Reclaim the state (bokomtale)
Av Stian Bragtvedt
Hilary Wainwright:
Reclaim the State
Experiments in popular democracy
Seagull Books, 2009
Hilary Wainwright er en britisk feminist og sosialist, kanskje mest kjent som redaktør for det engelske tidsskriftet Red Pepper. Hun har lenge deltatt i debatten om venstresida og hva som skal være veien framover.
Reclaim the State tar for seg forskjellige forsøk på å fornye offentlig sektor, gjennom økt innflytelse og makt til ansatte og brukere av offentlige tjenester. Såkalt deltakende demokrati.
Det mest omtalte av eksperimentene Wainwright ser nærmere på, er fra byen Porto Allegre i Brasil. I ordskiftet rundt deltakende demokrati trekkes ofte den deltakende budsjetteringen som ble innført på 90-tallet fram som et eksempel til etterfølgelse. Den som vil ha en grundig redegjørelse for hva som skjedde i Porto Allegre vil finne det i Wainwrights bok. I tillegg skriver hun om hvordan offentlig ansatte tok tilbake kontrollen over offentlige tjenester i Newcastle, om hvordan husokkupanter og nabolagsforeninger i Luton krever demokratisk kontroll over offentlige midler, i tillegg til flere andre eksempler fra Storbritannia, Italia og Spania.
Wainwright har også besøkt Trondheim og snakket med noen av drivkreftene bak fagforeningenes krav til de politiske partiene som la grunnlaget for valgseieren i 2003, den såkalte Trondheimsmodellen (artig å lese at Rødts Arne Byrkjeflot er sitert en rekke ganger).
Fokuset er med andre ord på offentlig sektor, og hvordan arbeidere og brukere av offentlige tjenester (innbyggerne) er de som er best rustet til å fornye den. Altså modernisering og effektivitet, men i skarp motsetning til høyresidens mantra om at privat eierskap og profitt er nødvendig for en god offentlig sektor.
De første kapitlene i boka setter tankene om deltakende demokrati inn i en bredere kontekst, og trekker tråder tilbake til 60- og 70-tallets USA og ungdomsopprøret. Deltakende demokrati ble av organisasjoner som Students for a Democratic Society holdt opp som et alternativ til et system hvor elitene byttet på å administrere kapitalismen. Diskusjoner om deltakelse og folkemakt spredte seg i deler av kvinnebevegelsen, blant radikale fagforeningsaktivister og blant studenter.
Ett av stedene disse ideene fikk politisk gjennomslag, var byen Porto Allegre i Brasil, hvor venstrepartiet Partido dos Trabalhadores (PT) vant valget i 1989. PT var sterkt inspirert av tankene til pedagogen og frigjøringsteologen Paolo Freire. Sentralt i Freires tanker om pedagogikk var et syn på utdanning som et verktøy for å forandre samfunnet. Mennesker som observerer et maktforhold, vil ofte reprodusere det samme maktforholdet når de selv får makt. Målet med utdanning var i følge Freire å bryte denne stadige reproduksjonen av de eksisterende maktforholdene. Disse tankene er synlige i PTs politikk i Porto Allegre etter valgseieren i 1989. I stedet for å begrense seg til å føre en mer sosial politikk på vegne av de fattige, åpnet PT opp det byråkratiske maskineriet i byen.
Wainwright redegjør i boka grundig for hva som fungerte bra i Porto Allegre, men diskuterer også utfordringene og hvorfor prosjektet mistet noe av dynamikken etter hvert som PT ikke greide å respondere på folkelige krav om å gjøre demokratiseringen enda dypere.
Wainwright er opptatt av å understreke at det ikke finnes noen oppskrift på deltakende demokrati, men at prosessen vil være forskjellig basert på hvilke lokale motsetninger og initiativer som finnes. Hun kommer allikevel med noen generelle betraktninger mot slutten av boka, basert på erfaringene hun skildrer fra Brasil, Storbritannia, Italia, Spania og Norge. Det første hun trekker fram, er fremveksten av demokratisk offentlig makt (public power) uavhengig av staten. Fagbevegelse, nabolagsforeninger og andre organisasjoner som forsvarer eller utvikler offentlige goder mot kapitalistiske eller byråkratiske interesser, er en forutsetning for deltakende demokrati. En motmakt som kan skape et politisk rom eller kreve forandring, er nødvendig for å få i stand reelt demokratiske prosesser. Motstykket til dette er i følge Wainwright toppstyrt «deltakelse» hvor målet er å skape enighet om beslutninger som allerede er tatt på vegne av folk på grasrota. Uten motmakt kan det ikke bli noen reell demokratisering.
Potensialet for forandring kommer ofte når tradisjonelle organisasjoner som fagforeninger eller andre går utover sin vanlige rolle, å forhandle om lønn og arbeiderrettigheter. Nettopp LO i Trondheim trekkes fram som et eksempel på hva som er mulig når fagbevegelsen tar på seg en ledende rolle i å forsvare, men også utvikle, offentlige tjenester.
Reclaim the state er lettlest, selv om den er på engelsk og over 400 sider. Om noe kunne den kanskje vært litt kortere. Tidvis føles det som det er de samme poengene som gjentas i konklusjonen som i introduksjonen. Men for alle som leter etter ideer til hvordan venstresida kan komme på offensiven ovenfor høyresida og New Public Management, så er Reclaim the State glimrende lesning. I tillegg gir den nyttig mat for tanken i spørsmålet om hvordan folket kan bestemme og ikke bare velge mellom hvem som skal bestemme for dem.
Stian Bragtvedt