Til dels klokt om hender

Av Roar Ellingvåg

2014-02 Bokomtaler

kkloge hænderMattias Tesfaye:
Kloge hænder– et forsvar for håndværk og faglighed
København: Gyldendal, 2013,182 s.

Den danske mureren, fagforeningsmannen, politikeren og synseren Mattias Tesfaye ga i fjor ut boka «Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed». Boka fikk relativt stor oppmerksomhet i Norge til å være en heller sær utgivelse, og ble gjenstand for en artikkelserie i Klassekampen. Boka har også vært en hyppig referanse både i spørsmål knytta til yrkesfag og i debatter om arbeidsvandring og manglende krav til faglighet ved underentrepriser og innleie. Det kan derfor være grunn til å se en gang til, og kanskje litt mer kritisk, på hva boka faktisk formidler.

I tillegg til forfatterens åpenbare faglige kompetanse, ligger bokas styrke i metoden for formidling. Gjennom hele boka konkluderer Tesfaye etter å ha latt andre presentere analyser og formulere standpunkt. Boka er en sammenhengende samling sitater og referanser der Tesfaye gir ordet til arbeidskamerater og andre håndverkere, grundere, yrkesfaglærere, forskere, bedriftsledere og politikere. Sjøl om utvalget av autoriteter åpenbart er gjort for å stemme overens med Tesfayes egne konklusjoner, gir denne metoden boka soliditet og troverdighet. Boka gir en stemme til de som på tross av åpenbar meningsberettigelse og kunnskap forblir målløse. Bare det er en god grunn til å lese boka og rydde plass til debatten den reiser.

Boka er delt inn i fire deler som hver av dem har sitt eget budskap og langt på vei egne konklusjoner. Jeg skal i det følgende se på boka del for del.

Del 1 – Kloge hender

Første del er en hyllest til håndverket, fagligheta og den praktiske kunnskapen og kunnskapsformidlinga sin historiske betydning. Tesfaye viser hvordan håndverket har skapt og videreført sivilisasjoner, hvordan både den tidløse kunsten og de monumentale historiske byggverka hviler på godt håndverk og praktisk kunnskap. Samtidig viser han hvordan hverdagen, hvordan vi til ei hver tid har det og hvordan all samfunnsmessig utvikling avhenger av det praktiske arbeidet. Et samfunns mulighet til å lykkes og utvikle seg avhenger ifølge Tesfaye av den håndverksmessige soliditeten og evna til å formidle praktisk kunnskap og ferdighet gjennom generasjoner.

For en håndverker som leser boka er dette en sann svir av bekreftelse og formulering av alt vi alltid har visst. For norsk venstreside som til de grader er prega og lamma av intelligentsia, burde dette være en spore til ettertanke og sjølransaking. I en offentlighet som kun problematiserer mangelen på teoretiske ferdigheter, er dette å banne i kirka.

«Del 2 – Håndværk og teknologi»

Andre del handler nettopp om dette, om hvordan den framvoksende kapitalismen fant ulike måter å organisere produksjonen og ivareta eller neglisjere håndverksmessige ferdigheter. Ytterlighetene her framstilles som på den ene sida taylorismen i Ford Motor Co, på den andre sida det håndverksmessig skikkelige i utviklinga av nordeuropeisk industri. Som utviklingslinjer er nok beskrivelsen riktig, men hva som i et kapitalistisk perspektiv er det mest hensiktsmessige kan i høyeste grad diskuteres.

Det blir også til tider problematisk å følge resonnementene når det på det ene siden hevdes at ingen samfunn kan lykkes og utvikles uten industriell produksjon, samtidig som Tesfaye faller om halsen på Janne Carlson og hans organisasjonsteori med vektlegging av tjenesteproduksjon der staffasjen blir overordna substansen. Konklusjonen i denne delen av boka blir at u-landenes misære skyldes at de er rene råvareleverandører, og at det derfor er nødvendig for de vestlige velstandssamfunna å opprettholde og videreutvikle industriproduksjonen og håndverket. For å kunne gjøre det i konkurranse med lavkostprodusenter, eller som han sier: i påvente av en lønnsutjamning, er det nødvendig at høyere kostnadsnivå kompenseres med faglig kvalitet og serviceytelser knytta til sjølve produktet.

Del 3 – Håndværk og innovation

Denne delen har så langt jeg kan se to – og kun to – poenger. Det ene er å peke på konkurransefortrinnet i å ta de kloke hendene, de ansatte, med på råd både når det gjelder utforming av produksjonen og produktutvikling. Dette er en produksjonsfilosofi Tesfaye ikke har sugd av eget bryst, men noe som er lett gjenkjennelig fra TPS (Toyota Production System) og Lean Manufacturing som er sjølve kvintessensen av moderne organisasjons- og produksjonstenkning. Det andre poenget er synliggjøringa av og hyllesten til gründeren. Slik Tesfaye ser det er de som bruker sine kloke hender til å løse billett og dra ut på klassereise, viktige bidragsytere til å løse den økonomiske krisa som rir Europa.

Del 4 – Håndværk og politik

Den siste delen skal oppsummere det hele. Her brukes Sveits som referanse for å vise nødvendigheta av å styrke formidlinga av praktisk kunnskap generelt og fagopplæringa spesielt. Det blir også poengtert at teknologisk utvikling vil redusere mengden av praktisk arbeid, men ikke nødvendigvis fordumme det. Den samme teknologien som kan forenkle og fordumme prosesser kan også brukes til å gjøre prosessene mer komplekse og skjerpe krava til faglighet hos arbeiderne. Slik anvendelse av teknologi vil høyne kvaliteten på det som produseres, og dermed være samfunnsmessig nyttig.

Boka avsluttes med at Tesfaye presenterer sitt program for et bedre Danmark. I korthet består programmet av en trepartsavtale (partene i arbeidslivet og det offentlige) om mer eller mindre kontinuerlig voksen- og etterutdanning og etablering av nasjonale kunnskapssentre for håndverk. Videre at håndverksfaga styrkes og praktiske ferdigheter integreres i den teoretiske undervisninga i grunnskolen. Til slutt at moderne organisering av offentlige tjenester med produksjonsmål, lønnsomhetsvurderinger, detaljert rapportering og strenge kontrolltiltak blir erstattet av sjølstendig arbeid og fokus på faglighet i tjenesteproduksjonen.

Boka avslutter med å slå fast at Danmark (og Europa) står overfor valget mellom å utvikles som håndverkssamfunn eller degenerere til u-land.

Det Tesfaye ikke vil se

Tesfaye viser på glimrende vis offentligheta sin dyrking av det akademiske, hvordan det har marginalisert håndverket og det manuelle arbeidet, og hvordan yrkesutdanninga og yrkesutdanningas prestisje har blitt og stadig blir svekka. For Tesfaye er grunnen til dette et mysterium. For han framstår kvalitetsforringelsen i verdiskapinga som fremmedgjøring og dårlig håndverk medfører, som noe ingen er tjent med. Denne tesa viser seg å bli bokas store svakhet.

Samfunnet burde se seg tjent med kvalitet både i produkter, produksjonsmidler, infrastruktur og bygningsmasse. Innafor rammene av kapitalismen er det imidlertid ikke så enkelt. Sko og bukser som ikke går i stykker reduserer potensielt salget av sko og bukser og virker dermed bremsende på den økonomiske veksten. Produksjonsutstyr som bare produserer er bra for den enkelte produsent, men reduserer behovet for utskifting og vedlikehold. Slik er det et konkurransefortrinn for den enkelte, men som generell tilstand til hinder for systemet. Slutter veier å rase ut får entreprenørene mindre å gjøre og målet på kapitalistisk lykke, BNP og privat sektors andel av BNP svekkes. Godt bygde bygg trenger ikke å rives og i liten grad vedlikeholdes. Riving og stort rehabiliteringsbehov oppfatter Tesfaye som et samfunnsmessig problem. Det burde han ha rett i, men for bygningsindustrien er det en sann svir.

Gode og vakre bygg med evige kvaliteter har verdi i seg sjøl og har en lei tendens til å bli freda eller på annet vis få så stor samfunnsmessig betydning at de må stå der. Dette er et hinder for turbokapitalisten. For eksempel er Freiaparken og den gamle fabrikkbygninga med Freiasalen og Edvard Munch sine veggmalerier en kilde til stolthet og trivsel for sjokoladearbeiderne, det er en berikelse for Norge, men et problem for Mondalez (de amerikanske eierne av det som en gang var Freia). Mondalez skulle helst ha kvitta seg med det hele. Det er dyrt å vedlikeholde og kan ikke brukes til noe som helst, men det lar seg ikke selge for det kan ikke brukes til noe som helst. Hadde det ikke vært for bygningsmessige, arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, hadde det hele vært revet og erstattet av langt mer profitabel bygningsmasse.

Tesfaye har en politisk nomadetilværelse bak seg. Fra å bli født inn i DKP ml, har han gått via Enhedslisten og SF (hvor han var nestleder) til Socialdemokratene. Et sted på denne veien har marxismen og forståelsen av at det svært sjeldent er samsvar mellom det samfunnsmessig fornuftige og det profitable blitt borte. Boka gir derfor en strålende dokumentasjon av håndverket og det manuelle arbeidet sin verdi og hvordan dette diskrediteres. Når han så skal skissere løsninger for framtida blir det derimot feil fordi han ikke vil se føringene som det kapitalistiske systemet legger, og derfor heller ikke ser nødvendigheta å utfordre sjølve systemet. For Tesfaye er styrka faglighet et konkurransefortrinn som vil forsvare nordeuropeisk produksjon mot lavkostland og mot sosial dumping i eget marked. Det er et poeng som blir borte i det øyeblikk flere enn Nord-Europa ser det, og det er en metode som ikke bidrar til rettferdighet og en bedre verden.

For denne håndverkeren (undertegnete) står økt kvalitet og faglighet i motstrid til sjølve det økonomiske systemet. Samtidig vil det at vi stiller krav til kvalitet og faglighet i eget arbeid både innafor håndverk, industri og tjenesteproduksjon bidra til styrka sjøltillit og klassebevissthet. Ser vi systemoverskridende på det hele vil ei venstreside som ikke rehabiliterer håndverket og det manuelle arbeidet aldri forandre verden, og et samfunn som ikke vektlegger det håndverksmessige vil aldri bli hverken sivilisert eller bærekraftig. Dette har Tesfaye gitt et svært viktig bidrag til å vise, sjøl om han ikke evner å trekke naturlige konklusjoner av egne observasjoner.

Roar Ellingvåg