Sosialisme og demokrati

Av Ronny Kjelsberg

Nr 1 2015

Tidsskriftet Rødt! har ved et par anledninger prisverdig nok brukt plass på debatt i etterkant av utgivelsen av min pamflett med tittelen Sosialisme på norsk.

Kari Celius har en omtale av boka i Rødt! 3/2014, mens Oscar Dybedahl kommenterer bl.a. den i Rødt! 4/2014. Nå er jeg av det syn at en forfatter ikke skal blande seg for mye borti hva folk synes om bøkene hans, så det skal jeg i størst mulig grad forsøke å unngå å bruke plass på, men de politiske debattene som måtte oppstå med bakgrunn i pamfletten, deltar jeg gjerne i.

En bredere debatt

La meg likevel først komme med noen avklaringer rundt hva pamfletten handler om og hva den ikke handler om. Sosialisme på norsk handler verken om Rødts programprosess, eller om partiet Rødt, selv om det var utgangspunktet for at den ble skrevet. Bruken av referanser til folk som Gerhardsen (og Gorbatsjov) er dermed bevisste pedagogisk grep av flere årsaker. Det ene er å synliggjøre hvor annerledes norsk økonomi så ut for kun få tiår siden – å avmystifisere (og avradikalisere) standpunkter som i realiteten er svært så moderate. Synspunkter som stod midt i det statsbærende partiet i landet da jeg ble født, må man nå omtrent til Rødt for å finne. Det er en viktig og kanskje for mange oppsiktsvekkende innsikt. I hvert fall for de fra min generasjon, og de som er yngre. Det er selvsagt også et grep for å nå fram til de som måtte lese pamfletten fra et mer sentrumsorientert ståsted. Til sist, så finnes det selvsagt elementer også i Norges fortid som kan peke mot et sosialistisk samfunn, i kombinasjon med svært mye annet fra vår samtid og framtid (det er jo i hovedsak nettopp dette pamfletten handler om).

Kapitalismen

Både Celius og Dybedahl etterlyser enkelte ting i Sosialisme på norsk. Dybedahl etterlyser blant annet en definisjon av, og større diskusjon om kapitalismen. Kanskje burde jeg tatt med noen setninger om det. Kort anført anser jeg kapitalisme som et økonomisk system hvor økonomien i hovedsak er strukturert slik at selskaper o.l. (produksjonsmidler på marxistisk) eies privat (i praksis av en liten og over tid stadig mindre elite) og drives med det formål å skape profitt, som så reinvesteres i ny økonomisk aktivitet ad nauseam. (Et kjent klassisk marxistisk bilde av kapitalismens produksjonssyklus i kort-kortversjon.)

Veien til sosialismen

Celius bemerker på sin side at jeg ikke skriver noe om veien til et sosialistisk samfunn, i betydning kamp og strategi. Det er helt korrekt (og bevisst). Jeg har i stor grad holdt meg til det som er bokas hovedtema: Å skissere ulike økonomiske modeller som kan være alternativer til dagens kapitalisme. I tillegg til dette måtte jeg nødvendigvis ta med et lite innledningskapittel om «hvorfor sosialisme», samt et om hvorfor tidligere forsøk på sosialisme gikk så galt.

I likhet med det meste som skrives, er boka et skrivebordsprodukt (selv om den så framt mulig peker på praktiske erfaringer med og kilder til løsningene som skisseres). For den som vil lese litt mer om hvordan man jobber politisk og strategisk for å oppnå politisk makt i et samfunn av vestlig type, vil jeg kanskje anbefale Antonio Gramscis fengselsnotatbøker, for det er en komplisert materie. Det mest direkte jeg har skrevet om slike spørsmål i det siste, er kanskje en teksten «Ministersosialister og plenvandrere» om parlamentarisk vs. uten-omparlamentarisk arbeid for Radikal Portal.

Jeg har også hele veien vært klar på at ideologiske feilskjær langt fra er den eneste årsaken til at ting gikk galt med «sosialismen for det 20. århundre» (det skriver jeg konkret øverst på side 19 i pamfletten), men igjen har jeg gjort en avgrensning – kapitlet handlet om ideologi, og jeg begrenset meg derfor i den sammenheng til det ideologiske. Å ta opp hele «hva gikk galt»-problematikken i full bredde, ville nok kreve en egen liten utgivelse eller fem.

Sosialisme i mange land

En annen ting Celius påpeker at jeg ikke skriver noe om, er realismen i «sosialisme i ett land». Det er også helt korrekt. I likhet med alle historiske og samfunnsmessige grunner til at Sovjetunionen forfalt helt fra utgangspunktet, er det et stort og komplekst tema, som jeg vurderte til «beyond the scope of this text» (som det bruker å stå). Jeg kan vel kort anføre følgende: Det er i dagens verden med handelsavtaler som legger sterke begrensninger på det enkelte lands økonomiske politikk, vanskelig å se for seg at et enkelt land skulle kunne bryte av i en radikalt annen kurs alene uten å møtes med krøplende økonomiske sanksjoner. På den annen side er det uansett vanskelig å se for seg at en radikal stemningsbølge som ville muliggjøre en slik kursendring, skulle oppstå isolert i et land som Norge.

En radikal bølge ville nok i så fall strømme gjennom hele Europa (minst). Kan Syriza og Podemos være en spore til dette? Kanskje, men det er mange skjær i sjøen. Likevel er europeisk venstreside i dag mer spennende enn den har vært siden 70-tallet. En forutsetning for at vi skal komme oss til en mer radikal situasjon fra dagens begredelige virkelighet, er likevel å synliggjøre at alternativer finnes, og at de er realistiske. Det er blant annet dette jeg har forsøkt å gjøre med denne pamfletten. I neste skritt, som Syriza er i ferd med å forsøke nå, må vi vise at vi kan løse de praktiske problemene folk opplever nå – i dagens verden. Bare slik vil folk gi oss tillit, og bli med oss og bygge en annen.

Staten, kapitalen og sosialismen

Med utgangspunkt i en diskusjon om kapitalismen drar Dybedahl på sin side opp noen andre problemstillinger som fortjener ytterligere debatt.

Mye av Dybedahls tilsynelatende uenighet med undertegnede handler nok om synet på staten. Staten er – i dagens Norge (med Høyre og FrP i regjering til og med) – åpenbart ikke et sosialistisk element i samfunnet, og det finnes massevis av måter privatkapitalister og staten jobber sammen på. Spørsmålet blir da om den bare er et redskap for kapitalen?

I en enkel gammelmarxistisk forståelse er staten en klasses redskap for å undertrykke en annen. Gjennom en omvelting – en revolusjon – kan strukturene endre seg, og den klassen som tidligere var overklasse, kan bli undertrykt. (Den franske revolusjonen som sendte adelen til giljotinene, er jo et greit eksempel, selv om også denne revolusjonen fort spiste sine barn, og et nytt keiserdømme ble opprettet.)

Men er staten – i Norge i 2014 – klart og entydig et redskap for kapitalister? Er de rettigheter som vanlige folk har slåss fram de siste drøyt 100 årene, bare et «ferniss», eller har arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen m.fl. slåss fram reelle retter som rent faktisk har forskjøvet makten vekk fra en elite og til vanlige folk på en rekke områder, gjennom allmenn stemmerett, fri organisasjonsrett, streikerett osv.?

Jeg heller helt klart mot den siste tolkningen. Selv om økonomisk makt åpenbart også gir politisk makt, og landets rikeste dermed har en påvirkning på landets politikk som langt overstiger det demokratiske idealet om «en mann, en stemme», har vanlige folk en påvirkning på landets styring som langt overstyrer det de hadde for 150 år siden. (Så kan man diskutere nyliberalismen og hvorvidt overklassen har sagt opp klassekompromisset fra 1935, men det blir en annen diskusjon.)

Demokrati er ikke noe man enten har, eller ikke har. Det er en prosess, og et maktelement man kan ha mer eller mindre av. I Norge i dag har vi mer av det enn de fleste samfunn både nåtidig og historisk.

Jeg mener dermed at staten i Norge per i dag, ofte fungerer som et redskap for mektige næringsinteresser (det gjør den jo gjerne helt åpent). Samtidig så er staten i en del tilfeller også en arena hvor det kan ytes motmakt mot de samme. Staten er ikke i dag et enkelt redskap for en klasse til å undertrykke en annen. Det er en arena for kamp og konflikt -– en av flere arenaer hvor kampen om det politiske, kulturelle og sosiale hegemoniet pågår.

I en situasjon hvor sosialistiske partier har skaffet seg makt over staten (gjerne gjennom en kombinasjon av parlamentariske og utenomparlamentariske strategier som diskutert i Radikal Portal-artikkelen min, og sannsynligvis som en del av en større radikal bølge i vår del av verden), vil statlig eiendom dermed kunne være en demokratisk, kollektiv, ikke-kapitalistisk eierform, som vil kunne benyttes for å utfordre privatkapitalistisk ikke-demokratisk makt, i et samspill med en hel rekke andre former for demokratisk eiendom (som jeg bruker en del plass på å diskutere i «Sosialisme på norsk»). At statseie skal være et sosialistisk grep, forutsetter dermed at staten er demokratisk – mer demokratisk enn i dag hvor mektige økonomiske aktører som sagt også har en stor innflytelse på statens politikk.

Og da er vi ved demokratiet.

Demokrati mot kapitalisme

For undertegnede er sosialisme (uten å gå inn i begrepsdiskusjonen om hva som er sosialisme vs. kommunisme osv.) oppfyllelsen av demokratiidealene fra den franske revolusjonen – frihet, likhet og brorskap. Ikke bare har man noen formelt like rettigheter på papiret, men man har også reelt sett like rettigheter når et lite mindretall ikke lenger har overveldende mer makt enn andre i lys av sine økonomiske privilegier. Dermed handler veien til sosialismen om makt over økonomien – i stort og smått.

Selv om Dybedahl har rett i at demokrati på arbeidsplassen (i det minste i et visst omfang) fint kan eksistere innenfor kapitalismen, tror jeg det er elementer han undervurderer her. Dersom ansatte får makt over sin arbeidsplass, innbyggerne over staten, og nabolaget over budsjettet som brukes der – reell makt – vil ikke dette bare være et skritt i sosialistisk retning, men det vil også ha effekter utover det umiddelbare.

Som jeg skriver i Sosialisme på norsk (side 45) etter å ha problematisert arbeiderstyrte bedrifter noe:

Uavhengig av dette, kan arbeiderstyrte bedrifter, både i et markedssosialistisk system og innenfor kapitalismen likevel ha en svært positiv virkning, dersom de bryter ned arbeidsdelinga (jfr. ParEcon). En del kooperativer i f.eks. Argentina gjorde nettopp dette, og den følelsen av selvtillit og den kunnskapen man kan få gjennom å ha makt og innflytelse over egen arbeidshverdag, kan bli en viktig politisk innsikt. Den skal ikke undervurderes som motor for samfunnsendring.

I forlengelsen av dette kan vi også kikke på en av konsekvensene av Hugo Chavez «bolivariske» revolusjon i Venezuela. Nå kan man si mye om Chavez (og det gjør da folk også, over en lav sko), men en av de mest markante og viktigste endringene han fikk gjennomført, var at han gav landets fattige selvtillit. De har oppdaget at de har makt, og at de kan bruke den – de kan påvirke landets framtid. Som en konsekvens har opposisjonen som i tiår etter tiår har neglisjert det fattige folkeflertallet fullstendig, tidvis gått inn i en pervers overbudspolitikk overfor de samme gruppene (som så langt ikke har latt seg lure.)

At folk opplever at de ikke trenger sjefen (eller eieren) for å styre butikken, er en sterk politisk innsikt som ikke kan fås gjennom studiesirkler, og det er et viktig bidrag til en bevegelse i sosialistisk retning. Det aspektet synes jeg det virker som Dybedahl undervurderer.

Avslutningsvis vil jeg takke både Celius og Dybedahl for å komme med en mer substansiell og saklig kritikk av deler av boka enn jeg har opplevd en del andre steder. Dette er diskusjoner av den typen som kan ta oss videre.

Ronny Kjelsberg