Deltakende demokrati i Porto Allegre (intervju med Hillary Wainwright)

Av Stian Bragtvedt

Nr 1 2010

Den britiske sosialisten og feministen Hillary Wainwright var i Norge i februar i forbindelse med Attac-konferansen En annen verden er mulig – men hvilken?
Stian Bragtvedt intervjuet henne.

Vi snakker om deltakende demokrati i Porto Alegre. Deltar de brede lag av folk, eller er det noen få?

Porto Alegre

Er hovedstad og en kommune i distriktet Rio Grande do Sul, sør i Brasil. Siden 1989 har såkalt deltakende budsjettering vært en viktig del av måten kommunen drives på. Kort fortalt går det ut på at budsjettforslagene debatteres i plenum på åpne folkemøter, før de konkretiseres og sendes videre til et råd bestående av valgte delegater som representerer de forskjellige bydelene og nabolagene. Debattmøtene følger standardiserte regler, og beslutningene som tas på møtene går videre til Rådet for deltakende budsjettering som organiserer kravene og gir dem en endelig form.

Det er omtrent 15 000 personer i Porto Alegre som er som representanter for sine nabolag. Men det er viktig å huske at den reelle deltakelsen er mye bredere. Den er langt større enn bare den fysiske tilstedeværelsen på allmøter og delegatvalg. Hver og en av de 15 000 representerer sine nabolag og nærområder, og representerer sånn sett rundt 10 personer til som har deltatt i diskusjoner i tilknytning de deltakende strukturene. Når folk ser reelle muligheter for å påvirke og skape forandring, deltar de. De siste årene har Porto Alegre vært styrt av et høyreparti som har redusert midlene som er underlagt det deltakende demokratiet. Dette har ført til at færre prosjekter har blitt realisert, og færre personer deltar. Den reelle muligheten for forandring avgjør hvor bred deltakelsen blir. Jo mer makt, jo mer deltakelse.

 

Har bevegelsen for deltakende demokrati hatt noe å si for valgresultatene? Har Partido dos Trabalhadores (PT) styrket oppslutningen i sammenheng med fremgangen for det deltakende demokratiet i Porto Alegre?

 

PT hadde borgermesteren i Porto Alegre i 15 år på rad, og vant lokalvalgene med store marginer fram til de tapte i 2004. Jeg tror deltakende demokrati var en sterkt medvirkende årsak til framgangen for PT i lokalvalgene. I dag ser vi at andre partier tar over retorikken rundt deltakende demokrati, selv om de i praksis står for noe helt annet. De roser prosjekter med deltakende budsjettering fordi de vet at de er populære, ikke fordi de selv nødvendigvis er for. Valgnederlaget til PT i 2004 henger sammen med flere ting, men splittelser innad i partiet spilte en viktig rolle.

 

Men partiet greide heller ikke å utnytte energien og dynamikken som ble utløst fra grasrota gjennom prosessene med deltakende demokrati. PT greide ikke å utvikle seg i takt med dynamikken i disse prosessene, og etter 15 år på rad i posisjon i Porto Alegre har de etterhvert blitt veldig like de andre partiene. Samtidig gikk PT på nasjonalt nivå i Brasil også til høyre, noe som selvsagt påvirker PT lokalt. Men Porto Alegre-delen av PT tilhører fortsatt den radikale fløyen av PT i Brasil.

 

Hvem deltar egentlig? Vil ikke de samme folkene ende opp på toppen i en deltakende struktur som i de vanlige politiske partiene? Folk med ressurser med forbindelser i eliten?

 

Hvis vi fortsatt holder oss i Porto Alegre så viser det seg at det er de lavere inntektsgruppene som deltar mest aktivt i den deltakende budsjetteringen. Det er de fattige som har mest å vinne gjennom å delta siden det er de som er mest avhengige av offentlige velferdstiltak og boligprosjekter. Heller enn manglende deltakelse har det vært et problem at PT som var viktig i innføringen av deltakende demokrati, ikke har vært i stand til å fornye seg i takt med den økende deltakelsen fra folket i politiske beslutninger. Kanskje gjorde presset med å styre Porto Alegre at man ikke fikk tid eller kapasitet til å analysere og lære skikkelig fra de deltakende prosessene.

 

Det var interessant å høre at andelen kvinner som er delegater har økt, til de i dag er flertallet av delegatene.

 

Faktisk har kvinneandelen i selve deltakelsen alltid vært høy. Det som har skjedd i Porto Alegre, er at man i starten hadde et stort flertall av menn blant de valgte delegatene. Siden da har kvinneandelen økt hvert eneste år. I dag er majoriteten av de valgte delegatene kvinner. Jeg tror en mulig forklaring på dette, er at spørsmålene som tas opp gjennom deltakende budsjettering, først og fremst angår kvinner og deres hverdag. Mulighetene for barnepass, kvaliteten på skoler, ting som fins i nærmiljøet. Siden kvinnene ofte har ansvaret for husholdningen ser de veldig klart hva som er utfordringene i lokalsamfunnet, og hvordan man kan gjøre forandringer til det bedre. Mangel på velferdstilbud og utdanning fører til frustrasjon og sinne, men gir også motivasjon til å delta i beslutningsprosesser hvor det er snakk om reell makt til å forandre.

 

Er det spesielle vilkår og omstendigheter i Latin-Amerika som er gunstige for fremveksten av deltakende demokrati?

 

Det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner på disse spørsmålene. Men i Latin- Amerika er det flere likheter mellom forskjellige forsøk med deltakende demokrati. I Brasil oppstod ideene om deltakende demokrati i bevegelsen som kjempet mot militærdiktaturet. Folk hadde en radikal oppfatning av demokrati, og så det som noe mer enn representativt demokrati. Paolo Freire er en av de som har bidratt med tanker rundt det å betrakte folket som aktivt handlende subjekter heller enn objekter som det handles på vegne av. Partiet PT var også en viktig del av dette, og langt mer radikale enn de sosialdemokratiske partiene i Europa. Tanker om deltakelse vokser altså fram fra en kontekst med diktatur og undertrykkelse.

 

Når folk ser muligheter for å påvirke beslutninger, kan de finne ut hvordan de kan gjøre en forskjell. Hvor mye makt man har og hvordan man skal bruke den, er grunnleggende spørsmål som folk må diskutere.

 

Kamp mot undertrykkelse ser ut til å ha vært en fellesnevner for mange av stedene hvor folk har skapt deltakende demokratiske strukturer. Betyr det at arbeiderklassen i Norge, som ikke nødvendigvis ser seg selv som undertrykte ikke er interesserte i deltakelse, at de ikke har noen vilje til makt?

 

Man trenger ikke se lenger enn til Fremskrittspartiets vekst i Norge for å skjønne at det eksisterer misnøye og frustrasjon blant arbeiderklassen i Norge. Å stemme fram FrP er åpenbart feilslått, men jeg tror høyrepopulismens fremvekst i Europa er et tegn på bred misnøye med elitismen og høyrepolitikken som føres av de europeiske sosialdemokratiske partiene.

 

Vil du si at deltakende demokrati er sosialistisk demokrati?

 

Det kan være en start, et frø for sosialistisk demokrati, men jeg tror ikke vi kan ha en modell. Vi trenger flere modeller. Deltakende demokrati i dag er først og fremst en måte å komme på offensiven ovenfor kapitalkrefter som ønsker privatisering av offentlig sektor. Deltakelse er ikke sosialistisk i seg selv, men kan lede i en sosialistisk retning. I tillegg trenger vi komplementerende prosjekter innenfor økonomi og produksjon. Dette er en stor utfordring for venstresida.