Det kapitalistiske Norge: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi

Av Torstein Dahle

Nr 3 2010

Det ekstremt høye investeringsnivået i petroleumssektoren er ganske avgjørende for at Norge er mindre rammet av krisa enn de fleste andre land.
Men er ikke det fint?
Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

1. Er norsk økonomi en vampyrøkonomi?

 

Verdensøkonomien er alvorlig syk. Etter lengre tids foruroligende utvikling fikk den et dramatisk anfall høsten 2008. Det kunne stå om livet, skrev flere av verdens største finanstidsskrifter. Den internasjonale kapitalismen er fortsatt ikke friskmeldt. Tvert imot er det velbegrunnet frykt for nye alvorlige anfall. Den har fått en del kraftige doser medisin, i form av statlige pengeinnsprøytninger. Men medisinen har store likhetstrekk med amfetamin: Den mobiliserer krefter som egentlig ikke er der. Det er frykt for at pasienten vil framstå som enda mer utmattet og kraftløs når virkningen av medisinen begynner å avta. Dette er nemlig en medisin som ikke kan brukes over lengre tid.

 

Norge framstår som et av landene som er minst angrepet av sykdommen. Men hvor frisk er egentlig den norske økonomien? Min påstand er at hovedårsaken til at Norge så langt har klart seg relativt godt gjennom den internasjonale økonomiske krisa, er at ekstremt høye investeringer i leting og utvinning av petroleum fungerer som en svært kraftig stimulering av økonomisk aktivitet i Norge. Dette er helt særegent for Norge.

 

Krisepakkene som den norske staten har bidradd med i 2008 og 2009, har utvilsomt hatt betydning for den økonomiske utviklingen i Norge, men disse pakkene skiller seg ikke så markert fra andre lands krisepakker at det gir noen rimelig forklaring på at Norge skulle slippe så mye lettere fra krisa. Men en viktig forskjell er at den norske staten er enestående rik, og derfor ikke har hatt noen problemer med å finansiere krisepakkene sine – til stor forskjell fra de statsfinansielle problemene som mange andre lands stater har kommet opp i. Den norske staten har derfor ikke det samme behov for å kutte i velferdsordninger og i offentlig ansattes lønninger som mange andre lands stater nå er preget av.

 

Norge har en større offentlig sektor enn de fleste andre land. Den offentlige sektor driver stort sett ikke med markedsrettet virksomhet. Dermed er den vesentlig mindre påvirket av markedssvingninger enn den private sektor er. I stor grad er det politiske budsjettvedtak som avgjør hvor stor aktivitet den offentlige sektor skal ha. En stor offentlig sektor vil dermed virke stabiliserende i krisetider, hvis det ikke vedtas kutt av den typen som den greske og den spanske staten nylig har vedtatt. Men Sverige har også en stor offentlig sektor. Likevel er svenskene mye hardere rammet av den økonomiske krisa, blant annet i form av høy arbeidsløshet. Forskjellen mellom hvordan Norge og Sverige rammes, kan ikke forklares av størrelsen på den offentlige sektor.

 

Vi skal passe oss for å forenkle bildet for mye. Ved sammenligning mellom Norge og Sverige er for eksempel forskjellen i næringsstruktur utvilsomt en faktor av betydning. Ikke desto mindre står det fast: Det ekstremt høye investeringsnivået i petroleumssektoren er ganske avgjørende for at Norge er mindre rammet av krisa enn de fleste andre land.

 

Men er ikke det fint? Da må det vel være helt riktig og faktisk en velsignelse for Norge at vi nå kan satse på olje og gass og dermed klare oss bedre gjennom krisa? Det er et sentralt tema for denne artikkelen.

 

Hvorfor sier jeg at Norge anno 2010 er en vampyrøkonomi? Vampyren er en mytefigur som suger livsblodet ut av de levende menneskene. Når han har sugd blod, får han en frisk farge i ansiktet, og framtrer som levende og sunn. Forutsetningen for at han skal kunne framtre som levende, er at han suger livsgnisten ut av sine ofre. Jeg synes det er et treffende bilde.

 

Den ekstremt sterke satsingen på å få opp oljen og gassen så fort som mulig, innebærer en utsuging av livsgrunnlaget for senere generasjoner. Dette er ikke-fornybare naturressurser – organisk materiale som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Vitenskapen gjør nå raske framskritt i å utforske egenskapene til stoffene i naturen, og om noen tiår vil man utvilsomt vite mye mer om de mulighetene som oljen rommer. Man vil oppdage egenskaper og anvendelsesområder som vi i dag bare kan drømme om. I løpet av et par generasjoner ødelegges nå det aller meste av lett tilgjengelige kilder til dette enestående råstoffet.

 

Den helt dominerende anvendelsen av olje og gass i dag er rett og slett å brenne den opp, slik at den omformes til klimagasser som raskt øker den skremmende klimautfordringen som menneskeheten med stor sannsynlighet står overfor. Motstykket til økonomisk aktivitet og store profitter i dag, er en livstruende klimaeffekt.

 

Den styrende økonomiske strategien for Norge er at oljen og gassen skal tas opp raskt for å «omdanne» denne naturkapitalen til finanskapital. Denne finanskapitalen skal investeres i andre land. Slik skal Norge suge ut store inntekter fra det arbeidet som arbeidsfolk i andre land utfører og fra de naturressursene som de måtte ha i landene sine. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg har vært en av pådriverne for å utforme denne strategien. Som han sa i september 1996 da han åpnet et Statoil-kontor i Baku i Aserbajdsjan:

«Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.»

 

Allerede i dag eier det norske Oljefondet mer enn 1 prosent av verdens aksjer. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men i virkeligheten er det en enorm aksjeformue. Ved utgangen av 2009 hadde Oljefondet aksjer i 7 209 selskaper fordelt på 46 land. Statens store finansformue og den tette sammenvevingen med verdens internasjonale oljekapital styrker Norges bånd til den ledende imperialiststaten i verden, USA, og de krigene som USA ser seg tjent med å føre.

 

Respekten for arbeidsfolks innsats rives ned, og i stedet blir forbildene aggressive, egoistiske og griske papirflyttere og spekulanter. Menneskenes forståelse for at vi i fellesskap må utvikle verden, suges ut av hodene våre og erstattes av jakten på individualistisk suksess og rikdom.

 

Annen produktiv virksomhet blir nedlagt eller hindres i å utvikle seg fordi petroleumssektoren og finansforvaltningen tiltrekker seg uforholdsmessig mye ressurser, både menneskelige og materielle ressurser. Den sterke innrettingen mot petroleumsvirksomhet og oljepenger river etter hvert vekk det som vi kan leve av varig i dette landet. Et eksempel: 18. mai avholdt Stortingets finanskomité en høring om forvaltningen av Oljefondet (som offisielt og høyst misvisende heter Statens Pensjonsfond Utland). Der deltok bl.a. sentralbanksjef Svein Gjedrem og finansminister Sigbjørn Johnsen. «Vi skal ha de beste folka» var overskriften på Dagbladets referat fra høringen. Sitatet var fra finansministeren, som understreket at «Vi må ha et konkurransedyktig lønnsnivå». Og Svein Gjedrem kunne berolige: «Vi betaler godt og rekrutterer de aller lyseste hodene fra høyskolene».

 

2. Ekstremt høye petroleumsinvesteringer dominerer norsk økonomi

 

10. juni offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå sine nyeste data for påløpte og antatte investeringskostnader til leting og utvinning av råolje og naturgass. I tabell 1 har jeg laget et sammendrag av disse dataene.

 

I tabell 2 har jeg til sammenligning satt opp absolutt alt som går til utdanning over offentlige budsjetter, f.o.m. barneskole t.o.m. universitet og høgskole. Vi ser at investeringene i leting og utvinning av olje og gass utgjør omtrent det samme som det som det offentlige totalt bruker til utdanning på alle nivåer. Petroleumsinvesteringene går selvsagt i stor grad over private budsjetter, men ikke desto mindre dreier det seg om bruk av samfunnets ressurser.

 

Det kan også være interessant å konstatere at de samlede investeringer i industri og kraftforsyning var på sitt høyeste i 2008, da de var på 49,4 milliarder kroner, mens investeringene i olje og gassutvinning samme år altså var på 124,2 milliarder kroner.

 

Det er en kolossal satsing som skjer for å tømme oss for uerstattelige naturressurser, som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Dommen kommer til å være knallhard fra våre barnebarn, som vil vite mye mer enn oss om alt det fantastiske man kan gjøre med olje – som på det tidspunktet da er borte eller vanskelig og svært kostbar å få tak i.

 

Det er klart at når det i år brukes omkring 140 milliarder kroner på olje- og gassinvesteringer, så representerer det en kolossal stimulans for næringslivet i Norge. Riktignok skjer ikke alle leveransene fra Norge. En del av oppdragene går til utlandet. Statistisk Sentralbyrå innhenter dessverre ikke statistikk over hva som kjøpes fra Norge og hva som kjøpes fra utlandet. Men det er gjort flere seriøse forsøk på å finne ut omtrent hvordan fordelingen er. En av de mer grundige er Bjørn Harald Hansen og Erik W. Jakobsen i MENON-publikasjon nr 2-2010 (MENON Business Economics februar 2010), der de for utvalgte år i perioden 1998-2007 finner tall som indikerer at mellom 62 og 93 prosent leveres av norske leverandører. De antar at spesielt de høyeste tallene representerer en overvurdering av norske leveransers omfang.

 

Det er i alle fall på det rene at det er meget store beløp som det kjøpes for fra Fastlands-Norge til disse investeringene, og at de dermed utgjør en svært kraftig stimulans for den økonomiske aktiviteten i Norge. Det kan jo til sammenligning nevnes at den krisepakken som ble presentert for kommunesektoren 26. januar 2009, var på 4 milliarder øremerket til vedlikehold og rehabilitering, 1,2 milliarder i økte frie inntekter, og 0,8 milliarder i momskompensasjon, dvs. i alt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde denne krisepakken også noen tiltak som skulle bedre sysselsettingen men som ikke gjaldt kommunesektoren, nemlig i alt 20 milliarder som primært gjaldt diverse påplusninger på statsbudsjettets utgiftsside.

 

Den virkelig store krisepakken var bankpakken som ble presentert 12. oktober 2008, på i alt 350 milliarder kroner. Men den var spesielt rettet inn mot DnB NORs pressede situasjon. Det store finanskonsernet holdt på å gå tom for penger. Det var altså et likviditetsproblem som skulle løses, og de 350 milliardene var rettet inn mot det og ikke mot arbeidsoppdrag for næringslivet. Hvis DnB NOR hadde gått tom for penger, hadde det selvsagt fått dramatiske konsekvenser også for arbeidsplasser i en rekke bransjer, men det dreide seg altså om å hindre at det ble bråstopp i økonomien, ikke om å sørge for oppdrag til vare- og tjenesteproduserende bedrifter.

 

Bankpakken på 350 milliarder var for øvrig et interessant lærestykke om de reelle maktforholdene i det kapitalistiske Norge. Det ble avslørt at det hadde vært en utstrakt kontakt bl.a. på sms mellom Rune Bjerke som leder for DnB NOR og statsministerens kontor. DnB NORkonsernet har en forvaltningskapital som nesten er på størrelse med Oljefondet. Da Rune Bjerke ropte «Hopp!», måtte Jens Stoltenberg hoppe. Han og finansminister Kristin Halvorsen hadde ikke noe valg. Styringen av norsk økonomisk politikk lå da hos Rune Bjerke, ikke hos den formelle politiske leder Jens Stoltenberg. Å la DnB NOR gå tom for penger, hadde blitt for katastrofalt. Det som burde ha vært gjort, var selvsagt at staten skulle ha overtatt hele banken, for å ha styringen på bruken av de 350 milliardene. Men nasjonalisering av banker er en helt fjern tanke for markedsliberalisten Jens Stoltenberg.

 

Den store økonomiske stimulansen som har holdt oppe aktiviteten bedre i Norge enn i de fleste andre land, har altså vært de kolossale olje- og gassinvesteringene. Jeg kom i første del av denne artikkelen med noen punkter som begrunnet hvorfor det likevel var store skår i gleden over den sysselsettingseffekten som disse investeringene har skapt. La oss se litt på et aktuelt eksempel for å illustrere dette mer konkret.

 

3. Et eksempel: Monstermastene i Hardanger

 

Sammen med Nordland er Hordaland det fremste vannkraftfylket i Norge. Her er det mye vær, mye regn, mye fjell som gir store fallhøyder. Her er det bygd et stort antall kraftverk som produserer strøm billigere enn de aller fleste. Derfor var det lønnsomt å bygge kraftintensive industribedrifter i tilknytning til flere av de største kraftverkene, og på det grunnlaget bygde man opp lokalsamfunn – små industribyer inne i dype vestlandsfjorder. Er det noen som har innsett at naturen kan brukes til produktive formål og at da må av og til estetikken vike, så er det hordalendingene. Hvorfor er det da blitt så mye ballade om noen luftspenn over tre fjorder i Hardanger? Har romantikken tatt overhånd?

 

Det hordalendingene har opplevd, er at de er blitt ranet Den billige kraften er blitt stjålet fra dem. Da overføringsteknikken ble bedre, var det plutselig noen profittmaksimerende økonomer som kom med påstander om at det var subsidiering av industrivirksomhet å bruke den billige kraften til industriproduksjon i Hordaland. Kraftverket lå fortsatt vegg-i-vegg med industribedriften, og kraften var akkurat like billig å produsere som før (til og med billigere, i mange tilfeller). Men fordi det plutselig var blitt teknisk mulig å sende den ut av distriktet til noen som ville betale mer for den, ble det kalt for «subsidiering» å bruke stedets billige kraft til stedets industri-bedrift.

 

Hva skjer når kraften i stedet sendes ut av distriktet? Er det noen som innbiller seg at kapitalistene og staten da står klare til å betale penger til lokalsamfunnet i kompensasjon for at noen har stukket av med vannkraften fra deres lokale fosser? Nei, på ingen måte. Etter hvert som staten overtok kraftverkene, og etter hvert som markedstenkning og profittmaksimering fikk stadig større makt i samfunnet, er subsidiepåstandene blitt kjørt med større og større tyngde. Nå er den vannkraftdrevne industrien under nedbygging i en rekke av de gamle industristedene, og verdens mest miljøvennlige produksjon av produkter som verden trenger, flyttes til land der man ikke behøver å ta miljøhensyn. Fortsatt er det potensial for miljøforbedringer av den norske produksjonen, men den er i alle fall vesentlig mer klimavennlig enn konkurrentene.

 

I en situasjon der man ikke lenger bygger landet og lokalsamfunnet med vannkraften, men den tvert imot rappes fra lokalsamfunnene uten kompensasjon, setter man i gang med gigantiske investeringer i olje- og gassfelt. Og de trenger strøm. Trollfeltet trenger strøm til å drive kompressorer for å få trykk på gassen. Ute på feltet trenger man strøm for å drive installasjonene, og det fikser man med lokale gasskraftverk der ute. Så skal man bli miljøvennlig og elektrifisere sokkelen. Oljeselskapene har ikke lyst til å betale for de store CO2-utslippene sine. Da kjøper de strøm fra et nett som ikke var beregnet på det, og de vil ikke betale noe for å bygge ut det nettet. Nei, regningen skal de la samtlige strømforbrukere dele.

 

Området omkring Bergen produserer strøm og klarer seg bra. Fra 1995 til 2010 har forbruket i området økt med gjennomsnittlig 1,6 prosent per år. Samlet forbruks-økning har vært 2000 GWh. Av denne økningen har gass/olje på Kollsnes og Troll A alene stått for 1900 GWh. Oljeselskapene vil ta den raske profitten, og de vanlige forbrukerne og bedriftene i området skal ta regningen. Og Hardangerregionen, som har satset på reiseliv til delvis kompensasjon for mistet industri, får bare masse ulempe og stygge master. Derfor blir folk rasende. De av oss som også er mot Hardangerbrua strever med å få det til å rime at bruentusiaster plutselig er blitt så engasjert i den uberørte natur, fordi vi ikke kan skjønne at brua er noe vakker. Men poenget for dem er at de mener de kan ha nytte av brua, mens monstermastene er bare ødeleggende.

 

Derfor er vannkrafthistoriker Lars Thue, som er en utmerket historiker og har stort engasjement for industriell bruk av strøm, på jordet når han refser kraftlinjemotstanderne. For situasjonen har endret seg: Før brukte man vannkraft og kraftlinjer til å bygge landet. Nå river man ned industrien, og lar kortsiktige profittmaksimerende oljeselskaper få herje fritt. Det er akkurat som med de gamle sildoljefabrikkene. De stinket, men folk sa at det luktet arbeid og penger. Når det verken er arbeid eller penger men bare stank, er selvsagt ingen villig til å tolerere det.

 

Og hvilken grenseløs frekkhet er det ikke å definere denne delen av landet som et underskuddsområde på kraft? Det er et av de områdene i landet som har mest vær og vind. Hvor ble det av viljen til å utvikle bølgekraftverk. I Øygarden er en ruin av et eksperimentelt bølgekraftverk fra 1985, som ikke tålte belastningen. Det skulle man tatt lærdom av og så jobbet videre med å utvikle en bølgekraft-teknologi som holdt mål. Hva er gjort fra de vekslende regjeringene? Ingen ting. Vi har bølger i stor stil, med masse energi. Vann i bevegelse er mye mer energirikt enn vind i bevegelse. 4. august ble det inngått kontrakt om de første delene av et større bølgekraftverk i Oregon i USA, med planer om utbygging til over 100 MW. Det ser ikke så galt ut heller, og det er uten vindmøllenes dominerende utseende ute i naturen. Norge kunne ha vært ledende på dette området, men det var ikke utsikt til store nok og kortsiktige nok profitter.

 

Vi har strømmer ute mellom øyene og ute i havet. De er fulle av energi. Vi har masse vind og regn. Dette området er et overskudsområde for strøm basert på fornybare ressurser.

 

 

Men selve nøkkelen er energiøkonomisering, der fint lite er gjort. Naturvernforbundet har dokumentert mulighetene i et omfang som tilsvarer like mye strøm som den kontroversielle Hardanger-linjen. Men det er de ikke interessert i, for Hardanger-linjen er et columbi egg for dem som ønsker høy og kortsktig profitt. Oljeindustriens formidable strømbehov kan dekkes for den tida den er i gang, og samtidig skapes det kapasitet for lønnsom krafteksport store deler av året. Og energiøkonomisering er jo ikke noe bra, for da blir det mindre salg av energi, og mindre inntekter til energiselgerne.

 

Problemet er at under en framskreden kapitalisme med sin offensive profittmaksimering, er at det ikke er vilje til å sette i verk den politikken som ethvert oppegående menneske kan se at vi burde gjennomføre. Det er rett og slett nødvendig at folk tar makta fra kapitalistene og innfører et sosialistisk samfunn, for at fornuften skal få bestemme energipolitikken i Hordaland og resten av landet.

 

Viktige naturvernhensyn er også et sentralt motiv for motstanden mot monstermastene. Men det er slett ikke snakk om noe ensidig eller livsfjernt romantisk naturvern. Det er snakk om sunn fornuft, i ett av Norges mest energirike områder.

 

Kampen om monstermastene i Hardanger rommer gode illustrasjoner på den vampyrøkonomien som brer om seg i Norge. De suger den billige vannkraften ut herfra, og selger den østpå eller til utlandet, med store profitter som lokalsamfunnene ser fint lite til. Og de suger ut olje- og gassforekomstene i rekordtempo, slik at det er tomt når våre barn og barnebarn skal overta samfunnet. Dessuten kjører de oss mot stupet når det gjelder klimautfordringen.

 

Under sluttarbeidet med denne artikkelen gikk 7–800 mennesker i timesvis for å komme inn i området der monstermastene skal ligge. Vi feiret at regjeringen ble tvunget til å godta utredning av sjøkabel. Men først og fremst protesterte vi kraftig mot det «lure» opplegget om å begynne å bygge luftlinjen i den andre enden slik at linjen og traseen låses fast. Det er ikke behov for denne linjen, energieffektivisering er svaret. Det var et privilegium å få være med på en slik mektig og framtidsrettet manifestasjon!

 

4. Kapitalens logikk: 80 dollar i dag er mer verd enn 2500 dollar om 20 år

 

Så godt som alle kapitalister er opptatt av å få kapitalen sin til å vokse. Hvis kapitalen til Kapitalist A vokser langsommere enn kapitalen til hans konkurrent Kapitalist B, vil Kapitalist A i det lange løp være dømt til å tape i konkurransen. Vekst i kapitalen betyr evne til å tilegne seg merverdi fra flere lønnsarbeideres arbeid, og dermed skaper det grunnlag for enda raskere vekst i kapitalen. Et av mine favoritt-sitater fra Marx er dette fra Kapitalens bind 1, kapittel 22:

Utviklingen av den kapitalistiske produksjonen gjør at det stadig er nødvendig å øke den kapitalen som er investert i en industriell bedrift, og konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en ytre tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom en framskridende akkumulasjon.

 

og

Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.

 

Denne tvangsmessige veksten i kapitalen i verden er den avgjørende motoren i en like tvangsmessig rovdrift på naturressurser, på mennesker og miljø, og på de utslippsmulighetene som jordkloden kan tåle.

 

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

 

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, må jo også profitten vokse i samme takt, ellers vil profittraten falle.

 

Men det er altså arbeidsfolks arbeid som skal skape denne profitten, delvis bare gjennom bruk av arbeidskraft (mye av tjenesteytingen), og delvis gjennom bearbeiding av naturressurser og bruk av produksjonsmidler som er skapt av tidligere tiders arbeid (den mer tradisjonelle vareproduksjonen). Å få den faktiske skapingen av profitt til å vokse i dette tempoet, byr på stadig større problemer. Den økonomiske krisen som slo ut for fullt høsten 2008, hadde sin grunnleggende årsak nettopp i at det ble blåst opp «bobler» av liksom-kapital, i form av oppblåste aksjekurser, oppblåste eiendomspriser, og i form av «lure» låneinnretninger som fikk folk til å påta seg lån som de ikke var i stand til å betjene. Bobla sprakk, den internasjonale finanskapitalen gikk rett i bakken, og nå har den fått hjelp av diverse lands stater til å spytte inn kolossale beløp som de ikke har, men som de må låne. Dermed er det en ny runde i karusellen med oppblåsing, denne gang i statlig regi.

 

I denne artikkelen skal jeg ikke forfølge dette resonnementet videre. Jeg skal gå inn på temaet fra en annen kant: Kapitalens veksttvang får nemlig den dramatiske konsekvens at det er rasjonelt for kapitalistene å gi blaffen i framtida. Det er bare de aller nærmeste årene som betyr noe.

 

Tenk deg at du diskuterer med en oljekapitalist. Du påpeker at det ikke er så mange år igjen før verden går tom for den oljen som er lett å få opp. Du trekker den helt korrekte slutningen at da vil prisen på olje bli veldig mye høyere. Så sier du til oljekapitalisten:

Nå får du en pris på 80 dollar per fat olje. Om 20 år er oljeprisen kanskje steget til 2500 dollar per fat. Ser du ikke at det er tåpelig – også for deg som kapitalist – å ta opp denne oljen nå i dag, når du kan tjene så mye mer på å la den ligge?

 

Da smiler oljekapitalisten lurt og sier:

Jeg tjener mer ved å selge oljen for 80 dollar per fat i dag enn jeg gjør på å vente i 20 år med å ta den opp og selge den for 2500 dollar per fat.

 

Mannen er ikke gal. Han praktiserer bare kapitalismens logikk, som går ut på at framtida er nesten ingenting verd. Kapitalistens resonnement er slik: Han driver i en lønnsom bransje, der han regner med å ha en høy avkastning på kapitalen sin. Han regner med å kunne oppnå minst 20 prosent avkastning per år. Hvis han selger ett fat olje i dag til 80 dollar per fat, så kan han investere de 80 dollarene i enda mer oljevirksomhet og få 20 prosent avkastning. Da vil han få en profitt på 16 dollar neste år, slik at de 80 dollarene er steget til 96 dollar. Året deretter vil han få en profitt på 20 prosent av 96 = 19,2 dollar. Da er de opprinnelige 80 dollarene steget videre til 96 + 19,2 = 115,2 dollar. Og slik går det videre i 20 år, fortere og fortere. I år 3 vokser de 115,2 dollarene med 23,04 dollar. Etter i alt 20 år vil de 80 dollarene på denne måten ha steget i verdi til 3067 dollar.

 

3067 dollar er jo mye mer enn de 2500 dollarene som du sier at han kan få solgt oljefatet for om 20 år. Ut fra kapitalismens logikk har han helt rett. Han må oppnå en pris på 3067 dollar om 20 år for at det skal være likeverdig med 80 dollar i dag. Det vil si at en dollar om 20 år er likeverdig med 80/3067 dollar, dvs. 2,6 cent i dag. Det han måtte få om 20 år er altså omtrent verdiløst for ham i dag. Han legger ikke noe vekt på det i det hele tatt.

 

Slik tar kapitalistene sine beslutninger. Det er det som kan gi penger i kassa raskt, som betyr noe. Det som ligger et godt stykke ut i tid, er verdiløst for ham. Framtida utover de nærmeste 8–10 årene er omtrent verdiløs for en kapitalist som satser på å kunne oppnå relativt høy lønnsomhet. Å regne med 20 prosent «kalkulasjonsrente» er ganske normalt.

 

 

Kapitalens logikk bygger på to prinsipper:

 

Det ene er at alle trær vokser inn i himmelen.

 

Det andre er at etter oss kommer syndfloden, men det er så lenge til at det betyr ikke noe.

 

Faktisk er det sånn at de grunnleggende beslutningskriteriene under kapitalismen fører til at man legger liten vekt på framtidige virkninger. Ethvert grunnleggende bedriftsøkonomikurs som inneholder litt om investeringsteori, gir en innføring i dette. Riktignok uten å presentere konsekvensene som faktisk følger av slike beslutningsregler.

 

Hvis man vet at et prosjekt fører til store miljøskader om 30 år, vil det i beste fall bli tillagt en helt bagatellmessig vekt i en investeringskalkyle. Det betyr at man med entusiasme vil akseptere et prosjekt som f.eks. gir 10 millioner kroner i fortjeneste de nærmeste årene, selv om man vet at det fører til svære miljøskader som vil koste 100 millioner kroner å rette opp om 30 år, hvis de i det hele tatt lar seg rette opp. De 10 millionene som man får de nærmeste årene, kan investeres og gi avkastning i alle årene fram mot år 30. Da vil den årlige avkastningen føre til at kapitalen stadig vokser, slik at den om 30 år er blitt til mye mer enn 100 millioner. Dermed vil den kapitalisten som tar ansvar og avstår fra et slikt prosjekt, bli den tapende part og bli utkonkurrert av den offensive og uansvarlige kapitalisten som om 30 år kan betale for miljøskadene og sitte igjen med en pen netto.

 

Kapitalistiske beslutningstakere har en enestående evne til å prioritere den kortsiktige kapitalveksten framfor å se de langsiktige utfordringene i øynene. Poenget er jo at den som får sin kapital til å vokse mye på kort sikt, vinner. Hans kapitals overlegne størrelse kan brukes til å kjøpe opp den som tenker langsiktig. Mange gode og miljøvennlige oppfinnelser er blitt liggende brakk fordi de ble kjøpt opp og uskadeliggjort av store konserner som prioriterte å tjene godt på sine kortsiktige produkter. For eksempel er den miljøfiendtlige bensinbilens altfor langvarige dominans en historie brolagt med slik undertrykking av mer miljøvennlige alternativer.

 

Det er flere grunner til at det er viktig å bli kvitt kapitalismen. Den mest presserende er kapitalismens iboende krav om at kapitalen må vokse. Konkurransekampen mellom kapitalistene tvinger dem til å streve intenst for å få sin egen kapital til å vokse raskest mulig, slik at de kan hamle opp med konkurrentene. Det er selvsagt ingen tilfeldighet når det rundt omkring på kloden sitter millioner av dyktige mennesker med svært høy lønn i lederstillinger eller rådgiverstillinger, der de hver dag gjør sitt ytterste for å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse mye. Stort sett har de også klart det – med visse tilbakeslag som den nåværende økonomiske krisen er et eksempel på.

 

Det er egentlig veldig lett å skjønne at kapitalistisk økonomisk vekst i det lange løp er uforenlig med det faktum at vi bor på en liten klode med begrensede ressurser og utslippsmuligheter. Det er en veksttvang av samme type som kreftcellenes vekst. For noen år siden framla jeg tilsvarende synspunkter for et forum av finansfolk fra ulike miljøer. Topplederen i et av Norges største pensjonsforsikringsselskaper deltok i panelet. Han sa det slik:

«Jo, Dahle har jo rett i dette. Men vi kan ikke tenke slik. Vi har ansvar for å få våre forsikringstakeres kapital til å vokse mest mulig».

 

Han hadde selvsagt rett. Under kapitalismen er det ingen beslutningstaker som har ansvar for å ivareta helheten. Alle beslutningstakere kjemper for at deres kapital skal vokse raskest mulig. Helhetsvirkningen er at det går til helvete. Og millioner av verdens dyktigste mennesker strever intenst for at vi skal komme dit raskest mulig.

 

I et moderne samfunn krever det lite arbeid å produsere ting. I en høyt utviklet økonomi spiller produksjonen av ting en stadig mindre rolle, mens tjenesteyting utgjør en stadig større del av den økonomiske aktiviteten. Tjenesteyting er stort sett lite kapitalkrevende. Det er først og fremst den øvrige vareproduksjonen som er kapitalkrevende. Men maskinene blir billigere og billigere å lage. PC-ene blir billigere, TV-apparatene blir billigere. Det er fordi den økte produktiviteten gjør at produksjonen av ting inneholder stadig mindre arbeidstid. Under kapitalismen prøver man å kompensere for det ved å finne på nye, lure ting som man prøver å få oss til å tro at vi trenger. Men så kommer miljøaktivistene løpende og sier ganske riktig: Vi kan ikke fortsette å bruke knappe ressurser på unødvendige ting.

 

Så hva skal den voksende kapitalen investeres i? Det finnes store investeringsmuligheter i de mindre utviklete økonomiene, som Kina og India, men det tar tid å utvikle dem. Og når kapitalistene investerer der, lager de samtidig helt ødeleggende konkurranse til sine investeringer i tilsvarende produksjon i Europa og USA, slik at det blir tap og konkurser der.

 

Hvordan skal kapitalen kunne fortsette å vokse og finne investeringsmuligheter som får profitten til å vokse tilsvarende? Hvordan skal man klare å få slik vekst i profitten når det går mot slutten på den billige oljen i verden, og man blir henvist til mye mer kostbare og arbeidskrevende energikilder som uhyre forurensende olje fra tjæresand og andre former for kostbar energi?

 

 

Hva med alle de fantasifulle og kostbare vyene for teknologiske løsninger på klimakrisen? Hvordan skal stadig større kostnader la seg forene med det tvangs-messige behovet for å få profittmengden til å vokse og vokse?

 

Millioner av beslutningstakere jobber med å få «sin» kapitalists kapital til å vokse så fort som mulig. Menneskeheten kan ikke bygge sin framtid på et slikt system. Når vi får stadig tydeligere signaler om at vi er i ferd med å nå – og kanskje overskride – naturens tåleevne på flere viktige områder, og at konsekvensene kan bli katastrofale for menneskeheten, vil det være det glade vanvidd å ta de viktige bedriftsøkonomiske beslutningene ut fra prinsipper som ser helt bort fra konsekvenser som ligger mer enn 30 år fram i tid.

 

5. Er det på Aker Brygge at den store verdiskapingen skjer?

 

 

«Oslofolk skaper verdiene i Norge». Slik lød hovedoppslaget i NRKs morgennyheter mandag 9. august. Oppslaget var ganske åpenbart ment som et innspill i debatten om Vestlandsopprøret mot de planlagte «monstermastene» i Hardanger. Resultatet ble en svært interessant illustrasjon av hvordan de ikke-marxistiske samfunnsøkonomene måler verdiskaping.

 

De første setningene i NRK-innslaget lød:

«Oslofolk skaper i snitt over dobbelt så store verdier som folk i resten av landet, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Bare rogalendinger og hordalendinger klarer å skape så vidt mer enn halvparten av en Osloborger … It-folk, konsulenter, advokater og finansfolk ligger på topp i verdiskapning … På en suveren sisteplass ligger nordtrønderne». Tallene, som gjengis i tabell 3, var hentet fra SSBs siste publisering av fylkesfordelt nasjonalregnskap i mars 2010, og de gjaldt året 2007: http://www.ssb. no/emner/09/01/fnr/main.html

 

 

NRK gjenga bare den venstre kolonnen, som viser tallene per innbygger i fylket. Jeg har også tatt med den kolonnen som SSB legger mest vekt på, nemlig tallene per sysselsatt person i fylket. Vi ser at da blir avstanden mellom Oslo og de andre fylkene vesentlig mindre. I den første kolonnen deles fylkets verdiskaping på dem som bor i fylket, og i den andre deles den på dem som jobber der. Mange av dem som jobber i Oslo, bor i de omkringliggende fylkene. Da blir deres verdiskaping registrert på Oslo i nasjonalregnskapet, siden det er der de er sysselsatt. Vi ser også at tallene i høyre kolonne er større for samtlige fylkes vedkommende, og det skyldes selvsagt at ikke hele befolkningen er i arbeid, f.eks. barna, og derfor blir det færre personer å dele fylkets verdiskaping på.

 

Men likevel: Også i den høyre kolonnen kommer Oslo klart bedre ut enn de øvrige fylkene. En nøkkel til å forstå det, ligger i det poenget som NRK refererte: Oslotallene trekkes opp av advokater, finansfolk og it- og konsulentfirmaer. Advokatfirmaer som med en timepris på flere tusen kroner rådgir rikfolk i Norge om hvordan de skal slippe unna skatt, ligger på topp i verdiskaping i de ikke-marxistiske økonomenes verden. Finansrådgivere som tilrettelegger hvordan et verdifullt produksjonsselskap skal slaktes, er også helt i spissen som verdi-skapere. Det avgjørende er at det ytes tjenester som kan selges i et marked. Dette verdsettes i nasjonalregnskapet som «produksjon » til markedspris. I oversikter som gjelder enkeltnæringer eller enkelte fylker, trekker man fra den delen av markedsprisen som er merverdiavgift og plusser på eventuelle subsidier, slik at man bruker det beløpet som produsenten faktisk mottar. Dette kalles «basisverdi» i nasjonalregnskapet. Advokatfirmaer og finansrådgivere behandles her helt på samme måte som entreprenørbedrifter og skipsverft.


 

 

 

De fleste av dem som er ansatt i stat og kommune, arbeider med noe som ikke selges i et marked og som altså ikke har noen markedspris. Det tas med i nasjonalregnskapet som «produksjon» til kostpris, dvs. summen av lønnskostnader, kapitalslit og bruk av varer og tjenester innkjøpt fra andre. NRK illustrerte sin nyhetsmelding med et bilde fra Aker Brygge. Det var i virkeligheten svært treffende, for den ekstremt høyt prissatte «produksjonen» til advokatfirmaene, finansrådgiverne og konsulentfirmaene som er lokalisert der, registreres som verdiskaping av høyeste klasse. Noen raske eksempler: • Når Jens Stoltenbergs økonomvenner lager konsulentfirmaer som leverer skyhøye regninger til offentlige etater for å gi dem råd og analyser som passer inn i et markedsliberalistisk verdensbilde, registreres det som stor verdiskaping.

  • Når det ansettes flere sykehusdirektører med fantomlønner, trekker det verdiskapingen opp, mens de underbetalte damene som gjør jobben på sykehusene, ligger langt under gjennomsnittet i verdiskaping.
  • Når en lønnsom industribedrift i distrikts- Norge slaktes, slik at de Oslo-baserte konsulentene og advokatene og finansakrobatene tjener skyhøye beløp, vokser verdiskapingen kraftig i denne økonomverdenen.
  • Olav Thon framstår som verdiskaper av første klasse, mens de underbetalte damene som faktisk driver hotellene hans blir små ubetydeligheter.
  • Og som nevnt: Kjempeinntektene som skatteadvokater får for å rådgi landets rikeste om hvordan de skal betale minst mulig skatt, plasserer dem på toppen som verdiskapere i dette bildet.

Her snus verden på hodet: De største snylterne framtrer som store verdiskapere, mens de i virkeligheten tilegner seg verdier som andre har skapt eller som «skaper» papirverdier som fordufter når oppblåste aksjemarkeder raser sammen.

 

Kapitalismen i Norge har utviklet seg til en vampyrøkonomi. Norge styres inn i en posisjon der «norske» inntekter skal komme ved å snylte på arbeidsinnsats og naturressurser andre steder i verden. All den nyttige og viktige innsatsen som vanlige slitere i Oslo og utover i landet driver med, framstilles som mindreverdig. De som faktisk bygger landet, skvises ut av dem som suger livsblodet ut av de andre.

 

For at vi faktisk skal kunne bygge landet og bringe menneskeheten videre framover, må kapitalismen vekk, og vi må bygge et samfunn styrt av arbeidsfolk selv. Denne artikkelen har handlet om vampyrøkonomien, og den roper etter en oppfølger om det sosialistiske Norge.

 

Denne artikkelen har forhåpentligvis fått fram litt om beslutningskriterier som vi ikke må finne på å bruke under sosialismen. Jeg jobber med å skrive om det positive: Hvordan vi kan innrette oss under sosialismen, og hvordan vi skal komme dit?

 

Det er det som blir den virkelig spennende artikkelen!