Sør-Afrikas kamp
Av Sigurd Jorde
Sør-Afrikas historie – Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring
Portal forlag, 2016
Sør-Afrikas frigjøringskamp har alltid hatt en spesiell betydning for venstresida og solidaritetsarbeidet. Tore Linné Eriksens nye historiebok om Sør-Afrika gir en svært god gjennomgang av historien, både som oppfrisking for gamle sørafrikakjennere og for nye generasjoner som får sitt første møte med Sør-Afrika.
Sør-Afrikas frigjøringskamp og apartheid-regimets grenseløse brutalitet preget nyhetsbildet og formet en generasjon solidaritetsaktivister, meg selv inkludert. Noen vil huske boikotten mot Shell og sørafrikanske varer, Blitz’ gatekamper utenfor det sørafrikanske konsulatet eller Wembley-konserten for å få Nelson Mandela løslatt. Filmene om Sør-Afrika og apartheid kom tett: Et rop om frihet om Steve Biko, En tørr hvit årstid etter en bok av Andre Brink, og ungdomsfilmen A world apart om datteren til to av frigjøringskampens helter. Men dette var Norge.
I Sør-Afrika ble frigjøringskampen stadig mer brutal, med streiker, opprør og en sterk motstandsbevegelse, møtt av unntakstilstand og brutal undertrykking av all opposisjon. Brått snudde alt da Frederik de Klerk i februar 1990 hevet bannlysningen av frigjøringsbevegelsen og løslot Nelson Mandela og andre politiske fanger. De neste fire årene var preget av intense forhandlinger om overgangen til et demokratisk Sør-Afrika, som fant sted fire år senere. Overgangen gikk relativt raskt, men på langt nær smertefritt.
Den beste forklaringen på det særegne apartheidsystemet, på frigjøringskampen og den spesielle overgangen til demokrati finnes naturligvis i landets historie. Det skal mye til å skrive en bedre historisk gjennomgang enn det Tore Linné Eriksen har gjort i Sør-Afrikas historie – Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring.
Eriksen har fulgt landet gjennom hele sitt profesjonelle liv som historiker. Forfatteren er også kjent som en bauta innen solidaritetsbevegelsen, og som en sterk og radikal politisk skribent. Leserne av dette tidsskriftet vil kjenne Eriksen for sine bidrag til radikal politikk og som en solid historiker. Han skriver lett og godt.
De lange linjer
Apartheidsystemet var en gjennomført total rasedeling av alle sider ved det sørafrikanske samfunnet – kulturelt, økonomisk og politisk. Systemets særegenhet, i en tid hvor nazismen var nedkjempet i Europa og Afrika frigjorde seg fra kolonimaktene, har bidratt til at apartheid har blitt forklart nærmest som om det ble innført over natta i 1948 og avskaffet i 1990.
Men moderne sørafrikansk historieskrivning, som Eriksen presenterer godt, legger vekt på hvordan det særegne apartheidsystemet i realiteten bygger på lange historiske linjer. Rasismen og rasedelingen har eksistert siden de første kolonistene kom i 1652. Ranet av land og rasistiske landlover ble innført under britisk styre, lenge før de afrikaanstalende boerne fikk makta etter valget i 1948. Dette blir grundig forklart av Eriksen.
Det er en styrke ved Sør-Afrikas historie at forfatteren trekker lange linjer, og gir god plass til Sør-Afrikas tidlige historie. Fem kapitler er viet historien fram til uavhengigheten fra Storbritannia i 1910. Det økonomiske Sør-Afrika, med sin tyngde innen landbruk og gruvedrift, er grundig forklart. Her forklares både det viktige skillet mellom by og land, og hvordan gruveindustrien har preget Sør-Afrika fram til i dag.
Et annet viktig trekk ved Sør-Afrikas historie er hvordan motstanden mot kolonisering og hvitt herredømme har vart kontinuerlig gjennom de siste 500 år. Frigjøringskampen begynte ikke med apartheid – den har lange røtter. Derfor sluttet ikke den politiske kampen da apartheid ble avskaffet, men har fått nye former de siste to tiårene, noe som er godt dekket i bokas siste kapittel.
Apartheid og kamp
Apartheid og frigjøringskampen vil alltid være en viktig epoke i 1900-tallets historie. Her får leserne en god og grundig gjennom-gang av utviklingen i Sør-Afrika under apartheid, de ulike fasene i frigjøringskampen og den smertefulle overgangen til demokrati. Dette er relevant for politiske debatter om apartheid som særegent eller sammenliknbart til for eksempel Israel og Palestina i dag. Mange vil kanskje ha glemt hvor brutal frigjøringskampen var. Apartheids fall var også brutal. Det ville vært relevant om boka ga noen flere detaljer på de smertefulle overgangsårene mellom 1990 og valget i 1994, en periode hvor man kan diskutere om Sør-Afrika opplevde liten borgerkrig. Eriksen bruker ikke disse ordene selv.
I siste kapitel har Tore Linné Eriksen fått med seg en medforfatter i Marianne Millstein, som har drevet omfattende forskning på sosiale bevegelser i Sør-Afrika. Sammen balanserer de godt mellom å dekke den reelle optimismen som fulgte med ANCs valgseier i 1994, og de store og uløste utfordringene som preger Sør-Afrika i dag. Sør-Afrika var i realiteten konkurs da ANC tok over. Den nye regjeringen satt med enorm gjeld etter apartheidregimet, og var tvunget til å betale ned gammel gjeld etter fienden framfor å bygge landet. Valget av økonomisk modell (omfordeling eller økonomisk liberalisme) var komplisert, og kraftig kritisert. Til tross for en vanskelig start, gjorde ANC fra 1994 store og gode tiltak for å bedre levekår for landets store svarte og fattige flertall. Men mye er ugjort, og mange problemer har oppstått underveis. Dagens Sør-Afrika preges av et stort antall folkelige protester og opprør, ofte mot lokal korrupsjon eller mangel på tjenester fra stat og kommune. I disse protestene ligger en stolt arv etter frigjøringskampen, og noen av de destruktive kreftene som preget den kaotiske frigjøringskampen på 1980-tallet.
Noen sluttord
For moro skyld har jeg sett om jeg skulle klare å finne noe som Eriksen har utelatt i Sør-Afrikas historie. Men hver gang jeg har kommet på noe jeg mener burde vært omtalt, så har det kommet på påfølgende side. Intet er utelatt, verken personer, begivenheter eller viktige perspektiver.
Hvis det er noe jeg skulle ønsket meg, så er det at forfatteren hviler litt lengre på viktige begivenheter. Tidligere har jeg nevnt at overgangen til demokrati på 1990-tallet gikk litt raskt. Kanskje kunne også apartheidregimets krig mot nabolandene også fått litt mer omtale. Kulturkollisjonen og den politiske spenningen mellom ANC-lederne i eksil og grasrotaktivistene fra den interne opposisjonen (UDF) er egentlig ikke nevnt eller utdypet.
Det siste kapittelet som dekker tida opp til i dag, kunne også tålt mer dybde og diskusjon. Teksten er god, og vi tåler mer. Ikke minst fordi dagens Sør-Afrika er paradoksalt. Mye går bra, men mye er også dypt problematisk – slik Eriksen og Millstein skriver. Det er vanskelig å spå hvor Sør-Afrika vil bevege seg de neste årene, når dagens kontroversielle president må tre av. Om dette hadde jeg med glede lest noen sider til.
Det er en ting til jeg ønsker meg. Sør-Afrikas historie er skrevet som en lærebok i historie, og rommer i liten grad politisk refleksjon eller diskusjon. Når man samtidig vet at Eriksen er godt politisk anlagt, ønsker jeg meg av og til Eriksens egne politiske vurderinger av det han skriver. Det ligger utenfor formatet til denne boka. Det hadde vært morsomt og lest en mer rå og polemisk tekst av Tore Linné Eriksens om dagens politiske situasjon i Sør-Afrika. Men først og fremst ser jeg med glede fram til Eriksens neste historieverk, Afrikas historie, som kommer neste år. Det er all grunn til å glede seg.