Terra-skandalen – også statens ansvar
Av Torstein Dahle
Stemningen var løssluppen på Highbury stadion i London tirsdag 7. desember 2004. Arsenal vant 5–1 over Rosenborg. Litt skuffende for den norske heiagjengen, men tross alt: En opplevelse å ta med seg for de norske kommunetoppene som var Terra Securities sine gjester på tribunen.
Fire måneder tidligere hadde Terra arrangert Skottland-tur, med militær tattoo i Edinburgh som høydepunkt. I februar 2005 var det tur til Lofoten og skreifiske. Trivelig for de ti rådmennene og ordførerne. Kjekke folk, disse Terra-folkene! Frankfurt, Barcelona, Reykjavik, noen flere London-turer. Litt artig også med snøscootersafari og lavvoleir på Finnmarksvidda!
Men: Er det bare udugelige politikere Terra-skandalen som skal stilles til ansvar? Hva med statens rolle?
Torstein Dahle er leder av partiet Rødt.
På disse turene som Terra sponset, var det som vanlig en orientering om det som i finansspråket kalles for «produkter», dvs. ulike mer eller mindre fikse finanskonstruksjoner. Terra Securities tok vel vare på sine kommunekontakter, for kommunenes finansplasseringer involverte svære beløp. Her var det mye å tjene.
Dette bildet er velkjent fra medienes dekning av Terra-skandalen, der åtte norske kommuner ble påført ufattelig store tap på grunn av høyrisikoplasseringer gjennom den sparebankeide Terra-gruppen. Det gjaldt kommuner som hadde inntekter fra vannkraftproduksjon innenfor kommunens grenser. Tapene gjaldt stort sett finansplasseringer med midler som kommunen selv hadde lånt med sikkerhet i slike framtidige kraftinntekter.
Mediedekningen rettet seg særlig mot de fire Nordlands-kommunene Hattfjelldal, Hemnes, Narvik og Rana. Etter hvert ble det klart at også Bremanger og Vik kommuner i Sogn og Fjordane satt i klisteret. Haugesund og Kvinesdal kommuner har også tapt mye, men har vært mindre i medienes søkelys. Statistisk sentralbyrå anslår i april 2008 det samlede tapet til langt over en milliard kroner. Hattfjelldal topper tapslisten per innbygger: Finansutgiftene økte med 130 millioner kroner i 2007, dvs. nesten 90.000 kroner på hver av de knapt 1.500 innbyggerne.
Fra spesialistkommentarer i finanspressen til moroprogrammer i TV og radio er det samme bildet blitt gnidd inn: Dustete og småkorrupte kommunetopper som trodde de var riktig lure, og som gamblet vilt med innbyggernes penger. En ekstra spiss på det hele var det at fire av kommunene var i Nordland: Å framstille nordlendinger som dumme, er en sikker humorsuksess i mediene sørpå.
Sant nok: Det er utilgivelig gjort av de kommunetoppene som har tilrettelagt disse beslutningene. Det gjelder rådmenn og ordførere, men det gjelder også de formannskaps- og kommunestyremedlemmene som har latt seg blende av fine ord og uttrykk som de ikke skjønte, og som likevel har stemt for å satse på de «produktene» som Terra inviterte til.
Vi skal merke oss at ikke alle har vært like villige med på ferden. I Narvik satt Dagny Pettersen (da SV, nå Rødt) i kommunens kontrollutvalg fra 2003 til 2007. Det siste året var hun leder av utvalget. Hun har vært en pådriver for å sette et kritisk lys på kommunens finanstransaksjoner. I 2005 hadde kommunen nettopp kommet seg på beina igjen etter en stor gjeldskrise. Dagny Pettersen advarte kraftig mot risikoengasjementer etter det kommunen nettopp hadde vært gjennom. Ikke desto mindre investerte kommunen villig i Terras «produkter». Hun har i 2007 og 2008 vært drivende i få råttenskapen fram i lyset – uten å bli spesielt populær hos andre kommunepolitikere av den grunn.
I Rana gikk RVs Ole-Gunnar Leirvaag mot kommunalt nedsalg av kraftverksinteresser, og han krevde at alle finansavtaler med Terra og andre skulle få kritisk lys på seg ved å bli behandlet av kommunestyret og ikke avgjøres av formannskapet alene. I Rana kommune gikk det faktisk så langt at Terra fikk fullmakt til å opptre på kommunens vegne og dermed signerte for Rana kommune på kontrakter som ikke var behandlet av noen i kommunen. Derfor ble det svært viktig at Leirvaag krevde at alle dokumenter skulle på bordet, da elendigheten begynte å komme for dagen høsten 2007. Han krevde åpen behandling og folkemøte på saken, noe Rødt først sto alene om. Senere ble folkemøtet gjennomført.
Disse advarende stemmene var unntakstilfeller i de åtte Terra-kommunene. De kommunetoppene som gikk i spissen for å fremme Terra-pakkene overfor sine kommunestyrer, har gjort utilgivelige feilgrep. For ikke å snakke om dem som har takket «ja» til smøreturer og personlige fordeler, og som har latt sin kritiske sans bli sløvet gjennom såkalte «tillitsbyggende» tiltak i Terra-regi.
Likevel: Er kjernen i Terra-skandalen at kommunetopper har sviktet sitt ansvar overfor kommunens innbyggere og i stedet latt seg bruke av finanshaier til å spekulere med kommunens midler, til dels lokket med smøreturer?
Den nye tid der markedet skal styre
Jeg tror vi kommer nærmere sakens kjerne hvis vi går tilbake til 1980. 1. april 1980 arrangerte det britiske næringsdepartementet et stort seminar med tittelen «The Profits Crisis». De siste par tiårene hadde profittraten vist en sterkt fallende tendens, og bekymringen var stor. Den nye statsministeren, Margareth Thatcher, hadde tiltrådt i mai 1979, og hennes regjering var i startfasen på en kraftig omlegging av politikken til en aggressiv markedsliberalisme, blant annet inspirert av Milton Friedman. Sentrale trekk i den nye politikken var privatisering, angrep på velferdsstaten, innføring av markedstenkning i offentlig sektor. Hun fikk en meget god samarbeidspartner i Ronald Reagan, som ble valgt til USAs president høsten 1980.
Viktige konklusjoner på seminaret 1. april 1980 var at det måtte bli slutt på at fagbevegelsen hindret fall i reallønnen, og en måtte få stoppet den skattefinansierte veksten i sysselsettingen i offentlig sektor. Det var helt nødvendig å få profittraten kraftig opp igjen. Seminaret var et av mange tiltak som var med på å begrunne og gjennomføre den store snuoperasjonen som Margareth Thatcher og Ronald Reagan ble de fremste internasjonale lederne for.
Også i Norge ble den nye politikken satt ut i livet. 4. februar 1981 overtok Gro Harlem Brundtland som statsminister etter Oddvar Nordli. Arbeiderpartiet var da i ferd med å iverksette den norske versjonen av den store internasjonale snuoperasjonen. Det aller viktigste var kanskje omleggingen av rentepolitikken fra en politisk bestemt lav rente til en markedsbasert rente. Men endringer ble satt i gang på bred front: Liberalisering av boligmarkedet, oppmyking av valutareguleringer, innføring av egenandeler i helsesektoren, innføring av markedsmekanismer i offentlig sektor. Da Willoch-regjeringen overtok stafettpinnen 14. oktober 1981, var løpet allerede godt i gang.
Kommunesektoren hadde vokst raskt utover på 1970-tallet. Den andelen av bruttonasjonalproduktet som gikk med til forbruk og investeringer i kommuner og fylkeskommuner, kom opp i 10,8 prosent i 1970 og steg videre til 14,8 prosent i 1978. Fra 1978 ble de økonomiske bremsene satt på, og deretter har denne andelen stått nesten stille.
Profittkrisen gjorde det nødvendig for privat kapital å gå på offensiven mot offentlig sektor på tre måter: Dels ved å prøve å grabbe til seg en god del av de verdiene som det offentlige satt på. I Norge var vannkraftsektoren et opplagt bytte, med enorme beløp investert i kraftanlegg som hadde et meget stort profittpotensial. En beslektet type tiltak var å privatisere offentlige oppgaver, slik at virkefeltet for profittsøkende kapital kunne utvides. Et tredje tiltak var en offensiv for skattelettelser, og at offentlig sektor skulle legge beslag på mindre av den merverdien som ble produsert i samfunnet.
Internasjonalt utviklet det seg på 1980-tallet en ny, markedsrettet ideologi for offentlig sektor under betegnelsen «New Public Management». Den fremmet markedsorientering på bred front, med stikkord som konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprissetting. Internasjonalt var Verdensbanken en av pådriverne for iverksetting av denne ideologien.
Det er hensiktsmessig å skvise kommunene, slik at de får for trange rammer til å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Det bidrar til å presse kommuner og fylkeskommuner til å selge noen av de store samfunnsmessige verdiene de sitter på. Og det fremmer presset for å overføre kommunale oppgaver til private.
På første del av 1980-tallet ble Norge preget av raskt voksende oljeinntekter. De gikk ikke til kommunesektoren. Da oljeprisen sank kraftig i 1986, ble derimot kommunesektoren rammet av kutt. Det ble tråkket kraftig på bremsene i norsk økonomi, og arbeidsløsheten steg dramatisk. I noen få år fikk kommunene da tilført penger for å kunne sysselsette arbeidsløse på tiltak, men så var det slutt.
Etter 1992 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt. Kommunesektoren har altså tapt terreng i forhold til resten av norsk økonomi hvert eneste år – og da har vi dessuten sett helt bort fra olje- og gassinntektene, som på ingen måte har gått til kommunene. Det svært spesielle høykonjunkturåret 2006 er det eneste året da kommuneinntektene har vokst raskere enn Fastlands-Norges BNP. Fra og med 2007 er vi tilbake til den gamle trenden.
Midt på 1990-tallet begynte kommunesektoren å gå med underskudd. Nasjonalregnskapets viste underskudd for 1997 med 2 milliarder, 6 milliarder for 1998 og 10 milliarder for 1999. Deretter ble underskudd i denne størrelsesordenen regelen og ikke unntaket.
Det politiske presset mot kommunene for å finne «lure» økonomiske løsninger økte. Markedstenkningen ble fremmet stadig mer offensivt. Presset pågikk under vekslende regjeringer, som en stafett uavhengig av partifarge. Energiloven i 1990 blottla hele vannkraftsektoren for markedskreftene. Med EØS-avtalen i 1992 ble Norge underlagt EUs fire «friheter» : Fri bevegelse av kapital og arbeidskraft, og fri bevegelse av varer og tjenester. EØS-avtalen har hatt stor betydning for å presse markedstenkningen inn også i kommunesektoren.
Den nye tid førte til at kommunene til stadighet fikk besøk av forskjellige slags konsulenter. Mot svært god betaling hjalp noen av dem til med å iverksette markedsorienteringen og innsparingstiltakene. Andre konsulenter hadde penger å by på: Hvis kommunen ville frigjøre kapital til å løse sine egentlige oppgaver, kunne den selge kraftverk, eiendommer, kollektivtransportselskaper og annet av verdi. Det ble kalt for kapitalfrigjøring. Vannkraftkommunene var særlig populære objekter for slike besøk. Etter at energiloven hadde gjort produksjon av vannkraft til en markedsstyrt aktivitet med sterkt svingende priser, ble det argumentert med at dette var risikopreget virksomhet med stor usikkerhet, og egentlig ganske fremmed for en kommune. Konsulentene la ikke noe vekt på at de aller fleste vannkraftkommuner hadde kraftproduksjon basert på svært lav produksjonspris, og at det var omtrent utenkelig at det skulle være mulig å tape på slik produksjon.
Om «kapitalfrigjøring» og finansforvaltning – kommunal risikosport
En rekke kommuner og fylkeskommuner solgte kraftverksandeler til priser som vi i dag vet var spottpris. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. På samme tid ble verdien av de eierandelene de hadde i behold i kraftsektoren, anslått til å ha en verdi på mer enn 130 milliarder kroner. Det var sannsynligvis et altfor lavt anslag.
Egentlig var det ganske enkelt å se at strømprisene i Norge ville komme til å stige etter hvert som nye kabler knyttet Norge sammen med europeiske land med atskillig dyrere og mer forurensende kraftproduksjon enn oss. Men den nye tid la ikke vekt på langsiktig samfunnsplanlegging. Tvert imot var man i pakt med moderne tenkning hvis kommunen solgte, slik at man fikk bedre armslag til oppgavene sine, og dessuten kunne man plassere salgssummen i finansmarkedet og få god avkastning.
Mange kommuner drev slik «kapitalfrigjøring» og solgte arvesølvet til priser som man i ettertid ofte måtte konstatere var billigsalg. Likevel kunne det bli store beløp i forhold til kommunens løpende budsjetter. Dermed kom en del kommuner i den situasjon at de fikk mange penger i banken.
Det var ikke Regjeringen og Stortinget tilfreds med. I den nye tid var det viktig at både staten og kommunene prøvde å få god avkastning på kapitalen sin. Kommunene måtte plassere pengene slik at de fikk god avkastning. De måtte drive aktiv finansforvaltning. De mest moderne kommunene hadde rådmenn som var aktive i finansmarkedene.
Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:
«Kommuner og fylkeskommuner skal forvalte sine midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås, uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko, og under hensyn til at kommunen og fylkeskommunen skal ha midler til å dekke sine betalingsforpliktelser ved forfall.»
I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko».
Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likviditet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markedsrisiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko). Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.
Hvis du nå har falt av lasset i lesingen, er du i godt selskap. Hvordan i all verden skal et vanlig kommunestyremedlem kunne klare å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene?
Men det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet kunne konstatere at man hadde gitt klare retningslinjer i forskrifts form, og at de Terra-kommunene som hadde slike finansforvaltningsreglementer, hadde brutt dem. Og noen hadde ikke de påbudte reglementene i orden. Dermed kunne departementet triumferende konkludere med at dersom departementets retningslinjer var blitt fulgt, så hadde ikke denne skandalen skjedd, og at departementet dermed er uten ansvar.
La oss gå inn på nettet og finne et tilfeldig eksempel: Andebu kommune i Vestfold, med 5.000 innbyggere. Der hadde formannskapet oppe en sak i slutten av 2005 og våren 2006 om endring i kraftfondets porteføljesammensetning. Fondet var på nesten 120 millioner kroner. Av dette har man 9,3 prosent i globale aksjefond og 9,8 prosent i hedgefond. Formannskapet skulle ta stilling til om man skulle øke andelen i globale aksjefond til 11,5 prosent og andelen i hedgefond til 10 prosent, samt begynne å satse litt på norske aksjefond. Redegjørelsen til formannskapet melder at «Det foretas for tiden vurderinger knyttet til en nærmere implementering av porteføljen i tråd med langsiktig strategi. Dette vil innebære en økt risiko, men også mulighet for økt avkastning.»
Hvordan hadde du følt deg som formannskapsmedlem i Andebu? På trygg grunn? Kommunen har fått hjelp av finansrådgiverselskapet Wassum. Men heller ikke Wassum kan ha full oversikt over investeringsalternativer av denne sorten. I den finanskrisen som er under utvikling i verden nå, har verdens fremste eksperter på slike vurderinger tabbet seg ut. Standard & Poor's, som regnes som det kanskje fremste kredittvurderingsselskap i verden, kritiseres nå hardt fordi investorer har tapt 125 millioner dollar på obligasjoner som Standard & Poor's vurderte til toppkarakteren AAA.
Hedgefond er fond der lederen for fondet har spesielt vide fullmakter til å endre investeringsstrategi, uten å spørre dem som har plassert penger i fondet. En av de mest berømte hedgefond-skandalene var LTCM (Long-Term Capital Management), som gikk konkurs i 1998 med 4,6 milliarder dollar i tap. I styret for hedgefondet satt blant annet Myron Scholes og Robert Merton. De to hadde i 1997 blitt tildelt Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med å utvikle forståelse for akkurat den type investeringer som hedgefond vanligvis engasjerer seg i, nemlig såkalte derivater.
Det er det glade vanvidd å tillate norske kommuner å plassere svære beløp i internasjonale finansmarkeder. Kommunene skal ivareta viktige oppgaver for innbyggerne, ikke drive finansspekulasjoner.
I kjølvannet av Terra-skandalen har den ene etter den andre av rådmenn og ordførere stått fram og fortalt at deres kommune har full kontroll – gjerne med en litt hånlig nedlatende kommentar til disse dustete nordlendingene. Oslos ordfører Fabian Stang beroliget Oslos innbyggere med at «I Oslo er vi så store at vi driver profesjonelt». Meget betryggende!
Både departementet, regjering og storting har dullet kommunene inn i den illusjon at de gjerne kan plassere enorme beløp i finansmarkedene internasjonalt, hvis de bare har kontrollen og følger finansforvaltningsreglementet. De har gjort det klart at de forventer at kommunene driver med «moderne» finansforvaltning for å få god avkastning. Og siden Stortinget har vedtatt at det skal skje «uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko», har man liksom sitt på det tørre.
Terra og departementet åpner døren til helvete
Terra-gruppen er eid av 78 norske sparebanker. Den er organisert i et større antall aksjeselskaper som hver tar seg av ulike deler av det finansielle tjenestespekteret. Gruppen har også et skadeforsikringsselskap og et eiendomsmeglerselskap. Gruppens kjerneverdier er «offensiv, langsiktig, redelig, tilgjengelig og involverende», og den beskriver seg selv som «Finanshuset som leverer pålitelige og verdifulle tjenester»
Terra-gruppens utgangspunkt i norske sparebanker har vært med på å gi den innpass i en rekke norske kommuner. De har kunnet bygge på den tilliten som de fleste norske sparebanker nyter godt av. Inntil skandalen eksploderte i november 2007 het Terra-gruppens konsernsjef Ola Sundt Ravnestad. Han var også var styreleder i Terra Securities ASA.
Terra Securities het tidligere Terra Fonds. Navneskiftet markerte den stadig mer internasjonale orienteringen. Selskapet var et heleid datterselskap av Terra Markets AS, som igjen var et datterselskap av Terra-Gruppen AS. Men Terra Markets var ikke et heleid datterselskap. Familiene til konsernsjef Ola Sundt Ravnestad og Terra Markets administrerende direktør Odd Arne Pedersen eide 33,27 prosent, slik at det ble 66,73 prosent på Terra-Gruppen AS.
Kommunene var en viktig målgruppe for Terra Securities. Og stilen var offensiv og kreativ. En ting var de kommunene som hadde mye penger å plassere fordi de hadde solgt kraftverksandeler. Men det var også andre måter å skape bissniss på.
Hæren av konsulenter som prøvde å få kommunene til å selge, la stor vekt på at det var så usikkert å drive med kraftproduksjon. Ikke var det så veldig profitabelt heller, i forhold til hva man kunne få solgt kraftselskapet for. Men hvis man ikke ville selge kraftselskapet, kunne kommunen likevel sikre seg stabile, langsiktige budsjettrammer, ved å inngå langsiktige salgskontrakter som bandt prisen på den kraften som kommunen hadde å selge. Da var prisen blitt en fast størrelse, det var ikke lenger noen usikkerhet, og kommunen visste hva den hadde å rutte med i framtidige budsjetter. Det måtte vel være kjekt?
Flere falt for den argumentasjonen. Ganske bemerkelsesverdig er det at Odda kommune, som virkelig forstår hvilke verdier som ligger i vannkraften, presterte å inngå en kontrakt i 2002 der konsesjonskraften som kommunen fikk til lav pris, ble videresolgt til en fast pris for en tiårs periode. Ved utgangen av 2007 hadde Odda kommunes tap ved å binde seg til å selge til det lave prisnivået i 2002 kommet opp i 50 millioner kroner. Det er anslått at kommunen kan tape 130 millioner til i de gjenværende fem årene av kontraktstiden. Det er selvsagt et usikkert anslag, og tapet kan bli både større og mindre. Tabbeavtalen ble inngått etter råd fra kraftmeglere, mens advarsler fra det kommunalt eide energiselskapet Odda Energi ble feid til side. RVs Terje Kollbotn kjørte kraftig ut mot avtaleopplegget, men motstanden slo ikke gjennom i kommunestyret.
I 2000 solgte Narvik kommune konsesjonskraften sin for 50 år framover, til en fast pris uten noen form for prisregulering. Allerede nå er tapet kommet opp i 150 millioner kroner, og det er 42 år igjen av avtalen. Tapene ved disse kraftsalgene ligger i at kommunene går glipp av muligheten til å selge kraften sin til de vesentlig høyere prisene som er forventet i årene framover. I stedet vil den prisøkningen gå i lommen på dem som står som kjøpere i disse kontraktene.
Men Terra Securities gikk enda et skritt lenger. Når kommunen gjennom denne typen langsiktige kraftsalgskontrakter hadde bundet seg til en bestemt pris på strømmen, ville jo kraftinntektene bli helt stabile årlige beløp. En slik stabil kontraktsfestet inntektsstrøm kunne man jo bruke som sikkerhet for lån. Da kunne man få et betydelig lånebeløp til disposisjon nå, i stedet for å vente på at kraftinntektene skulle bli innbetalt. Så kunne man i stedet benytte de faste kraftinntektene til å betale renter og avdrag på lånet. På den måten kunne kommunene slippe å selge kraftverksandelene sine og likevel få mer penger å bruke nå. Det måtte jo være et opplegg som kunne la seg selge inn hos kommunene.
Dessuten: Hvis man hadde fått seg et svært beløp i form av lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter, så ville det jo ikke være riktig å bruke opp alt med en gang. Da kunne Terra Securities være behjelpelig med å plassere pengene på gunstig vis i finansmarkedet. Det var jo enda lurere.
Nå var det en hake ved det siste tiltaket, for kommuneloven setter forbud mot å låne penger for å drive finansspekulasjoner. Men Terra hadde svar på rede hånd: Dette var jo egentlig ikke et helt vanlig lån. Lånet hadde sikkerhet i framtidige kraftinntekter, som det var inngått salgskontrakt på. Egentlig kunne man kalle det forhåndsalg av kraftinntekter, for på en måte var det jo det dette gjaldt? Og salgsinntekter var det lov å plassere i aksjer og obligasjoner. Dermed burde jo dette også være lov?
Resonnementet er ganske spenstig. Kommunene har jo en del andre inntekter også. De har skatteinntekter, og de har overføringer fra staten. Det meste av disse inntektene vet man jo at man får, så da kunne man kanskje forhåndselge den delen av antatte skatteinntekter som man kunne være helt sikker på å få i de kommende årene? I Narvik begynte man faktisk også på slike resonnementer, men da begrenset til eiendomsskatt. Når man begynner å «forhåndsselge» skatteinntektene, er det likevel såpass vidløftig at de fleste skjønner at det lukter svidd.
Terra lagde en pakke sammen med DnB Markets, og tok kontakt med ulike kommuner. Hos Vik kommune i Sogn og Fjordane ble det napp i 2001. Terra-pakken fra 2001 gikk ut på at Vik kommune inngikk avtale om å selge konsesjonskraft til fast pris i 10 år, mot å motta et fast beløp på 9,75 millioner kroner hvert år. Dette beløpet skulle så DnB Markets bruke som renter og avdrag på et lån på 69,2 millioner kroner. Men det ble ikke kalt for lån, det ble kalt for «finansielt salg av konsesjonskraft». En våken revisor i Sogn revisjonsdistrikt mente at dette var langt utenfor kanten av kommunelovens forbud mot å låne penger for å spekulere i finansmarkedene. Han skrev til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som også syntes dette så tvilsomt ut. Derfor skrev Fylkemannen til departementet. Av brevet gikk det tydelig fram at pengene var brukt til å kjøpe aksjer og obligasjoner, og Sogn revisjonsdistrikt konkluderte med at «etter kommunelova § 50 er det ikkje høve til å låna til kjøp av aksjar og obligasjonar».
Departementet var imidlertid preget av den nye tids moderne syn på finanskonstruksjoner. Terras «produkt bar jo det fine navnet «finansielt salg av konsesjonskraft», og departementet konkluderte derfor med at «Departementet finn at avtalen mellom Vik kommune og DnB Markets ikkje kan likestillast med lån».
Selv om det altså tydelig framgikk at de 69,2 millionene allerede var plassert i aksjer og obligasjoner, tok departementet med en formulering om at «Departementet vil generelt understreke at det er viktig at kommunane opptrer som profesjonell motpart med eit medviten forhold til risiko, og at ein søker å minimere eksponeringa for risiko. I denne saka legg departementet til grunn at Vik kommune ikkje har teke risiko som bryt med gjeldande lov og forskrift.» Sterk melding fra departementet. Det er ubegripelig hvordan man kunne forutsette at lille Vik kommune med under 3.000 innbyggere skulle kunne opptre som «profesjonell motpart i dette markedet».
Det er knapt noen finansfolk som fatter hvordan departementet kunne konkludere med at dette ikke var et lån: Man får 69,2 millioner utbetalt mot å forplikte seg til å gi banken de 9,75 millioner kroner som man skal motta årlig i 10 år som betaling for solgt konsesjonskraft.
Terra brukte papiret for alt det var verdt, og mer til. Offensivt støvet man rundt til diverse kraftkommuner, og slengte departementets godkjenning på bordet.
Nå i 2008 har departementet spurt Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere saken. Og vurderingen gikk selvsagt ut på at dette var et lån.
Milliardtap – og kommunenes innbyggere får regningen
Terra Securities ble mer og mer dristig i sine anbefalinger til kommunekundene. Provisjonsinntektene strømmet inn. Den amerikanske Citigroup lagde noen lånekonstruksjoner som Terra anbefalte, men som viste seg å bli rammet av den begynnende amerikanske finanskrisen utover våren og sommeren 2007. Citigroup lagde en ny konstruksjon, der de godtok å ta de tapsutsatte papirene som innskudd i en ny type finanspakke som var blåst opp med lån, men der kommunene beholdt tapsrisikoen og måtte spytte inn mer egenkapital hvis tapspapirene sank ytterligere i verdi.
I stedet for å innrømme at de hadde gitt et dårlig råd som var i ferd med å gi tap, prøvde Terra Securities å gi inntrykk av at de nå kunne tilby et opplegg som var enda bedre enn de papirene som kommunene allerede hadde. Terra fortiet at risikoen dermed ble mangedoblet. Og så sprakk det.
Det er ingen tvil om at selgerne i Terra Securities må ha visst at denne konstruksjonen var i strid med kommuneloven, som de selvsagt kjente svært godt etter årevis med rådgivning til kommunene.
Utover høsten måtte flere av kommunene spytte inn mer penger for å overholde Citigroups krav til verdien av innskuddet i de nye pakkene. Det begynte å brenne under føttene på Terra Securities og deres selgere.
Onsdag 28. november 2007 slo Terra Securities seg selv konkurs. Etter styremøter i Terra-Gruppen og Terra Securities ble det fattet vedtak om å gå til skifteretten. Det var styreleder Gabriel Block Wathne i Terra-Gruppen og Ola Sundt Ravnestad i egenskap av både styreleder i Terra Securities og konsernsjef i Terra-Gruppen som presenterte beslutningen overfor mediene.
Realiteten var at Terra-Gruppen og dens eiere på denne måten trakk opp stigen under seg. De utslettet det formelle leddet som kommunene ville komme til å få krav mot. Det er ytterst tvilsomt om Terra Securities egentlig var konkurs. Riktignok hadde Kredittilsynet varslet at de ville miste konsesjonen, men på grunn av klagefrister ville det gå minst 14 dager før det var en realitet. Det var i virkeligheten bare kommunene som hadde vesentlige krav mot Terra Securities, og for kommunene var det avgjørende viktig at selskapet kunne bistå dem med å minimere tapet, blant annet ved å bruke sin kontakt med Citigroup til å finne best mulige løsninger.
Men sparebankene og Terras ledelse var mest opptatt av å redde sitt eget skinn. De lot kommunene i stikken.
Kommunal- og regionaldepartementet hadde gjennom en åpenbart feilaktig uttalelse i 2002 åpnet døren ut til denne elendigheten. Dersom departementet hadde kommet med en korrekt uttalelse i 2002, ville ikke kommunene ha kunnet komme ut i uføret. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å gi råd til kommunene eller minimere deres tap.
Den norske staten er en svær aktør i de internasjonale finansmarkedene gjennom Oljefondet, som nå heter Statens Pensjonsfond Utland. For Citigroup er det av stor betydning å ha et godt forhold til den norske staten. Hvis finansminister Kristin Halvorsen hadde tatt kontakt med Citigroup og påpekt at det var uakseptabelt at norske kommuner ble påført store tap på denne måten, og at det var svært viktig å finne løsninger som kunne gjøre tapene minst mulig, er det mye som tyder på at banken ville ha prøvd å strekke seg langt. Finansministeren uttalte sin bekymring. Men hun gjorde ikke noe for å stille opp med Finansdepartementets kompetanse eller deres påvirkningskraft. Hun satt og så på at kommunene seilte rett ut i katastrofen.
Alle toet sine hender og var opptatt av å fri seg selv fra ansvar. De understreket – ganske riktig – at det var helt uforsvarlig og formodentlig i strid med lov og forskrift at kommunene hadde gått inn på disse avtalene. Og kommunetoppene som hadde opptrådt på en så klanderverdig måte, var selvsagt svært enkle å peke på. Med en del spydige lederartikler og noen gode doser med humorprogrammer om tåpelige og griske nordlandspolitikere på sin side, hadde de ansvarlige rikspolitikere lett spill.
Nå er det tid for drastiske budsjettkutt i flere av de kommunene som er rammet. Dermed blir regningen plassert. Det er innbyggerne i kommunene som får svi. Deres tabbe er å ha valgt inn politikere som ikke ivaretok sitt ansvar, men som lot seg rive med i den nye tids markedsorientering og finansspill.
Det er en sur lærdom. Vår utfordring er å rette søkelyset mot dem som mest fortjener å få det på seg. Kommunetopper som svikter må stilles til ansvar. Men enda mer må oppmerksomheten rettes mot dem som er lengre oppe i systemet. Og mest må den rettes mot systemet selv.