Solidaritet og virkelighet i norsk flyktningpolitikk

Av Maria Wasvik

2016-02A

Halvor Fjermeros skrev et svar til mitt innlegg om flyktningpolitikk i Rødt! nr 2/2016. Han spør like godt om jeg i det hele tatt hører hjemme i et arbeiderklasseparti, eller om jeg hadde passet bedre i et parti for velmenende humanister.

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt. Hun skrev en artikkel om flyktningepolitikk i nr 1/2016.

Mitt opprinnelige innlegg var et forsøk på å avvise den oppkonstruerte endetidsstemninga som preger debatten om innvandring. Den stemmer ikke med virkeligheten, og gagner heller ikke debatten om veien framover. Vi er i utgangspunktet ganske uenige Fjermeros og jeg, så det er helt unødvendig å tillegge meg en rekke meninger jeg ikke har.

Jeg underkjenner på ingen måte frykten mange kjenner. Den må tas på alvor og møtes med kritisk sans, særlig når den brukes som brekkstang for å endre et sett med normer som er laga for nettopp slike krisesituasjoner som det krigen i Syria er. Fjermeros kan gjerne kalle meg en velmenende humanist og direkte umarxistisk, men det er ingen motsetning i å være revolusjonær og det å være humanist. Det er i aller høyeste grad i arbeiderklassens interesse at vi jobber for å opprettholde en felles, absolutt og universell minstestandard for hvordan stater kan og skal behandle enkeltindivider. Det er i sin essens solidarisk, ikke «bare» nestekjærlig.

Med forbehold om at jeg ønsker et asylsystem som fungerer, i lmotsetning til det vi ser i Europa i dag, så mener jeg faktisk at flyktningpolitikk i utgangspunktet bør behandles adskilt fra annen politikk, nettopp for å sikre at ikke politikk avgjør hvem som anerkjennes som flyktninger. Det sier seg selv at det ikke er fruktbart å definere et metningspunkt fra et slikt ståsted. Det betyr ikke, slik Fjermeros antyder, at: «Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning». Asylinstituttet, selv etter en liberalisering, er ikke særlig løssluppent. Derfor kan jeg umulig skjønne at et forsvar av dette er å være for «fri innvandring». Når det er sagt, må det anerkjennes at en medvirkende årsak til at det i det hele tatt finnes grunnløse asylsøkere, er at det ikke finnes andre måter å oppholde seg her lovlig på. Jeg mener retten til beskyttelse er eksklusiv, det burde ikke retten til å søke arbeid i Norge være.

Selv om det er viktig å synliggjøre sammenhengen mellom krig og flyktninger, så er det i henhold til folkeretten ikke sånn at et land har en større forpliktelse til å ta imot flyktninger fra en gitt krig, fordi de har deltatt i den. Det er ifølge Flyktningkonvensjonen irrelevant, men jeg er enig i at det burde vært nevnt. Av samme grunn så jeg ikke behovet for å gå noe nærmere inn på årsakene bak krigen i Syria. Reint taktisk er det nok et poeng å synliggjøre den faktiske sammenhengen, men folkeretten bryr seg ikke om hvem som har «stelt i stand».

Jeg deler Fjermeros´ bekymring for arbeidsmarkedet. EØS-avtalen er diskriminerende i sin natur ved at den forfordeler europeiske arbeidssøkere, og Norge bør melde seg ut. Der er vi nok helt enige. Men krisa i det norske arbeidsmarkedet skyldes nettopp EØS-avtalen, ikke arbeidsinnvandrerne. Derfor bør man heller argumentere for å erstatte disse avtalene med regler som gjelder for arbeidssøkere fra hele verden. For å bekjempe problemene det norske arbeidsmarkedet står ovenfor, må norske og utenlandske arbeidstakere stå sammen. Det gjør man ikke ved å peke på innvandring som årsaken til problemet, særlig ikke i dagens situasjon, med borgerverngrupper og patruljerende nynazister.

Av integreringshensyn er jeg for en liberalisering av asylsøkeres adgang til å jobbe. Jeg har likevel ingen illusjoner om at de i særlig grad vil konkurrere om jobber på arbeidsmarkedet, gitt bl.a. dagens mottakssystem. En liberalisering for asylsøkere ville imidlertid økt muligheten til å delta i frivillig og ulønnet arbeid. Det kan man ikke uten videre i dag. Det ville også letta situasjonen for en rekke ureturnerbare og de med begrensede oppholdstillatelser som per i dag er forhindra fra å arbeide og forsørge seg selv og blir passiviserte og syke i mottak.

At de som får opphold vil konkurrere om ufaglærte jobber med lav organisasjonsgrad stemmer, noe som er enda et godt argument for at Norge bør ut av Schengen og EØS. I følge Fafo vil det på sikt bli nødvendig å nedjustere ytelsene til landets innbyggere ørlite for å bevare velferdsstaten. Det er jeg forberedt på. Forskjellen det vil utgjøre for den enkelte, vil være svært liten. Prognosene er imidlertid basert på dagens tall, som igjen er basert på dagens mangelfulle system. Derfor er det like viktig å sørge for integrering og kvalifisering som funker.

De siste årene var det de rødgrønne som definerte retninga i norsk flyktningpolitikk. Arbeiderpartiet har gjort uopprettelig skade ved å skyve Norge ut i grenselandet for hva som er akseptabelt i henhold til internasjonal rett. Norge har handlet i strid med nært sagt alle anbefalinger fra FN, en trend som startet med de rødgrønne. SV og Senterpartiet har legitimert det hele.

Likevel har Ap hatt en mer fornuftig holdning til integrering enn Fremskrittspartiet. Fordi jeg har en mistanke om hva det underliggende motivet kan være for mange av Frps velgere, er det relevant å peke på deres minister, Sylvi Listhaug, som det største problemet. Hun har dessuten vært en av de fremste bidragsyterne til en overfladisk debatt basert på feil premisser, som var det innlegget mitt fokuserte på.

Min konklusjon var ikke at vi kun bør ta imot flere kvoteflyktninger, men at vi må gjøre det også. På tross av inntrykket media gir av at man må velge det ene eller det andre, er det faktisk brei enighet om at det å hjelpe i nærområdene er noe av det viktigste vi gjør. Nærhetsprinsippet er en sentral del av det internasjonale flyktningregimet. Og de fleste av verdens flyktninger oppholder seg allerede i nærområder. Det er imidlertid grenser for hva vi kan forvente av nabostater. I Libanon er hver fjerde innbygger en flyktning fra Syria. Kenya varslet nylig at de vil stenge to av verdens største flyktningleire, og 600 000 flyktninger trenger et nytt oppholdssted.

Samtidig som et flertall åpner opp for å gjøre endringer i det europeiske asylsystemet, er det også en viss enighet om at kvoteflyktninger og humanitær hjelp ikke kan erstatte retten til å henvende seg til et annet lands myndigheter og be om beskyttelse. Nærområdene kan ikke beskytte alle. Et stort flertall av de som har kommet til Norge, er mennesker med et reelt behov for beskyttelse. De er her nå. De skal fortsette å være her. Hvordan de behandles, vil være avgjørende i framtida.

Flyktningkonvensjonen ble laget for å sikre et stabilt og varig vern av mennesker på flukt. Å tro at et nytt system laget i panikk, og med den hensikt å ta imot færreste mulig, ville fungert noe bedre over natta, er i beste fall en illusjon. Det vil nok være både dyrere og mindre «effektivt» enn å bygge på det – tross alt – gode utgangspunktet vi har. Dette er det viktig å forsvare. For ei reell venstreside er det avgjørende nettopp å forsvare, ikke innskrenke, grunnleggende, universelle rettigheter.