Systemkritisk verdirevolusjon

Av Birger Thurn-Paulsen

2015-03 Bokomtaler

Erik Dammann:
Verdirevolusjon
Flux forlag, Oslo 2014, 95 s.

Boka har som undertittel: «Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse.» Jeg skal villig innrømme at jeg ikke har lest noen av Dammanns tidligere bøker, men vil allikevel våge påstanden at denne boka representerer en mer radikal og systemkritisk Dammann. Jeg har vel hittil ikke oppfattet forfatteren og Framtiden i våre hender som direkte systemkritiske, selv om de helt klart har stått for krav om forandring av kursen, med særlig vekt på klimaspørsmål og vekst- og forbruksproblematikk.

I Verdirevolusjon ser Dammann både bakover og framover. Innledningsvis gjør han opp en kort status over tingenes tilstand hvor han sier:

Vi står ved et vendepunkt i historien. Hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne.

Så tar han et tilbakeblikk og ser hvordan det har gått med de synspunktene og det perspektivet Framtiden i våre hender i sin tid lanserte. Til å begynne med fikk de stor oppslutning, til og med et stykke inn i politikernes rekker – men så kommer det noe avgjørende. Han spør hvorfor ikke oppslutningen ble fulgt opp av befolkningen utover i 1980-årene og svarer: Fordi det ikke er befolkningen som bestemmer. Og heller ikke politikerne. Han sier:

Faktum er at de folkevalgte frivillig sa fra seg en slik politisk kontroll med økonomien da fri flyt av kapital gradvis ble innført som internasjonal regel i løpet av 1970- og 80-årene.

Og videre:

Hovedproblemet verden står overfor, er kapitalens ekstreme frihet til å flytte seg over landegrensene og dermed unndra seg rammevilkår og beskatning, forpliktelser og kontroll.

Han karakteriserer det regjerende økonomiske systemet slik: «Vårt økonomiske system er dømt til å vokse.» Nettopp!

Så tar Dammann oss med noen hundre år inn i framtida. Det er et ganske interessant grep. Han iscenesetter en samtale mellom en ung student og en professor i historiske paradigmeskifter. De er spesielt opptatt av tidsskillet, eller paradigmeskiftet, fra år 2000 og utover. Samtalen inkluderer etter hvert en professor i økonomisk historie. Det har åpenbart skjedd et sammenbrudd på et tidspunkt, med påfølgende kaotiske tilstander, og ut av det har det vokst noe nytt. Han lar den unge studenten stille en masse spørsmål om hvordan det kunne være mulig å styre så hodeløst mot sammenbruddet. Det samfunnet som har vokst fram, har en del trekk som vi godt kan se for oss i et sosialistisk samfunn. Det er altså vokst ut av sammenbrudd og kaos. Sammenbruddet ble først og fremst forårsaket av at klimautviklingen hadde gått for langt, blant annet med store oversvømmelser av havnære områder, noe som drev store skarer av flyktninger innover i landene, hvor det allerede var store mangler på livsnødvendigheter. Et høyst plausibelt scenario. Hele denne framtidsdelen beskriver hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og til dels hva som har vokst ut av det – i tråd med det han sier i starten, at vi står foran et skjebnevalg.

Til slutt oppsummerer Dammann hva han legger i begrepet «verdirevolusjon». Han stiller spørsmålet reform eller revolusjon – og han svarer at det er folket, velgerne, som er den eneste kraften som kan snu utviklingen. Han ser for seg en samarbeidsøkonomi som kan utvikles gjennom politisk debatt og ulike typer lokalt eierskap. Han forventer aggressiv motstand fra de som vil forsvare systemet. Han sier: «En samarbeidsøkonomi må nødvendigvis starte i de enkelte land, slik at de kan gjenvinne sin demokratiske kontroll med kapitalen. Og før eller siden må et overnasjonalt organ gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.» Demokratisk kontroll med kapitalen! Hva betyr det?

Boka kan absolutt anbefales. Den inneholder en del fakta om tingenes tilstand for planeten og menneskene, og den burde kunne føre til en del gode diskusjoner. En innvending kan være at han forfatteren i overkant bruker gjentakelsens kunst. Sånn i et nøtteskall sies mye av det samme i hvert enkelt kapittel. Beskrivelsen av det tenkte sammenbruddet er plausibel, slik verden ser ut. Er perspektivet på overgangen til et annet samfunn plausibel? Det kan jo diskuteres.

Birger Thurn-Paulsen