The profit doctrine
Av Torstein Dahle
Robert Chernomas og Ian Hudson:
The Profit Doctrine – Economists of the neoliberal era
London: Pluto Press, 2017, s. 225
Robert Chernomas og Ian Hudson er begge professorer i samfunnsøkonomi ved University of Manitoba i Winnipeg i Canada. Begge har bak seg en betydelig produksjon av artikler og bøker om ulike samfunnsøkonomiske emner, bl.a. på områdene helse, fattigdom og økonomiske forskjeller, delvis fra en marxistisk synsvinkel. De har begge markert seg som kritiske, såkalte heterodokse økonomer. Mye av det de har publisert, har de gjort sammen. De er sterkt opptatt av maktforhold og kapitalismekritikk. Derfor er det naturlig for dem å bruke Marx som referanseramme innledningsvis.
Bind 1 av Kapitalen innledes med noen forord og etterord som Marx og Engels har skrevet til de tyske og franske utgavene. I etterordet til den andre tyske utgaven skriver Marx om hvordan samfunnsøkonomenes rolle endret seg etter at borgerskapet kom til makten. Det er egentlig nokså opplagt at når borgerskapet er en revolusjonær klasse som kjemper mot de føydale makthaverne, har de borgerlige økonomene klare interesser i å avdekke de faktiske maktforholdene og forstå økonomiens faktiske virkemåte. Men etter at borgerskapet selv er blitt makthavere, dreier interessen seg mot å legitimere borgerskapets nye rolle, og å tildekke heller enn å avdekke utbytting og undertrykking.
Marx skriver: «For så vidt den politiske økonomien er borgerlig, dvs. for så vidt den oppfatter det kapitalistiske systemet som den absolutte og siste formen for samfunnsmessig produksjon – og ikke som en forbigående utviklingsfase – kan den forbli en vitenskap bare så lenge klassekampen ikke har slått åpent ut eller så lenge den bare manifesterer seg i enkeltstående hendelser.»1
«I Frankrike og England hadde borgerskapet erobret den politiske makta. Fra da av antok klassekampen, både praktisk og teoretisk, stadig klarere og mer truende former. Den vitenskapelige borgerlige økonomiens dødsklokke lød. Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte det betalte spillfekteri2, i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens3 dårlige samvittighet og slette hensikter.»4
Det er dette Marx-sitatet Chernomas og Hudson bruker som utgangspunkt for sin nye bok «The Profit Doctrine – Economists of the Neoliberal Era». De understreker at de ikke påstår at nyliberalismens samfunnsøkonomer var uærlige, men at de fremmet idéer og analyser som passet makthaverne godt og var til deres fordel.
Som bokas tittel forteller, er den en kritisk gjennomgåelse av den nyliberale æras samfunnsøkonomer. En stor del av dem er vinnere av Nobelprisen i økonomi (Som ikke er noen egentlig Nobelpris, men Sveriges Riksbanks økonomipris, opprettet i 1969 til minne om Alfred Nobel). Det dreier seg om dem som fra midten av 1970-tallet og fram til vår tid har stått som de mest lysende, anerkjente stjernene i de rådende samfunnsøkonomiske fagmiljøene i den vestlige verden. Milton Friedman, som var Nobelprisvinner i 1976, er førstemann ut, og deretter gjennomgås omkring 20 av de mest framtredende samfunnsøkonomene.
Gjennomgangen er knusende. Allerede i kapittel 2 kommer det som må sies å være bokas konklusjon: De samfunnsøkonomene som blir toneangivende, institusjonalisert og popularisert i de mest brukte lærebøkene, utvelges ikke gjennom noe som kunne ligne en darwinistisk utviklingsprosess, der overlegne tanker overtar for mindreverdige forgjengere. Tvert imot. Det avgjørende har vært om idéene var særlig tjenlige for det privilegerte mindretallet: De rikeste menneskene, de store bedriftseierne. Mens disse økonomene har lagt et «faglig» grunnlag for en økonomisk politikk som har ført mange mennesker ut i katastrofen, har denne politikken samtidig vært svært fordelaktig for dette privilegerte mindretallet.
Det er en lærerik og avslørende gjennomgåelse som foretas. Den pinlige mangelen på evne til å forutsi den såkalte «finanskrisen» i 2007-2008 gir disse anerkjente økonomene liten ære. Ikke desto mindre har den økonomiske politikken som er blitt tilrådd og iverksatt for å komme ut av denne krisen, ført til at nettopp dette privilegerte mindretallet er kommet svært så bra ut av det.
Hvis boka kan sies å ha noen helter, så er det Hyman Minsky, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, som har framstått i opposisjon til de toneangivende økonomene. Men hyllesten er ganske forbeholden, spesielt når det gjelder Krugman. John Maynard Keynes, som døde i 1946, trekkes ofte fram i boka, men forfatterne kritiserer ham for å ha for store illusjoner om at de overlegne tankene vil vinne fram. Selv om Chernomas og Hudson slett ikke har noen marxistisk tilnærming til sin framstilling, er de likevel tydelige på at de mener at det er mer treffende å peke på de økonomiske maktforholdenes styrende rolle, slik Marx gjorde.
Forfatterne gjør en grundig jobb, og boka er lærerik å lese. De som ønsker å sette seg inn i hva de «ledende» samfunnsøkonomene i nyliberalismens æra sto for, vil ha glede av den. Men etter mitt syn er dette en bok for de spesielt interesserte. De som ønsker å skaffe seg en skarp og poengtert gjennomgang av viktige svakheter ved samfunnsøkonomifaget slik studenter møter det i økonomistudier ved norske universiteter og høgskoler, bør etter mitt syn heller lese Roman Linneberg Eliassens bok «Hysj, vi regner – Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten». Også den boka trekker fram de samme «heltene» som Chernomas og Hudson gjør. Og heller ikke den boka legger opp til noe grunnleggende oppgjør med det som Marx kaller «borgerlige økonomer». Men den er lettere og mer spennende å lese, og den gir mye av den samme innsikten.
Om å miste orienteringsevnen i virkelighetens verden
Chernomas og Hudson (og Linneberg Eliassen) peker på hvordan såkalte «mainstream» økonomene var fullstendig ute av stand til å forutsi den omfattende krisen som preget store deler av verden i 2007-2009, og som ofte – ikke helt treffende – kalles for «finanskrisen». Chernomas og Hudson bringer flere eksempler på denne manglende evnen til å være på høyde med vår tids utfordringer.
Chernomas og Hudson bruker kapittel 8 i boka si til å sette søkelyset på den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan og den mindre kjente Lawrence Summers, som har hatt framtredende posisjoner som sjefsøkonom i Verdensbanken, finansminister og rektor («President») ved Harvard University. Summers gjorde seg bemerket med noen virkelig grove utspill basert på sin variant av samfunnsøkonomisk forståelse.
Det ene var da han i egenskap av sjefsøkonom i Verdensbanken presenterte sin strategi for håndtering av industri som var så forurensende at den forkortet livet til innbyggerne på stedet. Siden folk i utviklingsland var lavtlønnet, ville det være billigst og gi minst tap dersom man plasserte slik livsforkortende virksomhet i de minst utviklede landene.
Et annet eksempel var da han som Harvard-rektor anvendte økonomisk teori utviklet av mainstream-økonom og Nobelprisvinner Gary Becker for å analysere spørsmålet om diskriminering av kvinner i jobber innenfor realfag og matematikk. Det kunne nemlig ikke være tilfellet at kvinner ble diskriminert, for hvis det var slik, ville en eller annen som ikke diskriminerte kvinner, tjene mye på å ansette disse dyktige, diskriminerte kvinnene. De ville jo ikke kunne kreve særlig høy lønn, siden de var utstengt av diskriminerende arbeidsgivere. Så siden det ikke var noen som utnyttet en slik åpenbar mulighet til å få en billig og dyktig stab, måtte årsaken rett og slett være at kvinner ikke hadde særlig gode evner for matematikk og realfag.
Det går litt i samme gate som en annen framtredende økonom som spaserte på fortauet sammen med en student. På fortauet lå det noen store pengesedler som tilsynelatende var mistet. Studenten bøyde seg ned for å ta dem opp. «Nei, det har ingen hensikt», sa økonomen. «Hvis det virkelig er ekte pengesedler, ville noen andre ha plukket dem opp for lengst».
Det er mange eksempler på liknende og vesentlig mer alvorlige kortslutninger. Boka til Chernomas og Hudson gir inngang til flere av dem.