Fra folkekrig til Fred?
Av Stian Bragtvedt
Nepal står i dag midt i en prosess som ingen helt vet hvor vil ende. Kanskje har man grunnlovsvalget i sikte når dette trykkes. Kanskje har kongen klart å manøvrere seg til begivenhetenes sentrum igjen. For å forstå hva som foregår nå, er det nødvendig å ha et vist overblikk over hva som har skjedd før. Derfor vil jeg gi et kort overblikk over borgerkrigen i Nepal, før jeg går over til det store spørsmålet: Hvorfor ble maoistene med i fredsprosessen?
Stian Bragtvedt har skrevet mastergrad om fredsprosessen i Nepal og er med i Helselag til Nepal i Tromsø
Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.
Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.
Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.
Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.
Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.
Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal. Lenge betraktet man kongen som representant for de store landeierne og kompradorborgerskapet som den samme fienden i denne kampen. Som jeg vil komme tilbake til, ble dette bildet nyansert i takt med begivenhetenes gang i løpet av krigen.
Borgerkrigen 1996–2006
Da borgerkrigen startet 13. februar 1996, hadde maoistene to engelske rifler fra andre verdenskrig, men bare en av dem virket. Da Folkets frigjøringshær gikk inn i FN-overvåkede leire ti år senere, høsten 2006, talte den 30.000 soldater med i underkant av 5.000 skytevåpen. Selv om mange av soldatene kanskje var nyrekrutterte nettopp for å gå inn i leirene, og mange av våpnene var hjemmelagde, er det ingen tvil om at maoistene gjennom borgerkrigen har bygd opp en slagkraftig geriljahær. I den første fasen av krigen, som varte frem til 2001, fokuserte maoistene på å slå ut politistasjoner og andre offentlig bygg på landsbygda. I tråd med klassisk maoistisk geriljastrategi prøvde de å omringe byen ved først å jage statsapparatet vekk fra landsbygda. Politiet på landsbygda i Nepal har en historie med undertrykking av opposisjonelle bak seg, og mange var nok glade for å se den lokale politistasjonen bli lagt øde. Videre baserte de seg på å kjempe med våpen erobret fra fienden. Så lenge denne fienden var politiet, betydde dette stort sett å kjempe med Lee Enfield-rifler, som britene brukte under andre verdenskrig. Ellers bestod maoistenes arsenal de første årene stort sett av hjemmelagde bomber og khukurier, som er en tradisjonell nepalsk kniv.
Dette forandret seg imidlertid etter 2001. Hæren kom inn i krigen, og det førte til en stor økning i tapstall både blant regjeringsstyrker, maoister og sivile. Det var forsøk på fredsforhandlinger mellom maoister og politikere flere ganger, men hver gang strandet forhandlingene på grunn av maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling og en ny grunnlov. I juni 2001 ble kongefamilien i Nepal massakrert av kronprinsen, uten at det fins noen god forklaring på hvorfor. Mange hevder at det var kongens bror, Gyanendra, som regisserte massakren for selv å komme på tronen, og på tronen kom han. Med innsettelsen av den nye kongen skjedde tydelige endringer i maktdynamikken i Nepal. Kongehuset startet sakte men sikkert å undergrave politikernes makt gjennom å erklære unntakstilstand, samtidig som de forskjellige partiene ble spilt ut mot hverandre. Samtidig la politikerne seg på en tøffere linje ovenfor maoistene. De ble erklært å være en terroristorganisasjon, og det ble utlyst dusør på lederne Prachanda og Bhattarai på 5 millioner rupi. I tillegg begynte stormaktene å fatte interesse for Nepal, og militærbevilgningene fra USA og India økte drastisk. Nepal ble etter 11. september 2001 en ny slagmark i krigen mot terror.
I februar 2005 ble situasjonen igjen forandret da kong Gyanendra sparket parlamentet og utnevnte en ny regjering bestående av sine nærmeste rådgivere. Kuppet ble møtt med internasjonal fordømmelse, også fra India. Kina, på den andre siden, mente at det hele var «et indre nepalsk anliggende». Politikerne begynte nå å frykte for at partiene ikke var en del av Gyanendras fremtidsplaner, og flere og flere i de store partiene tok til orde for en tilnærming mot maoistene. I november 2005 ble tolvpunktavtalen underskrevet mellom de politiske partiene og maoistene, der det viktigste punktet var at man var enige om at kongen var det største hinderet for fred i Nepal, samtidig som begge parter forpliktet seg til å avholde valg til en ny grunnlovsforsamling, samt til å innføre/beholde et flerpartisystem i Nepal etter at man hadde blitt kvitt kongen. Gyanendra ble tvunget til å trekke seg i siste halvdel av april 2006, etter massive gateprotester over hele Nepal.
Maoistene ble etter avtalen med partiene beskyldt, spesielt av maoister i India, for å selge ut revolusjonen i Nepal, og å gi opp initiativet i kampen mot reaksjonære krefter. Andre har berømmet maoistene for sin evne til å være fleksible og udogmatiske. Jeg vil i resten av artikkelen se nærmere på hvorfor maoistene gikk inn i alliansen med de politiske partiene.
«Strategisk fasthet, taktisk fleksibilitet»
I 1995, året før borgerkrigen i Nepal startet, vedtok maoistene dokumentet Strategy and Tactics of Armed Struggle in Nepal. Her slo man fast at å oppgi den væpnede kampen før man hadde seiret over den reaksjonære staten, ville være revisjonisme og et svik mot folket. Allikevel var det nettopp det maoistene gjorde, da de skrev under tolvpunktsavtalen i november 2005. Denne taktiske helomvendingen må ses i sammenheng med skiftet i maoistenes ideologi. Etter 2001, og kanskje spesielt mellom 2001 og 2003, gjennomgikk maoistene en prosess med ideologisk debatt og forandring. Hovedtrekkene i prosessen var at fokus ble flyttet fra væpnet kamp, til nødvendigheten av å gjøre kompromisser med reaksjonære elementer, som for eksempel de politiske partiene eller seksjoner innen hæren. Dette skiftet i strategi ble forklart med en ny analyse av de globale maktforholdene. USAs globale dominans og aggressive utenrikspolitikk etter 11. september ville gjøre revolusjon i ett land nærmest umulig. I tillegg analyserte maoistene tidligere forsøk på sosialisme, og trakk slutningen at mangelen på demokrati hadde ført til korrumpering og revisjonisme. Disse analysene gjorde at kravet om ny grunnlovsforsamling ble enda viktigere for maoistene, og denne skulle velges av folket, noe som ikke var eksplisitt nevnt ved fredsforhandlingene i 2001. Den nye linjen til maoistene ble oppsummert som «strategic firmness, tactical flexibility» – taktisk fleksibilitet for å kunne oppnå langsiktige mål.
Det var imidlertid ikke bare i maoistleiren det skjedde endringer i borgerkrigens andre fase. Etter at Gyanendra fikk grep om tronen etter massakren i juni 2001, ble kongens tilstedeværelse i politikken stadig tydeligere. Gjennom å erklære unntakstilstand og spille de politiske partiene ut mot hverandre greide Gyanendra å skape en kaotisk situasjon der kongehuset lot til å være den mest stabile institusjonen. 3. oktober 2002 sparket Gyanendra statsminister Deuba fra Kongresspartiet, og innsatte Lokendra Bahadur Chand, som hadde vært statsminister for kongen under ettpartistyret. Med dette var de politiske partiene i realiteten spilt ut over sidelinjen. Sommeren 2003 kom nye forhandlinger i stand, men også disse brøt sammen etter uenighet om maoistenes krav om grunnlovsforsamling. Statsminister Chand måtte trekke seg, og samtidig begynte Kongresspartiet og det reformistiske kommunistpartiet å snakke med andre partier om å danne felles front mot kongen. Da kongen sparket parlamentet i februar 2005, ble det virkelig fart i dette arbeidet, og syvpartialliansen ble dannet. Gyanendras kupp ble fordømt internasjonalt av både India, Storbritannia, EU og etter hvert USA. Bare Kina og Pakistan mente at kuppet var et nepalsk «indre anliggende». Kuppet gjorde også at de politiske partiene skjønte at deres egen posisjon var truet, og i løpet av våren og sommeren ble det ført forhandlinger med maoistene med sikte på å få i stand en allianse mot kongen.
Lederstrid og indisk linjeskifte
nettopp vært igjennom en intens indre strid mellom lederen Prachanda og mannen som ble regnet som hans nestkommanderende, Baburam Bhattarai. Stridens kjerne (ut fra materialet som har blitt offentliggjort) later til å ha dreid seg om hvorvidt det var kapitalismen eller føydalismen som var hovedmotstanderen. Maoistleder Prachanda mente at India ville invadere Nepal heller enn å la maoistene vinne, og at man derfor måtte være forberedt på å bygge allianser med nasjonalister innen hæren og kongehuset. Dette var linja til maoistene så sent som i august 2004. Nestkommanderende Bhattarai mente på den andre siden at hovedmotsetningen gikk mellom folket og kongehuset, og at man derfor burde prøve å få i stand en allianse med de borgerlige partiene, mot kongen. Dette ville innebære en eller annen forståelse med India, siden Kongresspartiet tradisjonelt har stått nært det indiske kongresspartiet. Bhattarai med flere ble først ekskludert av partiet, før de ble tatt inn igjen etter kongens kupp i februar 2005. Bhattarai reiste så til India, for å lufte stemningen for en løsning i Nepal som inkluderte en allianse mellom partiene og maoistene.
Også i India var det forskjellige syn på hvem man burde samarbeide med i Nepal. En linje som stod sterkt i forsvarsdepartementet og hæren, hevdet at kongehuset var nødvendig for et stabilt Nepal, og at bare en hinduistisk konge kunne virke samlende på folket. I opposisjon til dette synet stod ideen om at maoistene måtte inkluderes for å få en slutt på krigen og få et stabilt Nepal. I tillegg håpet man at maoistene i Nepal kunne fungere som et eksempel for maoistopprørere i India, som etter konflikten i Kashmir regnes som Indias største sikkerhetsproblem. Ved valget i India i 2004 ble en koalisjon ledet av Kongresspartiet vinneren, noe som betydde at synet om at maoistene måtte slippe til i maktens korridorer i India, vant frem. Forhandlingene mellom syvpartialliansen og maoistene ble holdt i Delhi, og resultatet var enighet om en avtale på tolv punkter, hvor de viktigste var felles kamp mot kongen og valg til en grunnlovgivende forsamling. I mars 2006 ble det holdt nye forhandlinger i Delhi, hvor maoistene og syvpartialliansen ble enige om en felles protestbevegelse som skulle starte 5. april samme år.
Denne bevegelsen utvikla seg etter hvert til å bli et stort folkeopprør over hele Nepal, i motsetning til demokratiopprøret i 1990 som stort sett hadde vært begrenset til Katmandu. 24. april 2006 ble Gyanendra tvunget til å gi seg, og gjenopprettet parlamentet fra 1999. Noe av det første parlamentet gjorde, var å undertegne en våpenhvile på ubestemt tid med maoistene. 18. mai 2006 ble en rekke endringer i grunnloven vedtatt, og Nepal ble erklært å være en sekulær stat. Parlamentet tok kontroll over kongehusets økonomi, og kongens eiendommer ble gjort skattbare. I november 2006 ble en fredsavtale underskrevet, og maoistene gikk inn i overgangsregjeringen som skulle styre Nepal frem til valget til grunnlovsforsamlingen.
Ytre og indre motsetninger
Når dette skrives, er det mindre enn 24 timer siden maoistene annonserte at de trekker seg fra overgangsregjeringen, for å mobilisere folk til kamp for republikk og et valgsystem basert på forholdstallsvalg. Hvor denne prosessen vil ende, er det umulig å si noe om. Det som det imidlertid er mulig å si noe om, er hvordan maoistene har kommet i situasjonen de er i dag, fra et relativt beskjedent utgangspunkt i 1996. At maoistene har hatt, og har, bred støtte på store deler av landsbygda i Nepal, er klart. Selv om de står svakere i byene og i Terai-området i sør, har de en viss støtte også her. Maoistenes styrke har vært en fleksibel og udogmatisk holdning til realitetene i Nepal, hvor man har vært villig til å forhandle med ulike seksjoner av herskerklassen i Nepal for å kunne komme i posisjon. Uten denne fleksibiliteten ville mest sannsynlig maoistene vært spilt ut over sidelinjen allerede.
Maoistenes beslutning om å gå inn i fredsprosessen, må altså sees i sammenheng med utviklingen i andre seksjoner av herskerklassen i Nepal, og erfaringen fra borgerkrigen. Maoistene kunne ikke slå hæren samtidig som kongen fikk støtte fra India og USA. Denne linja stod Bhattarai for, mens Prachanda altså mente at man måtte satse på en allianse med patrioter innen hæren og kongehuset. Etter kongens kupp i februar 2005 fikk naturlig nok Bhattarai større oppslutning for argumentene sine om at hovedmotsetningen i Nepal gikk mellom kongen og folket. I tillegg ble partiene tvunget til å samarbeide med maoistene om en allianse mot kongen. På toppen av dette fikk valget i India konsekvenser for mulighetene i Nepal.
For å forstå hvorfor maoistene gikk inn i fredsprosessen, er det altså nødvendig å ha oversikt over de forskjellige motsetningene innad i herskerklassen i både Nepal og India, så vel som motsetningene innad i maoistpartiet selv.
Nepal nå
Maoistene har trukket seg ut av overgangsregjeringen, men sitter fortsatt i parlamentet hvor de har 73 representanter av 330 totalt. Kongresspartiet har 132, mens det reformistiske kommunistpartiet UML har 83 representanter.
Valget til grunnlovsforsamlingen ble utsatt på ubestemt tid etter at maoistene krevde at overgangsparlamentet skulle erklære republikk, og at valget skal avholdes etter forholdstallsprinsippet. Kongresspartiet hevder at dette er i strid med overgangsgrunnloven. Maoistene på sin side hevder at det er umulig å gjennomføre et rettferdig valg mens kongen fortsatt sitter på tronen, og at forholdstallsvalg er nødvendig for å sikre innflytelsen for grupper som er marginaliserte på grunn av kaste, klasse, kjønn eller etnisitet.
Etter ukelange forhandlinger ble det stemt over forslagene søndag 3. november. UML og maoistene stemte sammen og fikk flertall for å avholde valget til grunnlovsforsamlingen etter forholdstallsprinsippet, samt en erklæring om å starte forberedelser til innføring av republikk. Det kreves imidlertid 2/3 flertall for å gjøre forandringer i overgangsgrunnloven. Det er derfor uklart hvilke følger vedtakene vil få. I øyeblikket står maoistene og Kongresspartiet steilt mot hverandre, og spørsmålet er hvordan UML vil forholde seg fremover.
Om venstresiden samler seg om forholdstallsvalg og republikk, vil Kongresspartiet bli isolert i parlamentet og fremstå som tvetydige i spørsmålene om republikk og demokratisering i Nepal. En slik utvikling kan gi initiativet tilbake til maoistene som av mange fikk skylden for at valget til grunnlovsforsamling nok en gang ble utsatt. Internasjonale aktører som USA og India er skeptiske til økt fremgang for maoistene, og følger også situasjonen i Nepal spent.
(S.B. 5. november 2007)