Social Structure and Forms of Consciousness (omtale)
Av Paul Rækstad
István Mészáros:Social Structure and Forms of Consciousness,
Vol. 2: The Dialectic of Structure and History
Monthly Review Press, 2011
Jeg har tidligere anmeldt første bind av Social Structure and Forms of Consciousness, og skal her ta for meg bind 2 – The Dialectic of Structure and History. Som jeg skrev i den tidligere anmeldelsen, er Mészáros kanskje mest kjent for viljen til både å forsvare og videreutvikle klassisk marxistisk teori, hvilket har gjort ham til en verdifull inspirator for Chavez og hans medarbeidere, deriblant Michael Lebowitz. Utfordringen forfatteren står ovenfor i dette verket, slik det settes opp etter første bind, er å legge frem et rammeverk for å forstå mennesker, samfunn og vår historie på en måte som unngår problemene han skisserte i første bind.
Løsningen er en tolkning og videreutvikling av et klassisk marxistisk syn på mennesker og samfunn, reddet fra forenklinger som kjennetegner framstillingen av marxisme blant både motstandere og tilhengere. Spesielt fokuserer han på å utbygge og forsvare en basis og overbygning tilnærming til politisk teori, humanvitenskapene og historisk analyse. Jeg mener han gjør en svært bra jobb, men at det samtidig er visse mangler som vi bør merke oss.
Ifølge Mészáros er det nødvendig at vi utvikler en bevissthet rundt og forståelse av de strukturelle påvirkningene som utvikler, former og begrenser de kreative potensialene i menneskelig aktivitet. Kun gjennom å fokusere på de virkelige livene til faktiske mennesker vil det være mulig å forstå hvorfor sosial endring er nødvendig, hvilke strukturelt forårsakete egenskaper som må forandres, og disse egenskapenes natur og struktur. En endring i disse egenskapene (for eksempel fremmedgjøring, kriser, osv.) forutsetter i sin tur en endring i de sosiale relasjoner, institusjoner og kulturelle komponenter som forårsaker disse.
For å gjøre slutt på for eksempel økonomiske kriser, klassekonflikt og produksjon etter kapitalens logikk framfor menneskers behov er det nødvendig å forstå at disse nødvendigvis forårsakes av kapitaliske produksjonsforhold, at disse kun kan elimineres ved å bytte ut disse produksjonsforholdene, noe som i sin tur krever at vi forstår hvordan disse klarer å opprettholde seg – for eksempel via ideologisk hegemoni, statsmakt, med mer.
En tilstrekkelig forståelse av et samfunn er umulig uten en forståelse av det samfunnets historie – en forståelse av hvilke strukturer og sosiale krefter (med mer) samfunnet har utviklet seg fra eller byttet ut, og hvordan denne prosessen faktisk gikk for seg. På samme måte er en forståelse av historien umulig uten en forståelse av det samfunnet som forårsaket denne utviklingen gjennom menneskene det påvirket. «Det kan ikke være noen relevant struktur abstrahert fra historien i sin dynamiske utfoldelse i noen tenkelig sosial formasjon, ei historie som sådan uten de assosierte strukturer som bærer med seg de essensielle definerende egenskapene til den bestemte sosiale formasjonen det er snakk om.» (s.12) Dialektikken mellom struktur og historie definerer bindets prosjekt, herav undertittelen.
I denne sammenheng vektlegger Mészáros spesielt hvor viktig det er å forstå den aktive siden av sosiale og historiske prosesser – blant annet slik den fremkommer i bevisst menneskelig aktivitet gjennom kunst, filosofi eller politisk organisering – hvordan disse påvirkes av den økonomiske basisen, og hvordan disse overbygningene i sin tur påvirker og potensielt endrer den økonomiske basisen selv. Arbeideres organisering gjennom fagforeninger for eksempel, fremkommer kun i enkelte typer samfunn, da som resultat av et samfunns generering av sosiale klasser og konfliktene det nødvendigvis genererer. Arbeidernes organisering kan i sin tur endre denne basisen gjennom en sosial revolusjon som den i Pariserkommunen i 1871, i Sovjetunionen i 1917, i Spania under borgerkrigen, eller mer delvis som i fabrikkokkupasjonene i Argentina i 2001.
Hva mener Mészáros er den korrekte måten å forstå forholdet mellom basis og overbygning? Selv om de forskjellige former for overbygning – religion, moral, filosofi, osv. – bygger på den økonomiske basisen, har disse alltid en særegenhet, en nødvendig grad av uavhengighet og egen transhistorisk dimensjon. Fokus bør legges på utviklingen av de forskjellige ideene (innen moral, filosofi, osv.) og ikke disse ideene i seg selv. Basisen er viktig for å forstå ideers produksjon og reproduksjon, samtidig som det ikke finnes noen nødvendig korrespondanse mellom basis og overbygning, og heller ingen enkel enveis innflytelse. Både basis og overbygning er del av en helhet, og de forskjellige elementene i hver av dem påvirker hverandre dialektisk.
Det er overbygningenes selvstendighet som muliggjør bevisst revolusjon. En endring av den materielle basisen vil kun være mulig som resultat av en bevegelse der ideologi, moral, politisk teori osv. inngår som viktige elementer. Og for at slike revolusjonære elementer skal kunne oppfylle en slik rolle, må de ha mulighet til å utvikle seg bortenfor og i motsetning til kapitalismens snevre horisont.
Det er flere andre interessante diskusjoner forfatteren tar for seg som vi ikke kan gå videre inn på her: en idé om at historisk nødvendighet minsker og reell menneskelig frihet øker i takt med teknologisk og historisk utvikling (som også inkluderer en økning i våre destruktive potensial overfor hverandre og jorda), en kritikk av teknologisk determinisme, et oppgjør med Poppers antihistorisisme, knusende kritikker av Sartres forsøk på å kombinere marxisme og eksistensialisme på den ene siden og strukturalismen på den andre, og en usedvanlig god gjennomgang av begrensningene og svakhetene ved basis og overbygningsmetaforen – spesielt slik den fremkommer i Marx berømte 1859-forordet til bidrag til kritikk av den politiske økonomien.
Det andre bindet kan leses og forstås uten å ha lest det første. Det første bindet er først og fremst en ideologikritikk som setter opp det positive prosjektet i bind 2. Men det er flere grunner til at det er fordelaktig å lese bind 1 før en begir seg ut på nummer to: bind 1 setter opp og motiverer bind 2 ved å vise hvorfor denne alternative tilnærmingen er verdifull og nødvendig, man får selvfølgelig et mer helhetlig bilde av de respektive ideene til de to ved å lese hele verket, og, siden bind 2 er skrevet på et tidvis tungt og vanskelig språk og bind 1 noe mer tilgjengelig, kan bind 1 om ikke annet fungere som en stilistisk forberedelse og tilvenning slik at man er bedre utrustet til bind 2. Det er ikke til å legge skjul på at boka er tung og vanskelig skrevet, men denne og andre svakheter overgås uten tvil av bokas styrker. Den er et solid bidrag til moderne marxisme og sosialistisk teori og fortjener å bli studert og diskutert nøye. Jeg avslutter med et sitat fra Mészáros egen avslutning:
Naturligvis kan ikke den abstrakte historiske dialektikken tilby noen garantier for et positivt utfall. Å forvente dette ville betydd å gi opp vår egen rolle i den utviklende sosiale bevisstheten (…). Radikaliseringen av den sosiale bevisstheten i en frigjørende ånd er det vi trenger for framtida, og vi trenger det mer en noen gang tidligere. (s. 483)