Steigans lille røde
Av Anne Minken
Steigans lille røde
Ford Forlag 2017, s. 378
Pål Steigan var en av de sentrale drivkreftene i den unge marxist-leninistiske bevegelsen som vokste fram fra slutten av 1960-tallet. I perioden 1975 til 1984 var han leder av AKP. Fra 2014 har han gitt ut bloggen Steigan.no. Her publiserer han egne artikler, og han har etter hvert også knyttet til seg mange gjesteskribenter.
Steigans lille røde inneholder et utvalg av artikler som tidligere har vært publisert på Steigan.no. Boka spenner over et vidt felt. Hovedtyngden ligger på utenrikspolitiske spørsmål med artikler som tar opp Ukraina, Libya og Syria som de største bolkene. Andre sentrale temaer er mediekritikk, sensur og ensretting i den vestlige pressa, islamisme og innvandring. Sosialdemokratiet er behørig behandlet, og den norske venstresidas utilstrekkelighet er et gjennomgående tema i en rekke artikler.
De forskjellige artiklene er samlet i emnebolker. Det gjør det forholdsvis lett å finne fram, men disponeringen ville ha vært mer leservennlig med noen innledende tekster til de viktigste bolkene. Datering av artiklene ville også ha vært nyttig.
Ifølge forlagets baksidetekst skal artiklene fra bloggen være utvidet og bearbeidet. Jeg har sammenliknet noen av tekstene i boka med originalene på nettet, og for meg ser det ut som om endringene er få og små. Det dreier seg i hovedsak om at lenkene i originalartiklene er gjort om til sluttnoter. Det er jo nødvendig ved overgang fra nett til papir, men det gjør det betydelig vanskeligere for leseren å sjekke kildegrunnlaget. Det ville ha vært mer leservennlig å bruke fotnoter. Notene er satt opp som rene nettadresser. Vanlig skikk for noter er at også forfatter og nettsted skal oppgis. Det er mer informativt. Boka inneholder for øvrig et nyttig personregister.
Maos lille røde og Steigans
Steigans lille røde behandler dagsaktuelle og viktige temaer, og boka inneholder stoff som du vanligvis ikke finner i norske medier. Det høye lesertallet på Steigan.no tyder på at bloggen dekker noen viktige behov for informasjon og politisk analyse blant grupper på venstresida som er misfornøyde med avisa Klassekampen og med utviklinga av de venstresosialistiske partiene. Men er det bøker som denne vi trenger? Er informasjonen vi får etterrettelig? Er analysene grundige nok, og er Steigans kritikk av identitetspolitikk, innvandringspolitikk og islam det som skal til for å styrke og videreutvikle norsk venstreside?
Jeg tilhører den generasjonen SUF-ere som i noen år alltid hadde Maos lille røde i veska. Den ble brukt aktivt som underlag for studiepunktet, som sto først på dagsordenen på alle møter, små som store. Bruken av sitatboka ble ofte latterliggjort. Var det sånn at vi satt og ramset opp kinesiske slagord på ukritisk vis? Nei, etter mitt syn fungerte sitatstudiene i hovedsak bra. Det var fordi Maos lille røde er handlingsorientert, den er rettet inn mot politisk praksis. Steigans lille røde er ikke en sånn bok. En ting er at den ikke er liten. Medregnet noteapparat og personregister er den på over fire hundre sider. Men viktigere: Den er ikke retta inn på politisk handling og organisering. Det er et felt Steigan har abdisert fra for lenge siden. Når det gjelder flyktningspørsmålet sier han dette eksplisitt. «Det er ikke min oppgave å foreslå en immigrasjons politikk , jeg er mer opptatt av analyse» , skriver han i en artikkel om flyktningkrisa i 2015 (s. 261). Svarene han gir blir dermed ofte ganske langt fra den politiske hverdagen, og de kommer med store bokstaver. Steigans løsning på flyktningkrisa er «Stopp krigen i Syria» Anti-rasistisk arbeid har han ikke mye sans for. Problemer med rasisme løses ved å «forene arbeidere av ulike nasjoner og grupper i en felles klassekamp for frigjøring» (s. 331).
Venstresidas elendighet
Den mangfoldige norske venstresida behandles langt på vei som en ensartet blokk i Steigans tekster. Den består med få unntak av venstreliberale, småborgerlige intellektuelle og naive identitetspolitikere (folk som mener at anti-rasistisk kamp, kvinnekamp og LHBT-kamp er viktig). Det er helt sikkert mye en kan kritisere norsk venstreside for, men Steigans kritikk er svært ofte basert på rein stråmanns-argumentasjon. For eksempel hevder han at venstresida mener at mest mulig migrasjon er svaret på verdens fattigdomsproblemer (s. 348), og at venstresida ser niqab og barnehijab som «spennende kulturelle innslag» (s. 319). Jeg har aldri støtt på noen på norsk venstreside som har sånne synspunkter
Steigans nye venner
Steigan forkaster altså mesteparten av norsk venstreside. I stedet har han fått nye venner. Han forteller om det sjøl i forordet: Artikkelen «Kultur, innvandring og klasse» ga i 2012 et voldsomt oppsving av nye lesere. Totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile. Steigan hadde aldri opplevd så mye positiv respons i hele sitt liv. Artikkelen lanserer teorien om at multikulturalismen er EUs rådende ideologi, og at migrasjon er storkapitalens komplott for å splitte arbeiderklassen. Jeg husker godt blandingen av sinne og fortvilelse da jeg leste denne artikkelen første gang. Den er gjengitt uendret i boka, og når jeg leser den på nytt i dag, tenker jeg: Var det ikke verre? Men reaksjonen min er ikke lettelse, men forsterket uro. I løpet av åra som har gått siden artikkelen ble lansert første gang, har debatten om innvandring flyttet seg betydelig, Vi svelger unna mye nå som vi ikke ville ha godtatt for fem år sida. Denne artikkelen var startpunktet for at Steigan etter hvert fikk en høy stjerne blant mange i Fremskrittspartiet og langt inn i det ytterste grumsete høyre Og han er altså svært fornøyd med det, skal vi tro det han skriver i forordet. Vanligvis er det vel en god regel at enkelte typer av støtte bør man betakke seg for. Her kunne Steigan ha mye å lære av «de skamløse jentene» som har trukket en skarp grense mot «støttespillere» som driver med generell muslimhets.
Verden i svart/hvitt
Det trengs i høy grad motstemmer til norske medier. Steigans bok inneholder en god del stoff som er nyttig lesning. Og han har uten tvil lagt mye arbeid i å leite fram nye kilder. Men boka skjemmes av en gjennomgående svart/hvitt tenking. Tydeligst kommer det til uttrykk i behandlingen av situasjonen i Ukraina og krigen i Syria. Her serverer Steigan følgende kraftsats: «Vesten støtter væpna revolusjon så lenge den gjennomføres av nazister og jihadister» (s. 195) Sånn blir kompliserte politiske situasjoner gjort om til en enkel kamp mellom de onde og de gode. I Steigans verden er alle motstandere av Assad-regimet jihadister, og motstandere av Janukovitsj enten nazister sjøl eller i beste fall ført bak lyset av nazister.
Det er et klart behov for å få fram flere og andre kilder enn det vi vanligvis finner i norske medier. Men svaret kan ikke være å erstatte vestlige kilder med russiske (RT). Og selv om vestlige medier juger mye om situasjonen i Syria, blir vi ikke bedre informert om de vestlige kildene byttes ut med Assad-propaganda.
Kildebruken. Juks eller slurv?
Det er ikke uvanlig å hevde at Steigans arbeid alltid er veldokumentert. Det er dessverre ikke tilfelle. Folk lar seg kanskje lure av de utallige lenkene som krydrer artiklene på Steigan.no. I boka er noteapparatet på hele 20 sider. Det kan se solid ut, men min erfaring er at kildene ofte er selektivt gjengitt i Steigans tekst, i verste fall sier de noe helt annet enn det Steigan hevder. Jeg skal se nærmere på et eksempel fra boka. Det dreier seg om artikkelen «Hollande vil forby konspirasjonsteorier» (s. 137–142). Ved hjelp av «sitater» fra den franske stiftelsen Fondation Jean-Jaurès vil Steigan ha oss til å tro at dette forbudet vil ramme et bredt spekter av folk med utradisjonelle meninger, ikke bare holocaustfornektere og folk som lengter tilbake til det tredje riket, men også tilhengere av Hugo Chavez, fans av Vladimir Putin, aktivister på venstre fløy, venstreekstremister, malcontents (misfornøyde), suverenitetstilhengere, revolusjonære nasjonalister, ultranasjonalister, vaksinemotstandere, 11. september revisjonister, antisionister, afrosentrister, survivalister, tilhengere av alternativ medisin, innflytelsesagenter for det iranske regimet, katolske eller islamistiske fundamentalister. En skremmende liste. Her er det mange som kan rammes av et forbud. Det er bare det at dette ikke er en liste over synspunkter som skal forbys, Det er en beskrivelse av det artikkelforfatteren kaller konspirasjonssfæren. Poenget i den franske artikkelen er at folk som fremmer konspirasjonsteorier finnes i mange forskjellige miljøer med varierende politisk agenda. Her har Steigan, muligens hjulpet av litt haltende franskkunnskaper, lest med konspirasjonsbrillene på og konstruert et storstilt fransk angrep på annerledestenkende. Dette eksempelet er dessverre ikke enestående. Jeg har flere ganger kritisert kildebruken på Steigan.no uten å få fornuftige svar.