Stemme fra grasrota

Av Taran Anne Sæther

Bokomtaler Nr 1 2015

Stein Buan:
Slikt å gjøre, slikt å føre (med Jonas Gahr Støre)
Steinbrøttet 2014, 171 s.

Boka er tenksom og pratsom på en lett tilgjengelig og morsom måte. Det er en tekst som har mange former; intervjuer, små historier, historie, sitater, sangtekster, essayistiske strekk og brev.

Forordet har en passasje som går sånn:

Under tvil har jeg vedtatt å gi ut denne boka. Jeg måtte ha mange møter med meg sjøl, før vedtak kunne fattes. Ingen andre har deltatt på møtene. Det er heller ingen andre enn meg som har lest sakspapirene før vedtak. Når kritikken kommer, kan jeg ikke skylde på dårlige rådgivere.

Jeg er en fredens mann. Jeg misliker sterkt vedtaket og den situasjonen det kan sette meg i.

Jeg går ut fra at boka er skrivi av nødvendighet. Buan er en stemme fra grasrota, fagforeningsmedlemmene, lokalt politisk liv. Han skriver og sier at det er sorgen over arbeiderbevegelsens utvikling som gjør boka nødvendig. Det er det han vil undersøke og finne ut av.

Spørsmålene boka tar opp er også mange, men jeg vil ta tak i de to jeg oppfatter som de viktigste.

Det første er hvordan og hvorfor Arbeiderpartiet (Ap) og fagbevegelsen gikk fra å være for arbeidsfolk til å bli en del av maktapparatet og «hele folkets» bevegelse.

Det andre er hvordan og hvorfor det å være nederst i et hierarki gir forfatteren opplevelsen av å være underlegen. Og hva det gjør med motivasjonen til å skrive. Og problemene med å få teksten ferdig.

Vi tar spørsmål en først

Sammenhengen mellom «basis og overbygning», det materielle og politiske. Kapital, klasse og organisasjoner. Disse «parene» er fra marxistisk politisk teori og høres vanskelig ut, men Buans bok gjør det enkelt å forstå hva det handler om. Utviklinga av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fra kamporganisasjoner til maktbastioner. Fra framtidsoptimisme til en del av undertrykkingsapparatet.

Han skriver mest om Arbeiderpartiet. Små historier om lokale størrelser, familiemedlemmer, idrettslag og fotballkamper skriver han fram utviklinga i arbeiderbevegelsen som han har så stor sorg for.

Gjennom intervjuer med blant annet Martin Lekøen, tidligere klubbleder på Jøtul jernstøperi, Odd Andreassen, tidligere klubbleder på Norema fabrikker og Hilde Brørby Fivelstad, ordfører i Jevnaker kommune for Arbeiderpartiet, skriver han fram historier om endringene i Arbeiderpartiet.

Gahr het familien som eide Jøtul og som etter streiken i 1976 solgte hele selskapet til Nocem. Her stammer Jonas Gahr Støres mange millioner fra. Han er som kjent leder i Ap. Et av gjennomgangsspørsmålene i boka er hvordan Brundtland og «arvingene» har endret Ap slik at det ble mulig å velge en millionær som leder i «arbeidernes» parti.

Buan bruker sidekommentarer, nye spørsmål og historier for å belyse dette. Han gjør det spennende, og på en måte sånn at du kan bruke dine egne erfaringer (lokalt eller fra rikspolitikken) som del av opprullinga.

Intervjuet med Odd Andreassen gir klokt innblikk i hvordan nedlegging av arbeidsplasser bryter opp gode arbeiderkollektiver, setter folk opp mot hverandre og «privatiserer» felles problemer. Her får vi vite hvordan bedriften og lokalpress framstiller en virkelighet ingen ved fabrikken kjenner igjen. Han snakker om arbeidsfolk og er lokalpolitiker for AP.

Ordfører Fivelstad framstår som en drivende god lokalpolitiker (Ap i Jevnaker fikk 56 % av stemmene ved kommunevalget 2007). Da Kistefoss(eid av Kristen Sveaas) åpna den første høstutstillinga i 2007 med bilder av Aksel Waldemar Johannessen, holdt hun en tale der gleden over at arbeiderklassens maler var hovedutstiller ble uttalt. Ellers snakker ikke Fivelstad om den allestedsnærværende arbeiderklassen. Hun snakker om folk i Jevnaker, at Ap skal være for alle.

Buan bruker lokale forhold til å stille viktige spørsmål om hvordan Ap har kunnet utvikle seg fra å være det viktigste partiet for arbeidsfolk til å bli «for alle». Hva det har gjort med Ap å være «for alle». Endringer som gjorde at vi tenker på oss sjøl som forbrukere heller enn skapende arbeidsfolk. Forandringer som har ført til at demokratiet er skrumpa inn.

Så til spørsmål to

Buan bruker mye plass og gjentakelser på temaet å skrive. Han har brukt seks år på å få boka ferdig, og den minste lille unnskyldning for ikke å jobbe videre har han gripi med begge henda. Det er kjent for mange som har noe å si, men som ikke riktig tør eller vet hvordan. Han diskuterer grundig hvordan plassen i hierarkiet preger sjøloppfatninga. Mange flinke har skrivi om dette, grundigere, bedre, morsommere …

På side 42:

Etterhvert har det gått opp for meg at vegringa er mer enn en privat affære for meg. … Mye engasjement går således tapt. Vegringa er innvevd i det store problemet jeg prøver å tenke rundt. Den er en del av årsaken til arbeiderbevegelsens forfall.

Han kritiserer arbeiderbevegelsen for manglende skolering av medlemmene i politiske og sosiale spørsmål. Ja, hele venstresida får så hatten passer i disse viktige sakene. Han stiller ganske djuptgående spørsmål om hva slags demokrati vi har når vanlige folks stemmer ikke når ut.

I et brev til forlagssjef Kolmannskog i Manifest forlag i 2009 drøfter han ganske inngående sitt utgangspunkt som en vanlig mann. Var det for vanskelig å skrive om Arbeiderpartiets forandring, arbeiderbevegelsens forfall? Hadde han det som skulle til? Var det de riktige spørsmåla? Brevet er også ei historisk beretning om bevegelsens vekst og fall? Personifisert gjennom Buans far.

Det er et viktig brev

Buans bok har også noen svakheter. Den viktigste er at han kunne gjort vedtak om at den kunne vært litt strammere redigert.

Det andre viktigste er at den kunne vært lenger og sånn sett fått plass til å drøfte svar på noen av spørsmålene i boka. På den annen side kan vi bare be om ei bok til.

I Slikt å gjøre … tar han med ei historie fra ei anna bok han har skrivi, Gerhardsenlandet (Boksmia forlag 2004), ei politisk oppveksthistorie fra Roa med jernbanen som drivhjul. Hvis forfatteren skulle ha flere eksemplarer (bestill direkte hos S.B. Eller finn den på biblioteket) vil jeg anbefale å lese denne boka som oppfølger til Slikt å gjøre …, sjøl om den er utgitt før denne boka. Boka forteller konkret om drømmene og mulighetene folk så i åra etter 1950. Forbedringer for vanlige folks hverdager og utdanning til vanlige arbeiderunger. … Historia om da farmora til Buan fikk fast arbeid i kommunen som reinholder, etter å ha vaska for rikfolk sia hu var jentunge, blei organisert i Kommuneforbundet og fikk medlemsbok, er ei av de vakreste historier jeg har lest.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester, er forfatter, dikter og musiker. Han skriver også for lokalavisa Hadeland, er aktiv i lokalt og regionalt kulturliv og tillitsvalgt i Fagforbundet Lunner. Han har utgitt flere bøker.

PS! Buan har de mest fantastiske fotnoter.

Bestilling av bøker kan sendes til S. Buans e-post: stein.buan@hebb.no

Taran Anne Sæther