Sosialisme for det 1. århundret
Av Mathias Bismo
The socialist imperative from Gotha to Now
New York: Monthly Review Press 2015, 264 s.
Michael A. Lebowitz er i Norge antakelig mest kjent for boka Sosialisme skapes ikke i himmelen fra 2007 (Rødt!, 2/2007). Som den gang, er også fjorårets utgivelse The Socialist Imperative from Gotha to Now først og fremst å forstå som et bidrag til arbeidet for å kunne realisere en sosialisme for det 21. århundret. Boka er satt sammen av en håndfull delvis omskrevne artikler av varierende lengde fra de siste 30 årene, dog mest fra de senere årene, samt et nyskrevet innlednings- og avslutningskapittel.
Boka er delt opp i to – én del som handler om ideer og erfaringer med sosialisme og én del som handler om kampen for å bygge sosialisme i dag. Selv om det er en viss logikk i denne oppdelingen, svekkes den av at det i utgangspunktet er en artikkelsamling der det er et til dels betydelig overlapp mellom enkelte artikler. Men at boka bør leses som en helhet svekker den heller ikke – snarere tvert imot.
Et poeng Lebowitz understreker flere steder i boka, er skillet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er ikke utviklingen av produktivkreftene som skiller det kapitalistiske produksjonssystemet fra det sosialistiske, det er produksjonsforholdene. Det er ikke nødvendigvis slik at sosialismen er mer produktiv enn kapitalismen, uten at det dermed betyr at det motsatte er tilfellet heller. Det er formålet med produksjonen som skiller systemene fra hverandre – profitt eller menneskelig utvikling.
Det bør derfor heller ikke være noen overraskelse at Lebowitz er kritisk til real-sosialismen blant annet i Sovjetunionen, der nettopp produktiviteten ble målet for hvor vellykket sosialismen var. Det holder ikke bare å gjøre produksjonsmidlene til statseiendom; det vil ikke gjøre noe med arbeidets fremmedgjorte karakter. I bokas eldste bidrag, som ble utarbeidet i 1985 mens Jugoslavia fortsatt eksisterte og hadde karakter av et slags sosialistisk forbilde, setter han den sovjetiske realsosialismen opp mot den jugoslaviske modellen med selvstyrte og selveide bedrifter i et slags kvasimarked. Dette, mener han, bidrar på en helt annen måte til å realisere menneskelig utvikling, men det er også, ikke minst når det gjelder å inkludere dem som befinner seg på utsiden av disse bedriftene og dermed heve dette til et samfunnsmessig nivå.
En respons på dette finner han i Venezuelas bolivarianske revolusjon.
Lebowitz var en nær rådgiver for Venezuelas avdøde president Hugo Chávez, som boka også er dedisert til, og han benytter seg flere steder av dennes begrep om det sosialistiske grunnleggende triangel. I dette triangelet er sosialismen en organisk enhet der produksjonsmidlene er sosialisert, produksjonen organiseres av arbeiderne, og hensikten med produksjonen er å dekke samfunnsmessige behov. Disse tre elementene, mener han, er alle gjensidig avhengige og utgjør på mange måter nøkkelen til å realisere en sosialisme for det 21. århundret.
Lebowitz nøyer seg imidlertid ikke med å konstatere dette, han setter det også inn i en praktisk-politisk kontekst. Det er systemendring, ikke reformering av det eksisterende systemet, som må stå i sentrum. Det betyr ikke at reformkrav er uviktige, men i et revolusjonært perspektiv er det først og fremst i form av kamperfaringer det utgjør en forskjell. Selv om det er mulig å vinne frem med reformkrav, er det viktig å forstå at kapitalismen som system er konstruert for å kunne reprodusere seg selv. Med mindre man avskaffer selve det kapitalistiske systemet, vil systemet ha en tendens favorisere kapital overfor arbeid i det lange løp.
Dette betyr ikke at han ikke er opptatt av at revolusjonære må søke makt også i det eksisterende systemet. Som Marx påpekte, vil et nytt system være preget av det gamle systemets fødselsmerker, og siden dette er uforenelige systemer, vil de bidra til å deformere hverandre. Nettopp derfor er det viktig at også det gamle systemet har en politisk ledelse som ser i retning av det nye systemet. Om man ikke søker denne makta, sier han, og peker blant annet på zapatistene i Mexico, vil det nye systemet bli et lett offer for det gamle systemet. Ikke overraskende ligger dette sentralt i den bolivarianske revolusjonen der man har skapt institusjoner i tråd med det sosialistiske triangelet gjennom å benytte seg av det gamle systemets institusjoner.
Boka er, som nevnt, basert på en håndfull artikler og foredrag. Disse varierer ikke bare i tid, men også i kontekst. Det er derfor en rekke andre temaer som behandles. Blant annet er det en artikkel som tar for seg Marx og Engels’ kritikk av Gotha-programmet, og det er også en god og liten sak om ulike demokratimodeller. Videre er det interessante diskusjoner av begreper som rettferdighet og likhet, diskusjoner som, selv om det naturlig nok ikke nevnes eksplisitt, kan være interessante i diskusjonen i kjølvannet av Thomas Pikettys bok. Men samtidig som dette gjør boka interessant, bidrar det også til å gjøre den litt rotete. Ulik lengde og ulikt nivå på de ulike bidragene styrker dette, selv om han særlig i avslutningskapittelet klarer å trekke sammen mange av trådene.
Bokas karakter av å være en antologi gjør også at det er vanskelig å kritisere den for mye for hva den mangler. Men, på tross av at, eller kanskje nettopp fordi, det gikk som det gjorde i Kina, kunne det vært interessant å lese hans vurderinger av folkekommunene som, om ikke annet, var basert på en strategi som skilte seg markant fra den sovjetiske realsosialismen. Det kunne også vært interessant å lese mer om hans vurderinger av veien videre for den varianten av sosialisme som har etablert seg ikke bare i Venezuela, men i flere andre latinamerikanske land de siste 15 årene, ikke bare henvisninger til Chávez’ vurderinger av det teoretiske grunnlaget for denne sosialismen. Disse manglene til tross, Lebowitz har levert et bidrag til en forståelse av revolusjonær teori og praksis som burde studeres av langt flere.