TISA og «norske interesser»

Av Petter Slaatrem Titland

Nr 1 2016

Til nå har TISA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor.

Dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TISA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.

Petter Slaatrem Titland er leder av Attac.

Da Norge satt i gang TISA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien har fra første dag vært bygd på to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.

Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TISA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».

Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. Ikke minst er vanlige folk som arbeider i norske småbedrifter, utelatt.

Åtte av ti arbeidere i Norge jobber i bedrifter som ikke konkurrerer med utlandet, eller som eksporterer, i følge en kartlegging SSB gjorde i 2012. Nordmenn flest jobber altså ikke i bedrifter som har behov for å ekspandere. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.

Noen bedrifter gjør det svært godt på det internasjonale markedet. Borregaard i Sarpsborg eksporterer kjemikalier til hele verden og har 750 ansatte. Over 1750 norske skip transporterer varer over hele verden. Norsk fisk eksporteres også i enorm skala ut av Norge. Den norske regjeringen har nevnt økt fiskeeksport som et av argumentene for TTIP-avtalen. Denne næringen forholder seg imidlertid til Havforskningsinstituttets reguleringer, og produserer fisk i henhold til hva som er bærekraftig. «Vi produserer det vi har lov og kapasitetet til, og har ikke behov for mer eksport,» sa fylkeskoordinator for NNN i Aust-Agder, Henrik Stabel, på et TTIP-møte i januar. Sitat NNN: «vi trenger ikke mer eksport, for vi klarer ikke produsere mer».

Regjeringen vil femdoble norsk lakseproduksjon. Hva skal fisken spise? Økningen vil kreve en enorm økning av import av soya fra Brasil. Vi kommer til å bli nødt til å beslaglegge en jordbruksareale på størrelse med 75 prosent av Norges totale jordbruks-areale dersom vi vil få til dette.

TISA-avtalen handler, ikke overraskende, mye om klasse – både innenfor Norge og på tvers av landegrenser. Ikke overraskende er det en motsetning mellom norsk rovdrift på naturressurser og folks levevilkår andre steder i verden.

Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TISA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.

I denne debatten har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TISA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.

Viktig stortingsmelding

I Norge er det tradisjon for å ikke diskutere handelspolitikk på Stortinget. Det har vært regjeringens bord.

Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spillereglene som kan gi dem trøbbel senere.

I mellomtiden har regjeringen skaffet seg en mandat til å lage en handelsavtale som nettopp sikrer deres forståelse av norske interesser. En lang stund hadde de ikke engang det. TISA er nevnt både i nasjonalbudsjettet for 2014 og 2015, men det står ikke forklart hvorfor Norge ønsket avtalen. Ikke før Stortinget behandlet og vedtok stortingsmeldingen med tittelen «Globalisering og handel» den 19. januar i fjor. I meldingen er det noen få avsnitt, som gir regjeringen den politiske legitimiteten de trenger – hvertfall i formell forstand.

TISA vil gi norske bedrifter økt forutsigbarhet og gjøre det enklere å eksportere tjenester til andre land, noe som vil kunne bidra positivt til økonomisk vekst og sysselsetting. (…) Regjeringen vil arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handel med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

Avsnittet avsluttes slik:

Det er derfor en særlig viktig norsk handelspolitisk interesse å arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester.

Med andre ord er TISA bare en liten del av et stort dokument som drøfter Norges handelspolitikk. Stortinget vedtok stortingsmeldingen, som betyr at regjeringen har fått velsignelse for alt som står i dokumentet. Regjeringens argumenter for TISA-avtalen har gått fra å være en kommunikasjonsstrategi til å være vedtatt politikk med 169 folkevalgte i ryggen, selv om SV og Senterpartiet protesterte spesielt mot TISA i debatten, og Venstre og KrF hadde en rekke kritiske bemerkninger.

Ingen tilleggsbemerkninger ble vedtatt i Stortinget, selv om et samlet norsk sivilsamfunn sa klart i fra på høringsrunden: Vedtar dere denne stortingsmeldingen, gir dere regjeringen mandat til å svekke WTO som global forhandlingsarena i handelspolitikken.

At TISA-avtalen er en forlengelse av WTO, har vært viktig å understreke for den norske regjeringen. Men når debatten hardner til og storingsmeldinger skrives, er det kun «norske interesser» som står igjen.

Handel og velstand

Dagen før debatten om Globaliserings-meldingen i Stortinget vedtok EU-parla-mentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. «Ingenting bør hindre EU, nasjonale og lokale styresmakter fra å holde opp, utbedre eller ta i bruk sitt lovverk.» De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.

Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TISA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.

Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TISA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologiske påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:

… hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?

skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TISA-avtalen.

Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser,

sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget. Før hun legger til:

Samtidig viser meldingen at internasjonal handel også kan bidra til å nå utenrikspolitiske og utviklingspolitiske mål som fredelig samarbeid mellom land og bedre muligheter for inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Derfor er det avgjørende og av stor betydning at regjeringen arbeider for en friere handel, og at den fører en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser. Det innebærer å bidra til å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens åpne, globale økonomi.

En mer offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser, er avgjørende for en inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Resonementet er helt ulogisk.

Politikk, ikke marked

Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de rakk å bli store: konsensjonskrav til investorer, hjemfallsretten, Råfiskeloven som sikret at norske fiskere tjene på å fiske og en sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.1 Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse for behovet for felles løsninger. Når Høyre-representantene har lagt dette til grunn, kan de begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.

De to foregående sitatene var begge fra Høyres stortingsrepresentanter. Så, til daværende finansminister Jens Stoltenberg på Dagsrevyen i 1996, i det han speider utover et av Statoils utenlandstokter:

Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.

«Fellesskapet» Stoltenberg tenker på her, er et annet lands ikke-fornybare naturressurser. I TISA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TISA på tross av utviklingslandenes seier.

Et større bilde

På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.2

Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, FrP og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.

KrF-leder Knut Arild Hareide sa det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:

Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeids-takarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelses-verdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TISA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TISA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare med den globale vinklingen kan vi vise TISA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.

Noter:

  1. Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.
  2. Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.