Besteårsregelen – aller viktigst
Av Siri Jensen
I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg besteårsregelen, regelen om at de tjue beste år skal telle ved utregning av pensjonens størrelse. Forslaget om i stedet å innføre en alleårsregel er det viktigste elementet i forslaget til endring av pensjonssystemet, og det er uenighet og uklarhet både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen om dette spørsmålet.
Siri Jensen er koordinator for Kvinner på tvers og sentralstyremedlem i AKP
Innføring av alleårsregel er ennå ikke en del av pensjonskompromisset mellom AP og LO-lederen. Både AP og SVs representanter i PK (Pensjonskommisjonen) har aktivt gått inn for en alleårsregel, men begge partier har i sine nyeste vedtak holdt spørsmålet åpent. Trolig i påvente av LO sitt syn. Det er derfor tida for å øve påtrykk. LOs standpunkt, sentralt, i LO-avdelinger i forbund/foreninger og til slutt på LO-kongressen vil være avgjørende. Også organisasjoner utenfor LO er viktige. Både Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet, som er i UHO (Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon) har skarpere høringsuttalelser enn LO. UHO må ikke la seg dra inn i kompromissene; motstanden mot kutt og for besteårsregel må bli enda tydeligere i det offentlige rom.
Fagbevegelsen øver også påtrykk på partiene. I SVs sentralstyre var det et mindretall som ville bevare besteårsregelen, og det fins også slike røster i AP. RV/AKP er i dag de eneste partiene med et klart standpunkt for besteårsregelen.
Kort om dagens regler
I dag består pensjonen av et grunnbeløp G, nå 58.778 kroner, og tilleggspensjon opptjent i forhold til inntekt og antall år i arbeidslivet. For de som har hatt ingen eller lav inntekt består minstepensjon av grunnbeløpet 1 G + særtillegg, slik at minstepensjonen er høyere enn G. I dag er minstepensjonen på 105.407 kroner for enslige og ca 190.000 kroner for ektepar.
Full opptjening av tilleggspensjon krever i dag 40 år med inntekt over 1 G, men det er de 20 beste åra som bestemmer størrelsen på pensjonen – besteårsregelen. I dag gir inntekter over 6 G ikke full opptjening av pensjonspoeng, bare 1/3, og over 12 G er det ingen opptjening.
Nye prinsipper
Hovedprinsippet i forslaget til nytt pensjonssystem er at det skal være større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt. Dette skal først og fremst sikres gjennom en alleårsregel, dvs. at alle år du har inntekt skal telle med i opptjening av din pensjon, og størrelsen på pensjonen skal bestemmes av det du har betalt inn. Dagens besteårsregel skal fjernes.
Alleårsregel innebærer at du hvert år tjener opp 1,25 % av inntekten din i pensjon. Hvis du har jevn inntekt i 40 år, vil pensjonen ende på 50 % av bruttoinntekt. Jobber du i flere år, blir den større. Regjeringa foreslår å oppheve 70 år som aldersgrense, slik at det ikke er noen grense for hvor lenge du kan tjene opp poeng. Jobber du færre år, eller år med lavere inntekt, blir den mindre. Det er ikke antall år som teller, det er summen du opparbeider.
Alleårsregel innebærer mer. Du opptjener ikke lenger rett til en årlig pensjon av en bestemt størrelse. Du tjener opp en "pensjonsformue", som skal dekke forventet levealder etter at du går av. Hvis du "velger" å gå av før, må pensjonsformuen deles på flere år, og pensjonen din går kraftig ned – så lenge du lever. Hvis ditt pensjonistkull har en høyere forventet levealder, fungerer det på samme måte. Din pensjonsformue må deles på flere år, og pensjonen blir lavere. Det er dette som kalles for delingstall. Både fleksibel pensjonsalder uten AFP (avtalefestet pensjon) og delingstall er en del av alleårsprinsippet. Dette er å innføre forsikringsprinsipper i folketrygden og representerer en helt ny måte å tenke på i forhold til i dag.
Slike forsikringsprinsipper er bra for folk med høye inntekter og jobber der det er mulig å holde ut lenge. Mens det er dårlig for folk med lavere inntekter og harde jobber. Siden menn tjener mer enn kvinner, er denne ordningen dårligere for kvinner enn for menn. Disse virkningene er nødvendige følger av et større samsvar mellom inntekt og pensjon, og en trenger ikke kunne mye teknisk om pensjon for å forstå det. Det er da også konsekvensene av PK-flertallets forslag, og de sier sjøl at forslaget vil være bedre for menn enn for kvinner i forhold til dagens situasjon. Vanlige inntekter taper, høyere vinner.
Alle med tilleggspensjon tjener i dag på besteårsregelen. Gjennomsnittet av de 20 beste åra vil ligge over gjennomsnittet av alle de 40 åra. Alleårsregelen kan derfor kalles versteårsregelen – de dårlige åra skal telle med. Alleårsregelen er derfor et kuttforslag for vanlige inntekter, og et omfordelingsforslag, penger tas fra vanlige inntekter og gis til de rikeste.
En viktig årsak til at de med høyest inntekt tjener mest, er at de nå får pensjon av hele inntekten sin, ikke bare 1/3 og at de ofte har jobber som gjør at de kan stå lenger i arbeid og fortsette å opptjene pensjon.
Begrunnelsen: Det skal lønne seg bedre å jobbe
Dette kan sies på en annen måte: Du skal tape mer i pensjon hvis du ikke får/kan/har mulighet til å jobbe hele livet.
Arbeidsløse, permitterte, funksjonshemmede og delvis uføre som er støtt ut av arbeidslivet, kvinner som jobber mer eller mindre frivillig deltid skal tape, mens de som har arbeid skal tvinges til å jobbe mer og lenger.
Her ser vi at ideen om AFP, at du skal kunne gå av med helsa i behold uten å tape penger på det, strider mot selve ideen om alleårsregelen. Ideen er nettopp at folk skal bytte helse mot nødvendig pensjon: Orker jeg ett år til, slik at jeg kan ha råd til gaver til barnebarna?
Den angivelige hensikten med dette er å få folk til å jobbe lenger for å opparbeide mest mulig pensjon og unngå reduksjon. I praksis vil det bety at alle dem som ikke har mulighet til å jobbe lenger pga helsa eller fordi arbeidsplassen ikke vil ha dem, må klare seg med mindre pensjon. Dette er samme prinsippet som at det kuttes i ledighetstrygden for at folk skal "velge" arbeid, slik at de som ikke får arbeid, må klare seg med mindre. Dette kalles arbeidslinja.
Solidaritet eller forsikring?
Alle avvik fra full fast jobb, som arbeidsløshet, permittering, langvarig sykdom med reduserte inntekter, omskolering, deltid, skal du sjøl betale med lavere pensjon. Dette blir som i en forsikringsordning.
Besteårsregelen betyr at fellesskapet tar ansvar for å sikre at folk kan ha perioder av livet uten full jobb med jevn lønn, uten at det straffer seg i pensjonsalderen.
Grunnlag for privatisering
Når tilleggspensjon, kalt inntektspensjon, skal bygge på forsikringsprinsipper, vil det være enklere å privatisere hele ordningen i framtida. Innbetaling av avgift skal også skilles ut fra andre inntekter til statsbudsjettet som en egen del.
Jeg synes jeg kan høre argumentene i framtida: "Hvorfor skal staten drive med noe som forsikringsselskapene kan så mye bedre?" I bakgrunnen synger EU – med sin målsetting om å åpne mest mulig av pensjonsordningene for privat kapital.
En kan spørre seg om det er hensikten med hele reformen, det er i hvert fall en av de tydeligste konsekvensene. Når deler av folketrygda skal erstattes med tjenestepensjon, åpnes nettopp et større marked for forsikringsbransjen. Pensjon dreier seg om enormt store penger, som privat kapital ønsker kloa i. Alleårsregel gjør det lettere å privatisere også deler av selve folketrygden. Det er ikke tilfeldig at storkapitalen i EU anbefaler fjerning av besteårsregler o.l.
Argumenter for alleårsregel
Besteårsregelen utgjør det viktigste bruddet med forsikringsprinsippet, og det er satt inn kraftig skyts for å undergrave støtten blant folk.
1. Besteårsregelen er urettferdig
Forsikringsprinsippene begrunnes med at folk får igjen i forhold til det de har betalt inn og at det er mer rettferdig. Dette er den moderne rettferdigheten som består i at har du penger, kan du få mye av alt: de som tjener mye får mer pensjon, og de som tjener lite får mindre. Som det heter i sangen: "og har du penger, så kan du få og har du ingen, så må du gå."
APs folk i Pensjonskommisjonen reiste rundt og viste bilder av to kvinner som har betalt inn likt gjennom livet og fått ulik pensjon og to som har betalt inn ulikt og fått lik pensjon. Den opplagte konklusjonen er at dette er urettferdig, ut fra en forsikrings- og markedslogikk. Men det er faktisk slik velferdsstaten ideelt sett skulle fungere, alle betaler inn over skatten, men folk får ulikt igjen – etter behov. Dette prinsippet undergraves blant annet av skattelette til de rike.
For å ta en parallell til helseområdet. Alle betaler skatt til helsevesenet, men folk får tilbake ulikt i forhold til hva slags helse de har gjennom livet. Det er ikke slik at folk som har vært, friske tenker at de må skynde seg å ta en plastisk operasjon når de blir gamle for å "få tilbake" det de har betalt inn. God helse er en fordel, de som har god helse bidrar til å betale for dem som har dårlig helse. Samtidig vet alle at dersom sykdom rammer dem, vil de ha fordel av ordningen.
På samme måte kan en se på trygg, fast jobb med sikker inntekt som et gode, som gjør det mulig å bidra til felleskassa slik at andre som ikke har hatt de samme mulighetene får en brukbar pensjon. Samtidig som en vet at hvis arbeidsløshet og utstøting skulle ramme en sjøl, finnes et slingringsmonn i forhold til pensjon. Her ligger det solidariske grunnlaget for velferdsstaten.
Også i dag er det et visst samsvar mellom hva du tjener og hva du får i pensjon, og slik bør det være. Tenkningen som ligger til grunn for dagens system er likevel en helt annen enn at du skal få igjen det du har betalt inn. Det er grunn til å gå tilbake til ideene bak folketrygden. Anne Lise Seip siterer i sin bok Veiene til velferdsstaten Sosiallovkomiteen av 1935 som pekte på at det var forskjell mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfunnsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfunnets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til".
Folketrygden har to elementer
Minstesikringen består av at alle får en minstepensjon. (Alle med 40 års botid i Norge, mange innvandrere fyller ikke kravene; dette er noe som må endres, men dette er ikke tatt opp av PK.) Standardsikringen (standardtrygghet) ble innført for at man ikke skulle få et plutselig og bratt fall i inntekten, men også som trygdet kunne beholde omtrent den levestandard man hadde opparbeidet seg. Den bygger på opptjente pensjonspoeng. 40 år skulle være nok til å få utbetalt full tilleggspensjon. Tjueårsregelen, besteårsregelen, tok utgangspunkt i at de fleste har høyest inntekt på slutten av yrkeslivet og skulle bidra til å sikre levestandarden, også for grupper som hadde hatt varierende inntekter. På det tidspunktet folketrygden ble vedtatt var det blant annet bønder. Et viktig argument for standardsikringen har også vært at alle skal ha felles interesse av å opprettholde folketrygden, og at behovet for private forsikringer skal være minst mulig. Grunnideen er altså ikke at du skal ha igjen det du har betalt inn, men et samfunnsmessig system for å sikre alle en brukbar alderdom. Ordningen bygger på solidaritet mellom generasjonene. Vi betaler skatt som brukes til dagens pensjoner, morgendagens arbeidstakere betaler skatt som går til pensjon til oss.
|
Besteårsregelen er et godt eksempel på velferdsstatens prinsipper:
Besteårsregelen er altså et eksempel på en ordning som tjener flertallet, samtidig som den er til fordel for utsatte grupper og utgjør et sikkerhetsnett for alle. |
Ordningen er god for utsatte grupper nettopp fordi den ikke er "skreddersydd" og behovsprøvet. Det kreves ikke dokumentasjon og begrunnelse for hvorfor en ikke har jobbet.
Besteårsregelen betyr at samfunnet tar et kollektivt ansvar for å sikre en brukbar pensjon for folk som ikke har et liv som passer med idealet om full, fast jobb med jevn og sikker inntekt gjennom hele livet. Den er sjølsagt ikke perfekt, men den bygger på solidariske prinsipper.
Striden om besteårsregelen handler om to slags rettferdighet. Tilhengerne av alleårsregel definerer rettferdighet som det at du skal få igjen i forhold til det du har betalt inn. Dette gir størst økning i pensjon til dem som kan betale inn mest. En solidarisk rettferdighet er å betale skatt etter inntekt og få igjen en pensjon det går an å leve av, der det tas hensyn til inntekt, men også kompenseres for skjevheter i samfunnet.
2. Alleårsregelen er bra for sliterne
Fellesforbundets motstand mot besteårsregel hviler på det synet at deres medlemmer jobber i mange år med jevn inntekt – og ikke får tilstrekkelig uttelling for dette. To med like stor samlet inntekt gjennom livet, kan få ulik pensjon, alt etter hvordan inntekten er fordelt. En som har den fordelt jevnt over 40 år, får mindre utbetalt enn en som har lav inntekt i 20 år og høy inntekt i 20 år. Det hevdes at besteårsregelen først og fremst tjener akademikere og høytlønte med bratt karriere, dvs stor forskjell på begynnerlønn og sluttlønn.
Dette stemmer imidlertid ikke med Pensjonskommisjonens egne beregninger. Deres egne tall viser at det store flertallet taper på overgang fra dagens modell til alleårsregel, se figur. Det er faktisk menn med pensjon under middels som taper mest. Bare de 10 % av kvinnene som har høyest pensjon og de 25 % av mennene med høyest pensjon vil tjene på overgangen. (De laveste 10 % menn og 50 % kvinner vil ikke tape fordi de vil få garantipensjon.)
Figuren er tatt fra Pensjonskommisjonens innstilling (side 136) og viser den isolerte virkningen av overgang fra dagens regelverk med 40 års opptjening og besteårsregel til et nytt system med alleårsregel (her kalt livsløpsopptjening). Første desil er de 10 % med lavest pensjon, andre desil er de 10 % neste, etc. Figuren viser at bare de to øverste desilene blant menn tjener på en slik omlegging og bare den øverste desilen blant kvinner (ligger over en tenkt tversoverstrek ved 100 som markerer at systemene slår likt ut). Menn med lav pensjon er de største taperne. Figuren viser at ideen om at menn med vanlige inntekter vil tjene på en alleårsregel ikke har rot i virkeligheten. Merk at denne figuren ikke viser virkningen av andre spareforslag i kommisjonens innstilling som reduksjon av pensjon i forhold til levealder og at pensjonen ikke skal følge lønna. Dette ville vist at enda flere ville tape mye mer.
Årsaken til dette er blant annet at mange mannlige industriarbeidere jobber både skift og overtid mens de er yngre, men er tvunget til å trappe ned når de blir eldre. De har heller ikke jobber der de kan stå lenge. Og de med bratt karriere og høyest lønn har PK tatt godt vare på uansett, det er ikke dem som taper på alleårsregel.
Fellesforbundet foreslår at arbeidsledighet, omsorgsarbeid og etter- og videreutdanning skal telle med i pensjonen. Omsorgspoeng ligger i forslaget allerede. Mange former for slik kompensasjon vil stride mot alleårsregelen og være vanskelig å få til, uten at det er strenge regler.
Enkelte foreslår alleårsregel med målrettet kompensasjon for ufrivillig fravær fra lønnsinntekt, som arbeidsløshet, omsorgsarbeid etc. Men hvem skal definere hva som er frivillig? Er deltid frivillig når kvinner "velger" det på grunn av at det blir for strevsomt med barn og to jobber? Når noen tar utdanning for å få en sikrere jobb? Målrettet kompensasjon betyr at noen skal skille mellom "verdige" og "uverdige".
Det er nødvendig å huske at vi diskuterer en pensjonsordning for framtida, for de som er unge i dag. Arbeidslivet har endret seg, og mønsteret med faste livstidsjobber er i ferd med å forsvinne. Stadig flere blir skjøvet ut og inn av arbeidslivet av fusjoner, nedleggelser og ulike former for outsourcing. Besteårsregelen blir ikke mindre viktig framover, men mer. Fjerning av regelen vil være en del av en utvikling der folk i større grad skal overlates til å slåss for seg sjøl.
3. Besteårsregelen er bedre for menn enn for kvinner
Stikk i strid med det forrige argumentet hevdes det fra andre at besteårsregelen ikke er så viktig for kvinnene, tvert imot er det menn som tjener på ordningen.
Aller først, svært mange kvinner som jobber deltid i perioder av livet og full tid i andre perioder vil tape på innføring av alleårsregel. Selv om de i dag ikke har 40 års opptjening. Og selv om det i et nytt system er lagt inn noe bedre pensjonsopptjening for noen av de med aller lavest inntekt. (Mellom 113.000 og 210.000 – hvis de har jobbet jevnt i 40 år, noe mange i denne gruppa deltidsansatte ikke har.)
En vanlig kritikk av det nåværende pensjonssystemet er at det tar for lite hensyn til mange kvinners livsløp, fordi det legger så stor vekt på opptjening etter inntekt hele livet. Folketrygden er et system som ble bygd på menns livsløp. For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". Svaret på denne kritikken har blitt et system med større vekt på inntekt over lang tid. PK sier sjøl at forslaget deres vil slå ut bedre for menn enn for kvinner – etter mitt syn representerer forslaget et brudd på likestillingsloven om det blir gjennomført.
Politikerne har oppfattet denne kritikken. PK ville pynte på kvinneprofilen gjennom å styrke ordningen med omsorgspoeng, dvs øke opptjeningen ved omsorg for barn under seks år og pleietrengende eldre. De ville også vurdere å gi ordningen tilbakevirkende kraft, fordi den i dag bare gjelder etter 1992. Regjeringa har flagget dette ytterligere, og vil vurdere å gi den tilbakevirkende kraft også for de årskulla som er så gamle at de fortsatt skal få etter dagens system. Dette understreker jo bare at dette er en endring som kan gjøres uten pensjonsreform. Og den er viktigst for de eldste generasjonene som i større grad var hjemme lenge.
Men omsorgspoeng gjelder kvinner, eventuelt menn, som har omsorg tilnærmet på heltid, og er ikke noe alternativ til besteårsregelen for kvinner som jobber deltid i perioder og heltid i andre. Deltid i deler av livet er den vanligste måten kvinner løser skvisen mellom arbeid og familie, og endringene vil føre til at disse kommer dårligst ut. Også kvinner med barn over seks år kan finne det nødvendig å jobbe deltid. Ordningen treffer heller ikke kvinner som jobber deltid fordi de ikke får andre jobber eller fordi de ikke har helse til full stilling. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen oktober 2003, viste at bare 45 % av de som jobbet deltid hadde omsorg for barn.
Dette er et viktig prinsipielt spørsmål. Ca 44 % av kvinnene jobber til en hver tid deltid, og andelen er relativt stabilt. Dette framstår som den enkelte kvinne/families eget valg, mens det i stor grad er et samfunnsmessig fenomen. Deltidsarbeidet er et resultat av samfunnets organisering der omsorg for barn og gamle i stor grad hviler på familien og fortsatt mest på kvinnene. Dette holdes blant annet oppe av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, der arbeidstida er ulikt organisert i manns- og kvinneyrker og kvinner og menn får ulik lønn, slik at det er lettere for kvinner å gå ned i stilling når det blir for stridt for familien med to jobber. Så lenge deltidsarbeidet i stor grad har samfunnsmessige årsaker, skal perioder med deltid ikke gi redusert pensjon. Uansett om deltid tilsynelatende er frivillig valgt eller ikke er knyttet til omsorgsarbeid. Og deltid er heller ikke jevnt fordelt. Det er i de hardeste og dårligst betalte jobbene at det er mest deltid, de som har lav pensjon fra før.
PK legger opp til at deltid er et individuelt valg og den enkelte kvinnes individuelle problem. Samfunnet skal bare skal ta et kollektivt ansvar for kvinner som jobber tilnærmet full tid med omsorgsarbeid. Det er mer i tråd med kontantstøtten enn med arbeidet for likestilling i arbeids- og samfunnsliv.
Det er likevel noe riktig i at menn tjener mest på besteårsregelen. Besteårsregelen er bare aktuell for de som kommer over minstepensjon, og ca 50 % av kvinnene, men bare 10 % av mennene er minstepensjonister. Ergo er ordningen til fordel for 90 % av mennene og 50 % av kvinnene. Menn har også flere år i arbeid og dermed bedre mulighet til å velge bort dårlige år. Samtidig er det slik at stadig flere kvinner opptjener rett til tilleggspensjon utover minstepensjonen; framover vil derfor stadig flere kvinner få stadig mer glede av besteårsregelen – og da er det jo på høy tid å få den vekk!
En fordel for nærmere 50 % av kvinnene er ikke uviktig. Og forskjellen er til dels stor, regelen kan være avgjørende for at kvinner får mer enn minstepensjon. Men det er også slik at selv små summer har stor betydning. Nettopp fordi kvinner har lavere opptjening, betyr også mindre beløp mye for hverdagen. Det hjelper ikke damene som går ned i pensjon, at det er flere menn som gjør det samme; det kan de ikke gå i butikken med.
En økonom, Charlotte Koren, brukes stadig som sannhetsbevis for at kvinner ikke tjener på regelen. Hun har funnet ut at kvinner i gjennomsnitt i 2020 i snitt vil tjene 5.000 kroner i året på besteårsregelen, mens menn vil tjene ca 10.000. Slike snitt-tall gir liten mening så lenge det er færre kvinner enn menn som tjener. Og så lenge vitsen med regelen er at den skal gi ulik gevinst etter hva slags jobbliv du har hatt.
Forholdet mellom kvinner og menn er også i ferd med å endre seg. I 2040 er det anslått at både menn og kvinner i snitt vil tjene like mye, ca 7.000 kroner i året, på regelen, og etter 2040 vil kvinner tjene mer enn menn. Dette avspeiler nettopp at kvinner i stadig større grad tjener opp rettigheter – og at det nettopp er den generasjonen kvinner som vil miste ordningen som ville ha tjent mest på den.
Koren lanserer omsorgspoeng og ektefelledeling av pensjon som sine alternativer til besteårsregelen. Som sagt kan omsorgspoeng innføres i dagens system og treffer til dels andre grupper enn besteårsregelen. PKs forslag om ektefelledeling er plukket opp av regjeringa og markedsført stort ved framleggingen av stortingsmeldingen. De foreslår at verdien av pensjonsrettigheter skal inn i boet ved skilsmisse, men har ikke noe konkret forslag til hvordan dette skal løses.
Uansett hva en mener om forslaget i seg selv, er det viktig å være klar over at det nærmest forutsetter alleårsregel for å være praktisk gjennomførbar. Og det kan ikke forenes med brutto tjenestepensjon i offentlig sektor.
Forøvrig kan ikke besteårsregelen erstattes av at kvinners pensjon skal løses ved at de må skaffe seg en rik mann. En offentlig pensjonsordning må bygge på kvinners økonomiske sjølstendighet. Å dele pensjonsrettigheter med en lavtlønnet mann eller mellom samboende lesbiske vil også være dårlig butikk for begge.
4. Universell folketrygd som alternativ
Westhrin har framstilt sin universelle folketrygd med alleårsregel som et alternativ til besteårsregel. Hovedargumentet er at denne modellen vil gi bedre pensjon til de som i dag jobber deltid eller har svært lav lønn hele livet.
Ett problem er at regnestykkene hennes baserer seg på kvinner med jevn inntekt gjennom 40 år, noe som mange deltidsansatte ikke har. I tillegg har Westhrin gått inn for delingstall og redusert indeksering av pensjonene, slik at også i hennes forslag skal både de lavest lønte og til og med minstepensjonistene ned i pensjon.
Et annet problem er at en liten økning for de laveste (hvis vi holder delingstall og redusert indeksering utenfor), skal skje på bekostning av de som i dag tjener på besteårsregelen.
Både Westhrin og AP argumenterer med at noe av det viktigste med reformen er at den må bli mer rettferdig for de aller lavest lønte, de må få igjen i forhold til det de har betalt inn. AP har gjort det til ett av sine krav til reformen. Det er imidlertid dilemmaer knyttet til en modell der helt små inntekter gir opptjening av tilleggspensjon. Det er bra om kvinner med lave inntekter kan få mer i pensjon, men spørsmålet er om det skal det skje gjennom økning i minstepensjon eller gjennom at en skal få tilbake for det en har betalt inn.
Det vil uansett være folk, flertall kvinner, som vil ha minstepensjon, nemlig de som av ulike grunner ikke har lønna arbeid i store (største) deler av livet. De skal også ha en pensjon – folketrygd – som gjør det mulig å leve et verdig liv. De som tjener akkurat litt mer, vil da ikke få noe (særlig) uttelling. Dersom svært små inntekter skal slå ut på pensjonen, er det to alternativer: enten en veldig lav minstepensjon – og det er uakseptabelt, eller en veldig flat pensjon og det kan gjøre standardsikringen liten også for vanlige inntekter. Også Westhrin foreslår derfor et bunnfradrag, inntekter under 105.000 kroner skal ikke gi pensjonsopptjening, men heller ikke betales pensjonsavgift av. Også i hennes modell er det arbeidsinntekt som ikke gir økt pensjon.
Et annet problem med Westhrins modell, der alle har en garantipensjon i bunnen, er at den vil gjøre det vanskeligere å heve minstepensjonen, fordi det vil innebære økt pensjon til alle. I dag kan en heve minstepensjonen ved å heve særtillegget. Det innebærer samtidig at noen får sin tilleggspensjon spist opp og blir minstepensjonister, men de får ikke mindre å gå i butikken for.
Slik jeg ser det, er det viktigste å sørge for at de med aller lavest inntekter får en skikkelig mistepensjon som gir mulighet for et verdig liv, ikke at alle på død og liv skal ha noen kroner mer enn minstepensjon. For tenkningen i alleårsregelen kan fort bygge opp under at minstepensjonen bør være så liten som mulig, resten skal opptjenes gjennom arbeid. Når alle skal ha tjenestepensjon på toppen av folketrygden, forsterkes dette ytterligere
Både AP og SV gjør de aller lavest lønte gruppene til hovedspørsmålet i pensjonskampen og selve begrunnelsen for alleårsregelen. Ut fra logikken om at du skal få igjen for hver krone du betaler inn. Men det er ikke i seg selv urimelig at minstepensjonister betaler skatt, de får igjen en pensjon å leve av. I dag er det slik at de som har hatt lav inntekt og dermed minstepensjon, får en større del av inntekten sin i pensjon enn de som har hatt høy inntekt. Det er nødvendig for å ha en pensjon å leve av, og det er en del av omfordelingssystemet. Fokuset på at så få som mulig må være minstepensjonister er en avsporing. En forbedring for disse gruppene kan uansett gjøres innafor dagens system, gjennom å heve minstepensjonen; det trengs ingen omveltning.
I dag er det alleårsregelen som slaget står om, et prinsipp som det vil være veldig vanskelig å reversere og som vil tvinge folk til å jobbe stadig lengre for å sikre pensjonen. Det innføres en tenkning der det logiske på sikt nettopp er å senke minstepensjonen, slik det skal skje gjennom delingstall og at pensjonene ikke skal følge lønnsutviklinga. Stadig mer av ansvaret skal legges på den enkelte.
Alleårsregel er uforenlig med AFP og offentlig bruttopensjon*
* Bruttoordningen i offentlig tjenestepensjon betyr at KLP og Statens pensjonskasse garanterer en pensjon på 66 % av sluttlønn, forutsatt 30 års opptjening på heltid, uansett hva du får utbetalt fra folketrygden. Innføring av alleårsregel er en grunnleggende systemendring med store konsekvenser også utover fjerning av besteårsregelen.
Tenkningen i alleårsregelen er uforenlig med AFP. AP har da heller ikke garantert AFP; de sier at en god tidligpensjonsordning må bygge videre på AFP. Når hovedpoenget er at folk skal presses til å jobbe lenger for å unngå pensjonsnedgang, blir det vanskelig å beholde en ordning der folk nettopp skal kunne gå av tidlig uten å tape, men tvert imot tjene opp ytterligere poeng. Dersom alleårsregel og avkorting av pensjonen innføres, vil utgiftene til AFP stige kraftig, til over halvannen gang så mye som i dag. Dette må eventuelt kompenseres i et tariffoppgjør, noe som vil være ganske urealistisk.
Også brutto tjenestepensjon slik den er utformet i offentlig sektor, er også uforenlig med alleårsregel, fordi 30 års opptjeningstid opphever alleårsregelen for offentlig ansatte. Det vil ikke være politisk mulig at regelen bare skal gjelde ansatte i privat sektor.
AP og Valla har gått ut med at offentlig tjenestepensjon på 66 % skal bevares, men samtidig reduseres med delingstall og indeksering. Det henger ikke sammen. Med slik reduksjon vil den ikke opprettholdes som 66 % av sluttlønn. Det samme vil skje med alleårsregel om det innføres, 30 års opptjening vil ikke bli opprettholdt og særlig kvinnene vil bli rammet også her.
Avvis pensjonskommisjonens innstilling
Konklusjonen er at det store flertallet vil tape på overgang til alleårsregel i forhold til dagens system. Dette er nettopp et ledd i omfordeling fra vanlige inntekter til de rikeste. Ordningen vil ramme kvinnene særskilt, ikke som en særgruppe slik de ofte blir omtalt, men som flertallet av pensjonistene; 60 % av befolkningen over 70 år er kvinner og kvinneandelen øker med alderen. Endringene vil ramme alle som ikke har stabil fast jobb hele livet. Innføring av forsikringsprinsipper bryter med solidaritetstanken som ligger i bunn av velferdsstaten, i stedet skal en hver være sin egen lykkes smed. Alt dette gjør at det skulle være grunnlag for en brei allianse til forsvar av dagens prinsipper.