Tjue år etter zapatistopprøret
Av Lance Selfa og Stuart Easterling
Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.
I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.
Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)
Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)
Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising
Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.
Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.
Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.
Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.
Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.
EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.
For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.
I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.
Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.
For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».
Opprørets røtter
For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.
Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».
Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.
Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.
Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.
EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.
Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.
Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.
Kamp og solidaritet
Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.
I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.
EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.
Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».
Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.
Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.
Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.
For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.
Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.
I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet1. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.
Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.
Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.
Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.
Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.
Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.
EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.
Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.
Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.
Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.
En ny modell for den revolusjonære venstresiden?
Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.
Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada2 :
Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.
Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».
Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».
Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.
Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.
Noter:
- http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
- http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-
zapatistene
www.latinorebels.com
zapatistene