Hvem skal betale for fildelinga? (debatt)

Av Tor Otto Tollefsen

2009-03

Alle jeg kjenner som har vært i Thailand, har kommet hjem med en bunke piratkopiert film, musikk eller programvare. Ingen av dem betrakter seg som forbrytere av den grunn. De synes liksom det er lovlig å snyte Time Warner eller Microsoft for en mikropromille av profitten. Dette sier litt om at moral er en ganske relativ sak, hvor det som til enhver tid regnes som rett og galt, kan være temmelig situasjonsbestemt.

Nå trues imidlertid denne piratgeskjeften med døden. Ikke som følge av effektiv kriminalitetsbekjempelse, men fordi Internett har gjort all musikk og film tilgjengelig med et tastetrykk. Kopiering og salg av fysiske medier blir i prinsippet overflødig. Piratene kan ikke lenger tjene penger på kopiering av produkter som likevel er gratis og tilgjengelig for alle. Dette er opplagt et framskritt. Men heller ikke den seriøse musikeren eller forfatteren tjener penger når folk laster ned musikk eller bøker på denne måten, med mindre det utvikles kompensasjonsordninger som er levedyktige og allment godtatte.

 

Hittil har produksjonsselskapene og forlagene vært ganske bakpå i dette spørsmålet. De mest konservative mener det handler om å lære forbrukerne moral; piratkopiene fra Thailand sier jo noe om hvor vellykka det ville bli. I USA og EU har nå hovedstrategien mot ulovlig fildeling vært å forfølge «lovbryterne» individuelt, med ganske dårlig – og til tider tragikomisk – resultat (i USA er nå enkeltpersoner tiltalt og dømt til å betale urealistiske erstatningsbeløp (http:// tinyurl.com/nh982z) for ulovlig nedlasting). Saken om Pirate Bay er også et ferskt eksempel (http://no.wikipedia.org/wiki/ The_Pirate_Bay) . Deretter har man forsøkt å presse linjeleverandørene, som Telenor, til å blokkere brukere som laster ned ulovlige kopier. Det siste er både en håpløs og direkte uetisk oppgave, det forutsetter overvåking av forbrukernes atferd på nettet i et omfang som bryter med alle prinsipper om personvern. Dette har både Venstre (www. venstre.no/artikkel/21182) og SV (tinyurl. com/dklwz4) forstått. Men ingen av dem har hittil foreslått realistiske løsninger for å ivareta opphavsrettighetene. Et forslag fra Rødt (tinyurl.com/l9ba6k) om å betale via skatteseddelen faller på sin egen urimelighet. Men det sier seg selv at slike løsninger bør komme på plass ganske snart, før alle tog har gått.

 

Kulturarbeidere jeg snakker med, har delte meninger om det som nå skjer. Ikke så rart. De som lever av å skrive eller spille er jo avhengige av å få solgt produktet sitt på et marked. Noen klarer ikke å se for seg at dette kan skje på annen måte enn som et reint varebytte i en markedsøkonomi. Men kultur er jo egentlig et møte mellom mennesker, en samtale der mennesker deler erfaring, følelser og kunnskap med hverandre. Musikeren formidler opplevelser med tekst og toner. Kunstneren gleder, trøster eller provoserer. Forfatteren forteller en historie som i beste fall berører den som leser henne, eller bringer ny kunnskap eller opplevelse inn i andres liv. Mennesket er faktisk aleine om å utveksle fortellinger om seg selv på denne måten. Ved å redusere slike samtaler til et reint varebytte, gir de Marx rett når han skreiv at under kapitalismen vil enhver transaksjon mellom menneskene til slutt bli en vare, et objekt på et marked.

 

Denne markedstenkinga har også en annen betenkelig side: Når kultur er en vare, vil bare den som kan betale ha tilgang. Og da får plutselig problemstillinga en klassedimensjon. Enda tydeligere blir dette dersom vi ikke bare snakker om overskuddsproduksjon som kultur, men om nødvendig kunnskap, viten vi trenger for å overleve: Når global industri tar patent på genmaterialet i korn, må fattigbønder i tredje verden plutselig betale for såkorn som tidligere har vært gratis (Utviklingsfondet om dette: http://tinyurl.com/ktgtwf ). Når forskning om farlige epidemiske sykdommer blir patentert og formelen for medisinen blir holdt hemmelig, dør fattige afrikanere av aids fordi medisinen er for dyr ((http:// www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.462372). Disse kunne vært reddet dersom forskningen hadde vært åpen og tilgjengelig, og medisinen billig. Bønder kunne fått mer ut av avlingene sine om forskninga rundt genbanken var frigitt. Slik tjener kapitalinteressene på at kunnskap er forbeholdt den som kan betale for det. De fattige betaler dyrt. Og de aller fattigste dør.

 

I en annen og bedre verden vil slik kunnskap være tilgjengelig i en database eller en wiki. Alle som hadde behov eller kompetanse, kunne laste ned oppskriften. Dette skulle være den selvfølgelige, demokratiske og humane løsningen. Alt annet ville blitt sett på som kynisk, bedragersk og menneskefiendtlig. Hvis jeg skulle utlede ett prinsipp, måtte det bli dette: – Vår samla kunnskap om og tilgang på kultur, historie og vitenskap er menneskehetens selvsagte felleseie. Denne tilgangen skal være gratis og for alle.

 

Så kan du innvende at dette er det reine utopia. Mulig det. Muligens ikke. Det finnes forholdsvis ferske eksempler på at noe er under utvikling, på flere fronter: NTNU (itunes.ntnu.no/pc.html) og USI (itunes.uis.no/) legger nå ut forelesninger gratis på iTunes, NRK legger ut sine mest populære programmer til fri nedlasting (tinyurl.com/pna5lg), for å nevne noen norske. Wikipedia (no.wikipedia.org/wiki/ Hovedside) er jo allerede godt etablert. Og flere og flere lisensierer produktene sine under Creative Commons (no.wikipedia.org/wiki/Creative_Commons)

 

I debattboka Delte Meninger, initiert av fornyingsminister Heidi Grande Røys (kan lastes ned som ebok her: http://f9.no/dm/) drøfter Hendrik Storstein Spilker (tinyurl.com/kne6zk) mulige inntjeningsordninger for digitale åndsverk som publiseres på nett. Det vises til beregninger som hevder at om lag 20 kroner per måned per Internettbruker mer enn dekker royalties til forfattere og musikere. Med dagens teknologi er det helt mulig å registrere antall nedlastinger av en fil. Dermed kunne skaperne få betalt, med ganske stor treffsikkerhet, i forhold til popularitet.

 

Så hvem skal betale? La meg heller spørre: Hvem tjener på det? De aktørene som i dag henter inn flest kroner på innholdsformidling via Internett, er linjeleverandørene. Det finnes gode argumenter for at det er de som bør betale for gildet. Deres produkt, bredbåndslinjene, har nemlig liten verdi uten at noen produserer innhold. Lovlige nedlastingstjenester som iTunes eller Spotify tar inn småpenger sammenlikna med disse. Den største linjeleverandøren i Norge er Telenor.

 

Så kan det selvfølgelig innvendes at det likevel blir kundene som betaler via regninga til (for eksempel) Telenor, og det blir urettferdig dersom forbrukere som laster ned lite, skal subsidiere de som laster ned mye. Men ser vi nærmere på praksisen i dag, er det faktisk sånn at linjeprisene fra Telenor og Get allerede er differensierte, nettopp avhengig av båndbreddeforbruk. Det kan ikke være noen heksekunst å tilpasse for eksempel Tono-avgiften til den eksisterende prisstrukturen. Et slags «kassettavgiftsfond » for digital distribusjon. Det er ikke engang sikkert at sluttprisen behøver å bli dyrere, når Telenor og Get likevel må konkurrere på pris i markedet.

 

Det virkelig framtidsretta ved denne modellen, er at den ville være uavhengig av om bredbåndstilgang er et privat eller statlig ansvar. Dette vil fungere innafor rammene av en markedsøkonomi som vi kjenner den, men også som overgang mot et felleseie (som jeg personlig ville foretrekke), hvor kulturarbeidere og forskere får betalt av fellesskapet, gjerne gjennom differensierte løsninger.

 

Tor Otto Tollefsen