SVs forspilte sjanser (omtale)

Av Morten Falck

Bokomtaler Nr 3 2011

– Jeg er ikke historiker, slår Frank Rossavik fast i forordet til sin bok, SV – Fra Kings Bay til Kongens bord
Nei, det skal være visst! Her er ikke engang tilløp til analyse, verken av de opplagte tingene eller de mindre opplagte. Leserne dynges ned i en uendelighet av personintriger, og får ingen mulighet til å forstå. For ikke noe forklarer bakgrunn og tidsbilde.
Da kan vi like gjerne sette oss ned med en årgang Donald.

Morten Falck er journalist.

Partiet SF (og senere SV) framstår i boka som et uløst mysterium. Det er dannet ut fra NATO-motstand og motstand mot atombomber og krig, men er blitt et aggressivt krigsparti innafor NATO. Dette henger ikke sammen, men Rossavik prøver ikke å forklare det. Slik blir vi sittende med alle spørsmålene, rimelige og urimelige. Det er sørgelig, for det burde være ett og annet å lære av denne historien.

Vi lever i partienes tidsalder. Men hva innebærer det? Spørsmålet melder seg raskt når man leser SV –Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011). Må et parti være så fullt av personintriger og med så lite fast substans? Et hobbesiansk mareritt av alles kamp mot alle, uten mål og prinsipper utover det rene begjæret etter makt?

Mange vil sikkert protestere mot denne beskrivelsen. For SV er da ikke sånn? SV er tvert imot fullt av snille, fornuftige, hensynsfulle og innsatsvillige mennesker, som ofrer mye for sitt parti av både innsats og krefter, mennesker som det er naturlig å assosiere med venstresida, folk med standpunkter og prinsipper, kloke folk som kan samarbeide om det aller meste. Fredselskende krigsmotstandere, ofte pasifister, ja, til og med gudfryktige, om du vil – rettlinjete, respektable, arbeidsomme, standhaftige og rettskafne.

Men partiets ledelse, da? Partiet SV sitter i en regjering som fører en aggressiv, imperialistisk røverkrig og faktisk dreper uskyldige mennesker i Afghanistan og Libya. Bosnia, Irak, Afghanistan og Libya har gitt SV blodflekker på slipset, og de kan ikke bare tørkes av. Så hva betyr alle disse strålende medlemmene da, når det kommer til stykket? Hvilken av beskrivelsene er sann? Problemet er at begge disse sidene er like riktige, like sanne.

Hva er et parti?

Et parti er en organisasjon av mennesker med felles interesser, som kjemper for et definert mål. Det skiller seg fra for eksempel en fagforening eller et idrettslag ved at det tar opp medlemmer fra enhver del av befolkninga, at det ikke er lokalt begrenset, og at det har langsiktige, politiske mål. Det har gjerne vedtatte programmer av strategisk (prinsipprogram) og taktisk (arbeidsprogram) karakter, som medlemmene slutter seg til og som partiet jobber målrettet for. Partier er organisasjoner som kjemper for makta i samfunnet. Ikke sjelden er partier nokså reine klasseorganisasjoner, som for eksempel Høyre, Senterpartiet, eller slik Arbeiderpartiet eller NKP en gang var, organisasjoner som kjemper for en bestemt klasses interesser. Vi kan si partier er den form klassekampen tar i vår tid.

Men bildet er ofte komplisert, for eksempel når partiene blir talerør bare for et sjikt innafor en klasse – eller når det faktisk er tilholdssted for flere sjikt innen en klasse, som kan føre en kamp seg imellom om makta i partiapparatet. Partiet kan si en ting og gjøre noe helt annet i praksis. Slik kan Arbeiderpartiet for eksempel være hoveddrivkraften bak nedbygging av velferdsstaten, samtidig som det snakker om solidaritet! Nedlegge sjukehus, aggressivt gå inn for oljeboring i Lofoten/Vesterålen, være drivkraft i privatiseringa og i å redusere pensjonene og heve pensjonsalderen, men samtidig søke sin medlemsbasis i arbeiderklassen.

SF var i 1961, da det ble stiftet, et arbeiderklasseparti, dvs. et parti av arbeidere, forteller Rossavik. 65–66 % av velgerne var arbeidere. Sånn sett kan man trygt si at SF var begynnelsen på et nødvendig oppbrudd fra Arbeiderpartiet. Var det også et parti for arbeidere, et parti som tok arbeiderklassens standpunkt?

Forspilte muligheter I

Nei, det kan man vanskelig si. SFs ledelse var preget av å være en samling intellektuelle rundt ukeavisa Orientering, utbrytere fra Arbeiderpartiet, tidligere NKP-ere, og uavhengige intellektuelle. I denne forsamlinga var det flere sterke viljer enn det var rom for disiplin, og siden partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf, var det på mange måter prisgitt enkeltpersoner. Av de tingene som kom ut av dette, var iallfall mange personmotsigelser og mye vondt blod. Rossavik skildrer personmotsetningene ganske inngående. De ser blant annet ut til å ha krystallisert seg ut i en allmenn mistro til Knut Løfsnes, som likevel var partiets formann – Rossavik får det til å se ut som grunnen bare er at ingen andre ville.

De som dannet SF, var motstandere av blokkpolitikken, mot norsk medlemskap i NATO, motstandere av EEC (EU), anti-militarister, fredselskende atomvåpenmotstandere. Men de kom aldri lenger. De diskuterte seg aldri fram til enighet om hva slags parti de ville ha, om synet på imperialismen, om synet på DNA, om synet på staten og på klasser og klassekamp, eller om synet på frigjøringskriger (Vietnamkrigen var under utvikling).

De var i stor grad sosialdemokrater som ønsket seg tilbake til Arbeiderpartiet, hvis det bare hadde hatt en litt mer «menneskelig » profil. Eller frustrerte tidligere NKPere, som alltid hadde sett på Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti. Begge disse gruppene ønsket seg hovedsakelig «tilbake» til Arbeiderpartiet. Idealismen – i filosofisk forstand – sto sterkt i SF. Marxismen var så godt som ukjent. Tida og medlemstokken gitt, ville noe mer kanskje ikke vært mulig, men det lå en mulighet gjemt i kortene som eventuelt kunne ha gitt SF et sterkere arbeiderklassepreg.

Men dette blir ikke mer enn en hypotese, en spekulasjon uten rot i virkeligheten. Vi sitter jo med fasit! Velgerne fikk ikke prege partiet.

Denne mangelen på intern og målrettet diskusjon gjorde at partiet ikke greide å samle seg om viktige standpunkter, men at ulike syn eksisterte side om side i partiet. Det ga rom for utvikling i mange retninger – en av dem brøyt ut i 1969, og dannet AKP i 1973. En god porsjon av medlemmene i SV var kristne, og innslaget av Israel-venner og «Kibbutz-sosialister» var betydelig. Alt dette sier Rossavik nesten ingenting om. Men det betydde også at grunnlaget blei lagt for uendeligheter av personintriger, skuling og skumling. Enkeltpersoner fikk frie tøyler til å tolke vedtak og følge eller ikke følge partiets program, og det oppbruddet fra DNA som begynte så lovende, rant mer eller mindre ut i sand i løpet av de første ti årene. Velgerne forsvant – kanskje i stor grad tilbake til DNA eller til sofakroken(?) – man visste jo hva man hadde.

Men så kom EEC-kampen i 1972, og det mirakuløse skjedde: Partiet fikk en ny sjanse.

Forspilte muligheter II

Kampen mot medlemskap i EEC (som etterhvert ble hetende EF og nå altså EU, nærmest for å bekrefte de verste spådommene), var mangslungen og komplisert. Den førte til ytterligere svekkelse av Arbeiderpartiets stilling, og en sterk oppblomstring av det lokale demokratiet, som vi fortsatt flyter på. Norge ble et «annerledesland » – det ble et land der folket hadde større makt og ikke nødvendigvis led nederlag. Dermed var det heller ikke noen grunn til å bøye nakken i utgangspunktet.

Det er selvfølgelig ikke sant. Folket led nederlag i ett sett – Alta-kampen er et trist eksempel. Men selv de nederlagene folket faktisk led, var begrenset og kunne føre med seg et mer allment oppsving – slik Alta-kampen førte til et oppsving for samenes rettigheter. Dette gjør jo den norske etterkrigshistorien svært interessant – hva er det som gjør at det norske folket greier å unnslippe imperialismens åk i større grad enn svensker, dansker og finner? Hvilke folkelige tradisjoner er det som ligger til grunn? Eller er det motsigelsen mellom det norske monopolborgerskapets egne imperialistiske ambisjoner og den europeiske monopolkapitalismen som er årsaken?

Disse perspektivene ligger naturligvis langt utafor siktemålet til ei bok om SV, men vil kanskje ha et visst tilknytningspunkt likevel i spørsmålet om hvorfor og hvordan en slik allianse oppsto. Hvordan kunne den valgalliansen som SV opprinnelig var, oppstå? Hvorfor søkte alle gruppene sammen, og hvorfor rundt SF? Hvorfor la alliansepartnerne seg så flate for NKP – og hvorfor ble AKP stående utafor? Her er det mange spørsmål som trenger seg på.

Ragnar Kalheim, som er en av bokas absolutte helteskikkelser, ville ha ml’erne med i valgalliansen, og ble rasende da de heller dannet sitt eget parti. Ligger noe av grunnen til SVs paranoide forhold til AKP her? Det får vi ikke vite. Rossavik later stort sett som om AKP aldri har eksistert, han bare nevner det i bisetninger enkelte steder der han ikke kan unngå det: «Kampen SU og SV fortsatt måtte føre mot AKP(m-l) og Rød Ungdom i mange miljøer.» (s. 285) Jaså? Måtte SV det? Hvorfor?

«Karl O. Rikardsen var de radikale ansattes helt. ‘Mange av oss ville ha vært i AKP om det ikke var for ham‘, sier Liv Røvik.» (s. 271). Det er tydelig at her ligger det noe mer bakom, noe som kanskje hadde gjort det naturlig med et eget kapittel om forholdet mellom de to partiene. Men dette går Rossavik behendig utenom. «En del SV-ere var med i Kvinnefronten, men gikk ut da den ble mer dominert av AKP(m-l)» (s. 205). Ja, særlig på sentrale steder var forholdet mellom de to partiene ganske skarpt. På mange mindre steder gikk samarbeidet ofte mer knirkefritt.

Motsigelsen mellom de to partiene hadde flere røtter. AKP hadde et klart standpunkt til staten, til sosialdemokratiet, og ikke minst til Sovjet – nettopp punkter som må være ganske såre for et parti som SV. Rossavik er imidlertid lojal, og sier ingenting. Dette er punkter som burde vært avklart mellom partene i valgforbundet. Men det er kanskje for meget forlangt å avklare forholdet til Sovjet med NKP og forholdet til sosialdemokratiet med AIK?

Faktum er i alle fall, at etter et brakvalg med enorm framgang, deiset SV nedover igjen, og endte i «skyggenes dal» – hvorfor skulle egentlig velgerne slutte opp om et sånt parti, der ledelsen rev øynene ut på hverandre og alt snakk om demokrati var bare munnsvær og ikke gjaldt for partiets egne medlemmer?

Forspilte muligheter III

Enda en sjanse skulle SV få. Stortingsvalget da det var gjennombrudd for regjeringssamarbeid i den såkalt «rød-grønne» regjeringa i 2005. Det er liten tvil om at oppslutninga om SV i dette valget skyldtes at velgerne trodde på snakket om at nå skulle SV endelig greie å hale regjeringa mot venstre. Det viste seg imidlertid vanskelig. Jo mer SV trakk, jo mer førte båndene til AP til at partiet gikk mot høyre. Sånn går det når man står på glatt underlag. Halvorsen og partiet hennes hindres i alle fall ikke i å rutsje inn i sosialdemokratiets nyliberale varmestue av overdreven marxistisk forankring. Hennes forhold til Marx ser ifølge Rossavik ut til å være bestemt av det meningsløse utsagnet «Marx var en kvinnehater»!

Hvis vi skal tro på at de prøvde å trekke. For med en leder som Kristin Halvorsen, som fortsatt kan prestere å skrive at hun har tro på en sterkere styring av kapitalismen (Klassekampen, 28.05.2011), kan man jo undre. Hva er viktigst her – regjeringstaburettene eller politikken?

At hun fortsatt kaller partiet sitt for sosialistisk, må være beregnet på å trekke velgere til støtte for krigspolitikken. Erik Solheim ser ut til å ha kommet til det samme, når han i Klassekampen uttaler med vanlig arroganse at «Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen.» (26.05. 2011)

Rossavik er åpenbart ikke i tvil. Han skriver en bok som ender som en rein hagiografi for Kristin Halvorsen, med en personfiksering som effektivt sperrer for alle andre perspektiver. Rossavik blokkerer faktisk enhver mulighet for analyse.

«Jeg er ikke historiker»

Dette er ganske påfallende. Boka gir seg ut for å være en historiebok. Da er det naturlig å vente seg en beretning som i det minste gir mulighet til å forstå hvorfor det og det skjedde – mens hint ikke fant sted. Hvorfor kunne ikke diskusjoner vært gjennomført og partiet kommet fram til enighet om viktige spørsmål? Henger det sammen med at ledelsen ikke ville, for å beskytte sine egne standpunkter?

Et helt kapittel handler om reisevirksomheten i «Østerled». Men ikke om hva den betydde for partiet. Når Berge Furre var på gratis ferie med hele familien i Romania, og også ble vartet opp av Ceaucescu, fikk det da noen betydning for hans syn på det Gustavsen kalte «den reelt eksisterende sosialismen », (som ikke ser ut til å ha inkludert Kina)?

Men det at Rossavik ikke er historiker, kan ikke unnskylde at han ikke sier ett ord om hvilke resultater dette knefallet for østeuropeisk oppkjøpspolitikk fikk.

Stopp litt. Han driver det så langt at han siterer SVeren Svein Skotheim: «Vi lot oss kjøpe. Vi trodde det var bedre der borte enn det var, og slike turer skapte ikke mer klarhet.» (s. 260) Dette er jo bare fantastisk. Partiet lot seg kjøpe! Så sier Rossavik ikke mer om den saken!

Rundt omkring på mange arbeidsplasser ble forholdet mellom SV og AKP ofte forsuret av SVs forhold til Sovjet. Siden Rossavik unnlater å nevne det, skal jeg bare minne om at AKP hadde en mye bedre forståelse av problemet – en som både var klokere og skulle vise seg å være mye riktigere. For det finnes vel neppe lenger illusjoner om at Sovjet ikke var en imperialiststat, med aggressive utenlandsambisjoner og fascistiske overgrep «innenriks» (Altså særlig i forhold til de undertrykte klassene, arbeiderne, og nasjonene), og at det kloke var å holde dem på et par armlengders avstand?

Å være journalist unnskylder ingenting

Etter hva Rossavik skriver, er boka blitt slik fordi han er journalist. Det beste man kan si om en sånn påstand, er at boka bærer preg av visse moderne myter om det å være journalist. På godt og på vondt. La oss ta et eksempel på det siste:

Nøytralitet?

Ifølge moderne mytologi er journalister såkalt «nøytrale» – de tar ikke stilling til det de skriver om. Rossavik tilsidesetter dette prinsippet suverent. Han kaller noen av de framtredende personene for «stjerner » (for eksempel Gustavsen og Solheim). Ragnar Kalheim blir stadig omtalt som «fagforeningskjempen». Det blir derimot aldri Roald Halvorsen. Sånne ord fra festtalevokabularet ødelegger stilen og svekker inntrykket av boka. Og det forteller leserne at Rossavik har en agenda, han er ikke noen nøytral skildrer av SVs historie. Han er forutinntatt, og rir sine egne kjepphester. Det innebærer dessverre at store deler av SVs innsats mot EU i folkeavstemningene og i Nei til EU blir usynliggjort. Som Tore Linné Eriksen har pekt på, gjelder det samme for nord-sør-perspektivet. Det er fullstendig fraværende, og den innsatsen SV-medlemmer har gjort for solidaritet med folk og frigjøringsbevegelser i sør, glimrer ved sitt fravær. Enten betyr det at Rossavik ikke ser på den som viktig, eller han mener at den ikke har eksistert. Jeg vet ikke hva som er verst. SV var riktignok ikke det partiet som tok anti-imperialismen mest på alvor, men som i tilfellet Palestina kom de jo etter. Og i noen tilfeller gikk de foran, som når det gjaldt Sør-Afrika, og Latin- Amerika. Det burde de krediteres for.

Et annet særtrekk ved moderne journalistikk er personfokusering, ned til det håpløse «du»-nivået. Dette gjør verden vanskelig å forstå, og løser opp alle sammenhenger og historiske tendenser i meningsløse anekdoter. Det er på dette området boka må sies å bekrefte påstanden fra forfatteren om å være «journalistisk», og det er vel også derfor alle politiske kommentatorer har rost den. Det er jo sånn de er vant til å se politikken! Siv gjør sånn, Erna gjør slik, Jens sier ditt og Kristin sier datt. Men det viktigste ved dette er at da skjønner ikke leserne hvorfor – hvilke interesser er det som snakker ut av munnen til «Siv» og «Erna» og «Jens».

Moderne norsk journalistikk preges også av en forunderlig naivitet – som om det er ufint å ikke feste lit til makthavernes framstilling. Etter å ha fortalt om Lundkommisjonen, presterer Rossavik å skrive: «Punktum ble nå satt for førti år med løgn.“ Akk! Tenk om det var så vel! Men for det første fortsetter overvåkingen like dulgt og usynlig som før, og for det annet – hvorfor fikk en framtredende person som Erling Folkvord bare se en tom mappe? Selv ikke Rossavik kan mene at dette betyr slutt på løgnen? Fortielsen av AKP: Riktignok er dette ei bok om SV, men AKP nevnes påfallende lite. Dette grenser etter min mening til det løgnaktige. SV brukte så mye krefter på å bekjempe AKP, at dette burde fått større plass i boka. Det kunne ha styrket troverdigheten. For eksempel er Klassekampen omtrent ikke nevnt. Før det plutselig står om landsmøtet i 1997: «Klassekampens journalist, som hadde kommet seg inn i salen, …» Resten av journalistene hadde drukket seg fulle og gått hjem, men de hadde til gjengjeld vært invitert. Hva gjorde det lille AKP (m-l) til en så farlig konkurrent at det måtte bekjempes med alle skitne tricks? Nei, Rossavik sier ingenting om det. Det er nok det tryggeste.

Rossavik driver dette ut i det virkelig latterlige: «Gang på gang hadde folk i SF og SV – iblant også noen fra andre partier – hevdet at den ulovlige overvåkingen pågikk.» Tenk det, Hedda! «Iblant også noen fra andre partier»!!! Rossavik ser ikke ut til å ha hørt om verken Peder Martin Lysestøl, Erling Folkvord eller Finn Sjue – bare for å nevne tre. (Kunne du ikke plassere dette sammen med der du snakket om SV og AKP litt lenger foran?)

1914 om igjen?

Boka ender med å hylle bombe-Kristin og hennes kumpaner for innsatsen i regjeringa. Argumentet er omtrent som følger: Uten SV i regjering hadde det vært sendt flere soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå! soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå!