Testregimene i skolen: Kvalitet eller bare et helvete?
Av Jorunn Folkvord
Elever testes og måles, rangeres og klassifiseres. Systemene er ofte utarbeidet av statistikere og resultatene serveres som den ultimate sannheten om skolen. Den som hever stemmen mot tester, blir sagt å være mot resultater og ikke minst mot kunnskap om hva som skjer i skolen. Hvordan ble det sånn?
Jorunn Folkvord er allmennlærer og har undervist i Osloskolen i mer enn 15 år. Hun leder skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo og er mangeårig tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Pixabay
Det har alltid vært ulike tester i skoler, men da de første PISA-resultatene (Programme for International Student Assessment) kom på begynnelsen av 2000-tallet, fikk testing en helt ny og sentral rolle i norsk utdanningspolitikk. Det viste seg at norske elever hadde resultater langt under forventet, og det ble erklært krise i det norske skolesystemet .
«PISA-undersøkelsene sendte et sjokk gjennom oss, forteller tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Norge deltok i PISA for første gang i 2000, og i følge Clemet visste vi lite om hvordan det stod til i skole-Norge før dette».1
Ut fra Clemets uttalelse høres det ut som om PISA har vært en gyldig standard for å måle utdanningskvalitet gjennom mange år, men dette er ikke tilfellet. År 2000 var ikke bare året Norge deltok i PISA for første gang, det var også første gang PISA ble gjennomført i det hele tatt. Om PISA-undersøkelsene gir grunnlag for å sammenligne ulike lands utdanningssystemer og gir valid informasjon om kvaliteten på de enkelte landenes skoleverk er gjenstand for omfattende debatt og kritikerne er mange
Suppose the whole idea of being able to accurately rank such diverse education systems is «meaningless», «madness»?
Dette spørsmålet stiller journalisten William Stewart i Times Education Supplement i juni 20132, og Stewart er ikke den eneste som er skeptisk til PISA som internasjonal standard for utdanningskvalitet. I boka, PISA According to PISA: Does PISA Keep What It Promises, går uavhengige forskere fra flere land gjennom både metodebruk, innsamling av data og analysebruken. Forskerne er klare i sine konklusjoner om at det ikke er grunnlag for å bruke PISA som en målestokk for kvaliteten på ulike lands utdanningssystemer.3
Professor Yong Zhao, ved University of Kansas kommenterer at Shanghai har blitt utropt som utdanningsvinnere etter at elevene der skårte på topp i PISA i både matematikk, naturfag og lesing: « (…) selv om PISA var (…) korrekt gjennomført, ville den eneste utvetydige konklusjonen vært at 15-åringer i Shanghai fikk den høyeste skåren i matte, lesing og naturfag i 2009 og 2012».4
Hvor kommer PISA-undersøkelsene fra?
PISA er en internasjonal komparativ undersøkelse som tester 15-åringers kunnskaper i matematikk, naturfag og lesing. PISA drives av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), og da det ble startet opp i 1997 var målsettinga å gi et faktagrunnlag for å utvikle utdanningspolitikk – en utdanningspolitikk etter OECD sine idealer.
Det er ingen tvil om at PISA-resultatene både framstilles som og brukes som faktagrunnlag for utvikling av utdanningspolitikk, men det eneste grunnlaget for å si at PISA faktisk gir et korrekt og sammenlignbart faktagrunnlag er PISA selv. Dette har imidlertid ikke hindret politikere og byråkrater i OECD-landene å gå inn i en slags kollektiv PISA-tåke. Det finnes knapt et vestlig land som ikke ligger for lavt på skåringstabellene når de tar utgangspunkt i eget selvbilde, og siden de har akseptert at testresultater gir en riktig beskrivelse av utdanningssystemene, så er det fremskaffing av ytterligere testresultat som har blitt det eneste saliggjørende.
I Norge førte jakten på testresultater til innføring av nasjonale prøver våren 2004. Prøvene møtte stor motstand fra lærere og elever og de første gjennomføringsrundene ble utsatt for både boikott og sabotasje5. Et samlet storting lot seg imidlertid ikke rokke, og etter noen runder med prøving og feiling fikk prøvene etter hvert den formen de har i dag. Prøvene gjennomføres på 5., 8. og 9. trinn, det er prøver i de grunnleggende ferdighetene, lesing og regning og faget engelsk. Dette er flervalgsprøver som gjennomføres på datamaskiner.
Best i hva da?
Der PISA-resultatene rangerer hele lands utdanningssystemer, rangerer resultatene på nasjonale prøver Norges skoler, både på fylkesnivå, kommunenivå og på skolenivå. Nettopp denne rangeringa har det vært advart sterkt mot, blant annet fordi prøveresultatene ikke gir objektiv eller etterprøvbar informasjon om de enkelte skolenes kvalitet. Det er bred enighet om, og godt dokumentert at blant de aller viktigste faktorene som påvirker skoleelevers resultater, er foreldres utdannings- og yrkesbakgrunn. Det betyr at det er mer sannsynlig at resultatet på nasjonale prøver sier mer om den sosioøkonomiske bakgrunnen til elevene enn om kvaliteten på opplæringa som blir gitt.
Denne innsikten og kunnskapen hindrer ikke både små og store aviser å lage oppslag basert på tematikken «best på nasjonale prøver». Budstikka melder at Bærums 8. klassinger er landets beste, Gudbrandsdølen Dagningen melder at Vågå-elevene er de beste i Gudbrandsdalen, Finnmark Dagblad melder at elevene i Finnmark har best utvikling i resultatene og Helgelendingen melder at 8. klassingene i Hattfjelldal er blant landets beste, så nå blir det kake. Alle oppslag er fra november 2017.
Avisene henter sin informasjon fra Utdanningsdirektoratets nettsider, nærmere bestemt den delen som heter Skoleporten. Skoleporten presenteres som:
(…) et verktøy for vurdering av kvalitet i grunnopplæringen. Målet med Skoleporten er at skoler, skoleeiere, foresatte, elever og andre interesserte skal få tilgang til relevante og pålitelige nøkkeltall for grunnopplæringen.6
Beskjeden er klar og entydig: Informasjonen vi får fra Skoleporten, er relevant og pålitelig Det er også denne beskjeden som har nådd landets avisredaksjoner.
Resultater – ikke læring – blir fokus
I rettferdighetens navn skal det sies at Skoleporten har innhold utover prøveresultater. Her finner man resultater fra elevundersøkelsen, standpunktkarakterer og oversikt over antall elever pr. skole, antall lærertimer, og en hel del andre tall. Det er også noen tall man ikke finner. Det finnes for eksempel ingen oversikt over hvor mange elever det er i hver klasse.
Nå viser det seg at det er ikke standpunktkarakterene i musikk eller samfunnsfag som blir slått opp eller vektlagt. Det er resultatene på nasjonale prøver som er gangbar mynt, og det er disse resultatene som brukes som indikatorer i kommuners budsjettdokumenter og i strategiske planer for enkeltskolene i for eksempel Oslo. Gode resultater på nasjonale prøver = god skole, det er dette budskapet som når elever, lærere, foreldre og politikere. Og selv om vi veit at dette ikke er sannheten, er det dette inntrykket som fester seg, og det sitter godt.
Akkurat som avisene lager oppslag med utgangspunkt i «best på nasjonale prøver», lager de også oppslagene som baserer seg på «dårligst på nasjonale prøver». Her får fylker og kommuner sine pass påskrevet, og i noen tilfeller også enkeltskoler. Resultatene på nasjonale prøver har fått status som det som skiller gode og dårlige skoler.
Nasjonale prøver har fått samme funksjon i Norge som PISA har internasjonalt, det bidrar til å rangere skoler på samme måte som PISA rangerer land. Den naturlige følgen av dette er at det blir lagt mer vekt på å forberede elevene på prøvene, øve på prøvene og å frita elever som kan bidra til «å dra ned snittet».
Look to Oslo – og bli skremt!
I Oslo har det vært flere avsløringer av til dels massiv øving på prøver, og det er sådd tvil om grunnlaget for å frita elever. Oslo kommune er også den kommunen som har pålagt skolene sine flest prøver. I tillegg til de nasjonale prøvene er det flere andre standardiserte tester, både statlige kartleggingsprøver og egne Osloprøver. De standardiserte testene kommer i tillegg til skolenes egne tester og sentralgitte eksamener. Oslo kommune har sitt eget nettsted minosloskole.no, hvor hver enkelt skoles resultater er offentliggjort og visualisert med grafer.
I 2013 avslørte VG hemmelige rektorkontrakter i Oslo som blant annet viste at rektorene ble gitt poeng etter en lang rekke mål, blant annet elevenes resultater og andelen elever som hadde spesialundervisning7. Det er ikke tvil om at Oslo er den kommunen i Norge som har gått lengst i å løfte fram testresultater på enkeltprøver som målet på kvalitet i skolen og som også skaffer seg flest resultater gjennom prøver, øving på prøver og repetisjon av prøver.
Jeg har selv vært med på å bli pålagt å gi nasjonale prøver om igjen til 5. klassinger etter tre måneder – vi fikk beskjed om at det var den eneste måten vi kunne se om elevene hadde hatt faglig fremgang. Beskjeden var med andre ord at nasjonale prøver er det eneste akseptable målet på om elevene har utvikling. På teamet vårt hadde vi til sammen mer enn 30 år med undervisningserfaring, men plutselig kunne vi ikke tiltros oppgaven med å avgjøre om elevene våre hadde faglig framgang.
Kan det telles, så teller det
Clemet sa at før PISA visste vi ikke mye om hvordan det stod til. Vi hadde ikke resultater, så da visste vi ingenting. Nå har vi resultater – nå vet vi alt som er verdt å vite, for vi har bestemt at det er dette som er verdt å vite. Det er en ganske fiffig sirkelargumentasjon.
Utvalgte, snevre standardiserte tester har fått stillingen som det viktigste målet på kvalitet på ulike nivåer i utdanningssystemet. Siden standardiserte tester er den beste måten å måle kvaliteten på skoler og skolesystem, er det skolene med det beste testresultatet som er best. Som en følge av dette er det viktig å jobbe for å få best mulig testresultat. Den skolen som får best testresultat i neste runde, viser at den er god til det som teller, nemlig å få gode testresultater. Dette igjen viser at det er mulig for alle skoler å bli best bare de jobber hardt med det som viser at en skole er en god skole, altså testresultater. Og sånn går det rundt og rundt, og flere og flere skoler lokkes inn i onde spiraler hvor det brukes stadig mer ressurser til testforberedende arbeid og stadig mindre ressurser på læringsarbeid. Fag som ikke står på testlista, vil være ekstra utsatt. I et system som dette teller bare det som kan telles og testes.
Det er fristende å bruke mye plass på å forklare hva den monomane troen på tester har gjort med de offentlige skolene i USA hvor de har kommer mye lengre enn her hjemme, men det krever en egen artikkel å gå i dybden på det feltet. Heldigvis finnes det mye tilgjengelig litteratur for den som vil vite mer om hvordan resultatene på standardiserte tester brukes til alt fra å si opp lærere og skoleledere, fastsette lærerlønninger, stenge skoler, privatisere skoler, snevre inn pensum til bare grunnleggende ferdigheter gjenstår og selvsagt til å svekke fagforeningenes posisjon.
Et greit sted å starte er Diane Ravitch sin bok The Reign of Error: The Hoax of the Privatization Movement. Gjennom tydelig tematiserte kapitler viser hun hvordan det offentlige amerikanske skolesystemet har vært utsatt for en systematisk undergraving fra innføringa av «No child left behind»-politikken under George W. Bush, og hvordan det ble videreført og forverret med «Race to the top»-programmet som ble innført av Obama-administrasjonen.
La oss måle hva lærerne bidrar med
I The Reign of Error viser Ravitch blant annet hvordan statistisk metode brukes for å rangere lærere. Det besnærende med denne metoden er at den ikke bare tar utgangspunkt i testresultatene, den ser på elevenes forbedring fra år til år på de ulike testene. med andre ord blir ikke skolene med de beste resultatene regnet for å være de beste, men skolene som bidrar til at elevene deres har høyest framgang. Mange har latt seg forføre av ideen om at man ikke måler elevenes resultater, men framgangen de har. Dette gjør det nemlig mulig for skoler med elever med et dårlig sosioøkonomisk utgangspunkt å «vinne konkurransen». Jeg kjente selv hvordan jeg ble ganske glad da min egen gamle ungdomsskole seilte opp forbi de testvinnende vestkantskolene på en lignende rangering av skoler i Oslo utført i 20138. Lokalpatrioten i meg jubla, men læreren i meg gråt, for det er ingen grunn til å stole på disse analysene.
De statiske metodene som brukes, er basert på en modell utviklet av statistikeren William Sanders, som opprinnelig jobbet med å analysere jordbruks- og produksjonsbedrifter. Han mente at hvis man fulgte elevers resultater fra år til år kunne man lage en statistisk modell som, hvis den tok hensyn til nok faktorer, kunne vise hva den enkelte læreren bidro med til elevens læring.
På engelsk blir dette kalt «value added analysis», og flere andre har fulgt i Sanders’ fotspor og videreutviklet modeller for å fastslå hvilken forskjell den enkelte lærere gjør for den enkelte elev. I USA brukes dette nå til å vurdere kvaliteten på lærere, eller som utdanningsetaten i New York City formulerer det: «Teachers rated ineffective on student performance based on objective assessments must be rated ineffective overall.»9 I flere delstater i USA er gjentagende dårlige testresultater oppsigelsesgrunn. Det er lett å tenke seg hvor mange lærere som er interessert i å jobbe med de svakeste elevene under denne typen vilkår.
Får kommunen valuta for pengene?
I Norge kalles denne typen statistiske modeller for skolebidragsindikatorer, og de brukes ikke til å rangere lærere, men de brukes i et visst omfang til å analysere skoler. Resultatet av slike analyser kan selvsagt brukes til å rangere skoler, men Kommunerevisjonen i Oslo kommune er såpass hyggelig at den opererer med alfabetiske lister når den bruker skolebidragsindikatorer til å si noe om hvor effektive Oslos grunnskoler er (Rapport 17/2017: Lærertimer og læringsutbytte i grunnskolen).
Kommunerevisjonen bruker riktignok ikke bare resultater på nasjonale prøver som indikator. For å vurdere læringsutbyttet på ungdomstrinnet bruker de resultatene på skriftlig eksamen i norsk, matte og engelsk. Når kommunerevisjonen begrunner hvorfor de har valgt å gjøre denne undersøkelsen, viser de blant annet til at bevilgningene til grunnskolen i Oslo utgjorde 14 % bykassens driftsbudsjett i 2017. Når man bruker så mye penger, er det jo naturlig at man vil ha valuta for pengene, og derfor har kommunerevisjonen undersøkt
(…) hvilket læringsutbytte den enkelte skole ga elevene i lesing, skriving og i basisfagene, sett i forhold til de lærertimene skolene hadde satt inn i den ordinære undervisningen.
Kommunerevisjonen gjør det klart at de vil finne et uttrykk for hvor effektive skolen er, og utdyper sitt syn på effektivitet:
Effektivitet er forholdet mellom faktisk produktivitet og en norm for best mulig produktivitet gitt de begrensningene en virksomhet driver innenfor.
Her synes jeg det passer å minne om at det er barn og ungdom og deres skolegang som er gjenstand for undersøkelsen, for teksten kan fort få folk til å tro at det handlet om industriell produksjon.
Statistikerne gjetter med to desimaler
Det er ikke mulig å gå inn på detaljene i den statistiske metoden som brukes, både av plasshensyn og fordi denne artikkelforfatteren ikke har den nødvendige kompetansen. Det jeg imidlertid har er kunnskap om, er innsatsfaktoren som her omtales som lærertimer. I rapporten står det klart og entydig at «analysens korrekthet er avhengig av at skolenes rapportering av lærertimer til GSI er korrekt» (GSI står for Grunnskolenes Informasjonssystem). Men uansett hvor korrekt skolene rapporterer til GSI, rapporterer de ikke de tallene som denne analysen er avhengig av, i tillegg ser analysen bort fra viktige faktorer. La oss se nøyere på de tre alvorligste feilene:
1) Skolene rapporterer lærertimer på hovedtrinn (1.–4., 5.–7., 8.–10.), ikke på enkelttrinn. Her må altså statistikerne anta hvordan timene fordeles mellom trinn.
2) Analysen ser bort lærertimer som er satt av til spesialundervisning, dermed forutsetter de at disse timene faktisk dekker behovet for spesialundervisning gjennom skoleåret. Skoler som har elever med stort behov for spesialundervisning, må ofte omdisponere timer i løpet av skoleåret, og dette blir ikke rerapportert i GSI.
3) Analysen forutsetter at timer dedikert til særskilt språkopplæring brukes utelukkende til dette, og på mer eller mindre samme måte på de ulike skolene. Dette er en feilaktig slutning. Det er dessverre ingen måte å si hvordan disse timene brukes for det er ikke undersøkt, men min erfaring tilsier at det brukes til så forskjellige ting som delingstimer i matematikk og bemanning av skolebiblioteket.
Det finnes null grunnlag for å si noe sikkert om effektiviteten til disse skolene målt i hvor mye faglig framgang man får for hver lærertime. Og her minner jeg også om at vi ikke har gått inn på om de nasjonale prøvene og eksamenskarakterene faktisk er et rimelig uttrykk for faglig utvikling.
Alle disse svakhetene forhindrer ikke at resultatene blir lagt fram med to desimalers nøyaktighet. Den mest effektive skolen i hvert skoleslag har verdien 1,00, deretter rangeres de andre nedover. Kommunerevisjonen er svært fornøyd med eget arbeid og sier som en del av sin konklusjon:
Det er god grunn til å spørre hva skoler med høyere beregnet effektivitet har gjort for å lykkes i å gi et bedre læringsutbytte av lærertimene.
Jeg mener det er grunn til å spørre om når dette målehysteriet skal stoppe. Kommunerevisjonens rapport er ennå ikke behandlet av politikerne i Oslo, men det er all mulig grunn til å tro at de vil følge opp kontrollutvalgets anbefaling om «å bruke rapportens funn aktivt i det videre forbedringsarbeidet». Den eneste informasjonen i rapporten som er lett forståelig er at vi kan lese ut av tabellen hvilken skole som regnes som best og hvilken som regnes som dårligst. Det er imidlertid komplett umulig å forstå på hvilket grunnlag denne vurderinga er gjort. De som mener dette er riktige og nødvendige resultater, må begrunne konkret hva dette skal brukes til. Hva er nytteverdien?
Nyttig for noen – katastrofe for andre
Når kritikere som Diane Ravitch viser fram utviklingen i USA og maner til kamp for å redde det offentlige skolesystemet fra rasering og privatisering, er det med utgangspunkt i at utdanning er et viktig fellesgode for samfunnet og at det bidrar til positiv utvikling for alle. Et utdanningssystem som sikrer kritisk tenkende, kreative og engasjerte borgere, vil bidra til å skape et godt samfunn, og derfor er det fornuftig at fellesskapet finansierer og styrer dette utdanningssystemet i fellesskap. Hvis vi ser på behovene i det kapitalistiske systemet, er det imidlertid ikke åpenbart at dette er en like fornuftig løsning.
La meg være klar på at jeg ikke mener det finnes en verdensomspennende konspirasjon for å undergrave de offentlige utdanningssystemene, men det er ikke tvil om at kapitalen har fått blod på tann når det gjelder det enorme markedet som utdanning representerer. En kapitalisme med et stadig behov for ekspansjon nøyer seg ikke med å ta over telekommunikasjon, kollektivtransport og helsetjenester fra offentlig sektor – den tar gjerne over utdanning også.
En åpenbar fordel ved utdanning, er at det er en solid investering, ikke minst fordi finansieringa kommer fra felleskassene, fra skatteinntektene. På samme måte som velferdsprofitører i Norge gjør seg rike på skattepenger som skulle gått til barnehagebarn, gjør utdanningsprofitører i USA seg rike på penger som skulle gått til skoleelever.
På sikt vil selvsagt ikke fellesskapet fortsatte å kaste milliarder etter selskap som leverer dårlige utdanning og putter pengene i egen lomme, men om ikke felleskapet betaler, vil mange foreldre være mer enn villige til å betale for god utdanning for sine barn.
For samfunnsutviklinga vil dette selvsagt være katastrofalt. Ravitch har all mulig grunn til å dra i alle alarmklokker som er tilgjengelig. Imidlertid må vi ikke tro at dette er en kamp hvor det beste argumentet vinner. Storkapitalen er allerede inne på det andre laget, og de sparer ikke på investeringene. Private stiftelser som Gates foundation, m.fl. bruker sine millioner av dollar på å finansiere lobbyister og frontorganisasjoner som jobber for destabilisering og privatisering av det amerikanske skolesystemet. I tillegg investerer de i ulike egne prosjekter som har den samme effekten. Akkurat hvor store summer det er snakk om, er vanskelig å si, for pengene går mange veier, men at Gates Foundation har brukt flere milliarder dollar siden 2000 er helt sikkert. 10
Situasjonen i Norge er ikke på langt nær så alvorlig, men det er ingen grunn til å slappe av. De nasjonale prøvene har erobret posisjonen som det eneste gyldige målet på kvalitet i skolen, elevene er redusert til humankapital og målet for det hele er økt konkurranseevne – og aller helst en plassering i topp på PISA-rangeringene.
Nevnte jeg at det er OECD som drifter PISA-undersøkelsene, at OECD ser på PISA som et internasjonalt styringsredskap? Men jeg nevnte ikke at verdens største aktør på det som etter hvert må kalles det globale utdanningsmarkedet, Pearsons Inc, siden 2015 har store deler av det faglige ansvaret for utvikling av PISA-testene11. Tidligere har det vært internasjonale fagmiljøer som har hatt denne oppgaven, men det er tydeligvis mer effektivt med Pearson. Noe av det Pearson er virkelig store på er nemlig utvikling og salg av undervisningsmateriell og undervisningsopplegg som skal sette elever i stand til å gjøre det bra på nettopp standardiserte tester. Dermed lager Pearson nå både testene som får alle til å rope krise, óg hjelpemidlene som skal redde de ulike landene ut av krisa. Kom ikke her og si at det kapitalistiske systemet ikke fungerer.
Sluttnoter
1. https://www.nrk.no/norge/–pisa-ble-et-sjokk-for-norge-1.7413860
2. Sitert i The Reign of Error av Diane Ravitch, Knopf, New York, 2013
3. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
4. ”Who is afraid of the Big Bad Dragon” av Yong Zhao, Jossey-Bass, 2014
5. https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonale_pr%C3%B8ver
6. https://skoleporten.udir.no/
7. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/oslo-rektorer-beloennes-for-elevresultater/a/10107214/
8. http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/er-det-forskjeller-i-skolers-og-kommuners-bidrag-til-elevenes-laering-i-grunnskolen
9. https://www.washingtonpost.com/blogs/answer-sheet/post/nyc-releases-teachers-value-added-scores–unfortunately/2012/02/24/gIQAtbVXYR_blog.html?utm_term=.601c34240c2e
10. https://www.dissentmagazine.org/article/got-dough-how-billionaires-rule-our-schools
11. https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/januar/milliardselskapet-pearson-pa-vei-mot-pisa/