Spennende om faglig kamp

Av Boye Ullmann

Bokomtaler Nr 3 2014

Vegard Holm:
Ofra av makta, 1945–1955
Oslo: Oslo Transportarbeiderforening, 2013. 110 s.

Selv om Vegard Holm har blitt pensjonist, er han fortsatt i disse dager meget aktiv for havnearbeidernes kamp for tariffavtale. Han har faktisk en lederrolle som han skjøtter utmerket. Vegard har enormt med faglig erfaring som lokal tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund på 1970-tallet og videre som leder av Oslo Transportarbeider Forening på 1980-tallet, streikeleder under transportstreika i 1982, seinere som en av streikelederne på den ulovlige Tollpost-streika i 1992. Dette var en tariffstridig streik for faste ansettelser som fikk en historisk betydning ved at et stortingsflertall i 1995 vedtok en lov for faste ansettelser (§58A i Arbeidsmiljøloven). Vegard Holm kan skrive. Han har både skrevet bøker og vært redaktør for medlemsbladet Transportarbeideren.

Jeg nevner dette fordi Vegard Holm nå har skrevet ei lita bok om kampen bussarbeiderne førte for høyere lønn og anseelse fra 1945–55. Interne stridigheter munnet dessverre ut i en splittelse som fikk betydning for bussarbeidere helt opp til våre dager. Med forfatterens erfaring og langvarige engasjement for arbeidsfolks vilkår, er denne lille boka viktig. Den tar for seg bussarbeidernes vilkår og deres kamp for å bli hørt. De interne stridigheter er satt i en viktig politisk ramme i en historisk interessant periode. For dagens tillitsvalgte er en slik oppsummering viktig fordi den både stimulerer til debatt og reiser problemstillinger i dagens faglig kamp. Dette er relevant selv om vi lever under helt andre rammevilkår med en dramatisk økonomisk krise i kapitalismen. Dagens tillitsvalgte får nok en vekker ved å lese boka fordi en del trur at etterkrigstida var prega av gjenoppbygging og solidaritet med lite uenigheter i fagbevegelsen. En del trur at Arbeiderparti førte en enhetlig kamp i nært samarbeid med hele LO.

Boka dokumenterer bussjåfører som en yrkesgruppe i sterk vekst, men som var underbetalt i forhold til arbeidere i industrien som hadde bedre vilkår i sine overenskomster. Verkstedsoverenskomsten var en minstelønnsoverenskomst med lokal forhandlingsrett, mens bussoverenskomsten var en normaloverenskomst som var prisgitt kun de sentrale tilleggene. Bussarbeiderne ble for lite prioritert av både LO-toppen og nærmest neglisjert i forbundsledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund på starten av 1950-tallet. Bussarbeiderne ble stadig hengende etter i lønnsoppgjørene som utløste flere tariffstridige streiker mellom 1945 og 1955. Bussarbeiderne stemte ned anbefalte forslag, og ble utsatt for tvungen lønnsnemnd gang på gang. Sinnet var stort da AP-ledelsen og LO-toppen manet til «samfunnsansvar» og moderasjon. Her har Vegard Holm et tilstrekkelig kilde-materiell som dokumenterer motsetningene. Det var forsøk på å få en egen bussavdeling i NTF som ble blankt avvist. Da var det lokale krefter som ønsket et eget bussarbeiderforbund som ble hardt imøtegått av toppen i LO og forbundet. Forsøkene på å få en egen bussavdeling ble møtt med eksklusjoner. Dette banet vei for et nytt forbund utenfor LO og Norsk Rutebilarbeiderforbund ble dannet. NTF tok tiltak for bussarbeiderne, men dessverre for seint. Splittelsen skadet bussarbeidernes faglige kamp helt fram til 1998 da NTF og Norsk Rutebilarbeiderforbund samarbeidet i en lovlig streik og fikk et stort lønnsløft.

Ta dere noen timer og les boka. Dere får et stykke historieleksjon om en faglig kamp etter krigen. Dette viser at det ikke bare var enighet mellom AP og LOs ulike nivåer, og at det også på den tida var viktige faglige kamper og uenigheter om viktige samfunnsspørsmål. Beretninga viser at det er vanskelig å reise kamp for lavlønnsgrupper når AP-regjeringa appellerte til moderasjon og anvendte tvungen lønnsnemnd mot rettferdige streiker gang på gang. De rød–grønne partiene tok også i bruk tvungen lønnsnemnd gang på gang mot viktige streiker i sin regjeringstid. Tvungen lønnsnemnd ble brukt etter kort tid mot tre streiker i 2013 for pensjonsrettigheter blant kabinansatte, oljearbeidere og offentlig pensjon for ansatte i private sjukehjem. Hvordan skal fagbevegelsen føre faglig kamp når de gang på gang blir utsatt for tvungen lønnsnemnd er også en problemstilling i dag som på 1950-tallet. Streikerett er nedfelt i ILO og helt sentralt i et demokrati. Hvordan skal en opposisjon takle uenigheter – i dette tilfelle underbetalte bussarbeidere – når både LO og NTF-topper motarbeider deg? Dette er altså ei bok som fortjener lesere i hele fagbevegelsen og venstresida. God mat for tanken.

Boye Ullmann