Teknologisk revolusjon

Av Ronny Kjelsberg

2012-04

På forsommeren gikk det en liten debatt om «revolusjon» i Klassekampen.

Revolusjonsbegrepet er interessant å debattere, men politikk – handling – er alltid viktigere enn ord.

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for teknologi, Høgskolen i Sør-Trøndelag, og er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Jeg vil her forsøke å fokusere litt mer på hvordan ny teknologi skaper et potensiale for å revolusjonere samfunnet, et tema som har vært lite framme i akkurat den debatten, og som også har vært fraværende i en del teknologidebatter som gikk i samme avis omtrent samtidig.

Debatten om ny teknologi har også gått verden over de siste årene. Ofte er diskusjonen begrenset til en snever diskusjon om immaterielle rettigheter, på et moralistisk grunnlag. Etter å først ha sagt litt kort om revolusjonsbegrepet, vil jeg forsøke å se litt på hva ny teknologi kan ha å bety for samfunnet, både som redskap, men også i seg selv, gjennom at ny teknologi endrer logikken som driver økonomien.

I denne diskusjonen kommer forholdet mellom basis og overbygning inn, og jeg vil spesielt se på fildelingskulturen, som kanskje er det elementet som tydeligst har vist hvordan ny teknologi kan bryte med tidligere økonomimodeller. Jeg vil fokusere på to momenter som har vært noe underkommunisert: demokrati og dugnad.

Revolusjon

Revolusjonsbegrepet kan være vanskelig, siden det blir tolket på svært mange ulike måter. Det ordet dypest sett betyr, er en eller annen form for omveltning – bokstavelig talt at noe snur/roterer på et eller annet vis. I forhold til samfunn og politikk, er det selvsagt samfunnet og politikken som «snur».

Alle som befinner seg såpass langt ut på venstresida at man ønsker et annet samfunn, innser selvsagt behovet for at ting skal snu, men i revolusjonsbegrepet inngår det gjerne også noe om at denne endringen skjer relativt hurtig – at man kan peke på et punkt i historien som betyr noe kvalitativt nytt, og ikke bare en gradvis endring av det bestående. Hvor hurtig en slik endring må være for å kalles revolusjon, er det nok likevel ingen enighet om.

Noen i debatten opplever revolusjonsbegrepet som skummelt, og har åpenbart ikke løsrevet revolusjonsbegrepet fra ordet «væpnet», som mange i hvert fall i ettertid har brukt mye tid på å knytte det til på 70-tallet.1

Men vi lever i revolusjonære tider. Det er ikke bare på grunn av den arabiske våren, men også den. Det er riktig at deler av opprøret i de arabiske landene handlet om å skaffe seg en del grunnleggende rettigheter som vi i vår del av verden ofte tar alt for gitt, men det er ikke hele historien. Det var ikke kampen for frie valg som fikk de lutfattige Zabbaleen til å strømme ut fra slummen i Kairo og fylle Tharir-plassen sammen med blant annet studentaktivister. Det var kampen mot de nyliberale økonomiske reformene til Gamal Mubarak, som førte dem fra fattigdom til ekstrem nød. Det er derfor ikke uten grunn at Paul Mason, i boka Why it’s Kicking off Everywhere2, sammenligner den arabiske våren med de store studentprotestene vi har sett over hele verden de siste årene (men som det er skrevet lite om her hjemme), og alle opprørene både i Europa og USA mot kutt rettet mot vanlige folk på grunn av ei krise skapt av spekulanter og overklasse i en stadig mer liberalistisk versjon av kapitalismen.

Det er selvsagt likheter både på grunn av bruk av ny teknologi og nettverksorganisering, men også fordi man i bunn og grunn slåss mot den samme økonomiske politikken. Derfor er det ikke nødvendigvis like irrelevant som man skulle tro, å peke på den arabiske våren, også når man snakker om en norsk situasjon.

Vi lever også i revolusjonære tider på grunn av den teknologiske utviklinga, i seg selv. Vi er midt inne i en revolusjon innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, som vi kanskje tror vi nå stort sett har begynt å se konsekvensene av, men som kan få langt mer vidtrekkende konsekvenser dersom vi omfavner den, og lager rammebetingelser som gjør at potensialet kan utnyttes.

Basis og overbygning

Enkelte tidlige marxistiske strømninger var svært deterministiske i forhold til at samfunnet ville formes av den teknologiske utviklinga. Det var blant annet dette Antonio Gramsci tok et oppgjør med i sine Fengselsnotatbøker, som hadde en kraftig og varig påvirkning på mye av den vestlige marxismen (men som, i hvert fall i eget navn, har hatt relativt lite gjennomslag i Skandinavia fram til nylig). Spørsmålet om i hvor stor grad den indre logikken eller mulighetene til en teknologi blir realisert (basisen), kommer i stor grad an på hvordan den blir møtt av kultur, propaganda, juss etc. (overbygning). Der vi i sterkest grad kanskje ser det allerede nå, er i spørsmål rundt ulike typer immaterielle rettigheter.

I dag er teknologien der at ny teknologiutvikling kan skje hurtig og gjennom å trekke på mange ulike kilder i et høyt tempo som er mye lettere tilgjengelig enn noensinne før. Da virker patenter (som har fått et omfang som er mye større enn opprinnelig tenkt), på programvareområdet, eller til og med på helt enkle algoritmer, også mye mer hemmende på utviklingen enn noen gang før. En kulturell parallell kan vi se i musikken med sampling etc.

Den århundrelange tradisjonen med å låne og bygge på arbeid andre har gjort, er i ferd med å enten bli umulig eller i det minste svært dyr.3

Dersom man mener at tilgang på kunnskap og på kultur til folket er et gode, gir ny teknologi store muligheter. Tidligere har finansiering av bøker, musikk, filmer etc. i hvert fall delvis skjedd gjennom salg av enkelteksemplarer. I den digitale verden gir ikke lenger ordet «enkelteksemplar» mening. Forskjellen på ett og to eksemplarer av ei bok, en sang, en film eller strengt tatt hva som helst er rett og slett ctrl+c, ctrl+v.4 Det positive her er altså at kostnaden med å produsere et nytt eksemplar av et produkt, i praksis har blitt null, siden kunden selv tar seg av det (og selv står for råvarene (lagringsplass)).

Den teknologisk-økonomiske konsekvensen av dette er at dersom man først har klart å finansiere produksjonen av ett eksemplar av ei fil, er kostnaden med å gjøre denne tilgjengelig for hele verdens befolkning (den økende andelen som har nettilgang riktig nok), fattig som rik, lik null.

Så langt har bransjens forsøk på å tilpasse seg den nye tid, vært å erstatte enkeltsalg med abonnementsordninger på ulike typer digitale bibliotek (Spotify, Wimp etc.) – ikke ulikt de private bibliotekene som fantes for fysiske bøker før de offentlige kom.

Spørsmålet er om de digitale bibliotekene skal forbli en privat oppgave, eller om man også her burde finne en offentlig løsning som gir alle fri tilgang, og som i tillegg kan finansiere produksjonen til forfattere, musikere, filmskapere m.m. For folk på venstresida burde svaret på det spørsmålet være klart.

Det virker det likevel ikke som det er. Debatten om fildeling har i stor grad vært preget av moralisering. Tilhengere av fildeling har snakket om bakstreverske og grådige plateselskaper, mens selskapenes agenter og enkelte artister har kjørt kampanjer hvor deling stemples som tyveri. I liten grad har debatten tatt opp i seg de reelle mulighetene i teknologien, og utgangspunktet har sjelden vært hvordan man kan tilpasse økonomimodeller og rettighetskultur for å utnytte denne teknologien på beste måte for hele verdens befolkning.

Det vil være interessant for enhver som er opptatt av forholdet mellom basis og overbygning, å se hvordan samfunnet svarer på den nye teknologien – og om det klarer å gjøre det frie og anarkistiske internettet til det gjennomkontrollerte og autoritære systemet det må være, dersom man skal stoppe fildelingskulturen.

Mange avskriver demokratiaspektet ved fri fildeling, og peker på at det i stor grad handler om bortskjemte kvisete ungdommer som vil ha gratis tilgang til forflatende Hollywoodfilmer og populærmusikk – og det handler selvsagt også om det. Den kapitalistiske logikken om et «homo oeconomicus » kommer nå og biter det kapitalistiske systemet i halen. Men det handler også om mye mer.

Kunnskap og demokrati

Når lovgiverne klarte å stanse nettsida library.nu som fungerte som en fildelingsside for ebøker, var noen av de mest synlige og høylytte reaksjonene i debatten, både på nettstedet «torrentfreak» (som kanskje er den globalt mest sentrale diskusjonsaktøren rundt fildelingsspørsmål) og andre steder, de fra studenter og akademikere i den 3. verden.5 Dette aspektet kom lite fram i dekningen av saken i vestlige media, men var sentralt i Christopher Keltys analyse på Al Jazeera.6 Selv kommentatorer som ikke støttet siden, påpekte manglene ved dagens system.7

Library.nu og andre nettsider for deling av digitale tekster er nemlig ikke i hovedsak preget av underholdningslitteratur – de er tvert imot i stor grad preget av fagbøker. Prisen på disse bøkene i butikken (om de i det hele tatt er tilgjengelige) er på et slikt nivå at de stenger store deler av verdens befolkning ute fra kunnskap, men gjennom internett fikk også fattige studenter muligheten til å komme seg gjennom studiene. Etter library.nu ble stengt, fryktet mange at de måtte se langt etter en akademisk grad. Det er naturlig å tro at mange av de studentene som sparket i gang den arabiske våren, benyttet seg av sider som library. nu. Fildelingen har dermed også et viktig demokratisk og sosialt utjevnende aspekt.

Studentenes bekymring var naturligvis (heldigvis?) grunnløs. Library.nus katalog var selvsagt lastet ned mange steder rundt omkring i verden, og ble raskt lastet opp igjen via flere ulike kanaler.8 Det skjedde som tidligere har skjedd, når man har klart å stenge en fildelingsteknologi: fildelingen flytter seg til nye teknologier og nye steder, og fortsetter å øke i omfang. Om man etter hvert får et mer autoritært lovverk, som sperrer de torrent-sidene som i dag er hovedleverandøren – ikke av det fildelte innholdet, men av informasjon om hvor det kan finnes – vil nok stadig flere hoppe over på allerede eksisterende teknologi, hvor også denne informasjonen er desentralisert og spredt.9 I tillegg er ikke lenger i dag fildeling over nett den største kilden til distribuering av digitale filer. Den største kilden er venner og bekjente som rett og slett kopierer av hverandre gjennom at de låner og kopierer filer, eller møtes med hver sin harddisk.10 I debatten rundt revisjon av åndsverksloven i 2005 var det et sentralt element at denne type kopiering mellom venner (som ungdommer har drevet med i hvert fall siden musikkassetten kom), fortsatt skulle være lovlig, selv om man juridisk har fått begrensninger som nok gjør det komplisert å avgjøre om det er det i hvert enkelt tilfelle.11

Digital dugnadskultur

Men mennesker er selvsagt ikke – homo oeconomicus – som bare ønske å snylte og grafse til seg uten å bidra. Heller ikke i fildelingsnettverk. Mennesker ønsker å bidra til et fellesskap, og mennesker ønsker å skape.

Det enkleste eksemplet på dette i bittorrent- verdenen er antallet som seeder torrenter – dvs. fortsetter å dele ut etter at man har lastet ned en fil. En aktør som kun jobbet rasjonelt egennyttig, ville selvsagt slutte med dette øyeblikkelig etter at filen var lastet ned. En del lukkede torrent-nettverk stiller krav til at man må laste opp mer eller mindre like mye som man laster ned, men også i de åpne nettverkene er det generelt god delingsvilje i forhold til hva man ville tro etter enkle nyttemaksimerende menneskesyn – på tross av at vi her snakker om store, globale og til dels upersonlige miljø.

Dugnadsviljen gjelder selvsagt ikke bare delingen, det gjelder i høyeste grad også tilgjengeliggjøringen av nytt innhold. Et godt eksempel på dette har vi i forkant av utgivelsen av den siste Harry Potter-boka. Et par døgn før den offisielle utgivelsen, lå boka selvsagt allerede ute i en del bokhandler og på en del lager. En delingsvillig person hadde fått tak i et eksemplar, og bladde seg gjennom hele boka med digitalkameraet i den ene hånden (og naturlig nok boka i den andre), tok bilde av hver bokside, pakket alt pent og pyntlig sammen i ei zip-fil, og lastet det opp på en bittorrent-side.

Nå er det selvsagt ikke alle som er så glade i å lese bøker på halvdårlige jpg-filer, så en helt annen person (som åpenbart var en kløpper i touch-metoden) satte seg sporenstreks ned, og skrev ned den første halvdelen av boka. De første kapitlene ble dermed lastet opp i tekstformat bare timer etter bildefilene var lastet opp, og de resterende kapitlene fulgte ikke lenge etter.

Dette viser selvsagt ikke bare hvordan enkeltpersoner er villige til å bruke mye tid og krefter på å gjøre ting tilgjengelige for andre, men det viser også det geniale og grenseløse med ny teknologi – den krever bare at en person et sted i verden er villig til å gjøre noe, for at det deretter skal være fritt tilgjengelig for alle. Så langt viser historien at det er noen som er villige til å gjøre det mest utrolige.

Harry Potter-hysteriet er selvsagt en historie for seg selv, men et område jeg personlig kjenner bedre, er tegneserier. Selv om Bittorrent i stor grad tok over for ulike Direct Connect-nettverk som det dominerende fildelingssystemet litt etter årtusenskiftet, har DC-nettverk holdt stand på en del smalere og mer spesialiserte felt. Tegneserier er ett av disse.14

I likhet med en eksklusiv men globalt sett betydelig gruppe har jeg lenge hatt en forkjærlighet for den tegneseriekulturen som vokste fram i de franskspråklige delene av Europa – de såkalte fransk-belgiske seriene, som i Norge kanskje særlig er kjent gjennom seriebladet Tempo fra 70-tallet, og den nyere mer voksne tradisjonen som delvis har fått et engelskspråklig utrykk i bladet Heavy Metal. Problemet for mange tilhengere av denne kulturen er at mye av den dessverre er dårlig tilgjengelig utenfor det franskspråklige markedet. Tradisjonelt har lite blitt oversatt til engelsk.13 Det finnes et OK utvalg på tysk, og også et visst utvalg på dansk. Men på tross av dette er det mange utgivelser som forblir utilgjengelige for mange som ikke leser fransk. Det er rett og slett ikke mange nok av oss til at utgivelsene er kommersielt lønnsomme.

Det har derfor utviklet seg en dugnadskultur i miljøet hvor enkelte amatører selv oversetter serier fra fransk til engelsk (vanligvis), og deler dette med andre serieelskere. Det er også en stor bevissthet i seriemiljøet om å opprettholde markedet for produksjonen av tegneserier. De fleste skannede og delte serier avsluttes med «Like it? Buy it!», eller lignende oppfordringer på siste side. Noen serier som ble amatøroversatt og delt, har senere blitt utgitt kommersielt, selv om det selvsagt er umulig å si hvorvidt fildelingen har bidratt til å skape interessen for serien som gjorde en kommersiell utgivelse mulig.

Et siste eksempel på denne dugnadsånden finner man i miljøet rundt filmtekster. Langt fra alle filmer er tilgjengelig med undertekster i alle språk i ulike formater, og det har derfor utviklet seg et miljø for amatøroversettelse av filmer. En norsk student ble nylig dømt for å ha administrert en slik side, hvor folk delte undertekster til mer og mindre kjente filmer og serier.14 Det meste på siden var amatøroversettelser, i følge brukere som kommenterte dommen. 15

Fildeling handler altså ikke bare om å grafse til seg uten å ville betale. Det har også et betydelig element av «community» i seg, noe disse eksemplene gir bare et lite innblikk i. Et element av dugnad, nyskaping og uegennyttig virksomhet. Det må med for å gi et fullt bilde av kulturen.

Tilpasningsdyktige

Teknologien har altså betydelige demokratiske aspekter ved seg, og oppblomstringen av ulike piratpartier viser også at den har et politisk og aktivistisk aspekt. Særlig i Sverige hvor Piratpartiet fikk 7,13 % og to seter i valget til Europaparlamentet i 2009 (men et skuffende 0,6 % i Riksdagsvalget i 2010), og i Tyskland hvor de fikk 2 % (men ingen seter) i parlamentsvalget i 2009, og har til sammen 45 seter i regionale parlament, har disse gjort seg bemerket. I tillegg til å ha fått egne uttrykk gjennom piratpartier, piratbyråer, EFF, åpen kildekodebevegelsen og mange ulike organisasjoner med langt fra fullstendig overlappende syn, er teknologien også premissleverandør til de andre moderne samfunnsendrende beveteknologi gelsene, som blant annet Paul Mason altså har beskrevet.

Mange tenker at dette med fildeling og nettverk kun påvirker noen snevre samfunnsområder som filmer, musikk og bøker, men potensialet er mye større enn som så. Utviklingen med rimelige 3D-printere som kan «skrive ut» ulike fysiske objekter, er kommet lengre enn de fleste er klar over. Det som i dag gjelder ulike typer immateriell produksjon, kan i framtida gjelde betydelige mengder av den materielle også. I første omgang små plastobjekter – senere – hvem vet.16 Det jobbes også med – og finnes flere prototyper av – 3D-printere som kan kopiere seg selv.17 Teknologien gjør stadig mer av dagens økonomiske system foreldet, og har dermed et betydelig revolusjonært potensiale.

Så revolusjonen er overalt. Revolusjonen er Wikileaks, den er Anonymous, den er ungdommen på Tharirplassen, den er studenter som protesterer mot eksplosivt økende studieavgifter, den er millioner av sinte grekere, spanjoler og andre over hele verden – den er uhåndgripelig og nettverksorganisert. Den har enda ikke funnet sin form, og kampen bølger fram og tilbake, men den vil aldri kunne nedkjempes.

Dagens revolusjonære er gjennom sin nettverksorganisering kanskje blitt det Bruce Lee i sitt mest kjente intervju sa enhver Kung Fu-utøver måtte være.18 Dagens revolusjonære er «like water, my friend». De tilpasser seg omgivelsene. De skifter form kontinuerlig. På sitt beste er de ustoppelige.

Debatt i Klassekampen om revolusjon:

  • Seher Aydar, Revolusjonær eller ikke revolusjonær? Klassekampen 10/5 2012
  • Seher Aydar, Forandring og frigjøring, Klassekampen 26/5 2012
  • Ingvar Skjerve – Makt til folket, Klassekampen 6/6 2012
  • Marielle Leraand – Revolusjonær eller krigersk?, Klassekampen 5 /6 2012,
  • Knut Kjeldstadli: Revolusjon? 19/6 2012
  • Se her gjerne Erik Honoré, Stockholm-syndromet, fase to, Klassekampen 26/6 2012

Noter:

  1. Se f.eks. Olav Elgvin – R-ordet, Klassekampen 15/5 2012
  2. Paul Mason, Why it’s Kicking off Everywhere, Verso 2012
  3. Nå har de store programvareselskapene delvis løst dette gjennom en felles patentpool, men de sperrer da aktivt alle andre ute.
  4. eller «kopier» og «lim» for den som ikke er fortrolig med de vanlige tastatursnarveiene
  5. Se f.eks. debattene på: – http://torrentfreak.com/book-publishers-shut-down-librarynu- and-ifile-it-120215/ – http://www.theverge.com/2012/2/16/2802060/library-nuifile- it-ebook-piracy-site-shut-down – http://yro.slashdot.org/story/12/02/16/1540232/librarynuand- ifileit-shut-down
  6. http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/2012227143813304790.html
  7. http://sayamindu.randomink.org/ramblingsreloaded/2012/02/the-shutdown-of-library-nu/
  8. http://e-library-free.blogspot.no/2012/03/librarynureincarnated.html
  9. http://torrentfreak.com/truly-decentralized-bittorrentdownloading- has-finally-arrived-101208/
  10. https://torrentfreak.com/riaa-online-music-piracy-pales-incomparison- to-offline-swapping-120726/
  11. http://www.ansvarliginternett.no/?page_id=73
  12. Selv om også disse blir delt via andre kanaler selvsagt, som f.eks. bittorrent.
  13. En del utgivelser har de siste årene kommet fra forlagene Cinebook, og Fantagraphics.
  14. NTB – Student dømt for pirat-teksting, http://www. adressa.no/nyheter/innenriks/article1832725.ece
  15. Se bl.a. http://www.hardware.no/artikler/norsk-studentdomt- for-piratteksting/109826
  16. Behrokh Khoshnevis, Professor ved University of Southern California har f.eks. allerede nå utviklet et 3D-printingsystem som kan «skrive ut» et bolighus på under et døgn. (Nei, det er ikke en spøk.) http://www. tomshardware.com/news/3D-Printer-Homes-housingprinting, 16620.html
  17. http://reprap.org/wiki/RepRap
  18. Lee ble intervjuet på The Pierre Berton Show i 1971. Intervjuet er også delvis gjengitt i dokumentaren A Warriors Jouney. Video av intervjuet finnes blant annet på http://www.youtube.com/watch?v=36ZJxrPJN 9o