Gnist

Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit

Av Torstein Dahle

2011-02

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)

1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil

Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?

Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.

Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.

Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.

Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders  revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.

På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.

Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.

Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.

Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.

I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:

Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.

Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.

I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.

Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:

Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.

2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen

La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».

Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.

Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.

Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».

Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.

Kapitalen er ikke en ting

Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.

I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.

I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:

Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.

Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.

Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:

Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..

Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):

Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …

… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …

Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.

Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.

Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.

Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.

Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.

At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.

3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser

De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.

Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.

Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.

Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.

Er en slik bred allianse mulig?

Er den realistisk?

Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.

Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:

Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.

Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!