Om nabolagsrådene i Venezuela

Av Steve Ellner

Nr 2 2010

Opprettelsen av nabolagsrådene i Venezuela var delvis en reaksjon på ineffektiviteten i det statlige byråkratiet, spesielt på kommunalt plan.

Steve Ellner underviser ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz.
 

 

 

Nabolagsråd

er betegnelsen for en organisering av strøk, eller nabolag, som organiserer inntil 400 familier. De kan velge representanter til forskjellige oppgaver, og trekke dem tilbake, hvis representantene høster mistillit ved gjennomføringen av det de er valgt til.

Red.

I sin tale til Kongressen i august 2007, hvor President Hugo Chávez la fram et forslag til konstitusjonelle reformer, understreket han at han hadde «liten tiltro til de etablerte lokale myndighetene» og hadde større tro på folks egen kapasitet, lokalt. Han påpekte videre den manglende deltakelsen i statlige og kommunale valg som uttrykk for tvil om legitimiteten til lokale embedsmenn. Chávez sitt senere forslag om å etablere nabolagsrådene i et gitt område som «kommuner » (som i sin tur skulle bli deler av en «kommuneby») for å løse felles problemer, kan true med å undergrave de kommunale myndighetenes makt, ved å skape en parallell struktur.

 

Privat har lokale myndigheter, inkludert ordførere, uttrykt frykt for at denne planen har som mål å utradere bymyndighetene, noe jeg ble fortalt av Leandro Rodriguez, rådgiver for Nasjonalforsamlingens komité for folkelig deltakelse, desentralisering og regional utvikling, og av Sergio Lugo, en rådgiver for kommunens arbeid med lokale planleggingsråd i Mérida.

 

Men, nabolagsrådene er ikke i stand til å erstatte kommunale myndigheter. På det nåværende tidspunktet tar de bare for seg prioriterte prosjekter, noe som er langt fra å ta på seg de myriadene av oppgaver som tilligger de valgte kommunale organer. Slik sett blir det høyst misvisende å se nabolagsrådene som Rousseau-inspirerte utopiske idealer om direkte demokrati, i stedet for representative institusjoner en visjon som til tider omfavnes av chávistas. En mer realistisk karakteristikk kommer fra Marisol Pérez, leder av delstaten Anzoáteguis kontor for nabolagsråd. «Dette er en eksperimenterende prosess», sier hun. Den velkjente frasen til Simón Rodriguez (Simón Bolivars lærer) som så ofte løftes fram av presidenten vår: «Enten skaper vi, eller så feiler vi» er svært anvendbar på nabolagsrådene.

 

Chávistaledere, hvis retorikk på typisk vis understreker folkelig beslutningsmakt, har i stadig større grad framhevet nabolagsrådenes virksomhet. Aristóbulo Istúriz og Jorge Rodriguez, Chávistakandidater ved to viktige ordførervalg i Caracas i 2008, delte sine respektive program i to deler: Tiltak direkte underlagt staten, og støtte til «folkelig makt», med særlig vekt på nabolagsrådene.

 

I et annet ordførervalg i Caracas, lovte chávistakandidaten å bygge en «metrobane» opp til slumområdene i åssidene i Petare, en kabelbane lik den som snart er ferdig i San Agustin. I følge planen skulle hver stasjon oppover inneholde fasiliteter som et teater eller et bibliotek, administrert av et nabolagsråd.

 

En «atombombe»

 

 

Imens argumenterer regjeringens kritikere med at nabolagsrådene er ineffektive, og advarer mot at de svekker det representative demokratiet, ved å undergrave de mellomliggende organene mellom de nasjonale beslutningene og folket, enten disse er kommunale myndigheter, statlige planleggingsorganer, eller selve det nye chávistapartiet, Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV).

 

Américo Martin, en tidligere venstreradikal som var presidentkandidat i 1978, kaller nabolagsrådene en «atombombe» som kommer til å skape kaos ved å framføre klientpregede krav i et omfang som det er umulig å tilfredsstille. En annen venstreradikal, Teodoro Petkoff, som er blitt antichávista, hamrer løs på den idealistiske karakteren til nabolagsrådene, som han sammenlikner med arbeiderkooperativene og planene for arbeiderledelse Chávezregjeringen også går inn for. Petkoff mener at disse eksperimentene får en til å tenke på fordømmelsen Marx framførte mot de utopiske sosialistene:

«I stedet for å erkjenne de historiske betingelsene for frigjøring, så de for seg fantastiske betingelser for, og en reorganisering av samfunnet, oppfunnet av dem selv.»

 

Den typen argumenter mot levedyktigheten til nabolagsrådene svekker bare saken mot dem. Det faktiske forholdet er at tusenvis av prosjekter over hele Venezuela er gjennomført på vellykket vis, og mange flere er på trappene, en bedrift som er noe helt nytt i nasjonens historie. I tillegg er rådsledere engasjert i en rekke aktiviteter og programmer uten presedens i Venezuelas lokale bevegelser.

 

Politikk og stat er sentralt i fenomenet nabolagsråd. Rådsledere befinner seg ofte på begge sider av skillelinjen mellom den sivile hverdagen og politisk aktivisme. Slik kan, for eksempel, møter i rådene bruke tid på å diskutere valgstrategi og logistikk. Etter dannelsen av PSUV i 2007, søkte det posisjoner for chávistakandidater i nabolagsrådene, noe som førte til at rådene trakk seg noe tilbake fra valgarenaen.

 

Ikke desto mindre, oppfordret ministeren for deltakelse og sosial beskyttelse, Erika Farias i 2007, rådene til å danne brigader som skulle drive valgkamp for Chávezinitiativet for en grunnlovsendring som skulle oppheve begrensningene i valgperioder for alle verv, et forslag som ble vedtatt gjennom folkeavstemning, den 15. februar 2009. Valgaktiviteten til folk hjemmehørende i nabolagsrådene og andre regjeringsfinansierte sosiale programmer overskygget PSUV.

 

Uavhengighet

 

Enkelte skribenter er opptatt av å understreke behovet til alle sosiale organisasjoner i Venezuela, inkludert nabolagsrådene etter å søke full uavhengighet i forhold til stat og parti. Blant disse finnes det ledende venezuelanske forfattere og aktivister. Som Roland Denis, Javier Biardeau og Rafael Uzcátegui (fra det anarkistiske tidsskriftet El Libertario). John Holloway, en velkjent teoretiker som forsvarer dette synspunktet, uttalte ved Verdens Sosiale Forum i Caracas i 2006:

«Den store faren i Venezuela i dag, er at bevegelsen ovenfra kan komme til å sluke bevegelsen nedenfra».

 

Fokuset på uavhengighet er imidlertid noe malplassert. Sosiale programmer og bevegelsene de skaper, er ryggraden i Chávista bevegelsen, ikke uavhengige sosiale bevegelser.

 

I forkant av at Chávez ble valgt i 1998, manglet Venezuela den typen brennende sosiale bevegelser som banet veien for valget av Evo Morales i Bolivia, og Raphael Correa i Ecuador. Bevegelser av lokal karakter, og kooperativbevegelser blant arbeiderne hadde i mange år vært uavhengig av staten, men de klarte ikke å blomstre, eller spille noen avgjørende rolle i livene til de underpriviligerte i Venezuela. I motsetning til dette, har Chávez-regjeringens overføring av store summer til nabolagsråd og andre sosiale programmer ført til at marginaliserte områder har blitt stimulert, og har vist dem hvordan de kan ta kontrollen over egne liv. Særlig har statlige ressurser, brukt som støtte til prosjekter under nabolagsrådene, lån til arbeiderkooperativer og stipend til studenter som deltar i forskjellige undervisningsprogrammer (kjent som misiones) vært avgjørende i å aktivisere folk på organisert vis. Til tross for den økonomiske avhengigheten av staten er mange menige Chávistas kritiske, og deres støtte til regjeringen er neppe gitt noe som forklarer at Chávez tapte folkeavstemningen i 2007, om grunnlovsendring.

 

For chávistas betyr den «revolusjonære prosessen» at folk får kontroll over livene sine der de bor, heller enn på arbeidsplassene (som kommunister, trotskister og andre som står for den harde linje går inn for). Dette gjenspeiles i det faktum at nabolagsrådene har fått langt mer oppmerksomhet og flere ressurser enn planer for arbeiderstyring noen gang har fått.

 

Tornefulle spørsmål

 

Rådene sliter med en rekke problemer, inkludert dårlig økonomisk styring, «snyltere», og mange rådsmedlemmers rotfestede skepsis til lokale lederes intensjoner. Skribenter som er for Chávez, og understreker betydningen av nabolagsrådene og liknende sosiale programmer, har en tendens til hoppe over slike tornefulle saker, selv om de får fram mye nyttig informasjon. Regjeringsvennlige media unnviker også åpen diskusjon om slike vanskelige problemer, selv om de ofte refererer til nabolagsrådene. Dessuten er kritisk debatt mangelvare i PSUV. Ved å unngå ubehagelige problemer, ender chávistaledelsen med å glorifisere rådene, og lager en myte av at de er det rette remediet for utallige problemer, noe som i sin tur tar sikte på framgang ved valg. Manglene er særlig alvorlige siden regjeringen har en uttrykt forpliktelse til å mer enn doble støtten til dette programmet i 2009. Etter hvert som nabolagsrådene får erfaring, er det to prosesser som er underveis, fulle av sprengstoff. For det første, er de marginaliserte og halv-marginaliserte delene av befolkningen i ferd med å vinne styrke og erfaring fra å drive med kollektive beslutninger. For det andre, tas det skritt i retning av institusjonalisering, som er myntet på å skape anvendelige mekanismer som overvåker og sikrer at offentlige midler ikke misbrukes, eller brukes til lite gjennomtenkte prosjekter.

 

Men bestrebelsene etter å inkorporere, på den ene siden, og institusjonalisere, på den andre siden, er en komplisert balansekunst. Mekanismer og prosedyrer som skal sikre effektivitet kan ikke bli satt i verk, alle på en gang. Den massive deltakelsen til de underpriviligerte, som er under utvikling, er avhengig av fleksibilitet og forståelse hos de som bevilger offentlige midler. «Vi jager ikke etter talsmenn for rådene, men gir dem at tvilen skal komme dem tilgode», sier Marisol Pérez i delstatsregjeringen i Anzoátegui. «Mange av dem er jo noviser som lett kan hoppe av hvis de aner at hindringene blir for store.

 

I tillegg til de sosiale og institusjonelle dimensjonene er det et tredje element av politisk karakter: Mobiliseringen av alle de som har nytte av nabolagsrådene, til forsvar for regjeringen, mot en kompromissløs opposisjon med betydelige ressurser. Å nå disse klare, og ikke alltid lett forenlige målene, er en formidabel utfordring for Venezuelas åpne vei mot sosialisme.

 

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra tidsskriftet Red Pepper, og er oversatt av Birger Thurn-Paulsen)