Prostituerte og urfolkskvinner i Mexico
Av Susanne Normann
I Mexico har det politiske alternativet, Den andre kampanjen, åpnet for allianser og solidaritet mellom to av verdenshistoriens mest marginaliserte grupper: kvinner som selger sex, og urfolkskvinner.
Susanne Normann er med i LAGs kvinneutvalg.
Siden 2005 har en sosial bevegelse, som kaller seg Den andre kampanjen, vært under utvikling i Mexico. Kampanjen begynte da EZLN i dokumentet Den sjette erklæring fra Lacandona-jungelen inviterte venstresidens undertrykte sektorer, de som «kjemper nedenfra» og «uten tro på politiske endringer gjennom valgsystemet», til å danne et politisk anti-kapitalistisk alternativ som skal konstrueres «nedenfra og til venstre».
I dag er flere hundretalls organisasjoner og kollektiver fra hele Mexico tilsluttet kampanjen. Deltakerne tilhører mange sosiale lag. De er lærere, bønder, urfolk, studenter, feminister, prostituerte, og arbeidere. Et av kampanjens mål var å la de undertrykte fra Mexicos perifere hjørner «møte hverandre, lytte til hverandre og bli kjent med hverandre».
Siden kampanjens start den 1. januar 2006, har EZLN arrangert en rekke internasjonale møter i zapatist-territorium sør i Mexico. Under møtene debatterer venstresidens intellektuelle; internasjonale personligheter som Immanuel Wallerstein, Arundhati Roy, Noam Chomsky, John Berger, Buenaventura de Sousa, Walter Mignolo og Naomi Klein med kommandantene fra EZLN, med brasilianske MST, og andre bonde- og urfolksbevegelser fra Latin-Amerika og verden, og ikke minst med kvinnebevegelsene. Debatten dreier seg om «nye måter å drive politikk på». Felles for de inviterte debattantene er at i deres forståelse av sosial endring ligger det en bekreftelse av innbyrdes forskjeller.
Revolusjonær kvinnelov
Toleransen for forskjeller som den andre kampanjen har trolig vært en nøkkel for alliansene mellom tidligere atskilte sektorer. Dette gjelder ikke minst kvinnebevegelsene. I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg zapatistkvinnene. De hadde et ønske om å bli kjent med zapatistene, deres kamp og den «Revolusjonære kvinneloven» som zapatistkvinnene kjempet gjennom i 1993. Noen år senere har flere av disse feministene vendt interessen for zapatistkvinnenes kamp om til kritikk mot mannsjåvinistiske trekk i zapatistenes rekker.
I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny. Møtene mellom de to gruppene har ofte tatt form av kollisjon og mistillit. Urfolkskvinner har beskyldt feministene for å pålegge dem tvangstrøyer, mens feministene på sin side kritiserer urfolkskvinnene for å velge kollektive verdier foran kvinnesak. Kampen for jord, eller for territorium, er et av de betente områdene. Mens mange feminister har kjempet for å endre lovgivningene for at urfolkskvinner skal få tilgang til jordtitler, har urfolkskvinner valgt å fremme kollektive krav for rett til territoriet; ikke som kvinner, men som medlemmer av sine urfolkslandsbyer.
Anti-hegemonisk feminisme
Sylvia Marcos er forfatter av boken Dialog og Forskjeller – feminismer utfordrer globaliseringen, og er en forkjemper for en antihegemonisk feministisk teori og praksis.
Hun er blant feministene som fortsatt er knyttet til zapatistkvinnene. Sylvia sier at zapatistkvinnenes kamp tvinger frem en reformulering av feminismen. Hun minner oss om bestemødrene i Lacandona-jungelen som i 2007 under det som ble kalt «Det første møtet mellom zapatistkvinnene og verdens kvinner», fortalte tilhørerne om tiden før og etter zapatismen. Avina og Eva er blant zapatistbevegelsens eldste kvinner, og beskrev hvordan de for knappe 16 år siden levde i servilitet på godsene i Chiapas. «Siden dukket EZLN opp», fortalte en av dem på urfolkspråket tseltal. «De kjempet og falt for jorda, og nå er vi fri».
«Når en teori vakler ved et vindpust av virkeligheten, så bør den omformuleres», sier Sylvia Marcos retorisk. Hun henviser til urfolkskvinnene i Guatemala, Mexico og Ecuador og sier: «Disse kvinnene har muligheten til å kreve sine rettigheter som kvinner. Men samtidig er de del av den samme virvelvinden som deres menn. De kan ikke foreslå ting uten dem. De er kvinner. Men de er også del av sine folk». Zapatistkvinnene har flere ganger uttalt at de ønsker å bevare de av de kollektivistiske og tradisjonelle verdiene som er positive for dem, men rive ned tradisjonene som er kvinnefiendtlige.
Prostituerte eller sexarbeidere?
Brigada Callejera, Gatebrigaden, er en av deltakerne i den andre kampanjen. Gatebrigaden har de siste 15 årene jobbet for å etablere et nasjonalt nettverk for sosialarbeid med transvestitter og prostituerte, eller sexarbeidere som kvinnene nå krever å bli anerkjent som. Nettverket inkluderer 29 grupper, NGO-er, kollektiver og kooperativer, og er spredt i 28 av landets delstater. «Vi ble til da vi i en gruppe av kollektiver ble bevisste om at det fantes mye vold i arbeidet med salg av sex. Kvinnene turte ikke å fortelle om problemene sine, fordi arbeidet deres blir rakket ned på», forteller Rosa Isela Madrid fra Gatebrigaden under Verdig Raseri-festivalen til EZLN i 2009. «I 1997 gjennomførte vi det første nasjonale treffet for kvinner som jobber i sexindustrien. Kvinnene diskuterte sine problemer, og viktigere: de kunne lete etter løsninger på problemene sine, uten behov for at andre personer eller myndighetene skal blandes inn», fortsetter hun.
Sexarbeiderne ønsker å overvinne offerstempelet, og vil bli behandlet som subjekter og anerkjent som arbeidere, i stedet for å bli stemplet som kvinner som har falt i «verdens eldste yrke» på grunn av fattigdom eller uvitenhet. Jairo Guarneros Sosa fra feministkollektivet Cihuatlahtolli forklarer: «Da vi begynte å jobbe med kvinnene, ble vi kritisert av dem som hittil hadde delt vår kamp for revolusjon og for rettferdighet. De sa til oss at å jobbe med prostituerte, som de nektet å kalle for sexarbeidere, var å styrke kapitalismen». Jairo fortsetter: «Vi måtte jobbe alene, helt til vi møtte Gatebrigaden. Da skjønte vi at vi ikke hadde tatt feil. Disse kvinnene blir utpresset, utnyttet, diskriminert og usynliggjort akkurat som arbeidere, bønder og urfolk blir det. Vi ser ikke på sexarbeiderne som ofre, men som compañeras, som vi skal kjempe sammen med, for å rive ned de elementene som tvinger kvinner til å jobbe med sex», oppklarer han.
Gatebrigaden har snudd på slagordet fra den mexicanske revolusjonen i 1910, «Jorda tilhører den som arbeider med den», som fortsatt er helt sentralt i mexicanske frigjøringskamper. For sexarbeiderne lyder slagordet «Hjørnet tilhører dem som jobber der, og ikke løver, horemammaer, NGOer eller funksjonærer med hallik-kall».
På gata i Mexico har Gatebrigaden lenge jobbet for å styrke kvinnenes rettigheter. Kvinnene har etablert kooperativer for å være mer selvforsynte. Noen av kooperativene driver hoteller for «ta kontrollen over egen arbeidsplass». Her kan kvinnene selv leie rom, og dermed øke sikkerheten i arbeidet sitt, og tjene ekstra penger som blir delt mellom de kooperativets assosierte medlemmer.
Kamp for helse
Transvestitten Krishna er en av deltakerne på Verdig Raseri-festivalen. Krishna fremhever helseklinikkene som noe av det viktigste Gatebrigaden har oppnådd, og forteller om to av klinikkene i Mexico City. Klinikkene er selvfinansierte og gratis for dem som oppsøker hjelp. På klinikkene kan sexarbeiderne ta frivillige og konfidensielle sykdomsprøver. Her slipper de unna fordommene som de ofte møter på offentlige klinikker. Helsearbeidet følges opp med utdanning i helsespørsmål, og et skoletilbud til de prostituerte selv og deres mindreårige barn. «Nettverket lærer opp helsepromotører, som jobber på gata og gir opplysning i helsespørsmål til kvinnene. Andre sexarbeidere får opplæring som menneskerettighetspromotører. Deres oppgave er å kjempe mot overgrep mot sexarbeiderne og deres rettigheter, og anmelde tilfeller av tvang eller prostitusjon av mindreårige», forteller Krishna. Mange av jentene som selger sex i sentrum av Mexico City, har ikke valgt det frivillig. Flertallet av dem kommer fra urfolksområder som er preget av ekstrem fattigdom. Barneprostitusjon er en voksende realitet.
Prosjektene som nettverket driver, finansieres ved salg av kondomer. Kondomene selges til differensierte priser, avhengig av kjøpers økonomiske kapasitet eller sosiale forpliktelse. I begynnelsen var det myndighetene som donerte 60 000 kondomer årlig til nettverket. «Men da vi begynte å anmelde korrupsjonssaker, sank donasjonen til 3600 stykker årlig», fortalte Elvira fra nettverket til Raul Zibechi i 2007. Det var sånn kvinnene fikk ideen om å begynne å distribuere kondomene selv. I dag selger de 3 millioner årlig. For kvinnene som ønsker alternativer til salg av sex, har nettverket promotert ulike produksjons prosjekter: håndarbeid, klesbutikker, og kondomerier.
De undertryktes røst
Gjennom EZLN og Den andre kampanjen har dermed to av den globale historiens mest marginaliserte grupper fått ansikt og røst. Urfolkskvinnene og sexarbeiderne har de siste årene samlet seg om et av hovedtemaene i begges kamp, nemlig retten til helse. Kvinners seksuelle og reproduktive helse har lenge vært et vanskelig tema i Chiapas. Urfolkskvinner har mistillit til statens helsetilbud, og denne har blitt forverret av tilfeller av sterilisering av urfolkskvinner ved de offentlige klinikkene, uten at kvinnene selv har blitt opplyst om det. Samtidig kommer enkelte av statens hjelpeprogrammer med krav om at kvinnene blir med på programmene for familieplanlegging. Politikken har mottatt kritikk for å være en del av delstatsmyndighetenes planer for å tiltrekke seg utenlandsk kapital ved å kunne vise til arbeid med FNs tusenårsmål. Subcomandante Marcos, militær leder i EZLN, har påpekt hvordan urfolks helse forvandles til en vare med markedsverdi, uten at de selv blir konsultert. Eller som en kvinne uttalte ovenfor Mercedes Olivera ved kvinnerettighetssenteret i Chiapas: «Jeg er en hore for staten. Jeg bytter min vagina mot penger til å kjøpe mat til mine barn».
Kontroll over egen kropp
Gatebrigaden har bistått urfolkskvinnene i zapatistområdene i å utvikle et helsesystem som fremmer seksuelle og reproduktive rettigheter. Basert på erfaringer fra et tre år langt samarbeid lanserte de læreboken Den andre kampanjen og Seksuell og Reproduktiv helse for Urfolks og Bønders motstand i Mexico. Boken har kapitler som handler om førstehjelp, tidlig oppdaging av cervix kreft, prevensjon og oppdagelse av seksuelt overførbare sykdommer som HIV.
Boka har som mål å gi kvinnene bestemmelsesretten over egen kropp, og motvirke tre tendenser i latinamerikansk historie. På den ene siden staten og familieplanleggingsprogrammene som bokens skribenter hevder at inneholder et element av «sosial kontroll ved å begrense antall fattige». På den andre siden står den katolske kirken og andre konservative grupper, som har forsøkt å nekte kvinner tilgang på prevensjonsmidler. «Til slutt må vi overvinne gamle holdinger som har dominert blant geriljaene i Latin- Amerika, om at mødrenes oppgave var å føde mange geriljakrigere», skriver Gatebrigaden i forordet.