Sosiale bevegelser og marxisme – praxis for en annen verden

Av Øyvind E. Hansen

Bokomtaler Nr 4 2015

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen:
We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism
Pluto Press, 2014, 272 s.

Mennesker skaper sin egen historie, men de skaper den ikke akkurat som de selv vil; de skaper den ikke under omstendigheter de har valgt, men under omstendigheter, som allerede eksisterer, gitt og overlevert fra fortida.

Med dette sitatet av Marx (min overs., fra The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte) åpner Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen sin bok om hvordan vi kan forstå, og bidra til å utvikle, sosiale bevegelser, som de, litt forenklet gjengitt, definerer slik: Sosiale bevegelser er prosesser hvor samfunnsgrupper skaper bevissthet om felles behov (‘needs’), og styrker hverandres kapasiteter (‘capacities’) til å ivareta disse behovene gjennom kollektiv handling og rasjonalitet, med sikte på å endre (nedenfra) eller opprettholde (ovenfra) samfunnets dominerende strukturer.

Forfatterne har bakgrunn som aktivister og forskere med marxistisk skolering og erfaring fra sosiale bevegelser, ikke minst i Irland (Cox) og India (Nilsen). Ved bruk av aktuelle og historiske eksempler fra Nord og Sør diskuterer de hvordan mennesker skaper sin egen historie, som et resultat av interessekamp mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra. De har særlig fokus på hvilke utfordringer vi/folkelige krefter i dag står overfor, som følge av kapitalismens tiltakende systemkrise og svekkelsen av det rådende nyliberalistiske regimets hegemoni, og hvilke muligheter vi har til å gi et kraftfullt svar på krisa ved å bygge en system-overskridende ‘bevegelsenes bevegelse’. Et hovedanliggende er å vise hvordan vi kan utforske og fornye marxismen, som teori og frigjørende praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling) utviklet fra, og for, sosiale bevegelser nedenfra. Siktemålet er å sette oss (folk, aktivister, forskere) bedre i stand til fortløpende å søke og gi svar på noen sentrale spørsmål i teori og praksis: Hva må vi gjøre? Hva betyr det å vinne?

La det med en gang være sagt: Dette er blitt en viktig og usedvanlig rik bok for alle som er opptatt av ikke bare å forstå verden som den er, men også å forandre den (inkludert oss selv) til det bedre: mer rettferdig, mer økologisk, mer demokratisk. På 272 tilgjengelige sider fordelt over fem kapitler, argumenterer forfatterne overbevisende for hvorfor og hvordan folk kan, og må, være forandringens subjekt. I kapittel 1 løfter de fram behovet for utvikling av teori i og for sosiale bevegelser, som skaper reell endring i retning av mer rettferdige samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. De begrunner og diskuterer hvorfor dette må være teori som ikke bare forutsetter, men stiller kritiske spørsmål ved og overskrider de historisk gitte/overleverte systemrammene for våre sosiale relasjoner. Kapittel 2 argumenterer, ut fra en dialektisk/ikke-deterministisk marxisme, for hvordan behov og kapasiteter utgjør to grunnleggende trekk ved mennesket, som gjør vår skapende virksomhet, arbeidet ikke bare mulig, men også nødvendig, der vi bruker våre kapasiteter i bevisst, kollektiv handling for å møte behov, og gjennom det utvikler nye kapasiteter og behov. I forlengelsen av dette belyser de hvorfor praxis er av grunnleggende betydning for sosiale bevegelsers, altså vår/folks, evne til å forstå (i teorien), og endre (i praksis) de begrensningene som de historisk gitte omstendighetene, i siste instans systemet, legger på våre behov og kapasiteter. I kapittel 3 diskuterer og utvikler forfatterne marxistisk teori om sosiale bevegelser. Dette analyseverktøyet bruker de så i kapittel 4 til å kaste lys over kapitalismens utvikling de siste to hundre årene, og viser hvordan den framtrer som et resultat av tre store ‘organiske kriser’ (1789–1848, 1914–45 og 1968–80), forårsaket nettopp av interessekamp mellom sosiale bevegelser og kollektiv handling for dominans ovenfra, og sosiale bevegelser og kollektiv handling for frigjøring nedenfra.

I det avsluttende kapittel 5, diskuterer de kapitalismens aktuelle akkumulasjonskrise, og det rådende nyliberalistiske regimets legitimitetskrise, og drøfter i lys av dette, med illustrerende eksempler fra Sør og Nord, ikke minst Irland og India, hvordan sosiale bevegelser med til dels vidt forskjellige tematiske og geografiske nedslagsfelt, til sammen utgjør en økende global motstand mot nyliberalismen. De avslutter med å argumentere for hvorfor og hvordan det er avgjørende at vi/de involverte folkelige kreftene bringer vår voksende, men også fragmenterte motstand over i en ny fase: Vi kan og må danne en bevegelsenes bevegelse, som forener de folkelig kreftene, på tvers av tema og geografi – mot globalkapitalismen og dens nyliberalistiske økonomisk-politiske regime, og for et etter-kapitalistisk system.

I det følgende vil jeg løfte fram noen viktige poenger fra boka, og avslutte med et par refleksjoner om aktuelle utfordringer og muligheter for sosiale bevegelser.

Forfatterne bruker det vi kan kalle en realistisk tilnærming til å forstå for å forandre verden: De setter søkelys på hvordan realitetene under samfunnets overflate, knyttet til strukturer, sosiale og økonomiske relasjoner og kultur, utøver avgjørende makt på oss alle, som samfunnsaktører. Samtidig legger de vekt på å få fram hvordan de rådende samfunnsmessige omstendighetene aldri er ‘naturlige’, noe som ikke kan være annerledes, men alltid er konstruert, det vil si, resultat nettopp av våre, dvs. menneskelige aktørers handlinger. Følgelig kan, og vil, disse omstendighetene også bli gjenstand for endring forårsaket av våre nye handlinger. Denne tilnærmingen, der sosiale bevegelser forstås som folk/samfunnsinteressers redskap til å forstå og forandre virkeligheten, framhever derfor betydningen av både struktur og aktør. I dette ligger også en kritikk av mye mekanisk og deterministisk marxisme fra det 20. århundre, som hadde oppmerksomhet på abstrakte, strukturelle forhold (‘basis’), og en tendens til å redusere spørsmålet om handlingsrom og kollektiv handling til et spørsmål om, og for, ‘partiet’, ‘den revolusjonære fortroppen’.

Et viktig poeng for forfatterne er at vi må gjenerobre og videreutvikle marxismen, som en samfunnsteori utviklet fra, og for, sosiale bevegelser, med grunnlag i en dialektisk, det vil si, ikke-statisk og nettopp bevegelig metode for å forstå og forandre virkeligheten, en metode Engels ga navnet historisk materialisme. De framhever nødvendigheten av at vi (folk, aktivister, forskere) utvikler teori om og for sosiale bevegelser, som setter oss i stand til å undersøke og bedre vilkårene for brei alliansedanning og systemoverskridende sosial endring på tvers av ulike tema (arbeid, miljø, likestilling, demokrati, fred osv). I dette ligger også en kritikk av en tendens innen akademiske studier av sosiale bevegelser til å ha fokus på alliansedanning mellom eliter, og tilpasning til, ikke endring av, systemets regler, og til å ta for gitt det som er et grunnleggende premiss for mange sosiale bevegelser: – Hvis vi bare gjør mer av det vi allerede gjør, og flere med oss, så vil samfunnet endre seg slik vi ønsker! Systemkritiske perspektiv, både på samfunnet og de sosiale bevegelsene, blir fraværende, og dermed også læring om hvordan vi/sosiale bevegelser kan gjøre ting annerledes. Kort sagt, det trengs en kritisk og konstruktiv fornyelse av de rådende teoriene om sosiale bevegelser, som i mange tilfeller ikke evner å bevege seg, langt mindre bevegelsene og samfunnssystemet de er del av.

Et hovedpoeng i boka, er at vi i dag befinner oss i en kritisk historisk fase, som rommer store farer, men også muligheter: Kapitalismen i sin nyliberalistiske utgave viser klare tegn til en begynnende ‘organisk krise’. Uttrykket, slik det ble utviklet og brukt av Gramsci, viser til perioder i kapitalismens livsløp hvor den økonomiske veksten stopper opp, eksisterende politiske lojaliteter forvitrer, og den økonomisk-politiske eliten møter økende motstand fra grupper nedenfra, som ikke lenger godtar vilkårene de blir styrt under, og derfor søker å utvikle alternativ til den rådende sosiale orden gjennom ny rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Det er nettopp dette vi ser i dag, ifølge forfatterne: Systemet, kapitalismen, gjennomgår ikke bare en akkumulasjonskrise, men også en legitimitetskrise, der folk i økende grad stiller spørsmål ved og reduserer sin tilslutning til den politisk-økonomiske elitens markedsliberalistiske regime og hegemoni, og dermed også til den rådende forståelsen og organiseringa av verden: hvordan den er, og bør være.

I denne situasjonen mener forfatterne, slik jeg tolker dem, at det er avgjørende for oss å skape og ta del i læring, et gjennom-gående tema, som etter min mening bidrar avgjørende til bokas relevans: Gjennom bevisst, kollektiv handling har vi (folk flest, aktivister, forskere, politisk interesserte) potensiale til å endre ikke bare våre omstendigheter, men også oss selv. Det å erkjenne at de levekårene vi strir med i egen tilværelse, deles av andre som befinner seg i tilsvarende situasjoner, og at disse problemene inngår i, og har årsaker knyttet til, samfunnsmessige sammenhenger, som i sin tur inngår i større interessefelt og maktstrukturer, i siste instans ‘systemet’, utgjør etapper på en individuell/kollektiv læringsvei. Litt stilisert, kan vi kanskje uttrykke det slik: Sosial bevegelse nedenfra er en læringsprosess som skjer når mange går fra å være og forstå seg som selvtilstrekkelige individer, atskilt fra hverandre av individuell konkurranse og bevissthet styrt av snevre egeninteresser, til å bli aktive subjekt, forbundet med hverandre av kollektiv handling og bevissthet om felles interesser/opplyst egeninteresse.

Når slik læring finner sted, og ‘jeg’ blir bevisst og får kunnskap om hvordan ‘mine’ sosial behov er del av ‘våre’ sosiale behov, og hvordan evnen til å ivareta disse behovene avhenger av fellesskapsløsninger, solidaritet, som ikke fremmes, men hemmes av systemet, blir noen avgjørende spørsmål aktualisert, ifølge forfatterne: Hva bør vi gjøre? Hvordan vil systemet reagere? Hva vil fungere, og hvordan kan vi vinne? Boka argumenterer overbevisende for at marxismen, forstått som dynamisk metode for forståelse og forandring, utgjør en særlig relevant kilde til å søke svar på disse spørsmålene, fordi den går utover rådende fornuft/rasjonalitet (‘common sense’) og ideologiske rettferdiggjøringer av hvorfor ting er som de er, og bygger teori på kunnskap og erfaringer hentet fra aktivisters og vanlige folks kamp. Marxismen er, som forfatterne påpeker, i sin kjerne en teori om (og for) organisert menneskelig praksis. I kraft av det har den potensiale til å fungere som et verktøy for sosial frigjøring, det Gramsci og Freire kaller praxis (erfaring + bevisstgjøring + handling): Når teoretisk skolering, kombinert med praktisk handling og erfaringsrefleksjon, skjer i fellesskap og dialog mellom gjensidig anerkjennende deltakere, kan den bidra avgjørende til å øke vår evne til, kollektivt og enkeltvis, å forstå, forestille oss alternativer til, og endre de omstendighetene vi lever under. Frigjørende praxis og læring blir dermed på mange måter kjernen i det forfatterne kaller ‘bevegelses-prosessen’, den prosessen hvor vi/folk, aktivister og akademikere blir i stand til/lærer, gjennom teori og praksis, å forbinde det partikulære (våre nære erfaringer knyttet til avgrensa behov, situasjoner og saksfelt) med det allmenne (de mer overordna samfunnsmessige interessene, maktstrukturene og løsningene), og vice versa.

Fruktbarheten i denne tilnærminga viser seg ikke minst når forfatterne bruker den til å analysere hvordan det rådende økonomisk-politiske systemet, kapitalismen, har utviklet seg de siste vel 200 årene, ikke som følge av abstrakte og ‘deterministiske’ mekanismer utenfor menneskelig påvirkning, men som følge nettopp av høyst menneskelig kamp mellom sosiale interesser. De belyser hvordan elitegrupper har organisert seg og skapt sosiale bevegelser ovenfra, som har fremmet/befestet bestemte politisk-økonomiske regimer, for å ivareta sine interesser og systemets krav til kapitalakkumulasjon. Dette har i sin tur skapt en motreaksjon fra andre samfunnsgrupper, som har sett seg truet, og (i noen tilfeller) har dannet sosiale bevegelser nedenfra, som har søkt å fremme økonomisk-politisk rettferdighet, for å forsvare sine behov og interesser.

Cox og Nilsen viser hvordan denne kampen mellom sosiale bevegelser ovenfra og nedenfra har resultert i tre distinkte historiske faser i den industrielle kapitalismens utvikling, preget av relativt stabile politisk-økonomiske regimer bygd på de klassekompromissene, som ble utgangen av den sosiale turbulensen forut for hver fase: Først den liberale kapitalismen, som dekker perioden fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, da det framvoksende borgerskapet ble den dominerende klassen, og baserte sin makt på et klassekompromiss med landadelen. Deretter den organiserte kapitalismen, perioden fra ca 1950 til slutten av 1970-tallet, da industriborgerskapet var den dominerende klassen, og makten hvilte på et klassekompromiss med, og tilslutning fra, arbeiderklassen. Til slutt den nyliberalistiske kapitalismen, som er perioden vi befinner oss i i dag, og som har vart siden begynnelsen av 1980-tallet, da finanskapitalen (dens eiere og forvaltere) ble den dominerende klassen, med makt basert på tilslutning fra middelklassen.

En slik tilnærming setter oss i stand til å se og utnytte mulighetene i dagens situasjon, mener forfatterne: Stadig flere sosiale bevegelser utfordrer den rådende sosiale (u)orden gjennom å utvikle systemkritisk og systemoverskridende rasjonalitet (‘good sense’ i motsetning til gjeldende ‘common sense’) og kollektiv handling. Dette forsterker systemets legitimitetskrise, som har rot i at det rådende politisk-økonomiske regimet de siste tre tiårene, nyliberalismen, ikke lenger er i stand til å ivareta de samfunnsinteresser det hviler på, den breie ‘middelklassen’. Samtidig har de rådende elitene vist seg ute av stand til å utvikle alternative strategier for å ivareta systemets grunnleggende krav til kapitalakkumulasjon. Deres eneste svar, som gjentas stadig mer monomant og autoritært, er mer av det samme: nyliberalisme og nedskjæringer i det offentlige (med unntak av militæret og sikkerhetssektoren). Konsekvensen er at velstand, ressurser, og makt, både i det globale Nord og Sør, konsentreres hos en stadig mindre del av befolkningen. Det nye etter finanskrisen, er at voksende ulikhet, som tidligere ble maskert gjennom økt kredittgivning til middel- og arbeiderklassen, nå ikke lenger lar seg skjule, men kommer til uttrykk som stagnasjon og forverring i de reelle levekåra til store og voksende samfunnsgrupper, ikke bare i deg globale Sør, men også Nord. Stadig flere, også i Nord, opplever følgelig at deres interesser ikke blir ivaretatt under det rådende regimet. Folk mobiliserer gjennom protester, kampanjer, revolusjonære situasjoner, og i noen tilfeller også danning av nye politiske regimer. De skaper sosiale bevegelser nedenfra, og en praxis, (erfaring + bevisstgjørin + handling) som stiller spørsmål ved, og utvikler nye måter å forstå og organisere verden på: slik den er, og slik den bør være.

Forfatterne peker på at vår oppgave i denne situasjonen, slik jeg tolker dem, er å fortsette å delta i de sammenhengene og kampene vi allerede er med i, men gjøre det på en annen måte: Vi må utvikle en praxis, som knytter sammen ulike sosiale bevegelser, på tvers av tema og geografi, for slik å bli i stand til bedre å forstå og forandre helheten av de omstendighetene vi lever under, systemet. Vi må nå utover ‘common sense’, ikke minst antakelsen om at vi vil vinne, bare vi gjør mer av det vi allerede gjør (dvs. innen våre respektive, avgrensa, felt). Mer av det samme, er like lite en virkningsfull strategi for å overvinne systemet, som for å bevare det! Vi må utmeisle perspektiver, som går på tvers av tematisk teigdeling, og gjør det mulig å lære fra hver-andres kamper, identifisere breie folkelige fellesinteresser, og danne tilsvarende breie allianser.

Kort tid etter terroren i Paris, og før klimatoppmøtet samme sted, understreket Naomi Klein det samme: Det er av avgjørende betydning at vi skaper en bevegelsenes bevegelse. Fundamentalisme/fascisme, krig, klimaendringer, frykt og avmakt forsterker hverandre, og har felles rot i et system som er i ferd med å løpe løpsk. Skal venstresida bli slagkraftig, må den gjøre det den har vært god på de gangene den har endret historien: forene breie interesser i forståelse av felles utfordringer, interesser og muligheter, og slik skape grunnlag for en felles, solidarisk praksis. Med Cox’ og Nilsen kan vi slå fast: bare da kan vi vinne de ‘partikulære’ delkampene vi er engasjert i rettet mot de ødeleggende konsekvensene av et grenseløst system, som setter kapitalens behov framfor menneskelige behov. Nemlig, ved å forstå og gjøre ‘vår’ kamp til del av en felles, universell kamp for en annen verden. Vi kan tilføye: Det var også denne innsikten Marx og Den første internasjonalen formulerte og målbar: Enhet i mangfold!

Dette er en bok som fortjener å bli lest av mange, og derfor også, i tråd med forfatternes intensjoner om folkelig bevisst-gjøring, å bli gjort tilgjengelig for flere enn de engelskkyndige.

Øyvind E. Hansen