omkring oss. På den måten lever fruktene av våre handlinger videre og gjør at verden blir annerledes enn den ellers ville ha vært. Slik lever vi videre også etter at vi er døde – vi lever videre gjennom virkningen på de generasjonene som kommer etter oss her på jorden.
Men heldigvis dør vi, for hvis ikke, ville jorden raskt ha blitt ulevelig og kraftløs. Døden er helt nødvendig for at livet skal gå videre, med ny livskraft.
Slik er det, og sånn ville helt sikkert Tron at vi skal se på det.
Men samtidig er det et sånt innmari tomrom der hvor Tron har vært. Derfor kommer vi til å savne deg, Tron! Vi savner deg veldig. Vi skulle så inderlig gjerne ha hatt deg sammen med oss noen år til.