Sosialdemokratiet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunnet – del 2

Av Ole Johnny Olsen

Nr 4 2015

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn?

Dette er andre del av artikkelen. Del en leser du her.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Sosialdemokratiets seier – arbeiderklassens integrasjon

Hvordan skal vi forstå sosialdemokratiets seier? Hvorfor ble arbeiderbevegelsen organisert for kamp om forbedring av livsbetingelser innenfor kapitalismen og ikke organisert for å bryte med kapitalismen og etablere et sosialistisk samfunn? Hvordan ble arbeiderklassen integrert i det borgerlige samfunn? Eller som den amerikanske sosiologen Saymour Lipset formulerte det i en overskrift for en drøfting av dette spørsmålet, «Whatever happened to the proletariat? A historic mission unfulfilled».10

Det er ikke mulig å svare enkelt på dette. Noen vil sikkert også si at spørsmålet er feil stilt, at troen på en alternativ vei til sosialisme og kommunisme gjennom politisk revolusjon og «despotisk inngrep i eiendomsretten» representerer en kontrafaktisk hypotese som kun kan forsvares for analytisk formål. Ja, men det er også slik det skal brukes her. Spørsmålet er nyttig for å forstå sosialdemokratiet i historisk lys.

En type forklaring ligger i det allerede Bernstein pekte på, og som generasjoner skulle oppleve. Muligheten for forbedringer har vært stor. Og tross alt har det vært de nære daglige behov og etterkommeres livsgrunnlag som har vært avgjørende for den innsats arbeiderklassens tillitsmenn har lagt ned i fagforeninger og partier, og som har vært viktigste grunnlag for organisasjonenes oppslutning. Solidaritet og politiske idealer har ligget i kampen for de skrittvise forbedringer. Jeg leste nylig Odvar Norlis bok Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag.11 En ypperlig skildring av denne dimensjonen som forklaring på grunnlaget for sosialdemokratiets vekst.

En annen type forklaring ligger i destruktive sider ved arbeiderbevegelsens egen organisering, som ofte var preget av interne konflikter og udemokratiske prosesser. Svært mye krefter ble brukt i kampen mellom ulike fraksjoner i arbeiderpartienes tidlige fase, og ikke minst mellom partiene etter bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater. Mange har pekt på kommunistenes sekteriske og fatale kamp mot sosialdemokratene i mellomkrigstiden, som gjorde kommunistpartiene små og som skadet den internasjonale fronten mot fascismen i Europa. Andre har pekt på sosialdemokratenes antikommunisme, med renkespillet med reaksjonære paramilitære krefter i kampen mot Spartakistopprøret, Liebknecht og Luxemburg i Tyskland i 1918/19 og Det norske arbeiderpartiets jakt på kommunister i fagbevegelsen fra utbruddet av den kalde krigen som typiske eksempler. «Stalinisme» har ikke bare eksistert i kommunistpartiene, men også i sosialdemokratiet, som bl.a. Jens Arup Seip pekte på.12

Ser man på organisasjonsspørsmålet, må ikke bare de rent destruktive kreftene undersøkes. Man kan også spørre seg i hvilken grad arbeiderbevegelsen med sine organisasjoner evnet å fange opp potensialet for massemobilisering og politisering av arbeiderklassen. I stedet for å utvikle seg som levende sosiale og politiske bevegelse, ble arbeiderbevegelsen organisasjoner raskt redskap for å bevege med, for å bruke Seips karakteristikk av Arbeiderpartiet slik partiet utviklet seg etter krigen.13

Dette berører spørsmål som går tilbake til diskusjoner mellom Lenin og Rosa Luxemburg, om forholdet mellom partienes sentrale ledelse, organisasjonsdisiplin og spontane masseaksjoner. Men det er også et spørsmål som relaterer til klassekampens innretning overhodet. Hva er målet for klassekampene under kapitalismen? Marx, som vi var inne på, så de politiske erfaringene fra klassekampen som viktige for utvikling av arbeiderklassens revolusjonære bevissthet. For de revolusjonære var det ikke økt lønn og bedre arbeidsbetingelser som var målet, men opphevelse av lønnsforholdet overhodet, dvs. opphevelse av den private tilegnelsen av andres arbeid. Eiendomsretten var grunnproblemet, og bedring av lønnsbetingelsene løste ikke dette. Tvert om, kan man si, det var mer en bekreftelse på problemets karakter.

Denne innsikten var svært sentral for de revolusjonære strømningene, med Lenin og bolsjevikene i Russland i spissen. Fagforeningens kamper var viktig i klassekampens erfaringsgrunnlag, mente de, men ikke uten politisk erfaringsbearbeidelse. Streik var en skole i krig, men ikke krigen selv. Uten former for tilførsel av politisk teori og sosialistiske perspektiver ville arbeiderne gjennom streiker og annet fagorganisering kun utvikle fagforeningsbevissthet og ingen klassebevissthet, argumenterte Lenin.

Lignende synspunkter finner man igjen i norsk arbeiderbevegelse, særlig representert ved Fagopposisjonen og Martin Tranmæl før første verdenskrig. Men hos disse var det ikke den ideologiske skoleringen som sto i sentrum for bekymringen rundt en for snever fagforeningspolitikk. De pekte framfor alt på farene som lå i de bånd som arbeiderklassen la på sin egen kamp gjennom inngåelse av rettslig bindende kollektive avtaler. Avtaler kan være gode å ha når tidene er dårlige, men i en historisk situasjon der kapitalismen stadig ekspanderer, vil slike overenskomster i større grad være til gunst for arbeidsgiverne enn arbeidstakerne. Mens Lenin, i flukt med Marx, var opptatt av viktigheten av politisering av arbeiderklassens kamp for utvikling av revolusjonær bevissthet, berørte Fagopposisjonens innvendinger farene som ligger i at kampen føres på grunnlag av det Marx ville kalt borgerlig rett. Og her er vi ved kanskje den aller viktigste dimensjonen for forklaring av sosialdemokratiets seier og for en analyse av sosialdemokratiets historiske rolle overhodet.

Institusjonaliseringen av den borgerlige rett som grunnlag for klassekampens regulering ble i Norge etablert gjennom det første og det andre klassekompromiss. Det første klassekompromiss omhandler etableringen av tariffsystemet og de nasjonale kollektive avtalene på forbundsnivå før første verdenskrig. Først ute var avtalen i jernindustrien fra 1907.

Den regulerte forholdet mellom partene, definerte rettigheter og plikter, og fastsatte hovedtrekk i lønns- og arbeidsvilkårene. Det var et kompromiss mellom to formelt likestilte parter, og ble utgangspunkt for en ny type maktbalanse».14

Men mens det utvilsomt var et kompromiss, og fagforeningene ble anerkjent som gjeldende rettssubjekt for regulering av arbeidskontrakten, var det like fullt innenfor den gjeldende borgerlige rett, som på ingen måte stilte spørsmålstegn ved eiendomsretten over produksjonsmidlene. Tvert om. Avtalen knesatte det som i senere arbeidsrettslige litteratur og dokumenter går under betegnelsen arbeidsgivernes «styringsrett». Arbeidsgiverne har rett til å bestemme hvem som skal ansettes, hvilket arbeid som skal utføres, hvem som skal gjøre det og hvordan. Og anerkjennelsen av kapitalens eiendomsrett over bedriftens økonomiske resultat lå i avtalens karakter. Den omhandler kun forhandlingene om kontrakt angående pris og betingelser for kjøp og salg av arbeidskraften.

Inngåelse og overholdelse av disse avtalene skapte «en merkelig rettsskapende virksomhet» som Arbeidsrettens første og mangeårige formann Paal Berg har formulert det.15 Og denne virksomheten stoppet ikke ved forbundsvise avtaleverk, men ble kronet med utformingen av Hovedavtalen på 1930-tallet, av mange kalt arbeidslivets «grunnlov» og eller også «grunnstenen i den sosialdemokratiske orden».16

Denne hovedavtalen var et viktig ledd i det andre klassekompromiss, som for øvrig ble båret oppe av sosialdemokratiets seier på den parlamentariske arena. Med denne seieren loves arbeiderklassen ikke bare gode lønnsbetingelser og arbeidsforhold mot inngåelse av bindende avtaler om sosial fred. Her gis det lovnader om politisk styring av økonomien og utbygging av velferdsstatlige reformer mot felles innsats gjennom skatter og sosial omfordeling. Og ved innfrielsen av disse lovnadene, som kanskje først ble realitet etter andre verdenskrig – under «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk»17 – ble det siste leddet i arbeiderklassens integrasjon fullbyrdet.

Mens den sosiale integrasjonen gjennom avtaleverk og det første historiske klassekompromiss i den sosiologiske litteraturen har vært karakterisert som «institusjonalisering av klassekonflikten», er integrasjonen gjennom velferdsstatens framvekst blitt knyttet til et begrep om utvidelsen av samfunnsmedlemmenes «medborgerskap». Den engelske sosiologen T. H. Marshall oppsummerte like etter krigen hvordan en sosial klassetilhørighet var avløst av en nasjonal eller kanskje rettere rettsstatlig tilhørighet gjennom ulike former for citizenship eller medborgerskap. Historisk sett hadde man i de vestlige demokratier først utviklet et sivilt medborgerskap, med rettssikkerhet og likhet for loven som viktige kjennetegn. Deretter kom et politisk medborgerskap gjennom organisasjonsfrihet og utvidelse av demokratiet gjennoms stemmeretten. Til slutt, som kronen på verket, ble det utviklet et sosialt medborgerskap, som ga alle samfunnets medlemmer rett til full samfunnsdeltakelse uavhengig av sosial arv og økonomisk utkomme. Velferdsstat og utdanningssystem var dette medborgerskapets grunnleggende institusjoner.

Sosialiseringen av nasjonen og nasjonalisering av sosialismen

Francis Sejersted legger vekt på sosialdemokratiets overtakelse av og identifisering med «borgerlighetens institusjonell former, det liberale, rettsstatlige demokrati». Det «var av avgjørende betydning for at den folkelige mobilisering skulle foregå på fredelig vis», og det la grunnlaget for at «politikerne i realiseringen av den sosialdemokratiske orden med industrialisering, velstand og velferd hadde folket med seg». Og ikke bare folket gjennom valg. Sosialdemokratiet fikk også de andre partiene med seg. «Det var et nasjonalt fellesprosjekt der de fleste innordnet seg under sosialdemokratiets hegemoniske lederskap i den avsluttende fase som lojal opposisjon».18

Som en særegen dimensjon for å forstå det sosialdemokratiske prosjektet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn er det kanskje nettopp viktig også å gjøre som Sejersted, å poengtere at «arbeiderne var blitt integrert i det nasjonale samfunn».19 Jeg skal avslutte med å knytte mye av det som er sagt så langt opp mot dette perspektivet.

I en liten bok skrevet like ved andre verdenskrigs slutt om framveksten og utviklingen av nasjonalismen eller de nasjonalstatlige samfunn kommer den engelske historikeren E. H. Carr, i sin behandling av det han kaller nasjonalismens tredje fase fra de siste tiårene av det 19. århundret, inn på mange av de samme prosessene som Sejersted kaller det nasjonale fellesprosjekt. Carr framhever tre viktige kjennetegn ved nasjonalismens utbredelse i denne perioden:

Inkluderingen av nye sosiale lag i et effektivt medlemskap av nasjonen, den tydelige gjenforeningen/samlingen av økonomisk og politisk makt, og det økte antallet av nasjonalstater.20

Det siste er naturligvis viktig, men må her stå ukommentert. Det andre er en kortform for typiske trekk ved den organiserte kapitalismen eller «reembedding» av markedene, slik jeg har drøftet tidligere, og det skal heller ikke kommenteres ytterligere. Det er derimot det første kjennetegnet jeg synes bør markeres litt ekstra, inkluderingen av nye sosiale lag i nasjonens medlemskap.

Carrs diskusjon av «demokratiseringsprosesser» omhandler først og fremst det T. H. Marshall omtaler som sivile retter og det Marx kaller borgerlig rett til forsvar for lov og orden og eiendomsrett. Det utvidete medborgerskapet, som kommer med stemmerett og sosiale sikkerhetsordninger, karakteriserer Carr som «sosialiseringen av nasjonen». Som vi var inne på, kom dette i gang allerede i det 19. århundret i en forventning om at staten skulle ta hånd om borgernes velferd og livsgrunnlag. For de borgerlige eliter handlet dette om å overkomme redselen for de ubemidlede klassers opprør ved å føre dem inn i folden av en nasjonalstatlig orden. For den framvoksende arbeiderbevegelsen hadde dette andre typer implikasjoner, som vi her særlig skal merke oss. Vendingen mot staten og kampen om sosial trygghet innen de nasjonalstatlige rammer innebar en oppgivelse av et prosjekt om internasjonalt klasseopprør og en «nasjonalisering av sosialismen», som Carr spissformulert uttrykker det. Dette kom skarpest til uttrykk ved utbruddet av første verdenskrig. For mens Marx og Engels i Manifestet kraftfullt formulerte parolen om at arbeiderne står uten fedreland og Marx under den fransk-tyske krigen hadde appellert til enhet mellom tyske og franske arbeidere i kampen mot krigen, og selv om internasjonal klassefellesskap var den andre internasjonales offisielle politikk helt fram til krigsutbruddet i 1914, viste det seg raskt at «the mass of workers instinctively knew on which side their bred was buttered»21 (at arbeidermassene instinktivt forsto hvilke interesser de var best tjent med), som han uttrykker det. Mens Lenin ble stående aleine med sin kritikk av tyske sosialdemokraters svik og sosial-chauvinisme.22

Det var riktignok flere enn Lenin som opplevde denne vendingen i den internasjonale sosialismen som svikfull og skadelig. Jakob Friis beretter i sin biografi, skrevet 40 år seinere, hvordan han og mange andre sosialister erfarte de tyske sosialdemokratiets velsignelse av krigskredittene som et sjokkartet svik.23 Men viktigst her er likevel påminnelsen om det faktum at sosialismen fra den første verdenskrig helt grunnleggende sett gikk fra å være et internasjonalt til et nasjonalt prosjekt. For sjøl om dette har vært diskutert i mange sammenhenger, er jeg ikke sikker på om vi som klassekampens historikere og fortolkere helt har forstått rekkevidden av hva denne nasjonaliseringen av arbeiderbevegelsens teori og praksis (sosialismen) har hatt å bety for bevegelsens og teoriens egen utvikling og for de forutsetningene som klassekampen hviler på i dag.

I analysen av arbeiderklassens integrasjon er det med rette lagt stor vekt på den gjennomgående institusjonaliseringen av klassekonflikten. Lover og regler har gitt styring for fagbevegelsens konkrete praksis, liksom det har satt rammer for arbeidsgiverne. Og det har ikke bare lagt føringer for hva som skal gjøres, det har også satt sine spor i hva tillitsmenn og offentlighet mener bør gjøres og kan gjøres. Slik sett har rettslige ordninger fått ideologiske konsekvenser og konsekvenser for fagbevegelsens organisatoriske kapasiteter og handlingsrepertoar. Disse integrasjonsmekanismene ble ført videre gjennom sosialdemokratiets over-tagelse som statsbærende parti og organiseringen av kapitalismen under «toppfolkenes partnerskap» etter krigen.24 Det sosialdemokratiske lederskapet gikk aktivt ut for å avvikle de gamle forestillinger om klassekamp – «de åpne konflikter er et tilbakelagt stadium»25. Mot at arbeidere og småfolk fikk sin trygghet, var «direktørene, til sin overraskelse, kommet i paradis».26

Integrasjonen skrantet litt i årene omkring 1970, i Norge som i Europa ellers. En bølge av streikekamper og arbeidermobilisering minnet om de underliggende klassemotsetningene.27 Men det varte ikke lenge før disse kreftene ebbet ut og høyrebølgene strømmet inn, sammen med tegn på desorganisering av kapitalismen og en tydelig frammarsj av nyliberalisme. Først i USA og Storbritannia. Etterhvert i land etter land. Francis Sejersted drøfter denne perioden under overskriften «Den sterke statens fall» og beskriver hvordan hele den sosialdemokratiske orden «slår sprekker»28. Sosialdemokratiets venstreside opplevde at arbeiderbevegelsen var i krise, og historikere har skildret hele arbeiderklassens utvikling i perioden med metaforene «fra vekst til fall».29 Det sosialdemokratiske lederskapet svarte med «frihetskampanjer» og forsøk på å tillempe seg strømninger av postmoderne tenkning og individualisering i de høyere lag av den utdannete middelklassen.

Fagbevegelsen viste likevel tegn på mobiliseringsevne ved situasjoner som kampen mot NAFs lockout i 1986 og i krav om mottiltak ved de økonomiske nedgangskonjunkturene tidlig på 1990-tallet. Kampen mot EU i 1994 hadde viktige paroler til forsvar for ordninger som er typiske uttrykk for det norske klassekompromisset, og siden har kampen for å bevare og utvide arbeidsmiljøloven representert det samme. I stadig økende grad har nettopp kampene fått en innretning der det handler om å forsvare det institusjonelle grunnlaget som er etablert i klassekompromisset mot forsøk på uthuling for å tilpasse seg en stadig mer pågående global nyliberalistisk kapitalisme. Dobbeltsidigheten i arbeidslivets institusjonelle orden kommer dermed tydelig til syne. Den kan ikke bare ses som et system for integrasjon, men også som et maktgrunnlag til forsvar av klasseinteresser.

Problemet er imidlertid i dag at dette institusjonelle maktgrunnlaget er fundert på et nasjonalt klassekompromiss, mens klassekampen i stadig økende grad er underlagt forutsetningene i kapitalismens neoliberal globalisering. Finanskapitalens hegemoni og kapitalens frie bevegelser, konsekvent støttet og tilrettelagt av overstatlige inngrep og avtaler, gjør at arbeidsplassenes trygghet er prisgitt kapitalens vurdering av maksimal inntjeningsgrad sammenlignet med fortjeneneste andre steder og/eller i andre virksomheter. Og i kjølevannet av kapitalmarkedenes liberalisering har vi fått arbeidsmarkedenes globalisering. I tillegg til økt konkurranse arbeiderne imellom blir det for arbeiderbevegelsen – igjen – den aller største utfordring å finne en vei der klassekampen ikke vendes til kamp mellom folkene og nasjonene.

Med en svekket strukturell makt (ved utskiftbare ansatte og et globalt arbeidsmarked) og en truet institusjonell makt (ved sin nasjonale begrensning) blir utvikling av (den nasjonale og internasjonale) arbeiderklassens organisatorisk makt svært sentral. At dette også står høyt på dagsorden i arbeiderklassens kamp rundt om i alle verdens hjørner, gjenspeiles i den voksende internasjonale litteraturen om emnet. Her rapporteres bl.a. om fagorganisasjoners vekt på «organizing» og forsøk på utvikling av «social movement unionism», med former for aktivisme og allianser på tvers av organisatoriske grenser og interesseområder. Interessen for overnasjonale aksjoner og organisasjonsformer er økende, og i det bringes det til torgs forslag til hva som oppfattes som forutsetninger for en «antihegemonisk globalisering».30 For arbeiderbevegelsens teori og praksis er det store utfordringer, men også en god del å bygge på.31

Noter

10 Seymour M. Lipset, Whatever Happended to the Proletariat. A Historic Mission unfulfilled. Encounter, 1981
11 Oddvar Norli, Vi så kornmoglansen. Om drøm og hverdag, Tiden forlag, 1994.
12 Jens Arup Seip, Jens Arup Seip, Fra embetsmannsstat til ettpartistat, i Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Gyldendal. 1963.
13 Ibid.
14 Finn Olstad, Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo: Universitetsforlaget, 1991, s. 66.
15 Sitert fra Sejersted, op.cit., s. 159
16 Ibid., s. 163. Se også Harald Berntsen, «Det ‘norske’ klassekompromisset», og Terje Skog, «Historia til Hovedavtalen – fagbevegelsens svøpe», begge i tidsskriftet Rødt! 3/2015.
17 Overskriften på delen om perioden 1945–1970 i Sejersted, op.cit.
18 Sejersted op.cit., s. 510/511
19 Ibid., s. 509
20 E.H. Carr, Nationalism and after, London: Mcmillan, 1945, s. 18, min oversettelse
21 Ibid., s 20
22 Ibid.
23 Jakob Friis, Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen. Oslo: Res Publica, 2011
24 Edvard Bull, Norge i den rike verden 1945–1975, Norges historie Bind 14, Oslo: Cappelen, 1979.
25 Gunnar Ousland, tale på LO-kongressen 1945. I Temanummeret «I samme båt? Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1977
26 Jens Arup Seip, op.cit., s. 37 Analysene til Bull og Seip har stått som påler i norsk historie og sosiologi om arbeiderklassens integrasjon. Jeg hadde sjøl stor glede av å bruke disse som utgangspunkt i min egen hovedfagsoppgave fra 1984, Makt og motstand. En studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabriker 1945 – 1975, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Francis Sejersted gjør også Bull og Seip til sine mest sentrale diskusjonspartnere for egen analyse.
27 For en oppsummering om Europa, se f.eks. Marino Regini (red.), The Future of Labour Movements, London: Sage Publications, 1992
28 Sejersted, op.cit. s. 16
29 Olstad, op.cit., Edvard Bull, Norsk arbeiderbevegelse i krise, Oslo: Cappelen, 1982
30 For en diskusjon av dette siste begrepet se f.eks. Peter Evans, «Is an Alternative Globalization Possible?», Politics & Society, 36, nr 2–2008, s. 271–305. Om «organizing» og litteraturen om «revitalisering av fagbevegelsen», se Jan Heiret og Ole Johnny Olsen, «Revitalisering av fagbevegelsen – internasjonale impulser og norsk arbeidslivsforskning», Arbeiderhistorie. 2010:33-51 Oslo: LO Media. Om fagbevegelsens globale utfordringer, se Andreas Bieler, Roland Erne, Darragh Golden, Idar Helle, Knut Kjeldstadli, Tiago Matos og Sabina Stan (red.), Labour and Transnational Action in Times of Crisis, London: Rowman&Littlefield, 2015
31 I siste nummer av Rødt! (3/2015) diskuterer Tellef Hansen noen slike spørsmål i artikkelen «Gradvis avvikling eller nyorganisering av fagbevegelsen?»