Den store ml-boka (bokomtale)
Av Tor Otto Tollefsen, Taran Anne Sæther
Jon Rognlien og Nikolai Brandal:
Den store ml-boka Norsk maoisme sett nedenfra
Kagge forlag, 2009
Det skal innrømmes at det er med en viss motvilje vi skriver denne omtalen. Ikke først og fremst fordi vi har hatt, og fremdeles har, tilknytning til bevegelsen og perioden som omtales. Heller ikke fordi vi har hatt skiftende syn i den interne debatten og ofte selv vært i opposisjon. Det vanskelige er forfatternes utgangspunkt og posisjon i forhold til sitt eget prosjekt.
På omslagets bakside står overskriften: «Ingen var enige om at det hadde vært en fin tur». Dermed slår forfatterne an tonen, og resten av boka går – stort sett – i samme melodi. På mange måter er dette utsagnet bokas underliggende motto. Unntaket framkommer når mottoet faktisk blir motsagt av intervjuobjektene. Noe av det mest påfallende i alle disse fortellingene er nemlig mangfoldet og engasjementet i de retrospektive betraktningene.
Boka er strukturert i en slags temakapitler. Disse er ikke lagt opp kronologisk, men tar for seg forskjellige emner knytta til, tja, forfatternes assosiasjoner? Overskriftene er slik: «De riktige tankene», «Sjølproletariatets diktatur», «Væpna til hva?» også videre.
Noen kapitler er leseverdige som frittstående innlegg. «Maoismens steder» tar blant annet for seg maoismens mange utrykk i andre land, særlig de europeiske retningene. Her blir det tydelig hvilken innflytelse Mao og Kina hadde på den europeiske venstresida ved overgangen mellom 60- og 70-tall. Det overlates mer til leseren og selv reflektere over hvordan den norske bevegelsen skilte seg kvalitativt fra andre «maoister». Tendenser som førte ut i rein terrorisme eller bygerlija-teorier fikk aldri fotfeste i det norske miljøet. Gjennom intervjuene blir vi kjent med enkeltmennesker som har deltatt i «rørsla» i kortere eller lengre perioder. Dette er faktisk spennende lesning. Der kommer også de etter hvert voksne barna til de gamle raddisene til orde. Det er tankevekkende å lese hvordan barna minnes oppveksten med foreldre som var politiske aktivister, om sommerleire, den politiske vennekretsen, de teoretiske diskusjonene, og ikke minst oppdragelsen. Men noen av intervjuene skjemmes av at spørsmålene som stilles er svært ledende. Noen steder blir det pinlig når intervjueren liksom løper av sted med sin konspirasjonsfølelse. Når en kommer til slutten av boka, sier forfatterne (side 302): «En forsker kan ikke tvinge sine kilder i kne.» Sant nok, men har disse forskerne lest sin egen tekst?
Det harseleres ganske friskt over de samme tingene vi gamle m-l-ere selv har moret oss over i årevis, som de mest absurde utslagene av praksisen med dekknavn, den «arbeideristiske» kulturforståelsen som tillot marsjer og folkemusikk men ikke rock og pop, og mer av sånne lattervekkende historier. Dette kan vi allerede ut og inn, men det tåler godt repetisjon. Til glede for nye lesere, som det heter.
Boka tematiserer hemmeligholdet, den underdanige disiplinen, styringen ovenfra og den autoritære organisasjonen. Her er ledelsens forhold til Albania, Kina og Pol Pot i Kambodsja, litteratur og musikk, sommerleir og dekknavn, «blinde snuoperasjoner » blant områdene som behandles. Boka begynner og slutter med forfatternes betraktninger over hvordan boka kan eller bør leses. Teksten utrykker langt på vei sympati for mange av dem som slutta seg til m-l. Forfatterne ber oss raust om å huske at m-l-erne var mennesker.
Men denne rausheten gjelder ikke de som satt i ledelsen i det som kalles «kvalitetstiden », det første tiåret etter at SUF brøt med moderpartiet SF. Sympatien motsies av en repeterende og forstyrrende tendens til å latterliggjøre og demonisere, særlig går det hardt ut over folk som Pål Steigan, Jorun Gulbrandsen og – tro det eller ei – Dag Solstad. Noen ganger er det vanskelig å forstå hvilken relevans kommentarene har. Som her, i en hale til et sitat av Pål Steigan fra hans bok Den himmelske freds plass fra 1980, hvor Steigan beskriver klassesammensetningen på Bryn i Oslo. Først Steigan:
«I 1970 gjorde jeg en undersøkelse som viste at det var større arbeiderandel i villa-bebyggelsen på Hellerud enn det var i blokkene på Tveita. … Det er altså ingen frase når jeg sier at Bryn og Hellerud var arbeiderbydeler. Det er en strengt nøktern sosiologisk beskrivelse».
Forfatternes kommentar:
«… Ikke noe gæernt i å være lokalpatriot, heller ikke om man skal være arbeidernes fortropp og delta i verdensrevolusjonen. Da Steigan foretok denne undersøkelsen, må han ha vært 21–22 år gammel. Det kunne vært interessant å vite hva slags metodologi han benyttet for å komme fram til en slik «strengt nøktern sosiologisk analyse».
Ingen grunn til å ta Pål Steigan på alvor, altså, selv om han bare har noen enkle fakta å bidra med.
I kapittelet «For alltid ung» har de satt opp noen kategorier over medlemmer etter fødselsår. Utfra nedenfra-perspektivet virker dette litt søkt. Er det ikke alltid sånn at nye medlemmer kommer inn i organisasjoner ettersom de vokser til og kan velge om de vil være med i en organisasjon? Dyrking av ungdommen er et allment trekk ved kapitalismen etter annen verdenskrig og fikk virkelig fart i 50–60-åra. Denne dyrkinga har nok helt andre årsaker enn overmodige unge menn i den gryende ml-bevegelsen. Dessverre skjemmes boka av mange slike «tolkninger».
Mot slutten har forfatterne en boks over flere sider hvor de diskuterer nærhistorie som del av den store fortellingen, som skal belyse den store sammenhengen. Her tar ikke forfatterne konsekvensene av sin egen intensjon. Sammenhengene i denne perioden blir brukt som kulisser, eller «drops» for å poengtere den indre logikken forfatterne skriver fram. Et eksempel på dette er disse linjene om daghjemskampen:
«Utover 70-tallet ble det flere barn. Mange jenter fikk navnet Jenny etter Toril Brekkes heltinne fra Jenny har fått sparken. Etter hvert som ungeflokkene vokste, ble kravet om gratis daghjem og barnehage for alle barn mer aktualisert. Dette skyldtes nok ikke bare solidaritet overfor dobbeltarbeidende arbeiderkvinner, men også et ønske om å ha tid til seg selv og til alle de viktige, uomgjengelige gjøremålene rørsla bød på».
Kampen for barnehager og daghjem var en sak som angikk hele samfunnet på denne tida. De store barnekullene fra etterkrigstida var blitt voksne, mange hadde tatt den utdannelsen den nye velferdsstaten gjorde mulig. Samfunnet trengte kvinners deltakelse i yrkesliver, og da måtte mange omsorgsoppgaver overtas av det offentlige. Aldershjem, sykehjem, barnehager, skole-fritidsordninger, med mer. At de unge kommunistene tok del i denne kampen og stilte parolene om at det skulle være gratis er jo bare helt i tråd med analysen om at det var en samfunnsoppgave som skulle gjelde alle og derfor betales av det offentlige. Å gjøre dette til en sær sak som var styrt av medlemmenes behov for tid til å gjøre partioppgaver, sier vel mer om forfatternes personlige oppfatninger enn om deres forskerkompetanse.
Denne «boka om m-l» mangler helt en analyse av hva som fikk så mange unge mennesker til å slutte opp om bevegelsen. For forfatterne framstår dette som mystisk og ugjennomtrengelig, omgitt av mytologi og hemmelighold. Vi tillater oss å gi dem et gratis tips: Overgrepet mot Palestina, krigen i Vietnam, EEC-kampen, abortkampen og streikebevegelsen var virkelige nok og engasjerte ungdom uansett bakgrunn. Selv om motivene kan ha vært mange, vil de fleste av oss fortsatt peke på at m-l-bevegelsen rett og slett hadde klare svar og en effektiv organisasjon å tilby opprørsk ungdom, til rette tid. Kanskje er det ikke vanskeligere.
Dersom noen uten annen kunnskap om denne perioden skulle spørre oss om anbefalt lesning om m-l-bevegelsen, vil nok denne boka komme langt ned på lista. Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er fortsatt både morsommere og – faktisk – mer informativ.